Stikkordsarkiver:digitale lærebøker

Det vi setter bort, blir vi dårligere til

Vi skal ikke tilbake til forrige årtusen, men i stedet for at skolen skal legge på sprang etter den siste appen, trenger elever flest opplæring i dølle ting som personvern, IT-sikkerhet, nettvett, lagringsrutiner, kritisk tilnærming til informasjon og ikke minst selvregulering. Sistnevnte må også eksplisitt inn i rammeverket for digitale ferdigheter. Det må til når vi veit at klasseskillet går mellom dem som lærer det hjemme og ikke. 

Fritt for ikke å være norsklærer

Likevel har jeg fortsatt ikke berørt norskfagets mest akutte problem. Det er kombinasjonen av digitale hjelpemidler som gir anledning til å hoppe bukk over de tunge faglige takene, utdanningsmyndigheter som ikke tar akkurat det på alvor og skolepolitikere uten vilje til å betale for den voksentettheten som kan løse kombinasjonen av de to.

Velutdannete barbarer

Du veit, de som blir kalt prosjektkoordinatorer eller kvalitetsrådgivere, barbarer som de gjerne er, det er, av alle, dem som kommer unna. Det er sånne det blir lyttet til. Mens de egentlig skulle ha vært kjeppjaget ut av bygget. For de har ingenting på en skole å gjøre.

Boka er død! Leve boka?

Ikke på en eneste av de seks grunnskolene jeg gikk på, fantes det lærere som forberedte meg på internett eller det å jobbe i ymse digitale grensesnitt. Ikke noe av det fantes da jeg gikk på skolen, men jeg fikk det helt fint til da det kom. Dere som er lærere, dere aner ikke hva elevene deres vil måtte fikse om tjue år, og jeg skulle ønske at beslutningsnivået i større grad tok dette inn: dere har likevel ypperlige forutsetninger til å forberede dem på det, selv om dere står over den neste dilla. Blant annet fordi dere veit en del om hva de trenger her og nå. 

Myter og babbel om digitalisering i skolen

Andelen elever som er på et lavt digitalt mestringsnivå er minst like stor som andelen elever som er på et lavt mestringsnivå i lesing. Det er også ofte de samme elevene. Skolen har plikt til å by dem mer enn vi for øyeblikket gjør.

Vi trenger en foreldreaksjon

Tjue år etter Pisa-sjokket, kuttes det i skolebiblioteker, også i rike kommuner – i tillegg til at det lekes med tanken om å fase ut at skolebibliotekene skal være en del av skoletilbudet. I tillegg er innkjøp av papirbaserte lærebøker i fritt fall, og det særlig i grunnskolen, der elevene skal etablere seg som lesere. Lesere. Det er sånne som etter hvert skal bruke mer og mer avanserte leseferdigheter til å tilegne seg kunnskap og ferdigheter i alle fag og områder av livet, det være seg avslag på søknader eller kravspesifikasjoner.

Vi tar klasserommet tilbake

Det som er påfallende i dagens klasserom, selv (og kanskje særlig) der det foregår lite læring, er at det er så stille. For hva har skjedd? Flere forskere har nå rukket å finne det vi lærere har snakket om i årevis: når elevene ikke orker å stå i læring, skjener de ut på nettet. Og tida det tar fra læringsoppdraget er gitt til skjeninga er i gang, er i mange tilfeller uhyggelig kort. Hvordan tar vi klasserommet tilbake? Det har lite for seg å hive ut dingsene, for dem trenger vi, men vi må bli mye bedre til å identifisere når de er til hjelp og når vi kan legge dem bort.

Analfabetisme 2.0

Det handler bare om klasseledelse, vrinsker da nyfrelste app-pedagoger og skoleledere som ikke klarer å stave leseplikt lenger. Ja jøss, sier nå jeg, og velkommen til klasserommet der det sitter 30+ og kjeder seg når jeg er ferdig med å være klovn og kunne tenke meg litt studieteknikk. Nuvel, la oss si at det jevner seg mer ut når vi blir litt proffere, men før den tid kan det se ut til at det er null og niks i veien for at vi legger til rette for at elevene får trene opp solide leseferdigheter på papir. Det er visst en forutsetning for å få det til digitalt.

Midt i vår misnøyes vinter

Vår misnøyes vinter har én god side. Den er ikke her for å bli, selv om det kjennes slik ut. Snart snur sola, før det fortsetter å være mørkt.
Så kommer det, helt umerkelig først, det som blir lysere og etter hvert mildere og mer håpefullt. Noen gleder seg mens andre gruer seg til vaksinen. Andre kommer på at de ble veldig glad i krydderurter og tomater i fjor og tusler en tur rundt huset eller snuser i verandakassa og tenker at joda, det går dette også.
Det er da det begynner å krype innover oss, med en viss overbevisning, at vi sto han over. Nå som det nærmer seg julefri er i hvert fall jeg villig til å håpe på det.