Voksenopplæring til hjemmekontorister som tror på julenissen

Husker du tilbake til de første par ukene etter 12. mars i fjor? Da folk sto på butikken og kjøpte doruller og skrøt av hvor flinke ungene deres var på hjemmeskolen? –Han sier at han aldri har jobbet så mye som nå! kunne man høre bak reolen. Kidsa fikk visst det der skolegreiene mye bedre til på egen hånd. Hva skal vi egentlig med skole og lærere når det bare er å sette seg på soverommet og lese selv?

Nå kan en si at pipa har fått en annen låt. Alle vil visst ha unga på skolen. Redd barna, politiske redaktører og andre mer eller mindre selvoppnevnte barneombud.

Mistroisk som jeg er, tenkte jeg jo mitt bak butikkreolen den gangen. Jasså, tenkte jeg, du er en av dem, som ikke skjønner selv det mest banale. At han der arbeidshesten inne på soveromskolen egentlig har fortalt deg at han ikke gidder å legge to pinner i kors når han er på skolen.

Jeg var selv en ungdom som var mer opptatt av å være kul enn å følge med i timen. Jeg er også en lærer som både insisterer på at elevene skal følge med og ser på det som et sunnhetstegn at de ikke tar meg på alvor hele tida, men tar av meg hatten for dem som holder trøkket oppe og jobber på, på tross av alt det andre som river i dem.

Noe av det første du må skjønne når du jobber med opplæring er at et emne er ikke lært selv om du har lagt til rette for det. Derfor mangler vi som jobber i videregående snøring når vi klager på ungdomsskolen når elever ikke er tilstrekkelig forberedt. Akkurat som lærere i ungdomsskolen som klager over barneskolen er like dust som universitetsfolk som klager over videregående.

Utfordringa er at skole og liv alltid og nådeløst skal videre, og det er begrensa hvor mye tid vi har til repetisjon. At en del ikke henger med handler mest om akkurat det.

Og så kommer det en pandemi og kanskje kommer jeg til poenget. Noen ble motivert av krisen, så far kunne stå der på butikken å briske seg, men det var en kortvarig glede for de aller fleste. Og siden den gang er flere blitt bevisst på dette med tiltaksbyrde for barn og unge, og det er en god ting, men ikke så enkel at det bare er å si lavere tiltaksbyrde.

Lavere tiltaksbyrde, sånn den er blitt innrettet i Norge, betyr i praksis at de voksne siver ut av barnehager og skoler, og at de som er igjen er slitnere enn vanlig. Når skoler må såkalt stenge, er det altså vel så ofte på grunn av mangel på folk som intensivering av smittevern.

Lavere tiltaksbyrde, sånn vi har blitt nødt til å innrette den i skole, betyr manglende smittevern for elever og ansatte. Den jula vi sitter i klisteret på nå er blant annet et resultat av at vi som til hverdags er i skole, har tatt med oss smitte hjem.

Hvis vi et øyeblikk er enige om at pip åpne skoler er det beste for elever, hvorfor sitter det så langt inne å putte på et munnbind eller hurtigsteste alle hver morgen, eller iverksette andre tiltak som kunne ha sikret lavere smitte i skoler og barnehager?

Det hadde vært noe om de som nå gjør felles front for åpne skoler, hadde brukt ressursene og mikrofonstativene sine til å ta til orde for anstendig smittevern. I stedet er de nedrige når de for eksempel bruker noe så alvorlig som voldsforskning til å tvinge til status quo. Voldsforskning som ikke finner mer utsatthet for vold under enn før pandemien.

Hvis man skal bruke den forskningen til å si noe om åpne skoler, må det nesten være døgnåpne skoler, og jeg tror det man da er ute etter heter noe annet, fosterfamilier for eksempel.

Vi er enige om at det er best med åpne skoler, men det var først da vi fikk kjørt undervisningen over i det digitale her i slutten av forrige uke, at jeg for første gang på flere uker fikk mulighet til å treffe alle elevene. I tillegg fikk jeg veiledet så mange som ville, og det var mange, underveis i skrivejobbing, og det uten å forstyrre de andres skriving. Stikk den, den som vil, bare ikke kom trekkende med mer forskning som ikke har noe med saken å gjøre.

Det handler ikke om sårbare barn

Vi er på sårbare-barn-kjøret igjen. Mens smittetallene var lavere har det vært lite prat om at når ressurser knipes fra skole og barnehage, så går det alltid mest utover de som i utgangspunktet har det tøffest. Unger som blir usynlige i altfor store klasser. Dem med særskilte evner og behov som blir sittende på et rart rom sammen med et kanskje velmenende, men som oftest ufaglært menneske. Sånt noe.

Men når det er antydning til rødt nivå i skole, altså en etterlikning av smittevernet vi har i resten av samfunnet, ja, da gjelder det å få kjørt disse stakkars unga foran seg igjen. De ligger allerede under bussen, så eneste greia er å få slept dem ut derfra.

Har sårbare barn det bedre på skolen og barnehagen enn andre steder? Ja, noen har definitivt det. For andre er nok det å være på skolen tøffere enn diverse barneombud liker å ta innover seg.

I covid-tid kan det tenkes at det er ekstra vanskelig. Hvis en eller annen kødd av en forelder, som en ikke skulle delt hjem med, skulle bli smittet av korona fordi poden har vært marinert i smitte på skolen, er det ikke sikkert at den poden er enig i at åpne skoler er et udelt gode.

Det finnes nok tusenvis av ulike anekdoter som kan brukes til å forsvare både åpne og mindre åpne skoler.

Men hva er greia med at både utdanna og presumptivt oppegående folk snart to år ute i pandemien fortsatt tillater seg å framstå så uopplyste at de kaller skolene stengt? Skolene har aldri vært stengt. Alle som gidder å følge med veit det.

I enkelte miljøer finnes det alternative fortellinger om covid. Jeg snakker ikke om antivakserne. Dette her er ikke folk som ikke anerkjenner at viruset er smittsomt, farlig eller at vaksiner er lurt. De er også med på at kontaktreduksjon er veldig lurt når smitten tar for mye av. Derfor nikker de andektig når restauranter og kulturarbeidere må miste levebrødet, for det er for de flestes beste. Så det er ikke det at de ikke vil ta alvoret innover seg.

Disse miljøene skiller seg ut på en annen måte. Noen av medlemmene er av den typen som sier at virus smitter veldig veldig mye, men ikke i skole, og så er det dem som medgir at joda, det smitter i skole, men det må vi nesten tillate, for det er noe med de sårbare barna. De må nesten få være på skolen selv om de kan bli smittet og få skylda for å smitte andre. Sånn må det nesten være. Det er visst også for de flestes beste.

I adventstida, de siste dagene på digitalskole, har jeg lest høyt for VG3-elevene. Fra romanen Stargate, som handler om søstrene Ronja og Melissa som lever med sin alkoholiserte far på Tøyen. Ingvild Rishøi har en helt egen evne til å skrive fram sårbare fortellinger uten at det blir sentimentalt, og noe av trikset er å vise nyanser. At blant annet kjærlighet, tap, forakt og beundring er vevd sammen.

I adventstida har jeg også blitt smittet av korona. Det går fint, det. Jeg er av den typen som blir klinisk deprimert av å være forkjøla, men for all del, jeg blir forkjøla annethvert år, så jeg er godt vant. Og foreløpig er det ikke verre enn det.

Jeg klarte fint å jazze meg opp allerede for et års tid siden da disse selvhenførte barnefolka, disse vi-er-så-bekymret-for-de-sårbare ble kjørt ut for å forhindre smittevern i skolen, men det er klart at det får en ekstra knekk når den planlagte julemiddagen ryker. Det gjør det. Og det er ikke fordi jeg tror at det er deres skyld at jeg sitter her og snørrer, men fordi det provoserer meg så grenseløst at de mangler de nyansene som trengs for å skjønne halvparten av hva sårbare unger trenger.

Det er aldri så enkelt at det er enten eller. Noen få dager på rødt nivå utgjør kanskje noe for å stoppe smittekjeder, men kanskje dessverre ikke så mye fra eller til for en stakkar som er del av den familien der de ruser seg eller slår for mye. I videregående ser vi også at noen av de elevene som nå benytter seg av at fraværsregelen er opphevet i koronatid, er nettopp blant de sårbare.

Men det har ikke noe å si. Jeg kan skrive hva jeg vil, hvor mye jeg vil, og det kan hvem som helst annen også gjøre. Det er bestemt, dette. Sårbare barn er ganske så aleine. Det lærer de tidlig. Pandemi eller ei.

Trafikklys i veien

Jeg skal skrive om noe jeg ikke har greie på, igjen.

Egentlig burde kanskje bare helsemyndigheter mene noe om manglende smittevern i skolen.

Jeg kan imidlertid mene noe om helsemyndigheter, og jeg kan mene noe om skolemyndigheter som abdiserer fra ansvar for skole, og heldigvis er jeg såpass enkelt skrudd sammen at jeg kan starte med at noen fortsatt er nakne her.

Smittevernet i skole og barnehage er ikke tilstrekkelig. Det er åpenbart for alle som vil se. Det eneste perspektivet som kan lande på at det er tilstrekkelig, tilhører fundamentalistene som synes sier at barn og unge i hvert fall ikke blir smittet på skolen mens vi som er i skolen kan se at de får marinert seg i virus.

Det er kanskje all mulig grunn til å puste med magen. En er fullvaksinert, men mot hva?

Immunitet vil vi ha, men klokkertroen på immunitet gjennom smitte trodde jeg at eliten hadde gjort seg ferdige med etter å ha sett hvor skjevt ut de kom med la-massene-ta-støyten-strategien i både Storbritannia og Sverige.

Det pågår likevel en lite hyggelig elitisme, nå, for mens noen sitter på hjemmekontor og kan kjøre sine barn til PCR-tester når det trengs, kan de forordne hurtigtester som ikke funker til de andre. De andre.

Om vi spoler tilbake til begrunnelsen for dagens situasjon, var det visst dette med å skjerme barn og unge. Det har jo vært så viktig.

Joda, likevel førte frislippet av smitte, her rett før Stortingsvalget, til at barn og unge sto med klippekort på teststasjonen. Andre skoleuke talte vi fire runder på ei uke i klassen min, og da talte vi bare med testing utløst av skolesmitte.

For ikke å snakke om den skjermingen som nå pågår, der etterlatt inntrykk fort blir at det er yngstemann som får æren av å være hinderet for at besteforeldrene kan feire sammen med familien på julaften, eller enda verre. Og ikke minst at minstemann skal få sitte isolert fra resten av familien i jula.

Folk som sitter og kniper øynene sammen mens pekefingrene deres sitter fast i ørene. De folka tror at dette er skjerming av barn og unge. At det blir skole av sånt, men i realiteten blir det mye oppbevaring og selvstudium på elevene, og vi veit jo hvor klassedelt sånt foregår.

I fjor på disse tider ba vi om rødt nivå. Ikke fordi vi var kolerikere som ventet virus-armageddon hvert øyeblikk, men fordi vi ønsket forutsigbarhet. I våre huer kunne det bidra til en slags skjerming av barn og unge.

Vi kom visst ikke spesielt mye lenger denne høsten heller, bortsett fra at det forhatte gule nivået er blitt grønt. Forstå det den som vil, men jeg skjønner ikke annet enn vi kan slutte nå. Vi må faktisk slutte med den smitteveilederen som aldri var forankret i skole og barnehage, men likevel er tredd over oss.

Vi trenger arbeidsro nå. La oss være i fred. La oss som er skolefolk styre
skolen, og så kan kommunelegene styre dem som tester oss. Vi som driver med
skole synes nemlig det er trivelig å kunne drive opplæring, gjerne digitalt i
en periode, men ikke fram og tilbake og tiltak som bare gjør hverdagen enda mer
strevsom for alle aldergrupper.

Mange av oss synes også det hadde vært greit med det samme smittevernet på jobb som ellers i samfunnet. Der ute hender det at aktiviteter både blir bestemt med avstand eller ikke i det hele tatt.

