Livet under dyna

«Sleeping Bed Photo» by elizabeth lies is marked with CC0 1.0.

Jeg mener bestemt det var Anne-Kat. Hærland som i et intervju sa at vår generasjons bidrag til historien, er at vi ligger og ser på tv. Hun hadde så evig rett. Det var vi som innførte disse liggesofaene du ikke kommer opp av.

Men hva hadde Anne-Kat. sagt i dag? En kikk inn på ett og annet tenåringsrom bærer bud om at dekadansen er tatt et skritt videre. Ikke bare ligger de og ser på tv, men disse her har rigget seg til på soverommet og det under dyna.

Selv om det selvsagt finnes dem som fortsatt lar seg dressere til å re senga hver morgen og la den stå slik til leggetid, slik det var selvsagt hos både høy og lav for en mannsalder siden, er det ikke lenger representativt.

Når de etter hvert slutter med fritidsaktiviteter, er skolen bortimot det eneste som kan få en ungdom ut fra dyna eller spill-stolen, du veit den som koster mer enn dobbeltsenga til foreldrene.

Også derfor er det så forstemmende at de fortsatt sitter der langt inne i Kunnskapsdepartementet og tenker at det er lurt at de droppet fraværsregelen i videregående, ikke bare over pandemitoppen, men ut hele dette forbanna skoleåret. Hei, dere luringer, langt der inne i departementet, fra langt her ute i kulden: dere er ikke noen luringer og for manges del har dere tatt kverken på dette skoleåret.

Det er nemlig ikke nok med at dere fortsetter å gi mer eller mindre syke eller motiverte elever blankofullmakt til fravær, også når våren kommer, den våren det skal feires at to års pandemi er forbi. Av en eller annen ubegripelig grunn har dere også bedt skolene om ikke å føre dette fraværet.

Vel, vi registrerer det jo, men det gjelds ikke. Så mens enkelte elever har vært borte fra halvparten av årets undervisning, kan de ta med seg et vitnemål fra videregående der det står at de har vært til stede.

Dette er selvfølgelig problematisk fordi pynt ser bra ut, men sjelden er det. Mer alvorlig er det at fraværstall er noe det målstyres etter, og når det ikke er noe fravær å snakke om, så er det ikke noe problem med fravær. Det blir derfor en oppskrift på systemsvikt. Bestemt av folk som burde vite bedre langt der inne i Kunnskapsdepartementet.

Vi trenger ikke en gang diskutere om det er lurt eller ikke med de fraværsreglene som nå er slått av. Det burde være unison enighet om at vi i det minste burde spille med åpne kort, altså føre fravær på vitnemålet. Bare det i seg selv er jeg sikker på ville ført til mer nærvær. Det ville ikke løst den knipa skolepolitikerne har satt oss i, men det ville vært et skritt i riktig retning.

Samtidig er det et enda større problem at elevene har denne blankofullmakten. Dessverre bryr vi oss ikke tilstrekkelig om det, for det går utover et fåtall av elevene og da gjerne de med færrest ressurser. Det går i og for seg utover alle elever, for alle læringsmiljø blir dårligere av demoralisering, men det er verst for dem som blir liggende under dyna.

For vi husker dem? De som ikke klarte å fullføre sist vi droppet fraværsregler i videregående? Etter at SV hadde fått holde fest i departementet i 2009? Joda, det gjør det også enklere for en og annen flinkas som helst har lyst til å være privatist, men med alle elevrettigheter. Er det en elevtype vi trenger å ta mer hensyn til?

Men den typen som lever under dyna, kanskje bare avbrutt av festing på kveldstid i helgene, den typen som ikke har klart seg så godt gjennom pandemien, og får liksom ikke helt hentet seg inn nå heller. Der kunne vi gjort mer.

Det er den typen som sa til dem der hjemme at det var hjemmeskole lenge etter at det var lenge siden den siste eleven hadde hatt hjemmeskole. Den typen som har krysset nei på skjemaet som spør om det er greit at skolen samarbeider med hjemmet etter fylte 18 år. Den typen som er helt nødt til å være på skolen for å få levert det som er av vurderingsgrunnlag. Den typen som selv ikke den mest ettergivende lærer klarer å sette karakter på. Den typen som ikke kommer til å klare dette med fullført og bestått under disse betingelsene.

Så de kommer jo til å våkne, de måltallfolka, men ikke før vitnemålene skal i produksjon. Rene og pene og fri for fravær, men en del av dem slipper administrasjonen å skrive ut, for de er ikke noe. De er bortkastete år. Som viste seg å ha blitt levd under dyna.

Målstyring for viderekomne

Det burde være en selvfølge, men er det ikke, så dette skoleåret er jeg stolt over å jobbe på en skole som har prioritert å bruke mye penger på nye lærebøker til elevene. Ikke på papir i alle fag, dessverre, men lærebøker.

Når foreldre plukker skolekrets, eller ungdommer velger videregående skole, varierer det hva de legger vekt på. Venner og nærhet er viktigst for mange, mens læringsmiljø og renommé også er med i en del av beregninga.

I det siste er skolebidragsindikatorer blitt noe å finne ut av, og da gjelder det for skolene å komme ut på riktig side av for eksempel kartleggingsprøver i grunnskolen og fullført og bestått i videregående.

Det både foreldre og elever burde se etter, er tallene ingen snakker om mens skolene prøver å gjøre seg lekre i markedsmateriell og på åpne dager. Jeg tenker på hvor mange elever skolen er villig til å sette sammen i den samme gruppa, og hvor mange av opplæringslovens timer den samme skolen faktisk har tenkt til å gi dem undervisning.

For ikke å snakke om skolen er villig til å bruke penger på ordentlige lærebøker og har en strategi for hensiktsmessig bruk av digitale verktøy og læremidler.

Jeg tipper at sistnevnte kommer til å bli et konkurransefortrinn. De som tror de er moderne ved å beslutte noe annet, digitale lærebøker eller -midler besluttet over huene på pedagogene som faktisk skal samarbeide med elevene om læring.

