Livet under dyna

Vi registrerer det jo, fraværet, men det gjelds ikke. Så mens enkelte elever har vært borte fra halvparten av årets undervisning, kan de ta med seg et vitnemål fra videregående der det står at de har vært til stede. Dette er selvfølgelig problematisk fordi pynt ser bra ut, men sjelden er det. Mer alvorlig er det at fraværstall er noe det målstyres etter, og når det ikke er noe fravær å snakke om, så er det ikke noe problem med fravær. Det blir derfor en oppskrift på systemsvikt. Bestemt av folk som burde vite bedre langt der inne i Kunnskapsdepartementet.

Målstyring for viderekomne

Det både foreldre og elever burde se etter, er tallene ingen snakker om mens skolene prøver å gjøre seg lekre i markedsmateriell og på åpne dager. Jeg tenker på hvor mange elever skolen er villig til å sette sammen i den samme gruppa, og hvor mange av opplæringslovens timer den samme skolen faktisk har tenkt til å gi dem undervisning. For ikke å snakke om skolen er villig til å bruke penger på ordentlige lærebøker og har en strategi for hensiktsmessig bruk av digitale verktøy og læremidler.

Kan vi snakke om fravær?

Det er helt absurd at en elev fra nå av, mens vi andre skal teste oss ut av ethvert fravær, kan sende en melding om at det klør litt i halsen i dag eller jeg har litt vondt i hodet etter den siste vaksinen eller jeg tror jeg har fått korona igjen, selv om jeg ikke er sikker på om jeg har symptomer, eller noe i den duren. Det er meningsløst for meg som lærer å ta stilling til om noe av dette er 10% funnet på fordi det var kjedelig å stå opp i dag, men når enkelte elever allerede har hatt korona to ganger og fire luftveisinfeksjoner hittil i år, kan en jo lure litt. Jeg lurer i hvert fall på om ikke fraværet hadde gått ganske drastisk ned om vi i det minste førte det på vitnemålet.

Du må kunne, også mer enn du kan

Jadda, kunnskapen finnes på internett også, og hensiktsmessige søkestrategier er ikke uten betydning. Likevel er det ganske forstyrrende når det ikke er noe som helst som sitter såpass i knollen at en noen ganger bare kan sette i gang å bruke kunnskapen uten å måtte klø seg i huet og gugle og ta en sjans og en snarvei. En snarvei som fort blir en omvei fordi algoritmene ikke er innstilt på norske læreplaner. For ikke å snakke om hvor tynt an vi ligger hvis strømmen går eller noe annet ryker.

Å bli til eller fullføre

Kanskje er dette et uttrykk for naivitet, men jeg mener det uansett: den delen av Fullføringsreformen som vil kverke fellesfagtimer, som om vi skulle trenge mer individualisme nå, gjør det vanskeligere for oss som jobber i skolen å følge skolens formålsparagraf. Jeg mener at det er ganske alvorlig at skoledepartementet på ramme alvor har satt i gang noe sånt. Lurer du på hva jeg mener, så les læreplanens overordna del.

Studieforberedt er selvstendig

I denne omgang kan jeg bare legge til at om det er noe som virkelig kan opprøre meg, er det hvor mye nedstrippet undervisning elevene på studieforberedende må tåle fordi også timetallet de har krav på blir jukset med. Lærere på skoler som eksempelvis teller bort 8% av timetallet i alle fag på VG3, kan nok skrive under på at det allerede i dag finnes mer rom for fordypning. At Stortingsmeldinga som skal si noe om hvordan flere skal kunne fullføre ikke nevner noe av dette med ett ord, kommer fra myndigheter som hverken kan ta fordypning eller fullføring på alvor.

Det må finnes noe mye bedre enn skole

Hvorfor er vi så nådeløst opptatt av fullført og bestått når en del av elevene trenger en pause? Ikke fra samfunnet eller noe vettugt å gjøre, men fra skole. Mange av dem kommer til å klare seg helt fint, og sannsynligvis bedre om de kan få slippe skoleriet en stund. De trenger å se noe annet enn vegger som minner om plaging eller manglende mestring. De trenger rett å slett å komme seg etter ti år i ei kvern som bare har maktet å male dem ned. Hvis vi mener noe med arbeidslinja eller at alle skal med, er vi nødt til å tilby denne gruppa noe mye bedre enn skole.