Slutter, men ikke som lærer

Det hadde vært kult om enda flere lærere kunne briske seg i det offentlige ordskiftet og som kilder til nyheter om skole. Vi trenger å være dem som setter dagsorden, for det er ingen som kan feltet som oss. Ingen. Når andre får sette dagsorden, blir både omtalen av skolen og beslutningene som tas dårligere. Hva er det som gjør at en journalist for eksempel tenker at eleven har bedre forutsetninger til å uttale seg om rammebetingelser enn for eksempel en lærer? Og hvorfor må vi stille spørsmålet, for det burde jo være selvsagt at begge kommer til orde i samme sak? Oppholder ikke journalisten seg allerede på skolen når elevene blir intervjuet? Er det ikke mulig å oppdrive en lærer eller til nød en skoleleder der?

Relansering av skam i livet

Ikke engang familien er et slikt sted der felles referanserammer eller språk eller skikk eller bruk etableres og næres. Den fellesarenaen som er tilbake, er skolen. Likevel går vi løs på den. Spikker og skaver, så den skal kunne romme det de andre ikke lenger behersker, men likevel passe til hver enkeltindivids boble, og hvis noen lurte: det lar seg ikke gjøre. Det rakner.

Kan vi snakke om fravær?

Det er helt absurd at en elev fra nå av, mens vi andre skal teste oss ut av ethvert fravær, kan sende en melding om at det klør litt i halsen i dag eller jeg har litt vondt i hodet etter den siste vaksinen eller jeg tror jeg har fått korona igjen, selv om jeg ikke er sikker på om jeg har symptomer, eller noe i den duren. Det er meningsløst for meg som lærer å ta stilling til om noe av dette er 10% funnet på fordi det var kjedelig å stå opp i dag, men når enkelte elever allerede har hatt korona to ganger og fire luftveisinfeksjoner hittil i år, kan en jo lure litt. Jeg lurer i hvert fall på om ikke fraværet hadde gått ganske drastisk ned om vi i det minste førte det på vitnemålet.

På tide med et sabbatsår

Når foresatte i indignasjon klager til rektor over at kroppsøvingslæreren ikke gir tilstrekkelige framovermeldinger, så bør de få vite at deres håpefulle er en av tre hundre og at det nødvendigvis må bli litt relasjoner på samlebånd da. Eller ser vi helst at enda en lærer brenner ut? Jeg veit ikke helt hvor jeg vil med dette. Eller, jeg veit at jeg vil si det, men jeg veit ikke helt hvordan vi løser det. Vi som har femti eller hundreogfemti eller tre hundre elever vil få det bedre av at det blir gjort noe med klassestørrelser eller at vi kunne fått lov til å dele gigaklassene med en kollega, men kreftene det tar å stå i førstelinja forsvinner aldri helt. Så hva med å få lov til å ta pause, bare sånn innimellom?

Noen tåler jo ingenting (ikke 9a engang)

Vi skal ikke undervurdere saker på statsforvalteres bord. Men isfjellet under det bordet handler om noe annet enn at det flyr en bråte ondskapsfulle voksne rundt i skolen og bare venter på å få plage elever, selv om bare én sånn er en for mye. Det handler også om læreres rettssikkerhet.

Nei Sanna, vi lager ikke snøfnugg i skolen

Noen tåler virkelig ingenting. Ikke at folk hever stemmen, ikke at de ikke får til å skåre mål eller skrive, ikke at de ikke har venner. Noen er for sensitive til sitt eget beste. Jeg er en type lærer som aldri går tur. Innimellom tenker jeg at pokker heller, hvorfor går jeg ikke mer turFortsett å lese «Nei Sanna, vi lager ikke snøfnugg i skolen»

Smak på denne: Lærere samarbeider for lite

Inntil det blir vanlig å sende flere lærere inn i det samme klasserommet, har kollegasamarbeid visse begrensninger. Jobben er jo da å være eneste lærer i klasserommet der det sitter for eksempel rundt 30 individer på VG2, som sammen har laget seg et læringsmiljø. Det er der samarbeidsjobben begynner. Jeg kan ikke gjøre det samme i det rommet som jeg i fjor gjorde i rommet til de 30 som da gikk på VG2. Av samme grunn kan jeg ikke nødvendigvis gjøre det samme som kollegaen min gjør sammen med en av de andre VG2-klassene.

Når det blir mer vold enn læring

Et første skritt er kanskje å sette fagfolk sammen med de mest frustrerte og slutte å bagatellisere betydningen av å få en cherrox i fleisen eller trusler om motorsag fra en som «veit hvor du bor». Når vi er enige om at dette er alvorlig for den voksne, kan vi også ta en prat om de ungene som sitter som gisler i voldsutsatte klasserom og ikke har foresatte som veit hva §9A er. Rommet er stappfullt av elefanter. Og ennå har jeg ikke nevnt at regelverket for å melde avvik ofte er underkommunisert, at regelverket for yrkesskadeerstatning er bedre tilpasset industriarbeidere enn helse- og skolearbeidere, at det finnes såpass lite forskning om feltet at vold i skolen fortsatt kan kalles tabubelagt – eller at Clemens Saers fortsatt skylder penger.

Bakframsnakking av læreryrket

Det skjer ikke at jeg snakker profesjonen min ned i klasserommet. Jeg kan ikke se hvorfor i alle dager jeg skulle ha drevet med noe så uprofesjonelt. Dessuten ville det ha svekket troverdigheten min, som er hard valuta i det rommet. Jeg snakker i det hele tatt sjelden med elevene mine om det å væreFortsett å lese «Bakframsnakking av læreryrket»