Det gir plunder og heft når lærestoffet skal leses gjennom skjermteknologi som ikke er tilrettelagt for lesing og plattformer lite tilrettelagt for kunnskapsinnhenting – av barn og unge som allerede er på den typen skjermer de fleste av døgnets våkne timer.

Nylig snakket jeg med en elev som gjennom forrige skoleår bare fikk digitale lærebøker. Hvordan syntes han det hadde fungert? Han svarte med ett ord: -Dritt.

Begrunnelsen var også tydelig. For det første får han med seg mindre når han leser på den måten og for det andre sliter han med øynene og hodepine fordi det bidrar til at han får altfor mye skjermtid.

Og, la han til, skolen begrunnet det med at det var av hensyn til elevene, fordi et flertall av elevene ville det, men, som han sa: – Det går jo ikke an å la elever ta en sånn beslutning. Mange svarer at de vil ha bøker på pc’en fordi de da kan spille i stedet.

Det forundrer meg at ikke flere foresatte ber høyere om at ungene deres i hvert fall mens de er på skolen kan få trening i noe annet enn å kope inn i en skjerm. De som snakker litt høyere skal vite at de har mye leseforskning på sin side.

Det er også ubegripelig at ikke forlagene, i stedet for å pipe om at de må konkurrere med NDLA (Klassekampen 31. juli 2021), setter inn støtet og lager enda flere sabla gode lærebøker. Lærebøker er det forlagene har kompetanse på. Ikke portaler med lesestier og fragmentert lærestoff, men digitale varianter av lærebøkene som kan forsvare spranget over fra papir.

I tillegg trenger vi myndigheter som er villige til å bruke innovasjonsmidler på andre maskinvareleverandører til skole enn Apple og hint, i hvert fall ikke før de klarer å levere enheter som er bedre å lese på. Det hadde vært kult med et samarbeid mellom forlagene og det norske firmaet bak Remarkable.

Det hadde også vært kult om skoleeiere som vil bli tøffest i klassen innførte måltall det kunne vært interessant å styre eller velge etter. Læremidler av kvalitet, bevisst bruk av digitalt innhold, levering av årstimer og klassestørrelser som ikke går på bekostning av både relasjoner og læring.

Slutte å juge kunne forresten også vært en ambisjon. Som når politikere sier at de vil at flere elever skal velge yrkesfag. Samtidig er det politikere som har stått for systematisk nedprioritering av praktisk-estetiske fag OG skvising av skolebudsjettene.

Hvis elever et vakkert år hadde søkt yrkesfag i et så stort omfang at de plutselig utgjorde kjøttvekta i videregående opplæring, hva pokker skulle de gjort, politikerne? De er jo avhengige av at de fleste velger studieforberedende. Det er nemlig billigst, og fordi de stort sett fullfører uansett, er terskelen lav for å gjøre dem enda billigere når det kniper, og det gjør det jo. Mens en god del elever trenger læreren for seg selv, blir det på den måten bestemt at spesielt elevene på studieforberedende knapt skal få snakke med en sånn.

I stedet slurver vi sånn med ungdommen at vi lar altfor mange av dem på en gang sitte på rekke og rad uten særlig voksenkontakt. Det hjelper ikke å telle dem, hverken underveis eller etterpå. Bak skjermen holder de også stort sett kjeft, før de fullfører og består, på tross av.

Er det lov til å synse om klasserommet 2.0 når du ikke har undervist på 20 år?

Ja, selvfølgelig. Som kjent kan hvem som helst synse om klasserommet. Hvem som helst har jo satt sine bein der, minst en gang. Noen har til og med undervist der.

Da jeg etter omtrent ti års pause, for tolv år siden satte mine bein i klasserommet igjen, var det et helt annet rom som møtte meg. Det såkalte én-til-én-klasserommet, der hver elev er utstyrt med sin egen dings, det være seg brett eller pc, var et ganske annet enn det jeg forlot. Det gjorde at jeg måtte bytte ut store deler av den berømmelige verktøykassa.

Fagkunnskapen jeg hadde, jo, den kunne bli oppi der. Kan du faget, trenger du «bare» å holde deg oppdatert på det og hva dagens læreplan måtte innebære av endringer og vektlegginger. Enkelte klasseledelsestriks og ess i ermet sto seg også. Men hva med didaktikken? Der måtte jeg gjøre betydelige endringer.

På mange måter var nemlig ikke klasserommet fra desember 1998 til å kjenne igjen januar 2010. Jeg kan også legge til at klasserommet etter dette har fortsatt å endre seg ganske radikalt mellom 2010 og 2022.

Hvor vil jeg?

Jeg vil dit at folk som ikke har satt beina i klasserom på en god stund, annet enn på omvisninger, rett og slett kan ta seg en bolle i stedet for å mene noe om hva vi gjør eller ikke der inne nå. De må ikke minst dra til Espa og tenke seg godt og grundig om før de reflekterer enda litt til om det er så lurt å påstå at klasserommet må endre seg, akkurat nå, fordi arbeidslivet er så endret.

De må det. Før de for eksempel sier at det er en god idé at elever i fremmedspråk skal bruke kunstig intelligens til å skrive egenproduserte tekster før de har lært seg et minimum av akkurat det språket de skal skrive på. Eller at det som står på topp tre av 21st century skills er det viktigste i hele verden for skoleelever uansett alder og kunnskapsnivå.

At folk driver med kreativ problemløsing, innovativt samarbeid og kritisk tenkning i arbeidslivet, betyr selvfølgelig at vi skal øve på den slags i skolen, men vi kan ikke drive med det hele tida. Og jeg kan ikke få sagt hvor dust det er å sette noen som ikke kan noe om det de skal drive med problemløsing av, til nettopp problemløsing.

Folk som ikke engang skjønner at det er forskjell på folk som både er under opplæring og uten frontallapper – og folk som sitter godt planta med ferdigutviklet hjerne pluss et par mastergrader i arbeidslivet, folk som ikke skjønner det, må holde seg langt unna følgende: skoleledelse, skoleeierskap, skolepolitikk, skoleledelse, skoleforskning, lærerutdanning, skolejournalistikk og især skoleledelse.

