Slutter, men ikke som lærer

Det hadde vært kult om enda flere lærere kunne briske seg i det offentlige ordskiftet og som kilder til nyheter om skole. Vi trenger å være dem som setter dagsorden, for det er ingen som kan feltet som oss. Ingen. Når andre får sette dagsorden, blir både omtalen av skolen og beslutningene som tas dårligere. Hva er det som gjør at en journalist for eksempel tenker at eleven har bedre forutsetninger til å uttale seg om rammebetingelser enn for eksempel en lærer? Og hvorfor må vi stille spørsmålet, for det burde jo være selvsagt at begge kommer til orde i samme sak? Oppholder ikke journalisten seg allerede på skolen når elevene blir intervjuet? Er det ikke mulig å oppdrive en lærer eller til nød en skoleleder der?

KS kan ikke rekruttering

Bak dette sprell levende problemet som årets lønnsoppgjør er, kvitrer KS at det ikke er så viktig med lærerutdanning. Det kan være greit å nevne hva KS er. KS er kommuneøkonomien. Det er den som styrer skolen, ikke Kunnskapsdepartementet. KS er også politisk styrt, men det vil ikke de politiske partiene snakke om når de en sjelden gang nedlater seg til å snakke om skolepolitikk. Elendig rekrutteringspolitikk over år er KS. Det slår inn i skolen hver eneste dag, det der at ingen gidder å holde KS i øra.

Fram med streikeskjorta

Det er vår. Skoleår mot slutten. Mekling pågår og vi skal ta stilling til en streik som i så fall kan inntreffe ti minutter etter at vi har ført standpunktkarakterene i et år der eksamen er avlyst. Og inntreffer den før vi har ført, har vi den ikke-eksisterende terskelen til tvungen lønnsnemnd. Det er littFortsett å lese «Fram med streikeskjorta»

På tide med et sabbatsår

Når foresatte i indignasjon klager til rektor over at kroppsøvingslæreren ikke gir tilstrekkelige framovermeldinger, så bør de få vite at deres håpefulle er en av tre hundre og at det nødvendigvis må bli litt relasjoner på samlebånd da. Eller ser vi helst at enda en lærer brenner ut? Jeg veit ikke helt hvor jeg vil med dette. Eller, jeg veit at jeg vil si det, men jeg veit ikke helt hvordan vi løser det. Vi som har femti eller hundreogfemti eller tre hundre elever vil få det bedre av at det blir gjort noe med klassestørrelser eller at vi kunne fått lov til å dele gigaklassene med en kollega, men kreftene det tar å stå i førstelinja forsvinner aldri helt. Så hva med å få lov til å ta pause, bare sånn innimellom?

Hodet opp av prolongering av arbeidstidsavtalen

Vi skal selvfølgelig ikke fire på den ubundne tida. Om noe, skal vi ha mer av den. Om noen vil ha kontortid, er det ingenting i arbeidstidsavtalen som hindrer dem det. Men det er på høy tid å justere blant annet årsrammene så de passer terrenget vi har fått tredd under beina våre, for ikke å snakke om smusstillegg for å redde stumpene i overfylte rom.

Våpenhvile i kompetansebransjen

Først står kampen om etterslepet. Jeg er med på den. Der er det nå våpenhvile fram til hovedoppgjøret. I mellomtida går det også an å se på en enhetlig lønnsmessig tilnærming til spisskompetanse i læreryrket, det være seg om den består av altfor mange studiepoeng eller relevant arbeidslivserfaring som gagner opplæringa. På veien ønsker jeg meg økt synliggjøring av Adjunkt 1 og Lektor 1 i lønnsstabellene. Så det skal gå an å få mer lønn, også for kranglefanter.

Bakframsnakking av læreryrket

Det skjer ikke at jeg snakker profesjonen min ned i klasserommet. Jeg kan ikke se hvorfor i alle dager jeg skulle ha drevet med noe så uprofesjonelt. Dessuten ville det ha svekket troverdigheten min, som er hard valuta i det rommet. Jeg snakker i det hele tatt sjelden med elevene mine om det å væreFortsett å lese «Bakframsnakking av læreryrket»

Det er mye jeg kan streike for

Sittende regjering har gjort det å devaluere lærere til en kunstform ved å peke på vår manglende kompetanse hver gang reelle problemstillinger er blitt reist. Bare vi var litt flinkere, ville vi jo ha fikset det, liksom. Fort gjort ikke å reagere på det. Alle har jo hatt en dårlig lærer, liksom. Nå svarer vi. Ja, det er ikke nok kvalifiserte folk her. Dere sliter med å rekruttere folk som skal forberede elevene, som forresten ikke vil bli lærere, til sånne yrker som skal bære oss gjennom eldrebølge og det grønne skiftet. Neste gang jeg skal streike, håper jeg forresten at det er for en arbeidstidsavtale og rammevilkår som gir meg tid til jobben min, som er å se og tilrettelegge for hver enkelt av de elevene.