Kategoriarkiver: lesing og skriving på norsk

Hvorfor ramler lesekompetansen mer i Norge enn i andre land? 

Norske 10-åringer leser dårligere enn for fem år siden, eller for å være nøyaktig, dårligere i 2021 enn i 2016.   Nedgangen er størst i Norge. Oppgangen vi hadde etter PISA-sjokket er spist opp, og vel så det. Og mens 10% var på laveste mestringsnivå i 2016, gjelder det nå 19%. Hva vil det si? Jo,Fortsett å lese «Hvorfor ramler lesekompetansen mer i Norge enn i andre land? «

Maskinen eller mennesket som svarer oss

Akkurat den delen av framtida som innebærer å sitte pøkk aleine ved en pc, både i privat- og arbeidslivet sitt, er jeg redd mange elever allerede har øvd ganske mye på.

Revolusjonen spiser sine barn

Ikke faen om det er dette som skal gi oss vårt endelig. Unnskyld banninga, men ikke faen. Framskritt, og et mulig nådestøt for mange. Dessuten, hva er å revolusjonere? Å endre radikalt, men ikke nødvendigvis til det bedre. For de aller fleste intensiveres brød og sirkus herfra og ut. Eller for å si det på en annen måte, Bill Gates’ varslete revolusjon om hvordan læring skal skje, handler om at det blir mindre læring for de aller fleste. Flere fragmenter og mindre kontekst. Mer læring for de få som fikser sammenhengen og konteksten uansett. Det er revolusjonen.

Språk, kolonialisme og sensur er makt

Etter den siste ukas nyheter, har jeg spørsmål. Skal vi gjemme bort kolonialisme og ord? Bildet som ble hengt opp igjen og den tankeløse forvaltninga av språket til Roald Dahl, henger sammen. Begge sakene handler om å stue bort historie og forskjellighet. Å skrive om forfatteres tekster, eller nekte å forholde oss til dem, er en form for revisjonisme som også legger til rette for kunnskapsløs ensretting. Det har vi nok av. Derfor skal vi også lese pulverhekser.

Det vi setter bort, blir vi dårligere til

Vi skal ikke tilbake til forrige årtusen, men i stedet for at skolen skal legge på sprang etter den siste appen, trenger elever flest opplæring i dølle ting som personvern, IT-sikkerhet, nettvett, lagringsrutiner, kritisk tilnærming til informasjon og ikke minst selvregulering. Sistnevnte må også eksplisitt inn i rammeverket for digitale ferdigheter. Det må til når vi veit at klasseskillet går mellom dem som lærer det hjemme og ikke. 

Fritt for ikke å være norsklærer

Likevel har jeg fortsatt ikke berørt norskfagets mest akutte problem. Det er kombinasjonen av digitale hjelpemidler som gir anledning til å hoppe bukk over de tunge faglige takene, utdanningsmyndigheter som ikke tar akkurat det på alvor og skolepolitikere uten vilje til å betale for den voksentettheten som kan løse kombinasjonen av de to.

Velutdannete barbarer

Du veit, de som blir kalt prosjektkoordinatorer eller kvalitetsrådgivere, barbarer som de gjerne er, det er, av alle, dem som kommer unna. Det er sånne det blir lyttet til. Mens de egentlig skulle ha vært kjeppjaget ut av bygget. For de har ingenting på en skole å gjøre.

Boka er død! Leve boka?

Ikke på en eneste av de seks grunnskolene jeg gikk på, fantes det lærere som forberedte meg på internett eller det å jobbe i ymse digitale grensesnitt. Ikke noe av det fantes da jeg gikk på skolen, men jeg fikk det helt fint til da det kom. Dere som er lærere, dere aner ikke hva elevene deres vil måtte fikse om tjue år, og jeg skulle ønske at beslutningsnivået i større grad tok dette inn: dere har likevel ypperlige forutsetninger til å forberede dem på det, selv om dere står over den neste dilla. Blant annet fordi dere veit en del om hva de trenger her og nå.