Det må også de folka i nevnte grupper som tror at de veit hva de driver med fordi de for lenge siden drev med undervisning, før de sluttet med det. Pluss de som ikke tør å snakke med lærere og elever, og da mener jeg alle varianter av begge deler.

Hvis jeg noen gang slutter med undervisning, noe jeg dessverre blir tvunget til å vurdere med jevne mellomrom på grunn av uheldige representanter for noen av nevnte grupper, skal jeg etter kun få år holde min kjeft om klasserommet, eller i det minste være veldig tydelig på akkurat hvilket syltynt grunnlag jeg tar mine eventuelle generaliseringer på bakgrunn av.

Og bare så det er sagt: Mine dagsferske klasseromserfaringer gjør meg heller ikke kompetent til å synse om all verdens virksomhet bare fordi det foregår på en eller annen skole et sted. Det som kan funke så aldeles strålende ett sted, i et bestemt fag og klasse og trinn og med den og den læreren, kan tryne noe så ettertrykkelig på skolen borti gata.

De som heller ikke skjønner det, må også holde på nebbet. Det er faktisk rent ut ubegripelig at mens samfunnet for øvrig styrer lukt mot en individualisme som grenser mot det religiøse, skal vi som tramper rundt på et skolegulv altså finne oss i å bli generalisert som en gjeng nisser som ikke har fått med oss noe siden Dewey eller til nød Bjørneboe.

Vi har liksom aldri tilrettelagt, jobbet i prosess eller prosjekt, gitt tilbakemeldinger elever kan ha lært av eller tillatt dem, elevene altså, å lære noe i dybden.

Når ovennevnte grupper, som det selvfølgelig også er blodig urettferdig å generalisere, kaster gangetabell, kald krig og god gammeldags lesing som varer lenger enn halvannet minutt, ut med badevannet, ja, da får de den skolen de ber om. Fragmentert, dekontekstualisert og full av hodeløse høns som prøver å gjemme seg hver gang noen spør dem om ha de mener.

Sorry. Jeg er skikkelig sur om dagen. Og forresten, for å svare ordentlig på spørsmålet innledningsvis. Nei.

Anonym høring, liksom-universell utforming og slikt

Jeg må ha tungt for det.

Dette at vi endelig har fått se eksempler på eksamensoppgaver for avgangselevene i norsk, er jo ikke første gang eksempeloppgaver er på høring i dette nye høringssystemet til Utdanningsdirektoratet. Du vet, der alle som skriver inn kan være anonyme. Det som først gikk opp for meg nå.

(Jada, eksamen i norsk er sikkert nesten like kjedelig å lese om som å gjennomføre, men det er noen poenger her.)

Skikkelig tungt for det, for det er også først nå jeg har skjønt at når direktoratet kaller det nye eksamensopplegget sitt for universell utforming, så handler ikke det om at fra nå av skal ingen bli diskriminert. Det handler om at de kaller en heldigital eksamen for universell utforming.

Elever har i årevis fått oppgavene og levert svarene digitalt. Det som er nytt, er at elevene ikke skal få oppgavene i handa, så de også kan lese tekstene på papir før de skal vise forståelse av dem.

Leseforståelse og fagforståelse av til dels vanskelige tekster er en sentral del av eksamen, og mens det nasjonale kompetansesenteret i lesing publiserer forskning om sammenheng mellom leseforståelse og format, ja, i flere artikler, blir det altså bestemt at når elever skal opp til sin avgjørende lese- og skriveprøve for å vise seg kompetente til den slags i høyere utdanning, så blir de henvist til ett format.

Det digitale gir muligheter for elever som har utbytte av lydstøtte når de leser, men hva med dem som har utbytte av å lese med penn i hånd? De som på den måten streker under poeng og skriver inn ordforklaringer og kommentarer til teksten det skal vises forståelse av. Og hva med dem som får hodepine av den evinnelige skjermlesinga?

Selv om jeg har tungt for det, har til og med jeg lenge ant at noe suspekt var på gang. Først kunne det se ut til at utdanningspolitikere- og myndigheter trodde at det gikk an å drive fagfornyelse uten å fornye vurderingsregimet.

Deretter har det tatt sin tid, dette her med nye oppgaver. Fagmiljøet i matematikk gikk øyeblikkelig i harnisk da de fikk se planene, i så stor grad at direktoratet måtte snu. Også i norsk etter 10. klasse og yrkesfag har de måttet bremse behovet for å kjøre elevene gjennom fire ulike skriveoppgaver. Det har i det hele tatt vært en ruskete prosess, dette, og vi mangler fortsatt forslag som viser at fagfornyelse har funnet sted.

Eksamensgruppa som anbefalte mye lurt, blant annet at eksamen skal ta hensyn til fagenes egenart, er kanskje i mindre grad blitt lyttet til når også norskeksamen, leseeksamen, nå skal kjøres gjennom et digitalt hurtigtog.

Hva skal en si til sånt? Tja, en hel del, men det skal en altså si anonymt.

Ettersom direktoratet har begynt med anonyme høringer, uavhengig hva den som ønsker å bli hørt selv måtte mene om det, vil jeg vite om rutiner for å luke ut en del høringsuttalelser. Eller planlegger de å ta alt like alvorlig, også uttalelser fra folk som mer eller mindre åpenbart ikke er skoleeiere, lærere eller elever, men oppgir å være det?

Det er fint at elevene får bli med i høringen, så det skal jeg sette av tid til, og selv om det kan være gode grunner til at noen er anonyme, har det i en del sammenhenger faktisk betydning hvem som mener det. Skal stemmen til en skolelei 14-åring, om eksamensoppgaver på VG3, vektes så tungt som den til for eksempel Landslaget for norskundervisning?

Særlig betenkelig er det at hvem som helst i sakens anledning kan titulere seg som hva som helst. Nå regner jeg med at LNU kommer til å sende et brev, som de pleier, og jeg regner også med at 14-åringen har bedre ting å drive med, men det er likevel betenkelig.

Jeg har tidligere skrevet om at eksamen i norsk til nå har bestått av to oppgaver. Nå blir det tre. Det at mange sliter med å bli ferdig med dagens to oppgaver, gjør visst ikke så mye. Mange er jo tidlig ferdig uansett.