Også jeg skjønner jeg at vi på ett eller annet tidspunkt må slippe taket i smitte- og innleggelsestall og la det stå til. Men jeg skjønner ikke at det skulle være før vi veit mer om stadig nye greske bokstaver som skyller over landet fordi vi både kjiper på vaksinene og ikke makter å sette tilstrekkelig mange til at det ikke blir for mange innlagt på sykehusene. Eller handlet smittevern også om å redusere kontakt?

Ved skolestart ble elevene stressa av å måtte bruke flere kvelder i uka på å stå i testkø. Sånt er ikke skjerming, men griper inn i fritidsaktiviteter, familieliv og hjemmearbeid. Nå er vi redde for at vi kanskje ryker i karantene sånn like oppunder julemiddagen. Er stadige karantener skjerming?

Mellom skolestart og nå prøvde vi å late som ingenting, og ingen sa noe, men smitten pågikk, og fra tid til annen ble en elev eller femten nappet ut av undervisning og til testkarantene, før andre forsvant til isolasjon. Vi sier heller ikke så mye når elever er syke av annet rask, men da handler det liksom ikke helt om pandemi.

Ja, på sett og vis kan vi puste med magen, men det blir ikke folkehelse midtvinters av åpne skoler som skal smittevernes med trafikklys. Få nå skrotet den modellen en gang for alle og etabler et reelt samarbeid mellom helse- og skolefolk om en ny en. I mellomtida kan vi jobbe digitalt til over nyttår.

På tide med et sabbatsår

Det tok flere år før jeg oppdaget at det å begynne som lærer igjen, tok effektivt kverken på alt sosialt liv. Alt. Og det først uten at jeg engang la merke til at jeg tok null initiativ og sa nei til bortimot alt. Da jeg endelig fikk det med meg, trodde jeg det var noe i veien med meg. Hadde jeg fått sosialangst eller betydde det å bli eldre å gå i isolasjon?

Tidligere hadde jeg imponert venner med å delta på samtlige julebord jeg ble bedt på, på tross av at jeg ikke er utprega ekstrovert. Det å bli lærer igjen ble også først utløst av at jeg etablerte meg. Derfor tenkte jeg lenge at det var disse etableringsgreiene som var grunnen til tilbaketrekningen.

Men så begynte jeg å lure. Det var ingen heksekunst å finne ut at jeg ikke hadde angst, jeg var jo tross alt ultrasosial hele arbeidsdagen lang, og selv om jeg ble eldre for hvert år, var og er jeg fortsatt et stykke unna geriatrien.

Så hva var greia? Hvorfor orket jeg hverken folk eller andre aktiviteter etter jobb?

Jeg har ikke tall på hvor mange jeg kjenner på egen eller andre skoler som er i disse skoa. Som sier at de ikke orker, ja, noen sier til og med at de ikke liker folk, men vi gjør jo det.

En tidligere kollega, pensjonert nå, sa en gang at det kanskje gikk for seint opp for ham hvor mye det hadde kostet, og det han sa hadde kostet, er også mitt svar.

Det koster å stå i de relasjonene vi skal stå i.

Kanskje oppdager vi det litt seint fordi nettopp det at jobben er relasjonell, gjør den meningsfull. Den gangen jeg hadde overskudd til å ture rundt på alle de julebordene, var det eneste jeg sleit med jobbmessig at jeg fant arbeidet meningsløst. Bedre betalt og sikkert høyere status, men like forbanna meningsløst.

Så jeg liker det relasjonelle, men det koster så usigelig mye krefter. Det er ikke få dager der jeg tenker at det er urettferdig for både mine nærmeste og meg at jeg skal fyre av så mye bra krutt på jobb og være uten noe å gi når jeg kommer hjem. Noen dager orker jeg ikke engang å ta telefonen om venner eller familiemedlemmer jeg ikke bor med skulle finne på å ringe.

Ikke for å sette ulike vilkår opp mot hverandre, men jeg kan bare si noe om det jeg kjenner best. Jobben som fellesfaglærer i videregående innebærer ofte et påslag i antall elever som er ganske umenneskelig, både for læreren og de elevene som skal bli fulgt opp av den læreren. Er norsklæreren riktig uheldig kan det bli bortimot 150 ulike elevrelasjoner i året. I et riktig, riktig godt år har jeg «bare» femti.

Når det er sagt, veit jeg at det å ha få elever i mange timer ofte er vel så strevsomt, fordi nærheten krever en annen intensitet.

Når foresatte i indignasjon klager til rektor over at kroppsøvingslæreren ikke gir tilstrekkelige framovermeldinger, så bør de får vite at deres håpefulle er en av tre hundre og at det nødvendigvis må bli litt relasjoner på samlebånd da. Eller ser vi helst at enda en lærer brenner ut?

Jeg veit ikke helt hvor jeg vil med dette. Eller, jeg veit at jeg vil si det, men jeg veit ikke helt hvordan vi løser det. Vi som har femti eller hundreogfemti eller tre hundre elever vil få det bedre av at det blir gjort noe med klassestørrelser eller at vi kunne fått lov til å dele gigaklassene med en kollega, men kreftene det tar å stå i førstelinja forsvinner aldri helt.

Så hva med å få lov til å ta pause, bare sånn innimellom?

Sabbatsåret er en metafor tatt fra hvileåret som ifølge 3. Mosebok 25,2 skal gjelde for landbruket. Hvert sjuende år skal jorden ligge brakk og all gjeld ettergis. Det som likevel vokser på marken skal tilhøre allmenheten og skal ikke kunne selges av grunneieren.

Det hadde pinadø vært noe.

Flere profesjoner driver med noe som kan likne. For folk utenfor akademia er nok denne ordninga for god til å være sann: Forskere ved NTNU kan ta med seg familien og oppholde seg i utlandet i inntil ett år – med full lønn. Der kan de for eksempel få mer sammenhengende tid til forskning. Det formelle begrepet her er forskningstermin, men vi som er mer gammeldagse, kaller også dette sabbatsår.

Hvis høgskolelektorer kan forske, kan lærere? Jeg er i hvert fall dønn sikker på at denne lektoren skal kunne få til det der med å ligge brakk. Det hadde vært deilig om gjelda ble ettergitt samtidig, men jeg skal ikke være vanskelig. Det holder med et friår.

Advent, avspasering og postmodernisme

Jeg avspaserer i dag, og det av en helt spesiell grunn. Mer om det siden.

Klassen er med på Ungdommens kritikerpris og fordi noen av romanene er så stappa med perspektivskifter og sjangerbrudd, er det på tide med ei lita forelesning om postmodernisme. Det er en risiko der, for når det begrepet er introdusert, skjer gjerne det at elever begynner å se postmodernisme på høylys dag og i enhver tekst. Men men.

Det Lyotard altså skrev om allerede i 1979, før internett og mens jeg gikk i andre klasse på en skole som med all mulig tydelighet formidlet de store fortellingene, om Jesus på flanellograf og Ola-Ola i leseboka til Thorbjørn Egner, er nå så smertelig tilstede.

Nå er det at vi lever side om side i hver våre små fortellinger noe som svir i synet på meg både på jobb og hjemme. Den eneste forskjellen er at på jobb treffer jeg ungdommer som er noen år eldre enn ungdommen som bor her hjemme.

Det de har felles er at de blant annet er null interessert i hvem som er finansminister eller hvem Nansen eller Collett var.

Når barnet blir tenåring kommer det til syne som har vært sant hele tida. Barnet er sitt eget. Opplevelsen av å miste er en bekreftelse på at dette hele tida bare er et lån. For meg er det opplevde tapet kanskje spesielt sårt når det kommer til kulturen. Her tenker jeg på når for eksempel det skolske, bøkene, galleriene og muséene, forkastes til fordel for shopping og snap og smoothie på Joey & The Juice.

Intet er nytt under solen, står det i Bibelen, og på sett og vis er det sant. Da jeg gikk på Horten gymnas på slutten av åttitallet, fortsatt før internett, forkastet også jeg nytten av å vite at Camilla Collett skrev samfunnskritisk før Georg Brandes fant ut at det var viktig.

Men det er en forskjell. Jeg kom fra et såpass møblert hjem at det lå aviser på bordet og sto bøker i hyllene, og fordi vi fortsatt kjedet oss på den tida, leste jeg det jeg fant der hjemme. Ikke minst var vi såpass mye sammen der at jeg som tiåring blant annet fikk med meg at Odvar Nordli måtte ta sin hatt og gå. Og på gymnaset var du dust hvis du ikke visste hvem finansministeren var.

Kanskje er det noe demokratisk i at også de møblerte hjemmene i dag smuldrer opp i små fortellinger, men det er noe udemokratisk hvis konsekvensen blir at beslutninger i enda større grad trumfes gjennom mens innbyggerne døser i kunnskapsløshet.

Så var det likevel én fortelling som skulle vise seg å kunne stå seg. Jul i Svingen, heter den.

Kvart over seks i morges sto det nemlig en fjortenåring i stua og ropte på oss for å forsikre seg om at vi gamle var klare for julekalender om et kvarter. Da gikk det opp for meg at advent er en slags pause i en postmodernisme på steroider.

O lykke. Vi fikk tjuefem minutter der vi kunne lulle oss inn i minner fra ei tid der i det minste familiens yngste kjøpte våre fortellinger. Der det ble akseptert at museum var en del av greia på ferietur og Linus og jul i Svingen en stund var så populært at det surret og gikk på nettbrettet i både baksetet og på greske øyer.

Også jeg skjønner at julekalenderne ikke redder de store fortellingene. Bare tilbudet som er tilgjengelig viser med all mulig tydelighet at også vår kalender er en av de små fortellingene. Det at jeg forsoner meg med det, fordi den bekrefter at akkurat vi fortsatt har noe felles, bekrefter også at heller ikke vi er en del av det store vi. Kanskje er heller ikke det noe nytt. Det har alltid vært forskjell på folk.

Hvorfor avspasering i dag? Jo, det er en rest av nedstengings-digitalskole-kjøret her i fjor. Etter noe om og men fant eieren vår ut at lærerne skulle kompenseres for merarbeidet knyttet til stadige omlegginger av planer, fram og tilbake på rødt og gult, og det faktum at du ikke kan drive med det samme på en skjerm som i et klasserom.

Det skal en ikke klage på. Lederne våre synes kanskje det er litt unødvendig å skulle administrere det at samtlige pedagoger får to fridager, også fordi det er et strev å finne vikarer blant et allerede ganske sykmeldt og nå også avspaserende kollegium. De skulle kanskje ønske seg at vi hadde fått en symbolsk sum på konto i stedet. Hvem veit.

Uansett er det fint med en fridag. Ikke minst åpner det for det privilegiet det er å kunne lufte bikkja i dagslys, og det i desember.

Stakkars Oslo

Jeg har vært på treningsleir for sure lektorer. Andre kaller det landsmøte.

Det finnes blide lektorer. De fleste av oss vil jeg likevel påstå er surblide. Det vil si at vi elsker å sludre om hvor mye bedre det var før, eller kunne ha vært, før vi skilles etter å ha bekreftet for hverandre at joda, vi har det bra.

Også er noen skikkelig sure, og det er det sannsynligvis gode grunner til.

På landsmøtet ble jeg glad når folk fra andre forbund kom for å si noen ord til oss. Mest fordi det er kult med en bekreftelse på at det å delta i organisasjonskultur fortsatt gir en solidarisk bevissthet rundt det å være i samme båt.

Også derfor lurer jeg litt på hvorfor LO tviholder på å stenge mindre forbund (ja, til og med sitt eget Skolenes landsforbund) ute fra medbestemmelse og partsrettigheter i Oslo. Mens to medlemmer på en arbeidsplass er nok i alle andre kommuner, er ikke engang 50 medlemmer nok i Oslo.

Jeg lurer da også på hvorfor politiske partier som styrer Oslo, og som pleier å snakke varmt om trepartssamarbeid og den nordiske modellen, noen av dem sikkert også fordi de ser seg som opptatt av likhet og solidaritet og krig og fred og sånn, bidrar til å opprettholde den uretten at mange arbeidstakere i Oslo mangler rettighetene arbeidstakere i alle andre kommuner har. Det gjelder ikke bare i skole, for greia er jo at dette er et prinsipp som LO, sannsynligvis jern og brutal, fikk trumfet gjennom i sine velmaktsdager.

Og siden den gang har makta rådd.

Hver gang jeg hører folk si at vi som er medlemmer i ett av de små forbundene burde melde overgang til det store, for sammen er vi sterke, da tenker jeg at joda, i prinsippet er vi sterke alle sammen, men Oslo-skolen er kanskje ikke akkurat et utstillingsvindu til hvor fint en kan få det når det er ett forbund som medbestemmer aleine.

For en skarve utenforstående provinslærer som ikke har det så aller verst, ser det faktisk ut som makta rår grunnen ganske aleine, og da må jeg med skam å melde si at med makta mener jeg arbeidsgiver.

Jeg vil påstå at en lærer som ikke gidder å organisere seg, men utenfor Oslo, har mer medbestemmelse enn medlemmene i Norsk lektorlag på de videregående skolene i Oslo, og da til og med på de skolene der de er flere enn medlemmene i det forbundet som får bli med på medbestemmelsesmøtet.

Hvorfor påstå det? Fordi sammen er vi sterke, og når flere tillitsvalgte forhandler samtidig, kommer det samtlige til gode. Også dem som kjiper på de kronene som burde ha gått til kontingent (i hvilket som helst forbund, bare organiser deg, for svingende).

Det er i mine øyne nemlig en fordel med flere lærerorganisasjoner. Det ene er valgfrihet og varierte stemmer, men også at vi da er flere tillitsvalgte på samme arbeidsplass. Jeg har tidligere skrevet om at det er lenge siden jeg var plasstillitsvalgt, men hun som var det samme fra det andre forbundet, er fortsatt en av mine beste venner. For min del var det så avgjørende å ha en å gå sammen med i de krigene, for det var krig, men ikke mot hverandre.

Jeg veit at de tillitsvalgte på noen skoler ligger i krig med hverandre. I en ideell verden burde medlemmene da erstatte dem med noen andre, men det blir heller ikke lettere å få folk til å gidde den uriasposten det å være tillitsvalgt også er, så disse folka som kriger med hverandre er sikkert mange steder det beste folk får (når de ikke stiller til valg selv).

Men: OM de tillitsvalgte fra ulike organisasjoner makter å samarbeide, kan de gjøre både seg selv og administrasjonen bedre. Alternativet er splitt og hersk og/eller sløv ledelse.

De samme prinsippene gjelder på nasjonalt nivå. Jeg ønsker meg fellesskap på tross av for eksempel fagpolitiske forskjeller. Det er ingen konkurranse, dette. Også derfor er det på høy tid å ordne opp i Oslo.

Det er LO som sitter på nøkkelen. Den som også kan låse opp det vi kaller Arbeiderpartiet. Smak på at det er blant annet LO og venstresida som nekter organiserte i Oslo partsrettighetene som er andre til del. Byrådet toer sine hender, men det er her ansvaret ligger.

Derfor er det godt at også Utdanningsforbundet ønsker å gjøre sitt for at kolleger organisert i Skolenes landsforbund og Norsk Lektorlag, også i Oslo, ikke bare får sin åpenbare rett til medbestemmelse, men i større grad får bidra til å gjøre Oslo-skolen bedre for alle som er ansatt der.

Hva skal vi med norsk

Vi snakket om det å ha et nyansert ordforråd i norsktimen. Norsktimer er i det hele tatt en vanlig arena for klaging over hvor få ord det er i norsk og at engelsk er mye bedre.

Jeg kjenner meg ikke igjen i det, sier jeg. Det er sjelden jeg leter etter et norsk ord. Det utsagnet kan elever reagere ulikt på. Noen ser at det handler om å kunne flere norske ord, mens andre insisterer på at engelsk er best.

Når er det jeg leiter etter et norsk ord? Og bare for å si det: mitt muntlige norsk er ikke spesielt stilig. Det er et sammenrask av å ha bodd i øst og vest, vanket høyt og lavt, og jeg roter inn mye engelsk, selv om jeg gjør det mindre nå enn da jeg var yngre, noe jeg også forventer at dagens elever kommer til å gjøre. Uansett, når jeg leiter etter norske ord, handler det for det aller meste om fagspråk.

Ta literacy, for det er et sentralt begrep i min verden. Selv om flere kompetente norske professorer har prøvd, er det ikke enighet om en norsk erstatning, så det er kritisk literacy og multimodal literacy, literacy ditt og literacy datt, og nå er vi på studiet til oss som skal bli norsklærere.

I det siste har det gått en debatt om læreboksituasjonen på norsk og ikke minst bruk av engelsk og utenlandske ansatte i høyere utdanning. Jeg skjønner at vitenskapelig ansatte ønsker å bli publisert andre steder enn i Norge, særlig når de poengene er noe en blir styrt etter, men jeg skjønner ikke hvorfor myndighetene lar det skje.

Hvis de på død og liv vil fortsette å la universiteter få seg til å nedprioritere andre kjerneoppgaver, så sett nå i hvert fall av de pengene som trengs, så språkkyndige mennesker kan oversette disse artiklene til det ene eller andre språket. Om ikke annet, kunne det gjort det hakket mer attraktivt å være oversetter (for vi husker humaniora, eller?).

En bonus til kunne være at vi fikk lese en og annen bedre artikkel, for gudene skal vite at veldig mange av disse tekstene ikke akkurat blir noe bedre på engelsk. Eller som Halvor Hegtun så bitende skrev her om dagen: «Veien til krøkkete norsk går gjennom dårlig engelsk på universitetene».

Men hvorfor dælje løs på akademia når vi selv bruker latin og gresk i språkvitenskapen vi formidler til elevene? Retorikk gir gode analytiske innganger til kritisk tekstbevissthet, men altså: «logosen i denne teksten gir mer etos hos mottaker», jeg veit ikke. Hvorfor kan det ikke være greit å skrive at her blir det både appellert til fornuft og følelser på en måte som styrker troverdigheten?

