Pengene til økt lønn i 2020 og tre års avlyste eksamener lå jo fortsatt der, på skoleeiernes konti. Og det rare er, at selv om mange skolepolitikere og -byråkrater sikkert forteller seg selv at det er meningsfullt å legge til rette for en god skole for alle, så pløyde de altså ikke de pengene tilbake til skolene. Nei, de satte dem på fond. De kapitaliserte på pandemien. Det tenker jeg på.
Stikkordsarkiver:skolekutt
Jeg brant ut
I skolen treffer vi også de som strever, har tunge diagnoser, blir mishandlet eller neglisjert. Det utrolige er jo at en del av dem som helt åpenbart trenger helsehjelp, ikke en gang kommer i posisjon til å bli møtt av helsepersonell. Spesialisthelsetjenesten kan holde seg med køordninger og kriterier for opp- eller inntak, mens skolen ikke kan riste av seg en eneste en. Ikke at det siste er et mål, men et paradoks kan det være. Så du, står du i vold eller annet uholdbart på jobb, nevn det i det minste for fastlegen. Den dagen det kanskje smeller, er det greit at journalen din er sånn noenlunde oppdatert.
Tallet er 32
Det går selvfølgelig ikke opp, ikke noe av dette. Verken at timetallet går ned, klassestørrelsen opp eller at elevene skal vurderes opp og ned av stolper til lenge etter at de har bedt om nåde. Hadde elever visst at en sånn protokoll hadde vært et alternativ, hadde de bedt om den, de også. Tallet er 32, men både elever og lærere kneler før vi er der. Først skal de beordres til eksamen og sensur. Våren blir kanskje bra. Høsten muligens verre.
Forskjeller i menneskebransjen
Jeg bor i en kommune som skårer lavt på den der indeksen som heter levekår. Du veit, den som måler hvor mange sosialklienter, hvor lav eller høy lønn, hvor mange resepter, kanskje tar de også med pensjonister når de teller og måler. Den der. Som det forresten kan se ut til at SSB ikke harFortsett å lese «Forskjeller i menneskebransjen»
Slutter, men ikke som lærer
Det hadde vært kult om enda flere lærere kunne briske seg i det offentlige ordskiftet og som kilder til nyheter om skole. Vi trenger å være dem som setter dagsorden, for det er ingen som kan feltet som oss. Ingen. Når andre får sette dagsorden, blir både omtalen av skolen og beslutningene som tas dårligere. Hva er det som gjør at en journalist for eksempel tenker at eleven har bedre forutsetninger til å uttale seg om rammebetingelser enn for eksempel en lærer? Og hvorfor må vi stille spørsmålet, for det burde jo være selvsagt at begge kommer til orde i samme sak? Oppholder ikke journalisten seg allerede på skolen når elevene blir intervjuet? Er det ikke mulig å oppdrive en lærer eller til nød en skoleleder der?
KS kan ikke rekruttering
Bak dette sprell levende problemet som årets lønnsoppgjør er, kvitrer KS at det ikke er så viktig med lærerutdanning. Det kan være greit å nevne hva KS er. KS er kommuneøkonomien. Det er den som styrer skolen, ikke Kunnskapsdepartementet. KS er også politisk styrt, men det vil ikke de politiske partiene snakke om når de en sjelden gang nedlater seg til å snakke om skolepolitikk. Elendig rekrutteringspolitikk over år er KS. Det slår inn i skolen hver eneste dag, det der at ingen gidder å holde KS i øra.
Relansering av skam i livet
Ikke engang familien er et slikt sted der felles referanserammer eller språk eller skikk eller bruk etableres og næres. Den fellesarenaen som er tilbake, er skolen. Likevel går vi løs på den. Spikker og skaver, så den skal kunne romme det de andre ikke lenger behersker, men likevel passe til hver enkeltindivids boble, og hvis noen lurte: det lar seg ikke gjøre. Det rakner.
Målstyring for viderekomne
Det både foreldre og elever burde se etter, er tallene ingen snakker om mens skolene prøver å gjøre seg lekre i markedsmateriell og på åpne dager. Jeg tenker på hvor mange elever skolen er villig til å sette sammen i den samme gruppa, og hvor mange av opplæringslovens timer den samme skolen faktisk har tenkt til å gi dem undervisning. For ikke å snakke om skolen er villig til å bruke penger på ordentlige lærebøker og har en strategi for hensiktsmessig bruk av digitale verktøy og læremidler.
På tide med et sabbatsår
Når foresatte i indignasjon klager til rektor over at kroppsøvingslæreren ikke gir tilstrekkelige framovermeldinger, så bør de få vite at deres håpefulle er en av tre hundre og at det nødvendigvis må bli litt relasjoner på samlebånd da. Eller ser vi helst at enda en lærer brenner ut? Jeg veit ikke helt hvor jeg vil med dette. Eller, jeg veit at jeg vil si det, men jeg veit ikke helt hvordan vi løser det. Vi som har femti eller hundreogfemti eller tre hundre elever vil få det bedre av at det blir gjort noe med klassestørrelser eller at vi kunne fått lov til å dele gigaklassene med en kollega, men kreftene det tar å stå i førstelinja forsvinner aldri helt. Så hva med å få lov til å ta pause, bare sånn innimellom?
Noen kommer til kort
Mens vi har folkehelse og livsmestring som tverrfaglig tema i alle fag, godtar vi altså at det er elever som i år etter år er til oppbevaring i skolen uten å få selv et minimum av det andre får ut av det. Vi kan jo bare tenke oss hvilke påkjenninger de må bære, i tillegg til å ha for eksempel lese- og skrivevansker. At noen overlever og klarer seg, tar ikke bort det faktum at det også går an å bli knust av det.
Gammal sur lektor 