Dypferie og prisen for popen

Ett av læreryrkets definitive privilegier er dypferien. Det er ikke alltid jeg når fram, men lite kan måle seg når jeg treffer den. I år fikk jeg den til. Først måtte jeg gå litt inn for det. Ta pause på ordentlig. Ikke bli fundamentalist, men for eksempel bytte ut Twitter med Yr. For meg erFortsett å lese «Dypferie og prisen for popen»

Et bratt skoleår, men jeg tror jeg blir

Øystein Sunde snubla mens han datt i nittensekstifem. På mange måter har jeg gjort det samme gjennom det siste skoleåret. Jeg husker det fortsatt, selv om disse siste dagene alltid har noe håpefullt ved seg, der vi snubler videre mellom blomsterkvaster og flasker som skal hit og dit og tanker om det neste året. MenFortsett å lese «Et bratt skoleår, men jeg tror jeg blir»

Pandemiskoledepartementet

Vi godt voksne som skal dele trange korridorer og rom med dem unner jeg å være friske i sommer. I normale år blir vi invitert ned i første etasje her på skolen for å få influensavaksine. I år er visst vaksinering av lærere vanskelig å få til. Jeg skjønner at helsefolk må få bestemme over helsa til folk, men savner altså at de også gjør en anstendig jobb med å lytte når kunnskapsfolk informerer om smittevern i praksis her i kunnskapsbransjen. Mens smittetallene går ned og folk slutter å bekymre seg ligger vi altså her. Under bussen. Jeg ønsker så inderlig at alle lærerkolleger blir liggende musestille så vi ikke pådrar oss smitte sånn nesten rett før sommeren.

Arbeidsro eller lekser?

Ved jevne mellomrom må vi diskutere lekser. Det vil si at vi ved jevne mellomrom må diskutere skolearbeid. Det burde være unødvendig. Ikke fordi det overhodet ikke er noe å snakke om. Det finnes kanskje fortsatt folk i skolen som gir lekser for leksers skyld eller ikke reflekterer over vitsen med dem? Eller driver medFortsett å lese «Arbeidsro eller lekser?»

Flink på skolen

Også de såkalt flinke kommer med eller uten selvforakt, tårer og utmattelse til de grader at det kan slå beina under de fleste. Snakker du med folk som jobber på BUPA, får du vite at de har egne behandlingsopplegg for ungdommer som ikke klarer å sette grenser for eget skolearbeid. Samlebegrep som skolevegring eller underyting handler også blant annet om noen av disse elevene. Det blir ikke nødvendigvis bedre av nivådeling. Ei heller av å underspille at konseptet fritt skolevalg også rommer en del ufrihet. På en dårlig dag kan jeg sikkert også tenke at enkelte privilegerte foresatte kan ta seg en bolle eller avspaseringsdag i ny og ne for å reflektere over om de ønsker å rollemodellere det gode liv eller at det er viktig å bli lege eller advokat.

Våge seg inn i skolen

Jeg er lei av saker med kategoriske påstander fra folk som ikke har satt skolebein på tjue år, men som fordi de har oppnådd en status på et annet felt får uttale seg skråsikkert om et felt vedkommende helt åpenbart mangler kompetanse på. Samtidig som kulturfeltet endrer seg til at skuespillere skal ha legningen eller diagnosen de spiller, blir altså folk som opererer i virkeligheten, og da sikkert ikke bare lærere og ikke bare i pressen, systematisk utelatt. Nok.
Når jeg igjen ser en sånn sak, kommer jeg til å henge den ut i sosiale medier og jeg oppfordrer alle andre sure tryner til å gjøre det samme. Kanskje er det fåfengt, men kanskje smetter en sånn uthenging en vakker dag ut av ekkokammeret og blir lest av en redaktør som ber skolejournalisten sin om å ringe noen som jobber i skole. Fordi det faktisk ligger historier her også.

Er vår misnøyes vinter over?

Men neida, loven om smittevern, eller helsemyndigheters forvaltning av den, er blitt en slags menneskerettighetserklæring. Den trumfer alt, mens skole er blitt bakvendtland på gult nivå. Munnbind er fortsatt «ikke anbefalt» i undervisning. Hvem sa det først? Uansett bidrar denne fundamentalismen til seigpining både i og utenfor skole. Joda, de fleste vil tåle det, men bakom synger kuttene, og når koronamidlene ikke lenger kan lindre, skal vi tilbake til hverdagen der vi lurer på hvordan dette kan gå opp. Det vil si at når det er over, er det ikke over. Det er når hullene skal tettes med mindre budsjetter enn noen gang at vi knekker dem som ikke knekker nå. Da vil de trenge et ombud.

Snart er det ti år siden

Som med alt annet, er vi som forvalter brennbart stoff i skolen, avhengige av folka der hjemme. Hvis en ungdom ikke får med seg at kredittkort er dust eller Utøya politisk, andre steder enn på skolen, kan hun komme til å mistro det som blir sagt på skolen. Sånn kan dynamikken være.
Det er nå dette blir viktig på en annen måte. Elevene i dag har ikke like klare minner. Det største ansvaret hviler på hver enkelt av oss, kanskje spesielt oss som har foreldreansvar. Vi som jobber i skolen står selvsagt i andre enden.

Det må finnes noe mye bedre enn skole

Hvorfor er vi så nådeløst opptatt av fullført og bestått når en del av elevene trenger en pause? Ikke fra samfunnet eller noe vettugt å gjøre, men fra skole. Mange av dem kommer til å klare seg helt fint, og sannsynligvis bedre om de kan få slippe skoleriet en stund. De trenger å se noe annet enn vegger som minner om plaging eller manglende mestring. De trenger rett å slett å komme seg etter ti år i ei kvern som bare har maktet å male dem ned. Hvis vi mener noe med arbeidslinja eller at alle skal med, er vi nødt til å tilby denne gruppa noe mye bedre enn skole.