Det betyr i så fall at de kjappe generalistene vil klare seg greit. Det er de som gjerne får 3 eller 4, alt ettersom hvor presist og nøyaktig de skriver. De som skal stå på eksamen vil også klare det. Tre oppgaver vil gi flere muligheter til å vise kompetanse og derav færre muligheter til å stryke.

Det har allerede vært problematisert at det er for vanskelig å gjøre det bra i norsk. Faget er komplekst og kompetansen skal vises skriftlig, noe vi vet er komplekst nok i seg selv. Sist eksamen ble gjennomført var det 19% av elevene på studieforberedende som oppnådde de to høyeste karakterene. I sidemålet var det 13%.

Jeg håper jeg tar feil når jeg sier at den andelen fort synker med tre oppgaver. For ikke å snakke om når de ikke engang får de beste betingelsene for å vise lesekompetansen sin.

Tilbake til normalen. Ja, jøss.

Smak på denne: «Avlysningen gjør at elevene får mest mulig ut av resten av skoleåret, og lærerne får best mulig grunnlag til å sette standpunktkarakterer». Det var ministeren.

Det første svaret i klasserommet da nyheten slapp: «Hva er da vitsen med det vi gjør nå?».

Ja, slik kan avstanden mellom makt og gulv høres ut. Akkurat sånn.

Og da ministeren fortsatte med at nå skal elevene få tid til å være mer sammen på skolen, for å lære mer, visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte, for dette er den samme ministeren som har gitt elevene blankofullmakt til fravær ut året.

I dag var, ironisk nok, første norsktime jeg hadde med VG3-gjengen i år der alle var til stede. Jeg var glad for det, altså. Så glad at jeg skrøt av dem. Sånn er det blitt.

Det går på inn- og utpust nå. Omikron er ikke bare en liten o, men en liten forkjølelse. Det er fint, det. Jeg blir med på den. Jeg stoler på at dette går bra og er uansett så gammel at jeg hopper og gir så vanvittig blaffen i om jeg får danse eller ikke.

Men når jeg kommer på hvor jeg jobber, blir jeg stadig minnet om at det er et parallelt univers. Skole er ikke normalen, i hvert fall ikke i pandemi. Da alle skulle skjermes, skulle vi i skoler droppe både meter og munnbind. I alle andre sammenhenger måtte vi i lange perioder maskere oss i butikken og ikke treffe andre folk enn dem vi bodde sammen med, men i det øyeblikket vi kom på jobb, slapp vi det der. Vi var blant de privilegerte som slapp å isolere oss.

Men på et gitt tidspunkt, sånn omtrent nå, er vi altså der at alle skal tilbake til hverdagen, ja, til og med hjemmekontoristene skal på jobb nå, og igjen kjører vi vår egen greie i skole. Elevene trenger hverken å komme eller ta eksamen.

Jeg står for å være lei av det bildet som er skapt av elever som syke og svake og dårlige bak. Det er som de ikke klarer noe. Jeg kjenner meg ikke igjen i at jeg jobber i noe sykehus. Brorparten både har det bra og har klart seg bra.

Skolen har alltid en oppgave i å legge til rette for dem som ikke er helt der, og finnes det dem som er kommet særs dårlig ut, burde vi bruke ressursene på eventuelle fritak for de få, akkurat som vi lot de sårbare komme på skolen når den en sjelden gang ble såkalt stengt ned da pandemien raste på sitt verste.

Men altså. Det er altså ikke den eneste forbannete prøven som er lik for alle, og utformet slik at selv folk som har hatt kyssesyke halve året skal kunne ta den, det er ikke den som er urettferdig, bare fordi det gjentas mange nok ganger. Noe annet det ser ut til å herske en konsensus om, er at elever ikke får til noe lenger. Jeg velger å tro at elever har godt av at vi forventer noe av dem.

Langt på vei kan det se ut til at myndighetene mener eller tror det samme, for vi skal i år som i fjor sette standpunkt som om ingenting har skjedd. Ingen har signalisert at elevene er fritatt fra deler av læreplanen, så ja, da setter vi standpunkt, og det i hele læreplanen.

Og hvorfor skal ikke elevene da kunne gå opp til eksamen? Fordi Utdanningsdirektoratet ikke har laget ferdig eksamen ennå, men soset så mye med de nye eksamensoppgavene etter fagfornyelsen at det i flere fag fortsatt ikke foreligger mer enn utkast til hva de har sett for seg?

Eksempler som for øvrig i de fleste fag er behørig kritisert av fagmiljø etter fagmiljø, noe som har ført til at de delvis har reversert noen av planene, i hvert fall midlertidig.

Når direktoratet så i sin risikoanalyse, skriver at det har vært «krevende for lærere og elever å forberede seg tilstrekkelig på kombinasjonen av nytt innhold i læreplaner og vurderingsforskrift og endringer i eksamen parallelt med å planlegge og gjennomføre opplæring under en pandemi», lurer jeg på om hvilken luring det er som blandet lærere og elever inn i at det har vært så krevende for direktoratet, dette.

Men samma det. Det er ikke hovedpoenget akkurat nå. Hovedpoenget er at skole er blitt et merkelig sted.

Mens vi tidligere stelte med å forberede fremtidige borgere på samfunnet der ute, er vi nå blitt noen raringer som i det ene øyeblikket fremstår som covid-fornektere mens andre gjør som myndighetene sier og holder avstand og jobber hjemme og what not. I det neste er vi blitt særs pinglete fordi vi nå, mens andre river av seg munnbindet og oppsøker både jobb og selskapsliv, sykeliggjør elevene, lar dem være andre steder enn på skolen og er hensatt til å sette flere høye standpunktkarakterer for å få spadd dem ut herfra før sommeren.

Det går ikke opp. Men det skal visst se bra ut på papiret.

