Jeg brant ut

En underlig del av oppveksten min er at den også foregikk i umiddelbar nærhet av psykiatriske institusjoner. Først helt bokstavelig, i ansattboliger på Opdøl og Dikemark. Deretter andre steder, men fortsatt datter og barnebarn til folk som jobba der.

Jeg var også omgitt av en arbeidsmoral som, selv om mitt voksenliv er mitt ansvar, bidro til å modellere det å dra meg til ytterpunktet av hva jeg tålte, før jeg til slutt valset inn i utbrenthet. Jeg har tidligere skrevet om hvor langt jeg måtte grave før jeg avfant meg med at jeg måtte pause jobben og enda verre: den delen av identiteten.

Men poenget med innledninga, er at jeg som barn av helsefolk overhørte voksne snakke om rutiner som vitnet om at de på jobb ble utsatt for belastninger som de kunne trenge hjelp til å bearbeide. Det trenger ikke være representativt, men poenget er altså at jeg i skolen ikke har møtt sånne rutiner.

Opplæring handler heldigvis sjelden om akutt sykdom eller behandling, selv om den siste lønnsnemnda kunne gi det inntrykket.

Heldigvis handler opplæring om relasjonsbygging, klasseledelse, formidling og tilrettelegging som passer ethvert individ i ethvert øyeblikk. At jeg skriver heldigvis, skal i skole balanseres opp mot at det til enhver tid er fellesskapet som setter grenser for hvor mye hvert individ kan tillate seg å hente ut av skreddersøm.

At det lærere driver med er krevende, selv om det er sabla kult, er også et paradoks som kan mangle i den offentlige skolesamtalen. Kanskje også når vi beskriver oss selv? Fordi det er givende å jobbe med både fag og elever, kan vi gå i fella der vi tror det er vår egen feil når vi er blitt tappet eller slått. Eller tro vi skal holde kjeft om det for å sikre rekrutteringa til yrket.

Noen rømmer når de blir overveldet. I skolen kaller vi det litt banalt for praksissjokk. Det er ikke for alle, liksom. Nei, selvfølgelig er ikke alle yrker for alle, men når også de som ønsket å gjøre en forskjell, ikke orker etter å ha erfart hva det faktisk kan innebære?

Kan lærerutdanninga forberede bedre? Lærerstudenter og lærere synes enige om ja. Kanskje drilles vi tilstrekkelig på det å møte eleven på sine premisser, noe som er en opplagt fordel, men forberedes vi på hvor tøft dette faktisk kan være?

Praksislærere kan ha kjent på følelsen av at lærerutdanningene lemper over en uforholdsmessig del av ansvaret på dem, men samtidig, og her snakker jeg som praksislærer, har vi også en rolle når kompleksitet blir kamuflert? En ting er at vi vil at det skal skli så greit som mulig i timene. Det har hendt at jeg har tatt fraværet selv når jeg har sett studenter som ikke fikser det samtidig som de skal sikre god oppstart. Jeg nevner det i veiledninga etterpå, men det er en samtale.

Eller lærerstudentene jeg besøkte i praksis, som kunne fortelle at de ble skjermet fra en av klassene på trinnet, fordi det var så mange uregjerlige elever der. Jeg kan skjønne det, men hva når disse studentene får en sånn klasse til odel og eie selv, uten en erfaren øvingslærer i rommet? Vil de ikke da ønske at de hadde fått øvd litt først?

Det var ikke det dette skulle handle om, men mangelen på defriefing, og ikke minst hvorfor så mange lærere blir utbrent. Jeg ble utbrent av en tretrinnsrakett. For det første bakgrunnen min, overflatisk beskrevet innledningsvis som en der en jobber og jobber, uansett dagsform.  For det andre omstendigheter i kontaktlæreransvaret, som jeg like overflatisk beskriver som å måtte håndtere en opphopning av alvorlig sykdom hos flere elever i løpet av kort tid.

Når akkurat det oppsto i en hverdag av for det tredje, at det ikke er grenser for behov å bruke krefter på, men ganske klare grenser for krefter til rådighet mens du køler på, ja, det gikk ikke. På toppen av dette, er visst engasjementet verst. Og det er tull at fordi det er så givende, går vi i balanse.

Jeg var inne på at jeg har et inntrykk av at det innenfor helsefeltet er en høyere bevissthet rundt omsorgstrøtthet, eller hva en skal kalle det. Det er kanskje naturlig? Dette er jo folk som kan helse, mener jeg.

I skolen treffer vi også de som strever, er syke, har tunge diagnoser, blir mishandlet eller neglisjert. Hver dag. Det utrolige er jo at en del av dem som helt åpenbart trenger helsehjelp, ikke en gang kommer i posisjon til å bli møtt av helsepersonell. Spesialisthelsetjenesten kan holde seg med køordninger og kriterier for opp- eller inntak, mens skolen ikke kan riste av seg en eneste en. Ikke at det siste er et mål, men et paradoks kan det være.

Ett sted å starte er å etablere enn kultur der folk blir framsnakket for å skrive avviksmeldinger. Og du, selv om du ikke er eller kommer til å bli utbrent: står du i vold eller annet uholdbart på jobb, nevn det i det minste for fastlegen. Den dagen det kanskje smeller, er det greit at journalen din er sånn noenlunde oppdatert.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: