Forskjeller i menneskebransjen

Jeg bor i en kommune som skårer lavt på den der indeksen som heter levekår. Du veit, den som måler hvor mange sosialklienter, hvor lav eller høy lønn, hvor mange resepter, kanskje tar de også med pensjonister når de teller og måler. Den der. Som det forresten kan se ut til at SSB ikke harFortsett å lese «Forskjeller i menneskebransjen»

Hvordan bli en rømmelærer

Utsagn i den duren er også uttrykk for hersketeknikker som bidrar til å sementere et inntrykk, også i profesjonen, om at dette er noe lærerne rår over selv og derfor, om vi bare argumenterte bedre og klarere, så vil situasjonen endre seg. Men det trylleslaget finnes ikke som kan simsallabimme bort at lærernes status har sunket parallelt med overgangen til det såkalte kunnskapssamfunnet.

En mørk dag

I dag ble det flere rømmelærere. Alle som har vært i læring, og tatt det på alvor, veit at kunnskap koster. Det koster ikke bare mindreverdighetskompleks og prestasjonsangst. Det koster også penger. I møte med en god del yrkesgrupper synes det faktum udiskutabelt. Til en viss grad har også tariffsystemet i det offentlige gjenspeilet atFortsett å lese «En mørk dag»

Skolen er ved et veiskille

Og, nei, det handler ikke om at vi med mer utdanning er mer verdt. Det handler om at vi har noen år å ta igjen fordi vi prioriterte å skaffe oss den kompetansen som, med skam å melde, det påstås at kreves for å jobbe som lærer i skolen. Den prioriteringa der tok år. Der jevnaldrende kunne starte lønnsarbeidet og med det dra inn de langt høyere lønningene lenge før oss, dreiv vi og kvalifiserte oss. Vi fulgte reglene. Nå sitter vi med skjegget fullt av postkasser.

Slutter, men ikke som lærer

Det hadde vært kult om enda flere lærere kunne briske seg i det offentlige ordskiftet og som kilder til nyheter om skole. Vi trenger å være dem som setter dagsorden, for det er ingen som kan feltet som oss. Ingen. Når andre får sette dagsorden, blir både omtalen av skolen og beslutningene som tas dårligere. Hva er det som gjør at en journalist for eksempel tenker at eleven har bedre forutsetninger til å uttale seg om rammebetingelser enn for eksempel en lærer? Og hvorfor må vi stille spørsmålet, for det burde jo være selvsagt at begge kommer til orde i samme sak? Oppholder ikke journalisten seg allerede på skolen når elevene blir intervjuet? Er det ikke mulig å oppdrive en lærer eller til nød en skoleleder der?

KS kan ikke rekruttering

Bak dette sprell levende problemet som årets lønnsoppgjør er, kvitrer KS at det ikke er så viktig med lærerutdanning. Det kan være greit å nevne hva KS er. KS er kommuneøkonomien. Det er den som styrer skolen, ikke Kunnskapsdepartementet. KS er også politisk styrt, men det vil ikke de politiske partiene snakke om når de en sjelden gang nedlater seg til å snakke om skolepolitikk. Elendig rekrutteringspolitikk over år er KS. Det slår inn i skolen hver eneste dag, det der at ingen gidder å holde KS i øra.

Fram med streikeskjorta

Det er praktisk for arbeidsgiver at det er sprekk i feltet eller laget. Kanskje tenker arbeidsgiver at kanskje er ikke frustrasjonen så stor og omfattende som lærerorganisasjonene har truet med. Men da har arbeidsgiver glemt at det funker ikke helt sånn med bitterhet. Bitterhet er seigliva. Og vi er bitre som knehøner.

På tide med et sabbatsår

Når foresatte i indignasjon klager til rektor over at kroppsøvingslæreren ikke gir tilstrekkelige framovermeldinger, så bør de få vite at deres håpefulle er en av tre hundre og at det nødvendigvis må bli litt relasjoner på samlebånd da. Eller ser vi helst at enda en lærer brenner ut? Jeg veit ikke helt hvor jeg vil med dette. Eller, jeg veit at jeg vil si det, men jeg veit ikke helt hvordan vi løser det. Vi som har femti eller hundreogfemti eller tre hundre elever vil få det bedre av at det blir gjort noe med klassestørrelser eller at vi kunne fått lov til å dele gigaklassene med en kollega, men kreftene det tar å stå i førstelinja forsvinner aldri helt. Så hva med å få lov til å ta pause, bare sånn innimellom?

Hodet opp av prolongering av arbeidstidsavtalen

Vi skal selvfølgelig ikke fire på den ubundne tida. Om noe, skal vi ha mer av den. Om noen vil ha kontortid, er det ingenting i arbeidstidsavtalen som hindrer dem det. Men det er på høy tid å justere blant annet årsrammene så de passer terrenget vi har fått tredd under beina våre, for ikke å snakke om smusstillegg for å redde stumpene i overfylte rom.

Våpenhvile i kompetansebransjen

Først står kampen om etterslepet. Jeg er med på den. Der er det nå våpenhvile fram til hovedoppgjøret. I mellomtida går det også an å se på en enhetlig lønnsmessig tilnærming til spisskompetanse i læreryrket, det være seg om den består av altfor mange studiepoeng eller relevant arbeidslivserfaring som gagner opplæringa. På veien ønsker jeg meg økt synliggjøring av Adjunkt 1 og Lektor 1 i lønnsstabellene. Så det skal gå an å få mer lønn, også for kranglefanter.