Eksamen kan bli bedre, men bør ikke droppes

Aftenpostens Therese Sollien bruker 7. februar funn fra en masteroppgave jeg skrev om eksamen i 2016 til en problematisering av hele eksamensordningen. Denne debatten skulle vi ha tatt for lengst, og helst i god tid før fagfornyelsen, men det er fint at den kommer, selv om det er litt brysomt at den kommer når vi diskuterer noe ganske annet, nemlig mulig avlysning av årets eksamen.

Så er det funnene av sprik mellom sensorers forslag til karakterer, som Sollien trekker frem, men uten å ha lest oppgaven. Grunnen til at jeg belyste dette med sprik, var håpet om at det kunne bidra til å blinke ut oppgavetyper som fører til mer eller mindre uenighet. Vi kan nemlig ikke bruke karakterforslag alene til å si at vurderingen er urettferdig. Da må vi blant annet sette av ressurser til å regne på påliteligheten til de karakterene sensorene faktisk blir enige om, altså de karakterene elevene får på eksamen.

Det er ikke gjort i Norge siden Kjell-Lars Berge skrev sin doktoravhandling 1990-tallet. Den gang ble det også funnet at jo, påliteligheten til de karakterene som faktisk ble satt lå på et nivå som på fagspråket heter forutsigbar vurdering. Det er nettopp derfor det er så viktig å sette av tilstrekkelige ressurser til skolering av sensorer, fordi det bidrar til bedre dialog og dermed bedre sluttvurdering.

Men uansett, jeg fant da uenighet, og da særlig i møte en bestemt oppgavetype, og det var den kreative. Akkurat som det blir uenighet om hvor givende det er å lese Sophie Elise eller Karl Ove, er det urettferdig mot både elever og sensorer å gi slike oppgaver til eksamen. I den andre enden av skalaen fant jeg fagartikkelen som informerer og drøfter. I møte med den var til og med forslagene til karakterer pålitelige, noe som tilsier at rettferdigheten burde være nærmere enn en skulle tro.

Funn av sprik mellom karakterforslag kan ikke brukes som argument til å avvikle eksamen som sluttvurdering, men snarere til å fortsette med eksamen, og da helst i en oppdatert form som både sikrer at elevene er studieforberedt og får en pålitelig sensur.

Den avlysningen på tredje året som mange nå ser for seg vil nemlig også bidra til frata lærere en av de viktigste arenaene for systematisk kompetanseheving når det kommer til vurdering. Vi lærer nemlig fortsatt for lite om vurdering i utdanningen, og det blir fortsatt lagt for lite til rette for vurderingssamarbeid på de enkelte skolene. Det er noe som svekker tilliten til alle de standpunktvurderingene vi setter år etter år.

Derfor er jeg enig med Sollien der hun skriver at hva som eventuelt skulle være bedre enn eksamen fortsatt er et åpent spørsmål.

Men jeg er ikke enig i at det er riktig bruke funn av sprik mellom forslag til å rakke ned på sensorer ved at det skyldes vårt dårlige humør, for å nevne en av grunnene hun lister opp (og som bekrefter at hun umulig kan ha lest oppgaven min, for der står det en god del om årsaker).

Og om så var? Vi med dårlig humør skal uansett diskutere forslaget vårt med en medsensor, og det mens vi sitter sammen med ytterligere to sensorer, som vi trekker inn ved usikkerhet, og om ikke det er nok, sitter det fire sensorer til på naborommet som også gjerne leser besvarelser det er uenighet om.

Og bakom husker vi alle refrenget til Utdanningsdirektoratet fra enhver sensorskolering: enhver tvil skal komme kandidaten til gode. Det er ikke alle som gidder å høre på det, og derfor er det godt det finnes kvalitetssikring, men de aller fleste hører faktisk på oppdragsgiver.

Det betyr at det fort er seks til åtte vurderinger av en og samme eksamenstekst som står bak den karakteren som eleven til slutt får. Den karakteren som eleven har rett til å klage på, noe som i så fall utløser enda flere nye sensorer.

Som elev skal du ha bra uflaks om alle disse folka har en så himla dårlig dag samtidig at de nedvurderer deg på en urimelig måte. Jeg skal forresten like å se en liknende kvalitetssikring av standpunktkarakterene. I de aller fleste tilfeller er ikke behovet så stort, all den tid de fleste lærere som setter standpunkt både kan faget og elevene sine.

Men det er heller ingen hemmelighet at det ikke bare er i koronatid at elever kan få ganske ulike opplæringsvilkår. Også det taler for mer eksamen, ikke mindre. Jeg tror det var det Sollien mente, men jeg blir likevel grinete over å bli tatt til inntekt for nedvurdering av sensorer. Og det uten å få komme med tilsvar.

Hvorfor eksamen blir avlyst

Det blir et slags plaster på et slags sår.

Eksamen ble avlyst i all oppkavet hast i 2020 fordi avgangselevene hadde fått kjedelig digitalundervisning i et par måneder. Deretter ble eksamen avlyst i 2021 fordi noen avgangselever hadde fått mer kjedelig digitalundervisning enn andre avgangselever det siste året.

Eksamen blir følgelig avlyst i 2022 også, fordi årets avgangselever, på tross av at de har hatt ganske like betingelser dette skoleåret, også var elever i 2020 og 2021. Om det ikke hadde vært for unntak fra fraværsreglementet, hadde de også vært på skolen det aller meste av året.

Og så er det dette uføret vi er kommet i, at inntaket til høyere utdanning er gått til himmels fordi standpunktkarakterene er satt mens de voksne var et annet sted. Neida, de ble helst satt for å komme tiltalte til gode, og hvem har lyst til å være den statsråden som sier til årets kull at dere, det er dere som skal få bli dem som ikke kommer inn på det og det studiet.

Det er bare det at før eller siden må en eller annen voksen klare å si akkurat det.

Men hvem vil støtte en stakkars voksen statsråd i den slags? Fint få.

– Vi har mistet så mye undervisning, synes å være mantraet blant elever. Jeg må bare spørre: Hvor var dere mens undervisningen pågikk?

Å JA, dere var ikke på skolen? Dere blir blant dem med null fravær på vitnemålet på tross av at dere stadig har meldt dere hjemme borte uavgjort med luftveissymptomer. Nei, det blir ikke mye undervisning av sånt.

