Revolusjonen spiser sine barn

Ikke faen om det er dette som skal gi oss vårt endelig. Unnskyld banninga, men ikke faen. Framskritt, og et mulig nådestøt for mange. Dessuten, hva er å revolusjonere? Å endre radikalt, men ikke nødvendigvis til det bedre. For de aller fleste intensiveres brød og sirkus herfra og ut. Eller for å si det på en annen måte, Bill Gates’ varslete revolusjon om hvordan læring skal skje, handler om at det blir mindre læring for de aller fleste. Flere fragmenter og mindre kontekst. Mer læring for de få som fikser sammenhengen og konteksten uansett. Det er revolusjonen.

Boka er død! Leve boka?

Ikke på en eneste av de seks grunnskolene jeg gikk på, fantes det lærere som forberedte meg på internett eller det å jobbe i ymse digitale grensesnitt. Ikke noe av det fantes da jeg gikk på skolen, men jeg fikk det helt fint til da det kom. Dere som er lærere, dere aner ikke hva elevene deres vil måtte fikse om tjue år, og jeg skulle ønske at beslutningsnivået i større grad tok dette inn: dere har likevel ypperlige forutsetninger til å forberede dem på det, selv om dere står over den neste dilla. Blant annet fordi dere veit en del om hva de trenger her og nå. 

Vi tar klasserommet tilbake

Det som er påfallende i dagens klasserom, selv (og kanskje særlig) der det foregår lite læring, er at det er så stille. For hva har skjedd? Flere forskere har nå rukket å finne det vi lærere har snakket om i årevis: når elevene ikke orker å stå i læring, skjener de ut på nettet. Og tida det tar fra læringsoppdraget er gitt til skjeninga er i gang, er i mange tilfeller uhyggelig kort. Hvordan tar vi klasserommet tilbake? Det har lite for seg å hive ut dingsene, for dem trenger vi, men vi må bli mye bedre til å identifisere når de er til hjelp og når vi kan legge dem bort.