
Når skoleeier dytter enda flere elever inn i klassene og setter av enda færre timer til å få jobben gjort, blir det mindre fleksibilitet, variasjon, prosess, tilrettelegging og vurdering for læring. Det er enkel matematikk, og selv om det er helt pyton å fronte et dårligere tilbud når du veit at det kunne vært bedre, må vi være klare på rollen vår. Vi kan ikke ta det personlig.
Det kan imidlertid elever i videregående, og deres foresatte kan begynne og telle.
I Vestfold er vi kjent for så mangt. Vi har blant annet ei flott kystlinje og godt klima. Kanskje er det derfor arbeidsgivere i Vestfold sjelden sliter med å få søkere til jobber. En bakside for oss som er arbeidstakere er kanskje at det er lett å bytte oss ut?
Vestfold-dommen, som begynner å bli noen år gammel nå, er nemlig blitt stående, noe som gjør det å jobbe som lærer i videregående i Vestfold til en blandet opplevelse.
Når jeg snakker med kolleger i andre fylker, kan det virke som praksisen med å telle bort undervisningstimer har spredt seg. Det kan også undersøkelser tyde på: 1 av 10 skoler innrømmer denne lovstridige praksisen, i tillegg til at enda flere ikke utelukker at de driver med det.
Den gang jeg skiftet arbeidsgiver fra Buskerud til Vestfold, ble jeg uansett litt perpleks da jeg fikk den første timeplanen min. Min nye arbeidsgiver hadde nemlig funnet plass til mer undervisning enn det den forrige hadde.
Mens eksempelvis norsk på VG3 i Buskerud hadde tilsvart 37% av et årsverk, var den samme jobben i Vestfold på 33%. Etter at alle fag og klasser var fordelt, hadde arbeidsgiver spart så mange prosent, eller timer, at jeg kunne undervise to hele timer ekstra hver uke i Vestfold enn jeg hadde gjort i Buskerud. Det ble en brutal overgang, særlig fordi jeg den gang var ganske uerfaren i videregående.
Det opplevdes som å måtte jobbe 110% stilling, men få betalt for 100. Helt riktig blir det ikke, for jeg underviser jo ikke de timene som er kuttet ut, men jeg forbereder undervisning til hele læreplanen, og ikke minst vurderer jeg elevene etter hele læreplanen. Vurderingsarbeid er ikke ubetydelig i norsk, for eksempel. Så det blir usynlig overtid. Det blir også kjipere undervisning i de timene vi har igjen når vi har mindre tid enn tenkt til å komme gjennom.
Kunnskaps- nei, kommunalministeren, ler kanskje hele veien til budsjettkonferansen mens elevene og jeg taper. En lovfestet rettighet er null verdt.
Jaja, sier samfunnet, det går jo bra, de når jo målene sine i skolen, gjør de ikke?
Nei. Vi når hverken det vi blir målt på, fullført og bestått, og vi når definitivt ikke de målene læreplanen sier vi skal levere på, nemlig kompetansen og ferdighetene.
Mantraet fullført og bestått kan forresten framstå som spill for galleriet når skoler kan jukse med fraværstall og nekte lærere å sette 1 ved fravær av kompetanse. Hadde det vært tak i politikerne som seriøst mener at fullført og bestått er gode mål, kunne de kuttet ut karakterene og latt oss ha det hyggelig sammen mens elevene ventet på vitnemålet sitt.
I stedet tar noen av dem til orde for nivådeling. Det er et ideologisk forslag fra et parti som nå har hatt åtte år på seg til å sørge for bedre tilrettelegging, men i stedet har strammet inn kommunebudsjettene og med det bidratt til at skolene kutter timer.
Tilbake til timetelling. Vanligvis er jeg lett å ha med å gjøre. Det krever bare at jeg blir møtt med tillit, og får de ressursene jeg trenger til å gjøre jobben min. Får jeg ikke det, kan jeg bli tverr og firkanta. Da kan jeg for eksempel finne på å telle hvor mange timer elevene og jeg egentlig får til å løse en læreplan. Når det ikke en gang er de timene som lovgiverne har bestemt at elevene og jeg skal få, er det bare én ting å gjøre, nemlig å skrive timelister eller prioritere.
Jeg veit ikke helt hvordan jeg skal si dette uten å tråkke på folk, for vi har alle gode grunner til å gjøre som vi gjør, men vi må nesten slutte og jobbe mer enn vi får betalt for. Ved å fortsette, er vi med på å dekke over hva en del skolepolitikere og -eiere holder på med. Når en blir syk av det, blir systemsvikten gjerne privatisert, og det er aleine du er.
Det er lurvete skoleeierskap som dette som gir dårligere undervisning. Jeg bare nevner det, siden det er en betegnelse som har vært litt i vinden ifm. nedrakking av koronaskolen. Den er også brukt som en legitim begrunnelse for å avlyse eksamen.
Når skoleeier dytter enda flere elever inn i klassene og setter av enda færre timer til å få jobben gjort, blir det mindre fleksibilitet, variasjon, prosess, tilrettelegging og vurdering for læring. Det er enkel matematikk, og selv om det er helt pyton å fronte et dårligere tilbud når du veit at det kunne vært bedre, må vi være klare på rollen vår. Vi kan ikke ta det personlig.
Det kan imidlertid elever, og deres foresatte kan begynne og telle.
En tanke om “Time etter time forsvinner”