Skoleeiere ute i fylkene har også gått inn for avlysningene. Selvfølgelig har de det, og lite tyder på at de kommer til å skifte mening i år. De sparer jo gresselig mye tid og penger. Byråkratene kan i stedet lage flere tabeller, eller kanskje manualer for Teams-møter, for ikke å snakke om hvor mye etterlønn eller seminarer de kan hive etter folk (statsforvalterne derimot har virket svært innstilt på gjennomføring).

Direktoratet ser visst også ut til å ha slått seg til ro med eksamenspause. Det er jo blitt såpass mye bråk av de planene for eksamen etter fagfornyelsen som de til nå har vist fram, at det sikkert er litt deilig å unngå de prøveballongene der en stund til.

Og departementet? Det skal bli hardt å ta den beslutningen som ødelegger for den historisk gode progresjonen i videregående.

Vi som står i klasserommet hver dag, det være seg digitalt eller fysisk, skjønner ikke helt greia med at undervisningen har vært så mangelfull. Uansett kunne vi trenge noe mer drahjelp utover våren. Som å snurpe inn fraværsreglementet (pokker heller, til vanlig er det strengere enn i arbeidslivet, men nå er det blankofullmakt, hva med en mellomting?) når viruset ebber ut før påske. Eksamen hadde også vært greit.

For med skam å melde har elevene jeg er sammen med på VG3 stort sett hatt 13 års opplæring på skolen. Ingen av dem har til nå sagt et pip om eksamen, og det skulle ikke forundre meg om de aller fleste elever tar dette her med knusende ro.

Elevorganisasjonen gjør ikke det, men det har de aldri gjort. Det eneste nye der er at de skylder på virus når de nå er fortørnet fordi enkelte av karakterene på vitnemålet kan være resultat av avgangsprøver, altså den samme prøveformen som brukes i akademia. Bare vent, om ti-tolv år har vi folk på det kontoret som gikk på småtrinnet under den første nedstengningen. De lærte jo virkelig ikke pøkk i noen uker der. Det er bare en ting å gjøre. Dropp eksamen.

Bare vent. Snart melder redaktørene seg på igjen (selv om tanta foreløpig har skiftet mening). Og andre med utestemme og tette bånd til avgangselever som skal inn på de utdanningene du nå må ha 7 i snitt for å komme inn på. Bare vent. Når de begynner å gnåle, gir ministeren seg.

Mens akademia river seg i håret over at studentene tyter inn med stadig bedre karakterer og mindre kunnskap i knollen, skriver Utdanningsdirektoratet nå på ei lita risikoanalyse. Det er en første gang for alt.

Jeg er egentlig ikke så veldig spent på innholdet i den analysen. Den kommer til å si at det går greit å gjennomføre eksamen, men at det blir krevende på veldig mange måter. Den kommer nok til å konkludere med at eksamen går ganske fint, men vil legge til nok forbehold til at eksamen likevel kan avlyses (om presset mot statsråden blir for stort).

Heller ikke i år kommer de til å klare å differensiere. Norskeksamen, som vil si å lese noen tekster og skrive om dem på en måte som viser at du både kan lese og skrive, kommer også til å bli avlyst, selv om du egentlig bare trenger å kunne norsk for å stå på den, og det kan du, vettu, med eller uten 12 eller 36 uker med kjedelig digitalundervisning.

Men samma det. Hvis det ikke blir avlyst i år også, skal jeg spise hatten til Odvar Nordli.

Kan vi snakke om fravær?

Videregående skole innebærer, i tillegg til mye annet, siste krampetrekning av samfunnets sosialiseringsprosjekt før elever blir lærlinger og studenter – eller ikke. Det fraværsreglementet vi har hatt de siste åra, med unntak av pandemiperioden, ble innført etter en erkjennelse av at praksisen før dette hadde vært for slapp og ført til at færre elever fikk fullført og bestått.

Så er jeg blant dem som kan mene at det er noe litt vel rigid ikke å akseptere foreldremeldt sykefravær før eleven blir 18, men la fastlegene få mer å gjøre i stedet. Det kunne vi ha sluttet med. Vi kunne også vurdert om de over 18 skulle få en liknende anledning som i arbeidslivet: et gitt antall egenmeldingsdager før fastlegen må inn i bildet (men ikke før det har gått et par måneder, som i arbeidslivet).

I stedet har vi ramlet inn i en svarthvit diskusjon som ikke tar høyde for at de aller fleste elever trenger å være på skolen for å få lært det de skal. Og gjennom pandemien har det fraværsreglementet vi fortsatt har, stadig blitt slått av. Resultatet av det er at fraværet i videregående er gått til himmels. Noe av grunnen til det er at avbryteren er brukt etter hensikten, nemlig å gi elevene en lav terskel til fravær, så de ikke skulle smitte hverandre med korona.

Men den lave terskelen innebærer også så lite tilstedeværelse av elevene at vi til og med lar være å føre korona/symptomrelatert fravær på vitnemålet. Det skal vi til alt overmål fortsette med ut året, noe som også gjelder i grunnskolen.

Akkurat nå driver vi og endrer mentalitet. Vi skal venne oss til ikke å gå i karantene for hver minste ting, kanskje snufse litt på jobb igjen, blåse i korona og få sykefraværet ned og produktiviteten opp. Det blir stadig mer mas på regjeringen om å lette tiltaksbyrden ytterligere, så det kan se ut til at den jevne nordboer er klar for endring.

Jeg vil også mase litt.

Hvordan har regjeringen tenkt til å signalisere til landets elever at tiltaksbyrden er lettet?

Retorisk spørsmål, selvfølgelig, men jeg trenger likevel et svar, for denne våren blir tøff. Allerede pandemislappe elever bør ikke fortsette å ha denne lave terskelen til fravær. Selv om det skulle føre til at de ikke slutter.

Det er absurd at en elev fra nå av, mens vi andre skal teste oss ut av ethvert fravær, kan sende en melding om at det klør litt i halsen i dag eller jeg har litt vondt i hodet etter den siste vaksinen eller jeg tror jeg har fått korona igjen, selv om jeg ikke er sikker på om jeg har symptomer, eller noe i den duren.

