Noen kommer til kort

Mens vi har folkehelse og livsmestring som tverrfaglig tema i alle fag, godtar vi altså at det er elever som i år etter år er til oppbevaring i skolen uten å få selv et minimum av det andre får ut av det. Vi kan jo bare tenke oss hvilke påkjenninger de må bære, i tillegg til å ha for eksempel lese- og skrivevansker. At noen overlever og klarer seg, tar ikke bort det faktum at det også går an å bli knust av det.

Vi tar klasserommet tilbake

Det som er påfallende i dagens klasserom, selv (og kanskje særlig) der det foregår lite læring, er at det er så stille. For hva har skjedd? Flere forskere har nå rukket å finne det vi lærere har snakket om i årevis: når elevene ikke orker å stå i læring, skjener de ut på nettet. Og tida det tar fra læringsoppdraget er gitt til skjeninga er i gang, er i mange tilfeller uhyggelig kort. Hvordan tar vi klasserommet tilbake? Det har lite for seg å hive ut dingsene, for dem trenger vi, men vi må bli mye bedre til å identifisere når de er til hjelp og når vi kan legge dem bort.

Leseglede er ikke alt, men

På dårlige dager leker jeg med tanken om å søke o store staten om å få opprette ei lita profilskole. Jeg lurer da på om jeg skal kalle den gammal sur papirskole, også fordi jeg er sikker på at det er et marked der. Det er nok av foreldre som er møkka lei av ranslerFortsett å lese «Leseglede er ikke alt, men»

Drep meg herre, men ikke med forutsigbare skriveoppgaver

For at dette skal fungere i praksis, må de som bestemmer forstå at rammeverk og oppgaver ikke løser dette alene, og de må handle deretter. De må tørre å gi elevene det meste av eksamensdagen til å løse et skriveoppdrag som både kan vise dybdelæring og gi reliabel vurdering, nemlig fagartikkelen. Det betyr også mer ressurser enn i dag til gjennomføringen, ellers tryner vi i skapholistisk praksis eller enda mer kjedelig norskopplæring enn i dag, eller begge deler. Det fortjener hverken elever eller lærere.  

Stemmer fra soveromskolen

I dag traff jeg tre elever på digitalskolen som tok et tappert og velbegrunnet oppgjør med helsemyndigheters måte å argumentere på. Fordi skolen vår nå er stengt på tredje uka på grunn av et utbrudd, skulle elevene samarbeide om en aktuell sak i stedet for å sitte hver for seg å lese Peer Gynt. SomFortsett å lese «Stemmer fra soveromskolen»

Skal vi styrke hovudmål?

(Dette innlegget blei skrive og publisert på bokmål i januar. Det har no vore gjennom nynorskroboten til Apertium. Eg har ikkje gjort nokon endringar, og eg ser at teksten slik han no framstår, ikkje fortener publisering av nokon annan grunn enn dette: vise fram kor langt ein kjem med roboten aleine). I 1907 vart detFortsett å lese «Skal vi styrke hovudmål?»

Analfabetisme 2.0

Det handler bare om klasseledelse, vrinsker da nyfrelste app-pedagoger og skoleledere som ikke klarer å stave leseplikt lenger. Ja jøss, sier nå jeg, og velkommen til klasserommet der det sitter 30+ og kjeder seg når jeg er ferdig med å være klovn og kunne tenke meg litt studieteknikk. Nuvel, la oss si at det jevner seg mer ut når vi blir litt proffere, men før den tid kan det se ut til at det er null og niks i veien for at vi legger til rette for at elevene får trene opp solide leseferdigheter på papir. Det er visst en forutsetning for å få det til digitalt.

Da ble eksamen avlyst, igjen. Har vi en plan?

Hvordan kan vi altså sørge for at lufta ikke går ut noe sted, og at hele laget jobber for at standpunkt blir rettferdig på tross av ulike forhold? Kan dep og dir allernådigst be fylkene om å bli samkjørt, og hvis det er vanskelig, i det minste be hvert enkelt fylke om å bli enige med seg selv?

Når slipper katta ut av sekken?

Løsning? Den starter med at Utdanningsdirektoratet åpner opp. Det kommer eksempeloppgaver for 10. trinn i februar, men hva med norsk etter studieforberedende? Her skal hele kullet opp om drøye to år, og resultatene er avgjørende for elevenes framtid. I tillegg mener ubegripelig mange ubegripelig mye om den eksamenen, så vi har dårlig tid. Det er på tide å få katta ut av sekken.