Mens vi venter på vår misnøyes vinter

Det verste er kuttene.

Vi styrer mot denne vinteren, etter et ualminnelig år. Den videregående skolen som jeg jobber på lå i fjor i et fylke som ble slått sammen med et annet. For oss som ikke står veldig tett på de politiske og administrative prosessene, og kjenner alle forklaringer i detalj, framstår denne sammenslåingen som grunnen til at januar startet med et formidabelt kutt. Jeg trenger ikke fortelle skolefolk om hva det vil si å kutte i skole, men til eventuelle andre lesere nevner jeg at de to fylkene som her ble slått sammen i utgangspunktet var blant de i landet som brukte minst per elev.

Dette er fortsatt det verste.

Det er delte meninger om hva både stenging og åpning av skoler har gjort og gjør med elever og oss som jobber tett med dem. Uansett er min erfaring en jeg ikke har gjort meg før. Den handler blant annet om en av de virkelig forsonende sidene ved det å jobbe i skole. Skolestart. Det er dette med å få lov til å begynte på såkalt nytt så ofte som en gang i året. Noen elever følger vi i tre år, og best er det, men jeg tror at også de elevene som ikke er nye av året, kjenner på dette med at det ligger noe håpefullt i oppstarten.

Denne skolestarten ble ikke sånn. Vi kjente det allerede første planleggingsdag, for det var som om vi startet der vi slapp før sommerferien, og vi slapp ikke mens vi var på et godt sted. En ting var den nylige omveltningen, stengingen, nettundervisningen, kampen for å trekke motløse og ensomme elever mot en sluttvurdering både de og vi kunne leve med.

Noe annet var den gradvise åpningen som vi ikke fikk brukt til stort annet enn å møtes der på tampen av skoleåret, og frustreres over ikke å bli hørt på både våre og elevers behov. Kanskje det igjen er fordi jeg ikke står så tett på slike prosesser som fører til kutt, at opplevelsen fortsatt er at også dette handlet om en regionreform som sugde ressursene våre til seg. Derfor fastholder jeg at det verste fortsatt var kuttene, også da vi tok sommerferie, og da vi møtte til denne skolestarten som ikke ble som den pleier.

I trange tider blir det også tatt beslutninger, og fordi det er trangt, og smittevernet ligger over oss som et røykteppe, er det lett å føle avmakt når disse beslutningene kan oppleves som ren sabotasje av den jobben vi skal gjøre i klasserommet.

Det er nok mange ulike fortellinger i skolenorge denne høsten og snart vinteren som kan illustrere det. Rådgivere har sine fortellinger, ledere og renholdere sine, men mine fortellinger springer ut av min rolle, som er å være fellesfagslærer og da for det meste for elever som går på studieforberedende. To av mine fortellinger som tar mye plass nå, heter klassestørrelse og digitale lærebøker.

Klassestørrelse og digitale lærebøker er to fortellinger som også handler om kutt. De skyldes beslutninger som lederne våre har følt seg mer eller mindre tvunget til å ta fordi det ikke er nok penger i denne nyslåtte fylkeskommunen. Derfor går de fleste nå inn i klasser på 32 elever. Akkurat nå er kanskje det første folk tenker at dette ikke går på grunn av smittevern, og det gjør det selvfølgelig ikke, men det verste er hva det gjør med læringsmiljøet.

Hva med fagfornyelsen? Jo, den er en slags protagonist i fortellingen om digitale lærebøker, mens antagonisten selvsagt er kutt. En dels tolkning av hva det vil si å være framtidsrettet er også en motstander av fagfornyelsen. Det er så lett å si at digitale lærebøker er framtidsrettet, men stadig mer forskning peker på at når elever skal lese lange og komplekse tekster, noe vi i det minste kan være enige i at de skal for å bli studieforberedt, så lærer de mer ved å lese på papir. Jeg kjenner på et eget innlegg om at motstand mot digitale lære- eller lesebøker ikke handler om motstand mot digitalisering.

Dette var en mørklagt oppsummering av erfaringer gjort dette året. Smittevern ligger som et røykteppe over oss, og under dette teppet jobber vi på, det blir drift og lite utvikling, noe som er trist her vi også skal drive fagfornying, og ikke minst:

Det aller aller verste er kuttene. De er her under teppet de også. Det er det verste.