Det er meningsløst for meg som lærer å ta stilling til om noe av dette er 10% funnet på fordi det var kjedelig å stå opp i dag, men når enkelte elever allerede har hatt korona to ganger og fire luftveisinfeksjoner hittil i år, kan en jo lure litt. Jeg lurer i hvert fall på om ikke fraværet hadde gått ganske drastisk ned om vi i det minste førte det på vitnemålet.

Så denne er til deg, Tonje Brenna. Ja til handlekraft, men kan departementet ditt ha vært aldri så lite triggerhappy da dere i høst og for sikkerhets skyld droppet hele fraværsreglementet ut skoleåret?

Og: hva med å by på litt etterklokskap? Det kan gjøre jobben deres litt enklere også når det kommer til å stå imot presset mot eksamen. Jeg tør påstå at det er en sammenheng med at vi har krevd så lite tilstedeværelse av elevene de siste åra og det stadige presset mot eksamen.

I de stadige fortellingene om hvor forferdelig dette har vært for elevene, og ikke minst hvor lite undervisning de har fått, må det være lov å si at en god del av denne mangelen på undervisning rett og slett handler om fravær fra undervisning, noe av det også fint lite koronarelatert.

Hva med denne: yrkesfageleven som kommer annenhver dag, frisk som en fisk den dagen det er undervisning på skolen, symptomer den dagen det er praksis? Sjakk. Eller eleven som kommer med denne: Jeg forsov meg i dag fordi jeg hadde symptomer i går? Sjakk matt.

Denne krana er det på tide at vi får skrudd av.

Kanskje noen nå sier at jeg må jo tro på elevene. Jeg har knapt tid til annet, men som vanlig uthules litt for liberale ordninger av de få, som smitter noen flere, og det er nok til at ordningen må fikses på. Nå er vi der. Departementet burde få til bedre, men om dere ikke får til bedre enn dette, så be skolene føre fraværet på vitnemålet.

Jeg kunne også ha nevnt alt byråkratiet og dobbeltarbeidet som dette fraværet fører til, som vi skal ha overtidsbetaling for, men det skal jeg holde for meg selv.

Vi trenger en foreldreaksjon

Har du barn i skolealder? Da bør du sjekke læremiddelsituasjonen ved skolen.

Barnet ditt er kanskje heldig med læreren sin, som er proppfull av fersk kunnskap om klasseledelse og oppdatert forskning om faget sitt. Læreren samarbeider trolig også med erfarne kolleger på trinnet, i hvert fall om det er flere klasser på samme trinn, om de andre er erfarne – og om de har tid og lyst til å samarbeide.

Samtidig kan det være sånn at læreren opplever seg ganske aleine om planlegging av undervisning, for ikke å snakke om gjennomføring av den. Da er det kjekt med et oppdatert læreverk i faget, ett som også elevene har.

Selvfølgelig finnes det andre veier til god opplæring. Digitale plattformer, skog, spill, aktiviteter og Kopinor-avtalen. Vel og bra, men vi mangler utdanningsmyndigheter som har en helhetlig tilnærming til dette med lærebøker.

Her tenker jeg på de lærebøkene som er utviklet for å oppfylle norske læreplaner, fra leseboka på småtrinnet til kjernestoffet i programfag på videregående. Det bør være et minimum at samtlige elever har oppdatert slikt noe, lagd ut fra rimelig enhetlige kriterier landet over, og selvfølgelig tilgjengelig både digitalt og på papir.

I stedet sklir utviklingen mot en privatisering av også disse læremidlene. Lærere bruker mer og mer tid på å hoste opp noe brukbart. Hvorfor? Kanskje fordi det har sittet noen luringer på et skolekontor og bestemt at det er moderne å bruke en portal i stedet for bok i år. Fordi det har sittet noen luringer på et annet kontor og bestemt at det var alt de fikk råd til i år.

Noe av det lærere hoster opp blir helt kjempemessig, men selv om alt tilsynelatende endrer seg så fort at oj, er det fortsatt noe som heter fotosyntese, demokratiske prinsipper eller grunnleggende lese- og skriveopplæring. Og selv om noen lærere klarer seg fint uten fordi de har det i huet eller andre steder, kan ikke skolepolitikere slå seg til ro med det.

Ikke alle lærere har tid eller mulighet, heller. Det er jo den tida vi alltid har brukt til å plukke fram kart, utstoppa dyr eller sekundære tekster, lagd med annet formål enn opplæring, men tenkt til opplæring idet læreren trekker det inn i klasserommet, det være seg romaner, klovnenese, illsinte kronikker eller en kul app.

Jeg veit at noen slår seg til ro med at kjernestoffet i naturfag ligger på nettet, men den gidder jeg ikke gå inn i. Jeg er ganske sikker på at det var en fordel at vi tidligere hadde en godkjenningsordning for lærebøker. Ikke for utstoppa dyr eller spill, men det vi skal bruke de dyra og appene til å aktualisere.

Tjue år etter Pisa-sjokket, kuttes det i skolebiblioteker, også i rike kommuner – i tillegg til at det er lekt med tanken om å fase ut at skolebibliotekene skal være en del av skoletilbudet.

I tillegg er innkjøp av papirbaserte lærebøker i fritt fall, og det særlig i grunnskolen, der elevene skal etablere seg som lesere. Lesere. Det er sånne som etter hvert skal bruke stadig mer avanserte leseferdigheter til å tilegne seg og reflektere over kunnskap i alle fag og områder av livet, det være seg avslag på søknader eller kravspesifikasjoner.

Vi trenger en ny foreldreaksjon. Jeg tenker på det engasjementet som fyrte opp så mange som 400.000 av en befolkning på tre millioner så mye at de skreiv under på at det ikke skulle være samnorsk i ungenes lesebøker: Det var litt av en mobilisering.

Hvor er våre elevers foreldre, på mobilen de også? De kunne jo klart å bli bare bittelitt forbanna over at opplæringa mange steder bidrar til at ungene deres gir bort personopplysninger og læringsatferd til markedsaktører?

Enda verre er det at de som sitter og beslutter uforstandigheter over hodene på oss, ikke engang makter å ta elevperspektivet slik at de ser det åpenbare: elevene er drittlei løsark og læringsstier de også. For å sitere en av dem det året vi ble utstyrt med heldigital norskbok med tilhørende nettressurs: – Skal vi holde på med dette dillet i denne timen også?

Ja, var mitt svar, og etter den timen droppet jeg hele læreboka resten av det året. Hostet opp vitenskapelige artikler og romaner og what not, lot elevene velge mellom å lese på papir og skjerm og bla bla, men det er ikke sånn det skal være. Ikke minst elevene trenger noe håndfast.

Dessuten, jeg har rutine, men om jeg hadde blitt satt i samme situasjon for ti-tolv år siden, er det kanskje det som hadde vært tua som hadde tippet hele det overarbeida lasset som den gang var meg. Om jeg den gangen på toppen av det hele hadde hatt kolleger som synes det er unødvendig med både lærebøker og samarbeid, fordi de selv har funnet lysbryteren, nei, jeg veit ikke helt.

Det er ikke greit. Vi trenger en foreldreaksjon, eller aller helst en elev-aksjon. Lærere er sånne som de færreste beslutningstakere som gidder å høre på.

Du må kunne, også mer enn du kan

(overskrift fritt etter Guttorm Fløistad)

– Du kommer ikke unna.

Replikken var min. Jeg veiledet en lektorstudent som syntes det hadde vært pyton å undervise i et vanskelig tilgjengelig emne. Det var noe med å kjenne på hvor guffent det kan være å få spørsmål en ikke kan svaret på.

Vi snakket om at det er flere måter å jobbe med den slags stoff på. Vi trenger ikke å kjøre lærerstyrt presentasjon, som kanskje gjør at en står særlig laglig til for hogg. Det går an å pusse elevene løs på stoffet selv (utforske kaller vi det nå) og la dem notere funn i egne arbeidsoppgaver. For eksempel. Men. Du kommer ikke unna. Elevene slutter ikke å spørre av den grunn.

Det er ikke krise å si til elever at dette veit jeg ikke svaret på, så det skal jeg sjekke opp til neste gang, men om det du gjentatte ganger ikke kan svaret på, tilhører kjernestoff i faget, kan både de og du selv etter hvert oppleve at du blir litt lettvekter. Det er blant annet derfor vi har forberedelsestid bygd inn i årsverket.

Poenget? Uansett hvordan en vrir og vrenger på læreplaner, så er det noe som heter kunnskap. En hel masse verb i disse planene bekrefter også det. «Gjøre rede for» og «Forklare» ditt og datt handler gjerne om kunnskap.

Jadda, informasjonen finnes på internett også, og hensiktsmessige søkestrategier er ikke uten betydning. Likevel er det ganske forstyrrende når det ikke er noe som helst som sitter såpass i knollen at en noen ganger bare kan sette i gang å bruke kunnskapen uten å måtte klø seg i huet og gugle og ta en sjans og en snarvei.

En snarvei som fort blir en omvei fordi algoritmene ikke er innstilt på norske læreplaner. For ikke å snakke om hvor tynt an vi ligger hvis strømmen går eller noe annet ryker.

Noen ganger er det rett og slett å foretrekke at man kan det man driver med. Elev som lærer.

Derfor lurer jeg noen ganger på om det hender at vi kaster kunnskap ut med kompetansebegrepet. Jeg veit at det er nevnt at en skal tilegne seg kunnskap og at det skal anvendes, og jeg er helt enig i at det er gangen i det, men når det heter kompetansebegrep og -mål og helst læring, så lurer jeg altså litt på om vi kan komme til å ta litt lett på det.

Jeg var kanskje en rar unge, men jeg likte at lærerne mine var kunnskapsrike. Jeg vil faktisk påstå at jeg lærte en hel del av dem. Ja, av dem.

Sånt skal man jo ikke si, for da jeg lærte å bli lærer, noe jeg skulle gjøre på PPU, der de tutet oss fulle med at læreren ikke kan lære elevene noenting. Da strittet det i meg, og det nettopp fordi jeg selv har vært en elev som har lært mye av lærere.

Også derfor mener jeg at det er ganske skummelt hvis vi går dit folk bestemmer seg for at kunnskap er oppskrytt fordi det står på nettet et sted.

Hvis vi forfølger den tanken, om at du liksom ikke må kunne noe, hva må læreren kunne? Designe litt moro i klasserommet mens vi venter på at elevene fullfører? Jeg veit ikke. En del kan tyde på at småskolen er blitt for langdryg, stillesittende og lite praktisk, men i andre enden av mitt skoleslag står akademia og klager fordi elevene ikke er tilstrekkelig studieforberedt.

Hva mener de med det? Jo. Studentene har for svak faglig bagasje.

Hvordan ser det ut til at vi skal løse sånt noe? I lang tid har det vært stille i skolepolitikken når det kommer til videregående opplæring, og kanskje særlig studieforberedende. Såkalt onde tunger ansatt i grunnskolen sier da at det skal vi i videregående være glade for. Det er visst ikke noe kult å havne i skolepolitikeres søkelys.

Da Fullføringsreformen kom, skjønte jeg endelig hva de mente. For hva kunne skolepolitikerne by på når de skulle borti studieforberedende? Jo, å foreslå kutt i fellesfagtimer, altså noe av kunnskapen som skal til for å oppfylle blant annet formålsparagrafen, som vil si siste rest av felles referanserammer. Pluss bestemme at elevene skal ha rett til å fullføre. Fordi politikerne ikke samtidig bevilger penger til å oppgradere standarden på tilbudet, altså legge mer til rette for fullføring enn å si ordet fullføring, vil det bety å senke kravene.

Men hvis vi går nærmere inn i hva akademia synes studentene mangler, er det blant annet lese- og skrivekompetanse og evne til å jobbe selvstendig. Det å senke kravene ytterligere, vil kanskje i sin tur føre til at politikerne må vedta rett til høyere utdanning.

Kanskje heller foretrekke at du ikke kommer helt unna kunnskap.

%d bloggere liker dette: