2019 var toppåret for søkere til lærerutdanning

Se litt på dette utklippet fra en rapport fra samordna opptak. Antall søkere var lenge ganske høyt, og det steg jevnt og trutt fram til toppåret 2019. Jeg kan ikke huske at det bare ble flere og flere lærere som framsnakket yrket fram til dette året.

Så lenge jeg kan huske, har lærere blitt kalt sutrepaver, om vi er det eller ikke. Like lenge har jeg hørt det jeg kaller en hersketeknikk, den om at om bare lærere kunne holde kjeft om alt annet enn at det er et flott yrke, så vil flere bli lærere.

Kan vi snart legge den der død? Ansvaret for rekruttering er et arbeidsgiveransvar, KS kan ikke rekruttering og politikerne både i og utenfor KS toer sine hender.

Før denne nedslående, men ikke overraskende, nyheten om fortsatt fall i søkere til lærerutdanning, har jeg tenkt litt på penger. Ikke mine. Skolens.

Du må bli med på en omvei til et poeng nå.

Etter at jeg fikk los på kommuners disposisjonsfond som er alt for store, og at i hvert fall min fylkeskommune er overadministrert, har ukene gått. Noen ganger leger tida alle sår, men denne gangen fikk tida meg bare til kverne videre sånn nedi underbevisstheten, før det sa godt gammeldags eureka, og jeg kom på alt de avlyste fra mars 2020 og deretter.

Det vi diskuterte opp og ned av vegger i tre år på rad, var eksamen. Skoleeierne sparte mye på å droppe det. Akkurat den var ikke en eureka. Men jeg husket plutselig noe vi bare stilltiende aksepterte, sånn helt uten å mukke i vårhysteriet og dorullsamlinga den første runden der.

Lønnsoppgjøret røyk. Og det var ikke et hvilket som helst oppgjør, for det var allerede lagt inn en uvanlig stor pott i stats- og underliggende budsjett det året. Det var ikke et gigaoppgjør, det er det aldri, men det skulle bli pent. Og det ble lagt stein dødt ganske raskt etter 12. mars.

Men pengene lå jo fortsatt der, på skoleeiernes konti, akkurat som de pengene som de organiserte lærerne ble snytt for i 2022.

Og det rare er, at selv om mange skolepolitikere og -eiere sikkert forteller seg selv at det er meningsfullt å legge til rette for en god skole for alle, så pløyde de altså ikke de pengene de hadde til overs tilbake til skolene, som andre åndsfriske bedriftseiere. Nei, de satte dem på fond. De kapitaliserte på pandemien. Det tenker jeg på.

Og gudene skal vite at elevene hadde trengt de pengene. De hadde tålt bedre lønn for lærerne, bedre arbeidsbetingelser for både elever og lærere (ei bok og ekskursjon eller to?) og klassestørrelser som ikke latterliggjør dogmet om tilpasset undervisning.

Det burde de vite, skoleeierne. Og de som ikke veit det, er så frakopla det som faktisk er meningsfylt, at de trenger et jobbskifte. De kan for eksempel bli lærere.

Det var omveien.

Nå tenker jeg igjen på at 2019 var toppåret for søkere til lærerutdanningene.

Og at etter det kom 2020, året vi altså ble snytt for en varslet lønnsøkning, ble kjørt ut i virusfronten med noen flasker antibac og ikke søtten om vi skulle gå foran en eneste en i vaksinekøen. Deretter kom det to år med streiker som ble stoppet med tvungen lønnsnemnd.

Disse tre årene med hestekur, har altså unge mennesker fått med seg. Lærere veit at unge mennesker ikke er dumme. Akkurat de unge menneskene som akkurat nå ikke søker seg til lærerutdanninger, var jo elever mens denne snuoperasjonen av en hestekur foregikk.

Det skal langt mer til enn framsnakking for å snu denne skuta, selv om jeg registrerer at selv ikke en minister klarer å hoste opp en særlig bedre forklaring. Skjønner han ikke at han undervurderer 19-åringer?

Noen av dem har kanskje også blitt undervist og vurdert av en ukvalifisert lærervikar eller tre. Hvorfor i alle dager skal de bruke minst fem år av livene sine på å bli del av en profesjon som ikke er mer beskyttet enn som så? Eller som SSB sier det ikke er særlig bruk for framover?

Jeg har forresten inntrykk av at det er litt vanskelig og slitsomt å være fastlege innimellom, tror til og med jeg hører sånt fra sykehusleger. Likevel er det bøtter av søkere per studieplass. Vi får gjøre som legene. Få beskyttet tittelen, si at det ikke trengs så mange studieplasser, og se hvor mye gnål om framsnakk det da blir.

Mange har skrevet om mulige årsaker til nedgangen siden 2019 og ikke minst årets skumle tall. Etter mitt syn kom den beste oppsummeringa fra Bergens Tidendes kommentator, som kalte søkertallene et spark fra nettopp de unge til de folkevalgte.

Årsaken er byråkratisering og lønn, skrev han, Hans K. Mjelva. Ja, og økende klassestørrelse, krav og vold, da. Også skrev han dette: «Problemet forsvinn ikkje berre fordi ein lyg, eller snakkar fram yrket, som rygglause politikarar og skuleleiarar gjerne seier det».

Enig. Så himla mye framsnakking var det heller ikke i åra før 2020. Men bedre søkertall var det. Langt bedre.