Fra blåmandag til tillit?

Det å skrive om eksamen er gjerne for spesielt interesserte, men de fleste fikk vel med seg hvor galt det gikk på den helt store eksamensdagen. Når rundt 50.000 elever skal lese og skrive seg til studiekompetanse gjennom eksamen i norsk, ja, da pleier vi å trekke pusten på skolene. I år var det også 20.000 ungdomsskoleelever som skulle i ilden samme dag.

I år var det flere som trakk pusten ekstra tungt. Ingen av elevene hadde eksamenstrening fra før, på grunn av de pandemiske avlysningene. I tillegg var både oppgaver og gjennomføringssystem revidert siden forrige eleveksamen.

For første gang skulle eksamen også være såkalt heldigital. Digital har den vært i en årrekke, men i år skulle ikke elevene få blekka med oppgaver og tekstvedlegg ved siden av.

Og så røyk det. Innloggingen feilet.

Kunnskapsministeren ba samme dag om en redegjørelse, og den første versjonen av denne kom allerede dagen derpå. Der kom også retretten på det som til nå har vært full nekt til å gi elevene oppgavene med tekstvedlegg i handa.

Etterpåklokskap? Det ble direktøren for Utdanningsdirektoratet spurt om av Espen Aas da han kom for å redegjøre for dette i Dagsnytt 18, også det dagen derpå. Jo, han fikk vel svart ja til det, før han strøk på dør, og det før representantene for elevene og Norsk Lektorlag kom inn i studio for å debattere. Rar debatt-teknikk, det der.

Jeg innrømmer at jeg er over gjennomsnittet interessert i eksamen. Derfor har jeg fulgt dette med endringer av oppgaver etter fagfornyelsen med en kanskje pedantisk interesse. Og skrevet om det siden januar i forfjor. Norskoppgavene ble delt lovlig seint, men siden februar i fjor har jeg skrevet om denne blånekten av vedlegg på papir.

Jada, jeg skjønner at vi ikke tar blogginnlegg seriøst. De er for ukuraterte refleksjoner å regne, men jeg har, i likhet med mange andre, også ytret meg i formelle kanaler. Jeg har sittet i fagutvalg og sendt innspill (dog til en anonym questback, som var direktoratets kanal, ikke en ordinær høring, bare det). Jeg har hatt elever som har prøvd ut eksempeloppgaver og blitt med på å si sin mening om dem. Jeg har vært med i debatt og blitt med på å begå kronikk.

I den grad vi er møtt med svar i det hele tatt, har det altså vært denne misforståtte forståelsen av hva universell utforming er.

I tillegg er det kjørt fram at det nye gjennomføringssystemet ville åpne for å la lydfiler og filmsnutter inngå som vedlegg til noen oppgaver. Det er vel og bra, det, og klart at lyd og levende bilder ikke kan gjengis på papir. Men det er for tusan ikke til hinder for å skrive ut tekstene som elevene skal lese.

Såpass veike begrunnelser har det vært vanskelig å tro på.

I den anledning var det også en annen grunn til at det var greit å lese denne første redegjørelsen fra direktoratet etter blåmandagen. For det første fordi de innrømmer at for å sikre at noe sånt ikke skjer igjen på lang sikt, skal elevene framover få blekkene på papir. De begrunner det med noe av det vi som har etterlyst disse hele tida begrunnet etterlysningen med: behov for tillit til systemet.

Men ikke nok med det. Når de nå endelig erkjenner dette, må de også gjøre departementet sitt oppmerksomme på en begravd hund.

For der røyk den gevinstrealiseringen.

Det står nemlig det i redegjørelsen, at når elevene heretter skal få disse blekkene, ja, da vil det «gi et økt behov for midler til trykk og distribusjon av eksamen og vil gjøre at denne gevinsten i gevinstrealiseringsplanen faller bort».

Hørt sånt? Betyr dette at gevinstrealisering var den egentlige begrunnelsen? Og at det er departementet som har bedt om det? Det er jo rimelig å tro, all den tid det er departement som skal bestemme over direktorat.

Og bare for å si det. Selv om dette skjedde på Tonje Brennas vakt, ble beslutningene tatt på en helt annen en.

Og bare for å si det også. Selv om det er Utdanningsdirektoratet som nå får pepperen, har de nok altså utført det noen andre har bestemt. For å orke å ha en sånn jobb, må en blant annet ha det de kaller rolleforståelse.

Men uansett. I ei tid der sittende regjering har initiert en leselyststrategi, og nettopp norske elevers leseglede og ikke minst lesekompetansen faller som et godt søkke på målinger, var det altså meninga at elevene ikke en gang skulle få lese på flere formater enn det litt krøkkete digitale på den dagen de skulle lese og skrive seg til studiekompetanse.

Fordi den framtidsretta Norgenasjonen må spare penger?

Gleden ligger på den andre siden av kompetansen, den. Jeg håper at vi heretter kan få en eksamen på fagenes, elevenes og lærernes premisser.