Fredagskveld på teststasjonen

Det er unektelig en del selvmedlidenhet inni knollen på en lærer som uforskyldt befinner seg i testkø tidlig en fredags kveld, etter syv timers undervisning tidligere på dagen. Spørsmål oppstår, som om det kan karakteriseres som overtid når det per sms instrueres om å innfinne seg til slikt.

Det kan det selvfølgelig ikke. Lærere har insistert på en fleksibel arbeidstidsavtale, noe KS tolker som at vi synes det er greit å jobbe ubegrenset utenfor arbeidstid. Så her står jeg.

Rundt meg vrimler utskremte kommuneansatte på overtid. Bokstavelig talt. Jeg misunner dem ikke, for hverken de eller jeg aner hvor lenge de skal holde på. Brorparten av dem som går og jobber på skolen «min» er pålagt eller satt i frivillig karantene. Det vil si over 1000 mennesker. I tillegg er minst en tredjedel av oss pisket ut til test.

Nytteløst er det å si hva var det jeg sa, men pokker heller, jeg sa det. Den dagen én elev på studieforberedende blir smittet, må nesten hele skolen i karantene. Det sa jeg. Åpen, kompakt og moderne som skolen er, og bøtte fjern som trafikklysmodellen er. Nå er den dagen kommet. En elev er smittet. 1000 er i karantene. Kjenn litt på gevinsten av sånt.

Det jeg også sa, og gudene vet hvor mange med meg, var at det kunne vært unngått. Den tidligere helsesykepleieren til datteren min kunne sittet godt tilbakelent i godstolen i kveld i stedet for å stå bak visir og munnbind og gi meg instrukser om ikke å skjære grimaser. Den åpenbart overarbeida fyren fra teknisk etat som skulle dele ut navnelapper, men stadig glemte hvem han lette etter og hadde tunnellsyn som hindret ham å se rett dato og navn på lista si. Han kunne også vært hjemme, eller et annet sted bedre enn dette.

Det kunne vært unngått, men det sitter fortsatt så uendelig langt inne å erkjenne at også skoleelever må ha avstand mellom seg for å unngå smitte. Det samme gjelder nok alle de andre konsekvensene av at meteren ikke gjelder i skole, for eksempel det faktum at smittesporing på et sted som driver med daglig superspredning er bortimot umulig.

Så her står vi.

Stiller oss opp. Synes køen er lang og lurer på om vi skal dra hjem og spise middag før vi prøver på nytt, men blir en halvtime til, og enda en, og enda en, til vi slipper gjennom til tårene spretter og det går over. Ute på den andre siden er køen femdoblet.

Kanskje smitter ikke barn og unge hverandre mens de er på skolen. La oss for moro skyld late som et øyeblikk. Hva har det i så fall å si for dem som fortsatt jobber overtid, med eller uten betaling, for å være et sted de ikke ønsker å være.

Hva har det å si for de permitterte, eller barna deres? Hva har det å si for ungdomsskoleelevene som blir uvenner fordi de blir usikre av noe så banalt som at de ikke får snakke sammen i friminuttene? Kohort meg her og der, liksom.

Jo, de møtes der de kan, i sosiale medier, der det de får til er å plage hverandre, og så slår etterdønningene inn i skolen dagen derpå, som må mobilisere det som kan krype og gå av ikke-sykmeldte voksenpersoner, for å løse usikkerheten for denne gang, noe som vil si trettifem minutter. Eller hva med vennegjengen på over fem stykk som ikke får være mer enn fem stykk på ubestemt tid. Hvem skal ut?

Mumle mumle, skjerme barn og unge, sier barneombudet, og en eller annen lettvekterlege som vil opp og fram i byråkratiet, og som leser rapporter fra mars og april, i fjor, og blir sjokkert over feilprioriteringene den gang da. Nei, det kan vi ikke ha noe av, sier de, og så lenge skolene er pip åpne på gult nivå, puster de med magen og ingen av dem bryr seg med at kommunene fortsatt ber helsesykepleierne teste lærere i kø i stedet for å snakke med de ungdommene som ikke er blant de fem i gjengen eller har permitterte mødre som ikke har penger til strømregninga.

Men helsesykepleieren redder likevel kvelden min. Sier, ugjenkjennelig bak visir og maske, at vi har hilst på hverandre før, at hun har jobbet med mannen min og møtt datteren min da hun gikk på den og den skolen. Mer skal ikke til før det slår meg hvor forbanna heldig jeg er som kan kjøre hjem når hun har trukket de pinnene til seg, for det kan ikke hun, kjøre hjem altså, så selv om det er hun og ikke jeg som får overtidsbetalt, er det jeg som kan sette meg i godstolen med en øl på fredagskvelden.