Når det blir mer vold enn læring

Det meste av og den alvorligste volden i skolen foregår i småskolen, og vi snakker for lite om det, i hvert fall vi som ikke oppholder oss der til daglig.

Som lærer var jeg som tilkallingsvikar bare innom barneskolen, og det bare lenge nok til å skjønne at det er her noe av det viktigste arbeidet foregår.

Vi som jobber med eldre elever erfarer ofte at det de ikke fikk til de første årene, strever de fortsatt med når de kommer til oss. Også derfor må vi snakke mer om at det blir mer vold enn læring i mange klasserom, og da særlig i småskolen.

Som mamma har jeg sett lærere som uten unntak gjør så godt de kan, også den nyansatte kontaktlæreren som fikk den klassen både ledelse og mer erfarne kolleger på forhånd visste kom til å trøble mest. Den ilddåpen der. Den foregår ikke bare i barneskolen. Vi kan si at lærerutdanningene i for liten grad forbereder folk på det som venter, men en god del skoler kan også gjøre sitt for at overgangen blir bedre.

Noe som har gått igjen på skolene jeg har fulgt fra sidelinja, er vold. Frustrerte unger som hiver pulter og stoler og det de har for hånden, unger som går i svart og slår og sparker alt og alle som kommer i veien, brøler og truer til de sprellende blir båret ut av rommet. De må ha det forferdelig, noe det er grunn til å ta på alvor, men vi kan heller ikke ta for lett på dem som sitter igjen i det rommet, og som fortsatt sitter der når den som i forrige time smalt døra bak seg i drittsinne, kommer inn igjen.

For hver elev som utagerer, er det enda flere som er redde, og noen av dem er veldig redde. Unger som ikke er voldelige havner på sinnemestringskurs, samtalegrupper og BUPA for å mestre reaksjoner på den situasjonen de er henvist til å være i hver eneste dag.

Da er det viktig å snakke om elefanten i rommet.

Mange elever lærer ikke det de skal fordi de selv eller noen rundt dem er så frustrerte at de tyr til vold.

Hvorfor er det sånn? Kanskje er vi som har ansvaret, foresatte altså, så feige at vi skyver mer av grensesettinga over i skolen, fordi vi skal ha det trivelig den lille tida vi ses? Da abdiserer vi jo, og tilbake står læreren med ikke bare én, men en hel haug som både trenger og synes det er uvant med grensesetting.

I tillegg kan en del elever med kjente og særskilte behov, for eksempel at de kommer til kort språklig, øke sannsynligheten for vold. Jeg skriver kjente, fordi dette ofte er noen av dem som har med seg flere voksne inn i klasserommet, og fortsatt er det ofte her snakk om assistenter med lite eller ingen faglig forberedelse til en jobb som kanskje er klasserommets vanskeligste, i hvert fall når man er faglig uforberedt. Ikke ett vondt ord om assistenter. Ingen får mer juling enn dem. Også derfor er det en forsømmelse at de ikke blir bedre forberedt. Særskilte behov krever særskilt ekspertise.

Det er altså flere elefanter.

Når krenkelsen først har skjedd, viser det seg at vi har det med å bagatellisere den, selv om forskning viser at det ikke er store forskjellen på å bli utsatt for trusler, såkalt lett eller grovere vold. Når man da heller ikke opplever å bli ivaretatt etterpå, men må slikke sår og nederlag i ensomhet, bidrar det til privatisering av et problem som definitivt er et offentlig anliggende.

Det største ansvaret bærer selvfølgelig de med myndighet til å gjøre noe med det. Samtidig kan vi kolleger gjøre mer enn å være glad for at det ikke skjedde oss eller tenke at den som ble bitt eller fikk en på trynet ikke har vært god nok i relasjonen eller er for pinglete.

Et første skritt er kanskje å sette fagfolk sammen med de mest frustrerte og slutte å bagatellisere betydningen av å få en cherrox i fleisen eller trusler om motorsag fra en som «veit hvor du bor». Når vi er enige om at dette er alvorlig for den voksne, kan vi også ta en prat om de ungene som sitter som gisler i voldsutsatte klasserom og ikke har foresatte som veit hva §9A er.

Rommet er stappfullt av elefanter. Og ennå har jeg ikke nevnt at regelverket for å melde avvik ofte er underkommunisert, at regelverket for yrkesskadeerstatning er bedre tilpasset industriarbeidere enn helse- og skolearbeidere, at det finnes såpass lite forskning om feltet at vold i skolen fortsatt kan kalles tabubelagt – eller at Clemens Saers fortsatt skylder penger.

2 kommentarer om “Når det blir mer vold enn læring

  1. En av elefantene er nevromangfoldet som ikke tas hensyn til. overhodet. Også barn som er såkalt normale trenger å få være seg selv og ikke tvinges til masse aktiviteter de ikke vil, med påfølgende prestasjonsangst og andre verre ting. Det stresser barna.
    For de atypiske sin del, som jeg har mest erfaring med, er tvangen en utløsende faktor. Og manglende base-instinkt til å gjøre ting som overhode ikke interesserer dem. Der har skolen en lang vei å gå, tilrettelegge både undervisningsform, og ikke minst fagene til en annerledels hverdag og samfunnsstrukt som vi har fått. Disse barna jobber ekstremt hardt med å tilpasse seg, og maskerer mye hver dag. Frustrasjonen gir seg utslag i utagering når alt annet kommer til kort. Jeg kan forsikre deg om at de er verre hjemme enn på skolen, dvs der de føler seg trygge er det ikke noe vits å maskere sin væremåte og alt kommer ut umiddelbart.
    Barn (og voksne) som ikke får delta i egen bestemmelse, være herre over sin egen hverdag, men overkjøres hver dag og tvinges til konformitet, for dem absurde og meningsløse oppgaver osv, ender opp som problemer. Også er det egentlig samfunnet som burde tillate egenart, nevromangfold og være bevisste på at den skolen og hverdagen noen har bestemt andre skal være en del av, langtifra passer for alle. Det er ikke uten grunn vi har over 10000 barn med skolevegring her i landet.

    Liker

  2. Du nevner frustrerte barn som sendes til BUPA for å mestre reaksjoner på den situasjonen de er henvist til å være i hver eneste dag. Min erfaring er at de fleste av disse har ikke har hatt den voldelige eller utagerende før de begynner i skolen, og en del har denne atferden nesten utelukkende når de er på skolen, eller i bestemte situasjoner på skolen.
    Hva er det som gjør at de blir så frustrerte? Hva er det disse barna trenger?

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s