Slengende mot Betlehem

I sommer var det meste lettere. Det er gjerne det.

Kunsten, ass. Jeg kjenner allerede her at dette ligger an til å bli en flokete og selvsentrert tekst, men det får være. Egentlig handler den om døde språkmodeller, eller det noen kaller kunstig intelligens. Og kunsten.

Denne høsten og vinteren gikk uten den lesinga som jeg kanskje trenger mest. Den lystbetonte, den som går etter innfallsmetoden og som gjør at jeg ramler borti ei bok jeg aldri hadde lest om det ikke var for noe som sto i ei bok jeg tilfeldigvis leste fordi den ble slengt over fra seilbåtnaboen en sommerkveld i forfjor. Som en slags anbefaling.

Boka innledes av et dikt av Yeats som har sittet i meg helt siden jeg begynte å lese en sommerdag, mens det fortsatt var ferie og jeg fikk en påminnelse om at det ikke bare er å leve akkurat nå som kan utløse uro.

Det diktet har noe som kan hete motstand i seg, som gjør at jeg harper på dette med kunsten. Likevel, uansett hvor ubegripelig det er når Yeats skriver at: «The falcon cannot hear the falconer|Things fall apart; the center cannot hold», er det som jeg skjønner noe jeg ikke har skjønt før, eller ikke skjønt at jeg har skjønt før jeg leser det.

Jeg kommer på hvor jeg satt på lesesalen da jeg skulle ta teorieksamenen som var en del av hovedfaget i litteraturvitenskap. Jeg jobba altfor mye på den tida. Hadde tatt over en krakilsk klasse som hadde spist kontaktlærere til frokost. Sa ja fordi jeg trengte goodwill og overtidsbetalinga, vikar uten ped, som jeg var. Ikke var jeg blitt voksen, heller, så jeg dro fortsatt på disse underyter-strategiene mine når det kom til skole, eller studier, som gjorde at jeg f… ikke klarte å lese pensum før rett før.

Og jeg aner ikke hvor jeg hadde plukket opp at jeg skulle konsentrere meg om den delen av det litterære pensumet som angikk romantikken, som jeg skulle lese med Paul de Mans briller. Jeg aner virkelig ikke. Men jeg hadde fått med meg at uansett hvilket dikt jeg fikk til analyse, uansett, skulle jeg ende opp med konklusjonen om at meninga med det var å bryte ned det som til da hadde bestått.

Så jeg gjorde det. Mekanisk. Dette var 1997. Jeg brøyt den ned, denne lyriske tilstanden i rom. Min tolkning av oppskriften fikk laudabel sensur, som det het i de dager, og det er mer enn jeg kan si at selve hovedoppgaven fikk, der jeg heller ikke ante hva jeg gjorde, men der uten oppskrift.

Det var først da jeg, 24 år seinere leste diktet som innleder Joan Didions Slouching towards Bethlehem, at jeg erkjente hvilken brytningstid romantikken var, om ikke annet, så i epoker etterpå som liknet. Hvordan oversetter en slouching, forresten?

Og da jeg spekulerte på Didions grunner for å ta med diktet som avsluttes med: «And what rough beast, its hour come round at last|Slouches towards Bethlehem to be born?», tenkte jeg at selvfølgelig tar hun som skriver på slutten av 1960-tallet, i sin brytningstid, med seg dette beistet av et dikt fra 1919.

Et beist med bilder, som: «A gaze blank and pitiless as the sun», som på tross av at jeg ikke helt finner sammenhengen i helheten, luller meg inn i at helheten ikke trengs, fordi delene står som påler og viser hvordan mening er der likevel. Hvordan fragmentene skal ta oss herfra.

Klassen var forresten grei, den. Kanskje var de lei av å spise kontaktlærere til frokost. Kanskje var det noe annet de hadde drevet med og spenninga var endelig utløst. Det var ingen kraftanstrengelse å være sammen med dem, og jeg sier ikke det for å si noe om hvor flink jeg var, for jeg var ikke det.

Boka som førte til Yeats sitt dikt, den fra båtnaboen sommeren i forfjor, var Lena Lindgrens essay der hun blant annet driver digitaljakt på Peter Thiel. Da jeg var ferdig med Ekko. Om algoritmer og begjær, var jeg smittet av hennes urolige fascinasjon for den mannen, som har tjent seg søkkrik på disruptiv teknologi. Selvfølgelig endte også jeg på digitaljakt. Slouching towards Betlehem var intet mindre enn hans bokanbefaling på et eller annet nettsted.

Jeg anbefaler deg som ikke har lest diktet «The Second Coming» om å gjøre det. Det første jeg tenkte etter å ha snakket med ChatGPT for første gang, var at det blant annet er pengene til Peter Thiel som er investert i teknologien som nå skal gjøre enda flere mennesker irrelevante. Og at også han, Thiel altså, har lest diktet om beistet som er på vei til å bli født i Betlehem.