Revolusjonen spiser sine barn

Bill Gates sammenliknet kunstig intelligens (KI) med mobiltelefoner og Internett i en panegyrisk hyllest her om dagen.

Og fordi jeg blir sprø av min egen mistenksomhet, overrasker det ikke at Gates skriver det han gjør. Han var beleilig nok i pressen kjapt etter lanseringa av språkmodellen ChatGPT for å framheve hvor bra det er med KI i land der analfabetismen er stor.

Og den der er så uangripelig. Vi skal liksom ikke si nei når folk som ikke kan lese kan bli myndiggjort i en fei. Samtidig veit vi som har snakket med maskinene, at uten evne til presise bestillinger, tyter det mest uforstand og selvfølgeligheter ut av dem.

«Jeg tror at i løpet av de neste 5 til 10 årene vil AI-drevet programvare endelig oppfylle løftet om å revolusjonere måten folk lærer på.» Jeg siterer ingressen til det samme blogginnlegget av Bill Gates.

Like herlig uangripelig, det der. Men følg påstanden, bare litt, gjør det. Hvis det endelig skal revolusjonere måten folk lærer på, så kan vi ikke modellere læringa ut fra folk som lærer uansett, altså de folka som allerede har logget inn på OpenAI og snakket og snakket, og kommer til å fortsette å snakke og lære, uansett.

Når Gates legger til ordet «endelig», avslører han noe. At læring også er vanskelig. «Endelig» sier noe om at dette har ikke vi mennesker helt fått til før, i hvert fall ikke i den skalaen han kanskje ønsker seg. Og det på tross av at vi kan vise til ganske store framskritt gjennom historien.

Og ikke faen om det er dette som skal gi oss vårt endelig. Unnskyld banninga, men ikke faen.

Framskritt, javel, men likevel et mulig nådestøt for læring hvis skolen reservasjonsløst skal sluke dette også. Dessuten, hva er å revolusjonere? Jo, å endre radikalt, men ikke nødvendigvis til det bedre. For de aller fleste intensiveres brød og sirkus herfra og ut.

Eller for å si det på en annen måte, Bill Gates’ varslete revolusjon om hvordan læring skal skje, handler om at det blir mindre læring for de aller fleste. Flere fragmenter og mindre kontekst. Mer læring for de få som fikser sammenhengen og konteksten uansett.

Det er revolusjonen.

For at vi skulle fått til det Gates og andre gir inntrykk av, at flere skal lære mer av KI, krever det at flere enn dem som er interessert faktisk setter seg såpass inn i KI at de er i stand til å gjøre det tilgjengelig for røkla, og da mener jeg på en annen måte enn lettvinte læringsstier i DM-liknende innlegg som flyter rundt på Internett om dagen. I tillegg skal røkla helst være mer enn gjennomsnittlig interessert.

Sånn er det ikke.

De fleste som jobber med opplæring, havnet ikke her fordi de ble drevet av sin over gjennomsnittet tekniske interesse. Selv om mange vil gjøre bedre, kommer derfor KI for de fleste til å handle om ytterligere fragmentering og dekontekstualisering av innhold, kall det gjerne kunnskap, eller kompetanse, eller også dybdelæring, om du tør.

Det er en utvikling som har pågått en stund. For å ta ett eksempel, kjenner jeg unger som kunne matematikk før de ble kjørt inn i MultiSmart. Deretter gjorde de noe greier der inne, til og med riktig, men etterpå ante de ikke hva som hadde foregått.

Ja, vi er enige om at dette vil endre. Men jeg er usikker på hvor mye det bør endre skolen.

Vi kjørte ikke ørtogførti mobiltelefoner og internettkabler inn i klasserommene på direkten den gang da. Det gikk litt gradvis, det der, og nå er vi omsider der at myndighetene i nabolandet har lagt ned forbud mot mobiltelefoner i skolen, i tillegg til at de har erkjent at Internett tilbyr for dårlige læremidler til at det var lurt å hive ut bøkene. Derfor skal svenskene nå kjøpe nye bøker.

Det er der vi er. Så folk må gjerne overgå hverandre i KI-feiring, men la nå læringa i fred.

Når jeg ser oppskrifter på hvordan skolen kan jobbe med å få unga til å få et mer presist språk eller kritisk lesning ved å gå i dialog med Chat123, så skjønner ikke jeg annet enn at de folka der ikke har jobbet med sånt i et klasserom. De har heller ikke skjønt greia med skolen, i hvert fall ikke sånn skole som helst skal levere på formålsparagrafen.

Skolen på sitt beste kan få til godt arbeid med lek, lesing, skriving, sang, løping, trening på å dele rom med klyser, klovner og ulike voksenpersoner, regning, turgåing og deltakelse i samfunnsliv. Det kan det på sikt bli mye innsiktsfull interaksjon med kunstig intelligens av.

Skolen kan også bli langt bedre på å jobbe med kritisk tenkning, matlaging, konsentrasjon, selvstendig refleksjon, samarbeidslæring og annet sånt som det kan bli enda mer innsiktsfull interaksjon med kunstig intelligens av.

Skolen er stedet der læringa helst skjer i fellesskap, selv om det er et dogme under press, dels fra økt individualisme, dels fra at også middelklassens unger kan mindre enn før og dels fra skjermjobbinga, som sementerer den ensomme produksjonen, i den grad elevene makter å produsere noe særlig.

Ikke kom og fortell meg at vi skal bøte på den ensomheten ved å la elever snakke enda mer med maskiner. At det var det som var løsninga på lærermangelen.