Jo, selvfølgelig er det greit, men likevel måker vi på med gresk og latin. Noen kanskje fordi vi synes det er litt stilig, andre fordi vi kanskje er redd for at elevene skal bli straffet på eksamen hvis de skriver at her blir det appellert til nasjonalfølelsen i stedet for «patosen i denne teksten». Da har de jo ikke brukt fagspråk, liksom?

Det var verre før, da retorikken feide inn med eloqutioen og evidensen og what not, men mer om det en annen gang.

I mellomtida, hva skal vi med norsk? Jo, nei, kommunisere med folk i Norge? Det er mange som er stinne av drømmer om internasjonale karrierer og globetrotteri, og så klart er det en del som får realisert sånt, men om vi stikker fingeren i jorda, også vi som har vært litt rundt forbi og til og med bodd andre steder enn i Norge, hvor ender de fleste av oss opp?

Jo, i hverdagsliv der vi helst skal ha en jobb, i et norsk arbeidsmarked (de fleste ikke i finans eller andre bransjer der ingen visstnok skjønner norsk) og sammen med folka våre, som både tenker og kommuniserer på norsk. Joda, en del nordmenn har andre språk i heimen, som urdu, polsk eller somali, men heller ikke de er så opptatt av å oppnå kontakt med bestemor på engelsk.

Derfor lander jeg på at engelsk er oppskrytt. Ikke som skolefag, men som illusjon om at det er det eneste språket vi trenger. Inntil det faller en betydelig majoritet av befolkningen naturlig å skjelle ut partneren på engelsk, lavmælt dele usikkerheten sin til en god venn på engelsk, prøve å hjelpe husets fjortis med matte-oppgavene på engelsk, og så videre, foreslår jeg at vi ikke dumper norsk.

Knoting er helt ok, men det er litt dust å tro at knoting er morsmål.

Så. Jeg hviler min koffert, som den anglifiserte norsklæreren jeg er. Sykepleier- og jusstudenten må få lov til å studere på norsk. Hvis det finnes et fremmedspråk de vil trenge i jobben, er det faktisk ikke engelsk. Det kan akademia i større grad ta inn over seg. Og når de i en tenkt og ideell framtid gjør det, kanskje vi som jobber i grunnopplæringa kan få guts nok til å droppe gresk.

Hodet opp av prolongering av arbeidstidsavtalen

Jeg ønsker meg en arbeidstid som er til å begripe. En start hadde jo vært at den var begripelig for lærere. Eventuelt mer begripelig enn forsikringspapirer.

Jeg ønsker meg en arbeidstid som er til å forklare. Det er sikkert fåfengt. De som kniper øynene sammen i forbitrelse over lærerferien, kommer aldri til å gi seg på at vi er noen slabbedasker.

Jeg ønsker meg en arbeidstid som passer til arbeidsoppgavene. For meg handler det mest om årsrammene, og da spesielt i norsk, som ikke er til å begripe. Norsklæreren på VG1, med VM i vurderingsarbeid, har samme årsramme som matematikklæreren på VG2, OG får lagt til 52,5 årstimer hvis gruppestørrelsen går under 15, noe mattelæreren slipper. Hvorfor slipper ikke norsklæreren?

Verre er det i avgangsår. Da har norsklæreren tre fag i faget, som alle skal ha tilrettelagt opplæring og vurderes i prosess på flere og varierte måter. Noe må ut. Det blir prosessen og tilrettelegginga, men det burde være minst en av karakterene og minst en håndfull av elevene i hver gruppe.

Hvorfor er forresten ikke spørsmålet om klassestørrelse mer relevant, også i arbeidstidsforhandlinger?

Fordi KS har stått hardt på dette med at vi skal innfinne oss i hele kontortida, har vi kanskje vært nervøse for å gå inn i forhandlinger om årsrammene. Kanskje med god grunn, men vi må inn i denne materien.

Eller er det KS som er nervøse? For organisasjonene har vel lagt press på dem med tanke på hva som helt opplagt må til i det øyeblikket vi skal inn å revidere den avtalen?

Uansett hvor reddharene er, er det også skummelt at vi ikke tar i dette snart. Det blir presedens av det. Vi har allerede drevet med vurdering for læring ganske lenge, som på sitt beste senker skuldrene til karaktertrøtte elever og på sitt verste forpester klasserommet med enda mer snakk om vurdering. Det kan også gi så mye merarbeid til læreren at det, når en tenker etter, er hårreisende at årsrammer ikke ble reforhandlet før dette prinsippet ble jekket inn i læreplanene.

Det at vi straks får en ny Opplæringslov, med flere krav til skreddersøm, er også en milepæl som burde være umulig å nå uten en tilsvarende revisjon av arbeidstidsavtalen til både fag- og kontaktlærere.

Jo mer skolen går i retning av å tilpasse seg den enkelte, i hvert fall på overflaten, jo bedre blir kanskje skolen for den enkelte, og det er sikkert bra for de få med ressurser til å utnytte det, selv om det her og der går på bekostning av fellesskapet, og jo mer akterutseilt blir den modellen som ligger i bånn. Da tenker jeg på modellen en stor klasse per pedagog.

Det er gammeldags å drive med de klassestørrelsene vi gjør, vi som hverken er i konferanse- eller forelesnings-, men tilretteleggingsbransjen. Det er bare én god grunn til at det er for lite med ti-tolv stykker i klassen, og det er at det at det blir for vanskelig å få seg en venn eller finne seg til rette der hvis man ikke er dønn firkanta i huet. Det får også den følgefeilen at det blir for lite dynamikk faglig sett.

Men å kjøre på med 25 seksåringer eller 30 tenåringer i samme rom er kontraproduktivt når det ikke er flere voksne der. Selvsagt også for elevene, men nå var altså temaet arbeidstid.

Jeg skjønner ikke så mye fysikk, men har skjønt såpass at menneskets forsøk på å fange eller altså måle tid er ganske dust. Klassestørrelse er også en bekreftelse på det. Det er noe med intensiteten i et øyeblikk eller tre kvarter der en bråte mennesker sitter i samme rom og ikke forstår oppgaven, som ingen som ikke har vært i akkurat den stormens øye, eller en som er skikkelig god i fysikk, har forutsetninger til å forstå.

Derfor har det en pris at det stadig er presset flere komplekse oppgaver OG folk inn i en og samme arbeidstid.

Da vi ble tatt ut i streik her på forsommeren, en stakket stund, tenkte jeg at det hadde vært noe om forbundet holdt oss gående i streik helt fram til hovedoppgjøret, også fordi vi da hadde sittet der fortsatt når arbeidstida igjen skal på bordet. Fordi kunnskap koster.

Det var korttenkt, for vi hadde jo vært skikkelig grinete om vi fortsatt hadde sittet i de campingstolene nå. I tillegg hadde det vært dumt å forbruke streikekassa på sånt, for det er mye å streike for neste år også. Kanskje også arbeidstidsavtalen blir skjøvet inn i vårens forhandlinger. Kanskje løfter vi strutsehodene.

Vi firer selvfølgelig ikke på den ubundne tida. Om noe, skal vi ha mer av den. Noen vil ha kontortid, men det er ingenting i arbeidstidsavtalen som hindrer dem det. Men det er på høy tid å justere blant annet årsrammene så de passer terrenget vi har fått tredd under beina våre, for ikke å snakke om smusstillegg for å redde stumpene i overfylte rom.

Våpenhvile i kompetansebransjen

Før sommeren ble det bestemt at lønn ikke er noe virkemiddel for å rekruttere og beholde kompetente folk i skolen. Klage på at lærere er inkompetente så ut til å være strategien som lå fast. Pluss kamuflere lønnstillegg som allerede finnes?

Jeg håper vi kan være enige om det at elevene skal tilegne seg det som nå heter kompetanse også betyr at det er fint at vi som jobber med det er kvalifisert. Ja, kanskje til og med passe lønnet til jobben det er å bidra til utdanning av elever.

I en sånn bransje er det rart at det er få faglige karrieremuligheter, altså alternativer for lærere som ikke vil bli ledere eller rådgivere, men fortsette med undervisning mens vi spesialiserer eller fordyper oss, eller hva du kaller katta. Det finnes det få insentiver til i skolen.

Sjelden dekkes utdanning og sjelden belønnes økt kompetanse med mer lønn. Et hederlig unntak skulle være satsning på «Kompetanse for kvalitet», men ordninga er mest tilrettelagt avtroppende regjerings mantra om dårlige lærere, som visstnok skulle bli bedre av å bli fortalt at formidabel erfaring i grunnskolen er lite verdt.

I tillegg er ordninga lite tilrettelagt for folk i videregående skole, som utgjør 15% av godkjente søknader. Har du skaffet deg en utdanning som tilfredsstiller minstekravene, skal du ikke ha mer, eller videreutdanne deg på fritida. Det finnes en god del lærere med doktorgrader eller doble mastergrader, for å nevne noe, som har finansiert egen videreutdanning, uten at det har ført til økt lønn. Også da kan gnålet om at det ikke er tilstrekkelig kvalifiserte lærere i norsk skole framstå som bakgrunnsstøy.

Når det er sagt, er ikke utdanning alt. Opplæring kan også bli bedre av at læreren er kompetent gjennom praksis fra andre deler av arbeidslivet.

I nettopp andre deler i arbeidslivet har jeg erfart en annen holdning til kompetanseheving enn i skole. Da jeg jobbet med digitalisering i staten, dro jeg på forelesninger i Middelhavsstudier på Blindern i arbeidstida fordi arbeidsgiver mente at all kunnskap var et gode for virksomheten. I skole er jeg usikker på om Middelhavsstudier hadde blitt regnet som relevant ved lønnsplassering. I tillegg må en gjerne bukke og skrape før det minste kurs, og ta igjen timer etterpå.

Derfor var jeg betinget positiv til lærerspesialistordningen, selv om den framsto midlertidig og prisgitt arbeidsgiver. Kanskje til og med vilkårlig. Foreløpig evaluering har også vist at ordninga er uforutsigbar, og er den kanskje uansett over.

Så skulle det vise seg at muligheten kanskje har vært her hele tida. I et vedlegg til hovedtariffavtalen finnes to stillingsbetegnelser som jeg aldri hadde sett før vi fikk behov for lønnsharmonisering i vårt sammenslåtte fylke i forbindelse med regionreformen. Adjunkt 1 og Lektor 1 kalles her avansementsstillinger. Kvalifisert er den som har minst 60 studiepoeng utover tilleggsutdanninga.

Lite visste jeg om tariff. Derfor finnes det kanskje en god grunn til at disse er gjemt bort i et (utdatert?) vedlegg og da heller ikke ligger inne på lønnstabellene på for eksempel organisasjonenes hjemmesider.

Økt synlighet kunne likevel vært til hjelp. Det kan gjøre oss oppmerksomme på at vi gjennom ytterligere utdanning er kvalifisert til enda et lønnsmessig opprykk, uavhengig av om skoleeier eller ledelse synes det passer, slik noen har opplevd både lærerspesialistordningen og det såkalte kompetansetillegget.

Hadde jeg visst at det fantes noe sånt sist jeg lot meg ansette, kunne jeg jo bedt om denne stillingen. Jeg hadde nok ikke fått den fordi den ikke var i bruk i mitt gamle fylke, men jeg hadde i hvert fall fått kompetansetillegget, som jeg heller ikke var orientert om ved ansettelse. Det er den slags som får oss til å riste på huet når bedre lærere er mantraet som synes å møte ethvert problem i skolen.

Ja, problem, ikke utfordring. Og preik når arbeidsgiver unngår å betale for kompetansen som allerede er her. Da hjalp det ikke at det sto i valgkamp-materiellet til Høyre at de ville betale.

Lønnsforskjeller skal kunne forklares. Den eneste forklaringa jeg finner er at KS er en kjip arbeidsgiver. Kanskje fordi kommunalministeren er kjip, men ikke bare. Undergraving av partssammensatt enighet om etterslep vitner snarere om en helt egen nidkjærhet i ønsket om at lærerne skal tuktes.

Dette forplanter seg nedover i et system der det blir viktig å gjemme lønn folk kvalifiserer til eller drive kreativ regning på erfaring folk har, for å spare noen år med tillegg for høy ansiennitet.

Så altså. Først står kampen om etterslepet. Jeg er med på den. Der er det nå våpenhvile fram til hovedoppgjøret.

I mellomtida går det også an å se på en enhetlig lønnsmessig tilnærming til spisskompetanse i læreryrket, det være seg om den består av altfor mange studiepoeng eller relevant arbeidslivserfaring som gagner opplæringa. På veien ønsker jeg meg økt synliggjøring av Adjunkt 1 og Lektor 1 i lønnsstabellene. Så det skal gå an å få mer lønn, også for kranglefanter.

Noen tåler jo ingenting (ikke 9a engang)

Læring blir til i relasjon med andre. Ansvaret for den relasjonen er det læreren som har, noe som også betyr at det er læreren som har makta. Det er altså ingen tvil om hvem som har mindre makt og ansvar. Så er det sagt.

Det betyr ikke at læreren, som ofte er den eneste voksne i rommet, er særlig høy i hatten. Så er også det sagt.

Jeg har lest saken i Utdanning. Den om 230 klager på 2 år. Det er 230 for mye og det er helt sikkert mørketall, men hva fortelles? 81 føler seg uthengt foran andre.

Det får meg til å tenke på den eleven som følte seg uthengt foran andre, og det av meg. Jeg hadde med lav stemme veiledet underveis i skriving, på akkurat samme måte som jeg veiledet de andre i klassen, som jeg veileder i alle klasser. Jeg skjønte ikke et kvekk og tenkte etterpå at så krenkbar kan det ikke være godt å være, hverken på skolen eller andre steder.

I noen grupper kan jeg få inntrykk av at flere opplever det faktum at jeg er lærer som fornærmende i seg selv. Jeg skjønner jo at det handler om dårlige erfaringer, og at jeg skal være såpass proff at jeg får se til å romme eller bære eller trøste det.

Det har også bidratt til påminnelsen om at jeg aldri skal tro at det ikke kan hende meg at navnet mitt står svart på hvitt i et brev til statsforvalteren fordi det er jeg som har krenket.  At det er jeg som ryker.

At det er jeg som er den læreren som misliker en av de 87 som i 2019 og 2020 oppga det som grunn til at de klaget skolen inn til statsforvalteren. Jeg tror at terskelen i de fleste tilfeller er høy før brevet sendes, så opplevelsen av å bli mislikt er sikkert reell, men er de mislikt, alle sammen, alle de 87? Eller alle de som opplever seg mislikt uten å sende brev om det?

Jeg veit, hvis min subjektive oppfatning har noe å si, at jeg ikke hang ut den eleven. Jeg gjorde den jobben jeg gjør hver dag, og som det står i lovens forskrift at jeg skal gjøre, drive vurdering for læring. Men det førte ikke til læring. Det førte i stedet til en følelse av uthenging, og da kan jeg egentlig si hva jeg vil.

Det ble ikke noe brev av det, men uansett måtte jo eleven og jeg gjennom nok dialog til at vi kom oss videre, og det gjorde vi jo, men det ble aldri den beste av relasjoner. Det ble sikkert ikke den beste læringa heller. Og det var et forbanna nederlag, og da hjelper det ikke at de fleste elever har tillit til at jeg vil dem vel og at målet mitt når jeg tilpasser og vurderer er at de skal få vist så mye kompetanse som mulig. Og det er jo klart, når tilliten er der, så blir sirklene gode, og omvendt.

Okei. Det var to av kategoriene fra saken i Utdanning. De to andre er at læreren er sint, roper og kjefter, pluss fysiske krenkelser/vold.

68 klager på kjefting. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sittet i en klasse som er blitt skjelt ut av en lærer. Stort sett med god grunn. Likevel er jeg med på at det er et framskritt at dialogen mellom elever og lærere i dag er bedre. De klassene som i sin tid fikk kjeft, fikk det stort sett fordi vi hadde vært uspiselige, og det stort sett fordi det var noe vi hadde reagert på, og det gikk ikke an å ta opp sånt før, så da ble vi uspiselige. Dette er bare ett av de områdene der skolen ikke var bedre før.

Men altså, noen tåler jo ingenting. Virkelig ikke. Og vi må snakke om det også. Selv om de fleste tåler mye mer enn Sanna vil ha det til, og selv om vi har tapt og må jobbe oss ut av det hvis elever ikke tåler oss.

Og så er det volden. 83 har i løpet av to år meldt fysiske krenkelser til statsforvalteren. Det har sikkert skjedd flere ganger. Det har sikkert også skjedd i vel så mange tilfeller at volden har gått andre veien, fra eleven til læreren, eller kommer fra en annen elev (er det den halvparten av statsforvalter-sakene der vi ikke får vite hvem som har krenket?).

Og, for å ta enda et ubehagelig spørsmål: når kommer volden? Noe av den kommer åpenbart fordi en voksenperson har mista huet, og den personen skulle aldri fått være aleine med elever, og om skoler får beskjed om at de har forsømt seg, så har de det.

Noe kommer også fordi voksenpersoner som vil vel står pip aleine i situasjoner med utagerende elever som også er ganske aleine, men uansett: brevet som kommer, kommer ikke nødvendigvis fordi den voksne ville krenke. Også i skolen oppstår situasjoner der den voksne må verge både andre elever, seg selv og kanskje til og med den som utagerer, og det ofte uten å ha vergetrening, som er et eget fagfelt innenfor vernepleie.

Virkeligheten er som oftest ubehagelig mye mer sammensatt enn at elever eller lærere er sprø eller slemme. Det betyr ikke at vi skal undervurdere saker på statsforvalteres bord. Men isfjellet under det bordet handler om noe annet enn at det flyr en bråte ondskapsfulle voksne rundt i skolen og bare venter på å plage elever, selv om bare én sånn er en for mye.

Det handler også om læreres rettssikkerhet.

%d bloggere liker dette: