Stengt du liksom

Jeg har hele tiden tenkt med meg selv, etter at jeg fikk barn, at jeg omprioriterte noe veldig. At jeg tok noen valg som handlet om tid, nærvær i heimen og hverandre og det der. Og jeg gjorde jo det.

Likevel kan jeg da huske meg selv som en litt for hektisk og lettantennelig småbarnsmor. Om jeg på en av de dagene hadde kommet til stengt barnehagedør, jeg vet ikke, det hadde fort raknet.

Er det derfor også journalister sover i timen og lar politikere og helsefolka uttale seg så skråsikkert om skole? Når det først nå kommer fram at Helsedirektoratet flere ganger har stilt spørsmål ved FHIs kunnskap om smitte blant barn og unge?

Og likevel, og fortsatt, skal skoler helst være åpne, og hvis ikke, så skal i hvert fall barneskoler og -hager være det, og uansett skal dørene på vid vegg øyeblikkelig hvis R-tallet leer seg et desimal eller to.

Det er som enda et lag er blitt avdekket nå. Noe som angår familiene og relasjonene våre. Når såpass mange sterke og toneangivende røster i offentligheten får stå nesten uimotsagt i sin alarm om konsekvensene av stengte barnehager og skoler. Er ikke familiestrukturene sterke nok lenger? Klarer vi ikke å ta vare på ungene våre? Eller er røstene egentlig på jobb for krefter som trenger at mor og far får jobbe i fred?

Det er også noe med ordbruken. Digitalskole kalles stengt skole. Men med ytterst få unntak var ikke barnehager og skoler stengt. Dørene har vært åpne for barn av folk i samfunnskritiske jobber og andre sårbare barn. Kanskje ville de likevel ikke være der, for vennene var ikke der, kanskje heller ikke de voksne de var vant til, så vi kan være enige om at særlig normalt var det ikke. Det var pandemi.

Resten har hatt et tilbud. Fordi det har vært digitalt, har muligheten til å dra nytte av det dalt med yngre alder, og det skal ikke bagatelliseres, men ordet stengt passer ikke. Hvorfor blir det fortsatt brukt av flere redaksjoner?

Ett år etter den såkalte nedstengningen er det publisert en rekke rapporter om negative effekter på barn og unge. FAFO har funnet ut at i videregående, her vi kanskje i størst grad har elever som tåler digitalskole, mistet de fleste motivasjonen. Fordi opplæringen ble mer teoritung og mindre samarbeidsorientert enn vanlig, ramlet også flere av lasset. De samme forskjellene som alltid blir forsterket, ble forsterket. Særlig dem som bor sånn at de ikke kan finne et stille sted der hjemme, eller må ta ansvar for småsøsken, får ikke gjort noe særlig skolearbeid.

Det er hvordan vi motvirker dette som er løsninga på pandemiskolen, ikke det strutseriet som har fått pågå for lenge, nemlig å tviholde åpent, uten å innrømme det åpenbare, nemlig at både unger og ansatte blir smittet der, og at vi derfor må innføre tiltak på linje med samfunnet utenfor.

Da kunne vi svart at ok, den er grei, det er greiest å kjøre som normalt, og jeg kan ikke fordra å skulle jobbe med munnbind, eller løpe mellom to klasserom for å serve elever som sitter med nødvendig avstand, men for the greater good skal jeg pinadø ta meg bryet på rødt nivå til den siste trettiåringen er vaksinert, eller noe i den dur.

I stedet får vi denne fundamentalismen om at det smitter så lite i skole at det bare er å måke på uten tiltak som er noe tess. Folk i randsonen, som ppt-rådgiverne, får ikke lov til å utrede barn for lese- og skrivevansker uten tilstrekkelig vern. Lærerstudenter får avlyst praksis fordi lærestedene mener det er for risky, IT-folk må rydde klasserom for elever for å utføre oppgaver der inne, skolebibliotekarene sitter bak pleksi og forbyr flere enn ti i lokalet. Vel og bra det, men hva med ungene og vi som oppholder oss sammen med dem hele tida? Jeg vil ikke si at vi ofres, for det blir dramatisk, men mange opplever det sånn.

På meg virker det også som det hjelper å stenge for de fleste, sånn pandemimessig. Det hjalp da i fjor våres? Det har hjulpet en rekke ganger mellom da og nå, men med en gang det hjelper, skal alle dører opp igjen, øyeblikkelig. Til mer seigpining. Ikke bare av oss, men av alle.

Jeg håper at når vi, sånn helt til slutt, skal evaluere møtet med denne krisen, får med at vi kunne tatt oss råd til ordentlig smittevern i skoler og barnehager. Hvis betydninga av å holde åpent er så avgjørende, hvorfor sitter det så langt inne å legge på en meter og et munnbind eller to?

Mange mener at vi som klager eller ironiserer selv må foreslå noe bedre.

Gult nivå passer fint i kommuner uten smitte. Rødt nivå med avstand og/eller munnbind overalt i bygget passer i kommuner med smitte. Stengte dører for de fleste ved utbrudd på bygget. Flere skolefolk enn veterinærer i det som da kan bli skikkelige ekspertgrupper. Sånn.

Merkevarebygging i offentlig sektor

Jeg ble litt lang i maska da fylkeskommunen jeg jobber i her for noen år siden begynte med en prosess for å skaffe seg visjon og verdier.

Hadde trodd at den slags allerede var soleklart for samtlige offentlig virksomheter, nemlig: Ikke én offentlig krone til spille. Sånn. Ferdig.

I et tidligere liv hadde jeg jobbet med bedriftsutvikling i ett av underbrukene av NHO. Merkevareplattformer kalte vi det der, og vi engasjerte godt betalte konsulenter fra reklamebransjen for å knytte arbeidsgiverne og -takerne ute i bedriftene tettere sammen.

Spesielt på arbeidstakersida var det skepsis innledningvis. De så ikke poenget, men erfaringa var at det faktisk funket ganske greit. Brorparten av bedriftene i Norge er små og mellomstore, og kanskje funket det nettopp fordi de ikke var så mange som skulle krangle om ordene som skulle favne det de dreiv med. Eller kanskje sa de bare at det funket fordi det er hyggelig med seminar.

Jeg husker ikke hvordan vi finansierte dette, men hadde bedriftene måttet betale mer enn den symbolske inngangssummen, hadde det ikke blitt noe av. Kanskje fordi jobbing mot verdier, slagord og visjoner er noe man forbinder med store virksomheter som både har penger å bruke på sånt og ikke minst kan hente marginer på merkevarebygging. Igjen, de fleste bedrifter er små, har lite til overs og marginer hentes inn ved å kutte kostnader.

Derfor hakeslippet. Først fordi jeg ikke kunne fatte at lederne i en fylkeskommune kunne tro på det de sa om å involvere alle ansatte. Det krever enorme ressurser å få til det etter intensjonen. Jeg vet ikke engang om ansatte i Telenor og Equinor opplever seg involvert etter den slags.

Aller viktigst var det likevel at jeg ikke kunne fatte at dette var noe folk som var satt til å lede en fylkeskommune hadde valgt å bruke penger på. Det burde enkelt og greit ikke vært tillatt. Det burde ligge i tildelingsbrev og rammeoverføringer til offentlige virksomheter at det er en forutsetning at de ikke soser bort penger på åpenbart tøysete aktiviteter.

Jeg er klar over at mange offentlige virksomheter i dag bruker ord som konsern og bunnlinje, men fornuftig er det ikke. Det fører blant annet til at når vi nå har fått regionreformen, opplever vi tidenes pengesluk, også fordi hele dette verdier og visjon-kjøret må rulles i gang enda en gang, fordi man tror at folk i Hallingdal av den grunn skal oppleve økt fellesskap med folk på Mysen.

Sånt som dette kan ha mer for seg enn at overheadfolk har noe å gjøre eller man får et slags innhold til internseminaret. Det å bygge kultur kan bidra til at folk trekker i samme retning, noe som igjen kan øke lønnsomheten. Her skal man legge vekt på kan, for det er ikke gitt. Det kommer an på om folk opplever seg involvert, og da mener jeg involvert, ikke skinnprosess-involvert.

I en fylkeskommune nekter jeg å tro at det kan bidra til kulturbygging av et sånt format at tjenestene blir bedre. Til det er det altfor mange av de ansatte som ser at keiseren og skinnprosessen ikke har klær på, kall oss gjerne sure, og i verste fall blir vi mindre produktive av sånt som dette. Jeg tror det samme gjelder for en liten kommune eller en stor statlig etat. Noen liker det sikkert, men det er for mange som synes det blir for dumt.

Vi forvalter skattepenger og dem skal vi bruke på så gode tjenester som mulig, og vi som jobber tett på tjenesteyting har mer enn nok å drive med. Derfor gjør sånt som dette oss bare enda mer stressa, og sure.

Bare tanken om å skulle bruke tre timer hver til fellesmøter med powerpointer og filmer og kulepunkter og piler og spørreskjema og kanskje enda et teamsmøte før skjemaet, gjør at det går rundt for oss. Det burde det også å gjøre for de hodene som er ansvarlige for at det offentlige ikke sløser. Tre timer per fire eller tolv tusen fylkeskommunale hoder blir vanvittige summer, og da har jeg ikke regnet inn de overbetalte konsulentene.

Fordi vi er offentlig ansatt merkes jo ikke det tapet på bunnlinja, for vi har ikke det. Hører dere? Vi har ikke bunnlinje. Men det merkes hos dem som skal ha tjenestene våre. De tre timene gjør min undervisning tre timer kjipere. Når vi legger sammen alle kollegene mine over det ganske land, blir det mye kjip undervisning.

Derfor har jeg allerede begynt å forberede meg til skinninvolveringsprosessen. Sist skulle vi koke i hop fire stykk verdier og en visjon. Visjonen er allerede klar: Ikke én offentlig krone til spille. Verdiene må jeg grunne litt mer på, men de kommer til å gå i samme duren.

Hvem er skolen til for?

Gjesteinnlegg fra Halvor Ø. Thengs

Mye er skrevet og ment om regjeringens fullføringsreform de siste ukene. Fra innlegg som spør hvorfor man ikke lenger skal måtte “anstrenge seg litt”, til formaninger om etterrettelighet i debatten, enten den handler om reformer i skolen eller trefelling i Oslos gater. Slike tekster, sammen med det mylderet av meningsytringer som har funnet veien til offentligheten på ulike måter, har gitt meg som lærer flere interessante spørsmål å tenke på. Det viktigste: Hvem er skolen til for?

Med den falske dikotomien “skolen er til for elevene” versus “skolen er til for de som jobber der” kolliderer argumenter i det som er den aller minst fruktbare diskusjonen rundt Fullføringsreformen. På den ene siden lærerne som uttrykker bekymring for sine studiepoeng, sine fag og sin profesjonelle integritet. På den andre siden alle de som vekter elevers valgfrihet, framtidsretting av skolen og kritikk av statiske fagsiloer høyere enn status quo. Regjeringen kunne på sin side valgt å ikke følge opp anbefalingene fra Lied-utvalget, og unnlatt å prioritere en ny reform på dette tidspunktet. Det har man ikke gjort, og med Stortingsmelding 21 ute i offentligheten mener jeg vi har en mulighet til å diskutere justeringer som bidrar til en bedre skole både for elever og lærere. 

Ikke dermed sagt at man trenger å være enig i alt regjeringen foreslår i meldingen. Jeg mener for eksempel at det var fornuftig å skrote det nye “framtidsfaget”, men to momenter som lå til grunn for faget bør være med videre i debatten: For det første må vi snakke om skolens vurderingspraksis. En helt åpenbar konsekvens av Ludvigsenutvalgets konklusjoner burde ha vært en storstilt satsing på tverrfaglighet og fagovergripende arbeid. Med læreplanmålene som over de neste årene fases inn med Fagfornyelsen, er det håp for at man i større grad tenker mindre fagsiloer og mer tverrfaglighet, men enn så lenge er det lite bevegelse. Ikke minst når det gjelder vurdering. Elevene (og lærerne) møter altfor mange formelle vurderingssituasjoner i de enkelte fagene, og en konsekvens av fullføringsreformen bør være at vi i enda større grad klarer å se sammenhenger mellom fag for slik å kunne justere vurderingstrykket. Vi bør søke mot en skole der elever får tid og anledning til å vise hva de kan – gjerne mest mulig tverrfaglig – samt en skole der lærerne får bruke sin profesjonelle fagkompetanse i samarbeid med hverandre for å forme vurderingssituasjoner som er utfordrende og relevante, i tråd med overordnet del av Fagfornyelsen.

For det andre er et sentralt ord i stortingsmeldingen “valgfrihet”, og det nye framtidsfaget skulle åpne opp for flere programfagvalg på studiespesialiserende utdanningsprogram. Man kan si mye om valgfrihet, og det er helt åpenbart ett av ordene som har skapt mest uro i den offentlige samtalen om kunnskapsministerens mer eller mindre heldige uttalelser de siste ukene. Valgfriheten settes opp mot enhetsskolens mål om felles allmenndannelse, og det er særlig historiefagets skjebne som avstedkommer ytringer som “devaluering av fag videregående elever trenger for å skjønne verden.” Men hva om vi tok på alvor elevenes argument om at mer valgfrihet vil føre til motivasjon og potensielt høyere fullføringsgrad? Det er muligens søkt å gjøre slike kausalkoblinger så tidlig i debatten, men innebærer et ønske om mer valgfrihet nødvendigvis mindre dannelse og elevers behov for å velge vekk undervisning om holocaust, slik enkelte hevder? 

Jeg håper og tror at diskusjonen om valgfrihet beveger seg mot at elevene på studiespesialiserende utdanningsprogram får gjøre noen “linjevalg” allerede på vg1. Og det er ikke uten usikkerhet jeg skriver det, for også jeg er opptatt av skolens dannelsesoppdrag og vår felles referanseramme. Men i møtet mellom disse hensynene velger jeg følgende posisjon: Vi må gi elevene muligheten til å ta reelle valg som nye elever i videregående skole. Yrkesfagelevene tar helt åpenbart yrkesspesialiserende valg allerede etter ungdomsskolen, og elever på studiespesialiserende utdanningsprogram bør også få anledning til å styre utdanningen sin i ulike retninger allerede fra vg1. (Var det opp til meg, ville de hatt allmenn stemmerett også.) Det fordrer god dialog med UH-sektoren, slik at man ikke uforvarende stenger dører i andre enden av skoleløpet. For dagens fellesfag sin del kan man se for seg at obligatoriske fellesfag på noen linjer er programfag på andre. Det er på langt nær en ukontroversiell posisjon, men jeg tror det er den som vil føre norsk skole i riktig retning og følge opp anbefalingene fra Lied- og Ludvigsenutvalget på best mulig vis.

Hvem er skolen til for? For ingen, og for alle. Opplæringslovens formålsparagraf (Opplæringsloven § 1-1) forteller om en skole som skal åpne dører, gi historisk og kulturell forankring, formidle sentrale verdier, kulturarv og tradisjon, sikre demokrati, likestilling og vitenskapelig tenkemåte, åpne for skaperglede og utforskertrang, kritisk tenking og miljøbevissthet, og som skal motarbeide diskriminering. Denne skolen er ikke til for verken elever eller lærere, for renholdere eller rektorer. Skolen er til som en forlengelse av det vi i fellesskap er enige om som viktig for samfunnets del. Jeg regner meg som privilegert som får tilhøre en samfunnssektor hvis form og innhold er gjenstand for kontinuerlig debatt. Skolens plass i offentligheten holder skolen relevant, og jeg grøsser av tanken på den motsatte holdningen; en fraværende skoledebatt og en offentlighet som forholdt seg irrelevant til vår gjøren og laden i klasserommene.

Halvor Ø. Thengs, lærer ved Dalane videregående skole i Egersund

Studieforberedt er selvstendig

Fullføringsreformen vektlegger at studieforberedende opplæring på videregående ikke gjør elevene tilstrekkelig studieforberedt.

Ikke bare skal de kunne jobbe selvstendig, men også tenke selvstendig. Gjøre som Sokrates, bruke sitt eget hue og, om nødvendig, stå imot røkla som sier noe annet.

Å studieforberede til en bachelor i statsvitenskap er ikke det samme som å forberede til tannlegestudiet, eller lærerutdanning for den del. Med en ytterligere fordypning kan vi se for oss at elevene vil bli noe mer faglig forberedt, forutsatt av at de velger programfag som de skal studere seinere. Men studieforberedt?

På hvilken måte klarer vi å forberede elevene til aleinelivet? Der en mesteparten av tida er overlatt til seg selv og egne tanker og samtidig skal utdanne seg?

Da jeg ble lærer i videregående hadde opplæringa endret seg radikalt fra da jeg selv var gymnasiast tjue år tidligere. Den gangen undervisning var mye enetale, muntlig aktivitet var å svare riktig på lærerens spørsmål, herunder tolke skjønnlitteratur sånn læreren hadde gjort det, og vurdering for læring å bli satt ned fra jul til påske.

Det var lite tilrettelegging, noe som sikkert bidro til at de av oss som ikke falt fra var ganske studieforberedt. Det eneste jeg kan huske som bedre enn i dag, er at vi var færre i klassen og dro oftere på ekskursjoner.

Nå, over ti år etter dette igjen, har vår undervisnings- og vurderingspraksis fortsatt å endre seg. Jeg tenker for eksempel på det at vi nå modellerer, tilrettelegger, flekser og lager skriverammer og stillas, leter etter kompetanse og blir enige med elevene om framdrift og vurderingskriterier, blant annet, før vi legger til at selvfølgelig dropper du å bruke den skriveramma om du blir sur av den (jeg ville blitt sur).

Det at vi gjør dette tror jeg er helt avgjørende for at flere nå fullfører, på tross av at vi gjennom disse årene også har fått økende klassestørrelser og borttelling av flere ekskursjoner og årstimer. Det er et forbanna mirakel, skal jeg hilse og si til både skoleeiere og andre beslutningstakere som tror de kjenner skolen fordi de var innom et par år før kunnskapsløftet eller var på femten skolebesøk i fjor.

Ja, jeg brisker meg og gjentar: det er et forbanna mirakel. Men har vi gjort elevene mer studieforberedt?

Det akademia etterspør er elever, eller studenter, som har mer trening i å lese store mengder vanskelig tekst, bedre ferdigheter i fagskriving og og større evne til kritisk tenkning enn de har, de studentene akademia nå får i fanget. De skal også kunne jobbe mer selvstendig, studentene altså.

Hva gjør vi på studieforberedende? Jo, i tillegg til ovennevnte, trøkker vi dem sammen i grupper for at ingen skal henge for langt etter når de ikke klarer eller gidder å lese nøye og lenge nok selv. I tillegg går mange av oss, mer eller mindre frivillig, over til digitale lærebøker, som vi nå veit er dårligere egnet til konsentrasjon og forståelse enn den boka du bruker hendene til å bla i. Videre kan det se ut til at skriftlig eksamen skal bli fragmentert i flere og følgelig kortere skriveoppdrag, fordi vi tenker at det vil gjøre den skjønnsmessige vurderinga mer rettferdig.

Kritisk tenkning får dårligere kår av mye av innholdet i forrige avsnitt, men kan sikkert fikses på andre måter.

Min påstand blir uansett at mye av det vi nå gjør på studieforberedende, med knappere ressurser enn noensinne, bidrar til at flere fullfører, men ikke at de blir mer studieforberedt. Derfor er Stortingsmelding 21 et paradoks der den skal forskrive en praksis som skal få til mer av to flotte, men uforenelige størrelser, nemlig få enda flere til å fullføre samtidig som de blir enda mer studieforberedt.

Jeg har allerede skrevet om at jeg ikke har tro på at de 13% som i dag ikke fullfører studieforberedende kommer til å gjøre det med mulighet for mer fordypning. Jeg mener likevel at fordypning er bra. Jeg har også skrevet om hvor avgjørende klassestørrelse er for å kunne gjøre skolen mer levelig, også for de som i dag ikke fullfører.

I denne omgang vil jeg bare legge til at om det er noe som virkelig kan opprøre meg, er det hvor mye nedstrippet undervisning elevene på studieforberedende må tåle fordi også timetallet de har krav på blir jukset med. Lærere på skoler som eksempelvis teller bort 8% av timetallet i alle fag på VG3, kan nok skrive under på at det allerede i dag finnes mer rom for fordypning.

At Stortingsmeldinga som skal si noe om hvordan flere skal kunne fullføre ikke nevner noe av dette med ett ord, kommer fra myndigheter som hverken kan ta fordypning eller fullføring helt på alvor.

Det er og blir størrelsen det kommer an på

I lanseringa av Fullføringsreformen sa statsråden: «Vi går bort fra A4-tankegangen om at alle elever skal passe inn i en modell, og kommer med endringer hvor skolen skal tilpasse seg eleven». At klassestørrelse er en nøkkel til valg framfor A4, står det ikke noe om. At skolen dessverre er lagt mer til rette for noen, og at akkurat det blir verre for de fleste jo større klassene blir, det får læreren bare lov til å hviske mens ingen hører på. Det gir likevel gjenlyd på det samme tidspunktet, halv fire, hver natt.

Forskjellen på overkommelig og ikke overkommelig klassestørrelse er at det glipper.

Den beskjeden der, ganske viktig for eleven det gjelder, men den glipper. Den tilretteleggingen, den telefonen hjem, den tilpasningen av en prøvesituasjon, at de to ikke kan være på gruppe sammen, at engelsklæreren skulle komme innom å ta noen fagsamtaler, at hun ikke har fått hjelp til å opprette ny bruker, det glipper.

Akkurat den samtalen, avtalt lenge, men når dere sitter der, er du ikke med.

Akkurat det samme tidspunktet, halv fire, lys våken hver natt.

Forskjellen på overkommelig og ikke overkommelig klassestørrelse fester seg i læringsmiljøet. Selv om vi jobber systematisk fra start, selv om gruppa er rimelig homogen, øker hver enkelt sin utrygghet proposjonalt med hver ny elev som blir jekket inn over en viss grense. Grensa er ikke hogd i stein, men vi er definitivt over på de fleste videregående skoler.

Når utryggheten øker, slutter de som ellers tør å rekke opp hånda og stille dumme spørsmål å gjøre det. De spørsmålene som alle trenger svar på, men likevel brenner inne med. Når utryggheten øker, er det ingen som orker å si imot hun som alltid slenger med leppa, og det blir flere og flere uskrevne regler som holder gruppa i sjakk. Dialogen, humoren og overskuddet forsvinner. En og annen blir hjemme, før han slutter.

Forskjellen på overkommelig og ikke overkommelig klassestørrelse er om du er sliten etter uka med utviklingssamtaler, men glad for at du fikk bra møter. Eller om de samtalene gir deg en vedvarende summetone av negativt stress fra to uker i forkant og fram til neste ferie.

Forskjellen er om du har det smilet og de lave skuldrene som gjør at du er en som bidrar til at han bakerst ved vinduet faktisk kommer på skolen. Eller om du ikke klarer å legge skjul på hvor oppgitt du blir når hun som «ikke skjønner vurderingene dine» himler enda mer med øynene den tredje gangen du prøver å endre forklaring.

Forskjellen er om du rekker å sette deg ned med hun som ikke forstår oppgaveformuleringer før de kommer sammen med øyenkontakt og lyd. Eller om du må velge henne bort fordi du i dag må prioritere han som ikke fikk veiledning i bruk av textpilot i forrige uke heller.

Forskjellen er om du, når du blir avbrutt av engasjement, blir med på det, selv om planen ryker, fordi du har overskudd til å se at endringen kan gi noe bedre. Eller om du presser gjennom det oppdraget du hadde sett for deg, fordi du er helt nødt til å få snakket med de tre jentene som har krangla, noe som fører til at både de og resten av klassen blir enda surere på deg enn det som var planen.

Forskjellen er om du kan legge til rette for at elevene kan levere oppgaver på nytt fordi de ikke skjønte det helt første eller andre gangen, eller om du kaller det sluttvurdering med en gang fordi du allerede har brukt opp etterarbeidstida.

Den enkeltfaktoren som gjør størst forskjell er læreren. Smak litt på den, du skoleeier som sitter med regneark-mantraet om hvor ubetydelig klassestørrelse er, for det har Hattie sagt, og sånne metastudier som egentlig ikke klarer å si noe av betydning, mens det Hattie sa var at ingenting gjør større forskjell enn læreren. Gjenta det gjerne du også, minister, som sier at bare det blir fleksibelt, blir det bra. Hvor fleksibelt opplever elever som deler læreren med 30 andre at det er?

Klassestørrelse betyr kanskje ikke stort ved forelesning. Jeg finner ikke det ordet i dagens læreplan, men snarere en del bruk av begrepene dybdelæring og utforsking. Noen har til og med brukt et guffent ord som overflatelæring for å diskreditere læringsarbeid før fagfornyelsen, men la oss nå legge det bak oss og være enige om at dagens læreplan ikke handler om overflater eller forelesninger.

Altså: den viktigste enkeltfaktoren, er læreren. Læringen skjer i eleven. Forståelsen, ferdighetene, kompetansen eller hva du nå kaller brura. Det skjer i eleven, men oppstår ikke i et vakuum. Noen elever veit hvordan de lærer best, men ganske mange sitter også stille og holder kjeft, særlig i store grupper, og føler seg dust helt til en lærer sier høyt, eller lavt i rommet ved siden av, at ingenting er bedre enn noe annet.

I lanseringa av Fullføringsreformen, sa statsråden: «Vi går bort fra A4-tankegangen om at alle elever skal passe inn i en modell, og kommer med endringer hvor skolen skal tilpasse seg eleven». At klassestørrelse er en nøkkel til valg framfor A4, står det ikke noe om.

At skolen dessverre er lagt mer til rette for noen, og at akkurat det blir verre for de fleste jo større klassene blir, det får læreren bare lov til å hviske mens ingen hører på. Det gir likevel gjenlyd på det samme tidspunktet, halv fire, hver natt.

Fullfører flere med færre fellesfag?

Videregående har vært neglisjert lenge, så bare det at Stortingsmelding 21 er kommet er en høydare. Mye er fortsatt uforpliktende og ullent, men den reiser flere nødvendige spørsmål som jeg håper vi får tid og rom til å diskutere. Da er det viktig at folk også veit at frafall på yrkesfag ikke blir løst av å kutte fellesfag på studieforberedende.

Spørsmålet om fullføringsmedisin får i meldinga ulike svar på yrkesfag og studieforberedende. Ordskiftet har likevel vist at flere roter det til allerede her. Når ministeren selv i VG blander sammen frafall på yrkesfag med diskusjonen om fellesfaga på studieforberedende, er det fort gjort for Aftenposten å skrive som om yrkesfagelever har geografi og historie.

På yrkesfag er det i dag 30% fellesfag og det er ikke her Stortingsmelding 21 foreslår endringer. Det er bra, for yrkesrettinga som over år har pågått i fellesfag, ikke minst strammet til av fagfornyelsen, må få tid til å sette seg. Blir det mer programretting av fellesfag her, ryker nok muligheten til å ta påbygg.

På yrkesfag er det også betydelig mer frafall enn på studieforberedende. Det skyldes for få læreplasser, ikke for mange timer fellesfag. Det skyldes også at mange som dropper ut allerede er faglig bakpå og skoleleie før de kommer hit. Skal man få ned frafallet, starter jobben i grunnskolen og i troen på at mer skole er løsninga for alle.

Det er på studieforberedende meldinga foreslår å se på ny fag- og timefordeling uten så mange fellesfag. Her skal statsråden ha for å flagge ståsted. Det er mer enn Høyre ser ut til å klare. De er enige i meldinga, men ikke Melby. Det er feigt, for meldinga og Melby sier langt på vei det samme.

Når elever har valgt studieforberedende, er 67% av timetallet fellesfag. Kanskje bør det noe ned, men vi kan ikke glemme at flere fellesfag er studieforberedende.

Likevel liker jeg tanken om flere timer til programfag og fordypning, eksempelvis forslaget om at elevene skal ha minst to fag over tre år. De har jo det allerede i norsk, som er et studieforberedende fag, men jeg skjønner greia: To programfag over tre år.

Samtidig vil de fleste som i dag sliter med bredde, slite mer med dybde. Statsråden gjentar at 3 av 5 oppgir at de ble for lite studieforberedt. Det passer med andelen som i dag framstår som mindre i stand til å holde konsentrasjonen, bruke tida det tar å drive kritisk kildevurdering og ikke minst lese og skrive langt. Da blir det enda mer krevende med mer fordypning.

Vi må derfor ikke være så blåøyde at vi tror at det er fordypning som får opp fullføringsprosenten på studieforberedende. Ser man på karakterstatistikken på fellesfaget og det tilhørende programfaget på 2-nivå, vil man få øye på at karakterene går ned jo mer elevene fordyper seg. Fordypning er vanskelig.

Når meldinga i tillegg ønsker at elevene skal gå til 3-nivå i to fag, noe nesten ingen gjør i dag, skjønner jeg at flinkisene i Elevorganisasjonen får tenning. Det er vi også mange fagidiotlærere som gjør, men vi må ikke tro at flere av den grunn kommer til å fullføre.

Det er ikke så mange skoler som vil klare å tilby elevene allverdens valgmuligheter. Selv store skoler kutter programfag med «få» søkere. Stortingsmeldinga foreslår mer nettskole. Blir det mer fullføring av det?

Mange av dem som i dag sliter med å fullføre, trenger å være del av solide lærings- og klassemiljø. Miljø bygges når folk er sammen. Noe annet er hvem som skal være kontaktlærer hvis man feier ut for mange fellesfagtimer. Jo mindre vi er sammen, dess dårligere blir relasjonene.

For å få til miljø uten fellesfag, skal vi over til flere linjer? Min erfaring er at det gjerne er gode klassemiljø på idretts- og musikklinjer, for eksempel, eller der jeg selv jobber, på en såkalt forskerlinje. Men også her er det sånn at det langt på vei er fellesfag som bærer fellesskolen. Det er her vi må bryne oss på hverandre i spørsmål om nynorsk, utenforskap, politiske skillelinjer, det flerkulturelle, identitetspolitikk og etiske dilemma.

Men altså, 67% fellesfag er kanskje høyt, og kanskje bør noe mer være valgfritt. Viktigere tror jeg det vil være å gjøre noe med problemet med for mange vurderingssituasjoner. Dette skriver Stortingsmelding 21 godt om.  

Den treffer blink der den sier at sedvane, dokumentasjonspress på lærerne og formulering av forskrift kan bidra til at vurdering gjennom mange få og små vurderingssituasjoner gir skolestress. Det er kanskje derfor fagfornyelsen bestiller vurdering i prosess, noe som kan gi mindre vurderingsstress.

Kombinasjonen av formuleringa «flere og varierte måter» i forskriften kan sammen med antall karakterer fortsatt stresse både oss og elevene. At vi utnytter fellesfagene til tverrfaglig jobbing kan redusere det.

Videregående har vært neglisjert lenge, så bare det at Stortingsmelding nr. 21 er kommet er en høydare. Mye er fortsatt uforpliktende og ullent, men den reiser flere nødvendige spørsmål som jeg håper vi får tid og rom til å diskutere. Da er det viktig at folk også veit at frafall på yrkesfag ikke blir løst av å kutte fellesfag på studieforberedende.

Forvirret lærer

Erik Aarebrot er gjesteskribent i anledning Fullføringsreformen

Hei Guri Melby, Mathilde Tybring-Gjedde og Turid Kristensen.

Hørte på Politisk Kvarter i dag morges. Og leste nettsaken som fulgte med. Jeg har noen oppfølgingsspørsmål fordi jeg ble så forvirret.

OPPFØLGINGSSPØRSMÅL #1

Guri, Mathilde og Turid, dersom vi alle kan enes om at denne reformen trenger ytterligere utredninger, hvorfor var det maktpåliggende å presentere den for Stortinget i inneværende periode?

OPPFØLGINGSSPØRSMÅL #2

Guri, Mathilde og Turid, ref. formuleringen fra Guris FB-side i går («Utredninga skal gjøres i samråd med berørte aktører»), demonstrerer ikke helgens opphetede debatt at meldingen kunne falt i bedre jord dersom meldingen ble gjort i samarbeid med berørte parter?

OPPFØLGINGSSPØRSMÅL #3

Guri, Mathilde og Turid, i dag kom også en intuitiv gladsak på NRK om utendørssvømmeopplæring, et resultat av endringen i læreplanen fra i fjor høst. Men selv om dette er en gladsak så heller instruktøren litt kaldt vann i årene våre når han sier: «Hvilke resultater fokuset på dette vil gi, vet man nok ikke før om flere tiår. Først da vil man kunne se et eventuelt utslag på drukningsstatistikker.» Sånn er det også med skolereformer. Så hvorfor ønsker dere nå å reformere allerede nå, før vi er ferdige med å implementere, og leeeenge før vi kan se noen forskningsresultater av, forrige endring?

OPPFØLGINGSSPØRSMÅL #4

Guri, Mathilde og Turid, hva mener dere med uttalelsen fra Mathildes FB-side: «Vi i Høyre er tydelige: Vi støtter ikke store kutt i fellesfagene. Men vi mener det er klokt å gi elevene noe større valgfrihet.» (Siden statssekretær Grunde Almeland, er med på bildet, Guri, regner jeg med du stiller deg bak uttalelsen)

Motsetningen til frihet er ikke felles, men tvang. Ville ikke en redeligere dikotomi være grunnlag versus fordypning? Med mindre dere tenker at fellesfagene er tvang selvfølgelig. Da er jeg enig at dere bør kjempe for å endre det, men da er det ryddigere å si det rett ut heller enn å presentere det som noe det ikke er.

OPPFØLGINGSSPØRSMÅL #5

Guri, Mathilde og Turid, hvor mange timer er det som skal kuttes i hvilke fag? Guri, du sier ingen fag skal fjernes. Turid, du sier at du er enig i alt som står i meldingen. Og du Mathilde, sier at man bør rydde plass i timeplanen. Så da blir vel dette et spørsmål om timefordeling og da burde det jo være lett å være konkret.

OPPFØLGINGSSPØRSMÅL #6

Guri, Mathilde og Turid, hvis deres «beskjed til skole-Norge er at dette er starten på en større gjennomgang av fagene og timefordelingen», kan dere sende oss en plan for når og hvordan dette skal foregå? På den måten kan jo både partene og enkeltindividene i skole-Norge få tid og anledning til å forberede de beste svarene.

Håper dere kan hjelpe meg ut av ulendt terreng her.

Gode hilsener,

Erik Aarebrot

Forvirret lærer

Nil novi sub sole (Forkynneren kap.1, vers 9)

Fullføringsreformen er en varsla katastrofe. Regjeringen har satt ned en drøss utvalg og såkalte ekspertgrupper på en sjelden ukoordinert måte. Nå drar det seg til og blir pinlig åpenbart at regjering og statsråd ikke forstår den læreplanen som ble innført for en halvtime siden.

Da tenker jeg for eksempel på omtalen av det «nye spennende» faget i VG i går: «Her skal elevene lære om demokrati og likestilling og de skal lære å tenke kritisk og handle etisk og miljøbevisst, oppsummerer Melby». Læreplanen i samfunnskunnskap, eller? Et fag som skal styrke medborgerskapet blir ikke mindre hjelpeløst i møte med forslaget fra Opplæringslovutvalget om å kunne droppe elevråd.

For all del, mange flotte tanker om gjennomføring her. Kudos for å gi folk bedre tid. Bra med overgangstilbud for dem som ikke er kvalifisert. Det er i og for seg også prisverdig å ville vedta en rett til fagbrev eller studiekompetanse, men det vil ikke garantere at det blir mer arbeidsliv på folk, og hva er egentlig i veien med at elever selv tar ansvar for å kvalifisere seg?

Samme dag som denne nyheten slapp, avslutta VG1-klassen jeg har et fire ukers tverrfaglig prosjekt (naturfag, geografi, engelsk, teknologi- og forskningslære, samfunnskunnskap og norsk) som opptil flere faglærere mente var i tråd med læreplanen. Vi mente vi hadde latt elevene både utforske og gå i dybden gjennom real- og samfunnsfaglig datainnhenting, formidlet til oss i vitenskapelige artikler. Så leste jeg altså dette i VG: «Derfor er det viktig med mer fordypning, eleven må få mer tid til å sette seg ordentlig inn i et tema og bli mer vant til krav og arbeidsmåter som de møter igjen i høyere utdanning, sier Melby». Ble litt matt i pelsen. Må innrømme det.

Vi som trodde vi skjønte får heller snu bunken mens vi venter på glitteret fra regjeringa som endelig skal få elevene til å skinne. Sjelden har en regjering i så stor grad demonstrert hvor lite greie de har på terrenget. Men dette er kanskje bare løsmunnet valgkamp.

Hvordan sikrer vi dialog mellom fag uten fellesfag?

Når akademia etterlyser studenter som kan skrive akademisk og lese lengre tekster, da skjønner jeg på fullføringsreformen at løsninga er en «variant» av det faget der vi leser og skriver mest. Det kan bare gå hvis den varianten bidrar til mer lesing og skriving, ikke mindre. Lied-utvalget så for seg at språk- og litteraturhistorie blir programfag. Blir ikke mer lesing og skriving på alle av det heller. Ikke nødvendigvis for de som velger det heller, fordi bare 17 andre har gjort det og skolen derfor ikke har råd til å starte det opp. Sånn blir det gjerne med valgfrihet.

Deilig tanke det med valgfrihet, da. Hvor valgfritt blir det egentlig hvis det også bare er 17 andre som vil ha historie eller fransk? Det blir like valgfritt som fritt skolevalg. Mange 15-åringer sliter allerede med valgene de har. En fordel kan det være for dem som veit sikkert hvor de skal, men hva med de andre? Som heller ikke har foresatte å sparre med, og som for eksempel velger minste motstands vei og ved det sementerer klasseskillet de allerede har fått kjenne mer enn nok på?

I den anledning bare venta jeg på argumentasjonen om sammenheng mellom fullført og bestått og tilknytning til arbeidslivet. Som om det er er matematikk, dette, at om vi bare justerer på krav og innhold, så blir man som ved et trylleslag den arbeidsgivere ønsker seg. Det er jo ikke sånn. Det er en drøss av dem som ikke har fullført som fikk seg et arbeidsliv, og av dem som fullførte som ikke gjorde det. Og det at koplingen mellom fullført og arbeid stort sett passer, betyr ikke at den vil stå seg etter er en radbrekking av videregående opplæring.

Ut med naturfag for å motvirke kreasjonisme og konspitull. Ut med religion og etikk (konfesjonsfritt siden 60-tallet, for dem som lurer, kanskje derfor KrF tilsynelatende ofrer det) for å gi et minimum av felles ståsted mellom folk som tilsynelatende framstår fundamentalt forskjellige. Ut med geografi. Hva skal vi med kunnskap om klima når vi kan synse om bærekraft?

Ut med fremmedspråk. Der er det grammatikk. Det er vanskelig. Ut med kroppsøving og folkehelse. Ut med historie. Historie. Skav det bort, alt som gir fnugg av motstand. Jeg lover. Ingen elev noe sted skal noensinne heretter kunne bli fornærmet av det faktum at en lærer entrer klasserommet for å fortelle dem noe som helst.

Det er bare å få satt ned et nytt ekspertutvalg noe faderlig kvikt. De må finne ut av flere saker og ting, men kan begynne med hvordan sikre rekruttering av lærere til det her. Nå er det nemlig ikke bare jeg som er sur, for å si det sånn.

Stemmer fra soveromskolen

I dag traff jeg tre elever på digitalskolen som tok et tappert og velbegrunnet oppgjør med helsemyndigheters måte å argumentere på.

Fordi skolen vår nå er stengt på tredje uka på grunn av et utbrudd, skulle elevene samarbeide om en aktuell sak i stedet for å sitte hver for seg å lese Peer Gynt. Som de fleste andre elever opplever de at det er tyngre å motivere seg når de dag ut og inn skal være på skolen på soverommet.

Hvilken sak er mer aktuell enn smittevern i skolen? Oppgaven er tidligere delt i lærerforum, men går kort fortalt ut på å vurdere avsender, metode og argumentasjon i ett av de dokumentene som har inngått i helsemyndighetenes beslutningsgrunnlag. Fordi en sentral påstand i dette dokumentet er at åpne skoler gir økt smittevern, skulle de også drøfte dette.

Fordi jeg har ytret meg både om smittevern i skolen og dette dokumentet spesielt, skal jeg innrømme at håpet var at de skulle finne noe av det samme som jeg selv har stusset på.

Når elever skal vurdere innhold i det de leser med kritisk distanse, vet vi at de (som folk ellers?) gjerne stoler på innhold i tekster de leser i skolesammenheng. Jeg forventet derfor at elevene stort sett kom til å lese myndighetenes dokument rimelig «medhårs». Samtidig håpet jeg jo at de ville ta i bruk noe av det de har lært om kildevurdering og ikke minst drøfting, så ikke lesningene ble for tannløse.

Okei, i dag var dagen for levering. De fleste hadde valgt å levere artikler eller podkaster, men to av gruppene valgte å levere ved å ha en samtale foran meg. Disse to er representative for klassen. Begge gruppene gjorde en veldig god jobb, men en av gruppene gjorde ekstra inntrykk, av to grunner.

Den ene at de tre* også snakket om at de nå virkelig sliter på tredje uka med digitalskole. Den andre at de satt der, fra soverommene sine, og sablet ned notatet som heter «Oppdrag 388 Barn og unge» og som er ført i pennen av tre direktorat og ett forskningsinstitutt. De var helt enige i at det gir bedre mental helse å være på skolen enn der de er nå, men ikke at det har noe med smittevern å gjøre.

Dette underbygger de blant annet ved å si at institusjonene bruker seg selv som ekspertargument og kanskje tenker at det holder, selv om den Snapchatundersøkelsen de bruker for å underbygge ikke kan undersøkes nærmere. Elevene får ikke vite mer om ungdommene som er spurt enn hvor mange de er. For alt de vet er de bare representative for én region, eller for brukere av snapchat. Det ville gitt større troverdighet om myndighetene hadde vist til en undersøkelse blant elever på et representativt utvalg av skolene i landet.

Når elevene kommenterer selve undersøkelsen, påpeker de inkonsistensen i at funn om at færre følger regler på skolen enn de gjør på fritida blir brukt som argument for at åpne skoler gir økt smittevern. De ler også litt av direktoratets selvskryt av trafikklysmodellen, før de påpeker mangler ved den, og at suksessen i Norge kanskje handler mer om spredt bosetting enn modellen.

I tillegg påpeker elevene at direktoratet påstår at lærere ikke er mer utsatt enn andre, mens de selv har lest kilder hos FHI som sier det motsatte. Dette opplever de som spesielt problematisk i videregående, ettersom de vet at lærerne (og elevene) veksler mellom flere ulike grupper og derfor kan bidra til å intensivere spredning. Her trekker de også inn at skolebyggene ikke er bygget for smittevern.

Nå skal det sies at det også er elever som liker både det at ungdom er spurt og at de er spurt på snapchat. De opplever at det i seg selv kan øke ungdoms tillit til myndighetene, selv om de også påpeker at dette kanskje er mer følelses- enn fornuftsargumentasjon og at det er en svakhet at undersøkelsen ikke er etterrettelig. Noen trekker også fram at fordelen med inkonsistens mellom argumenter og konklusjon fører til at myndighetene overlater til leserne å gjøre egne slutninger.

Læreren er selvfølgelig imponert, og det over alle elevene i klassen. Når en ser på den nye smittevernveilederen for videregående, ser det ikke ut til at kildetilfanget er nevneverdig endret siden dette notatet ble skrevet 5. mars. Når elever i løpet av noen skoleøkter, hjemmefra og prega av digitalskolens monotoni, kan finne så store mangler i sentral argumentasjon, er det et tankekors at helsemyndighetene selv ikke tar seg bryet med å kvalitetssikre en del av begrunnelsene sine bedre. 

Jeg avslutter med elevenes konklusjon: Rødt nivå er en logisk konsekvens av at samfunnet både har behov for smittevern og skjerming av den mentale helsa til barn og unge.

*De tre elevene jeg tar utgangspunkt i her har samtykket til at jeg indirekte gjengir dem.

Er vår misnøyes vinter over?

Etter vårjevndøgn og snart påske. Lyset blir slått på. Noen snakket nylig om et lys i tunnellen, men de tror jeg knapt kan ha fått øye på mørket.

Den gangen for ett år siden var det to meters avstand. Samfunnet krisemaksimerte, og godt var det, for beredskapen var også da så dårlig at det var nære på.

Går det over?

Da barnehager og skoler åpnet de fysiske dørene for alle igjen i april og mai i fjor, var det etter et dramatisk vendepunkt. Men vi krøp nå ut igjen, til en slags hverdag. De to meterne var blitt til en. Vi visste at faren ikke var over, for vi kunne ikke dra utenlands, men det virket nesten trygt, for noen dro likevel.

Vi hadde fått smittevernveiledere, og selv om noen protesterte, levde de fleste med at tometeren var blitt til én, nei, der barna var, var én blitt til ingen. Ingen het kohort. Barn er ikke gode på avstand, og opplæring handler om relasjoner, så lettere uten meter. Ingen munnbind heller. Nordmenn lo fortsatt hånlig av munnbind i april i fjor.

Etter at vi hadde krøpet ut igjen, da folk kom fra ferie og før vi helt hadde fått med oss at arbeidsinnvandringen hadde gått for fulle mugger, og derfor skyldte på studentene da smitten begynte å sige oppover igjen, da hadde noen funnet ut noe mer.

Det viste seg at det som også hadde skjedd i mars, var at noen barn og unge for første gang hadde blitt utsatt for psykisk, fysisk eller seksuell vold og at denne volden tiltok for en del som hadde opplevd det fra før. Kanskje hadde noen også blitt forsømt for første eller endte gang, men neglekt blir sjelden målt. Det blir bare til hvit sorg.

En skal ikke underdrive hvor viktig timene på skolen kan være for barna eller foreldrene det gjelder. En skal heller ikke overdrive det.

Blir det bedre? Går det bra?

Jeg synes det er bra at så mange nyutdanna har fått prøve seg i yrket denne høsten og vinteren. De som har prøvd seg hos oss, vitner om at det er flinke folk på vei inn i skolen. De er både kunnskapsrike og tøffe, to ess lærere trenger i ermet. Likevel skal vi ikke kimse av hvor mye det koster å være ny i yrket, og da snakker jeg ikke bare om dem som er kommet inn akkurat nå.

Det stresser også proffe folk stadig å skulle legge om på planer. Tro det eller ei, men det er ikke ett fett om opplæringa skal skje på skolen eller digitalt. Det er heller ikke likegyldig om elevene skal ha mer eller mindre avstand. Det påvirker valg av innganger og arbeidsformer.

Noen trenger mer tid enn andre på å områ seg. Etterarbeidet kan også ta lenger tid når man kun jobber hjemmefra. Det gjelder ikke bare de relativt nyansatte, men også folk i livsfaser mer krevende enn andre. Ledere ser ofte dette. Gjør KS det?

Når jeg kjenner på eget stress rundt skiftene mellom gusjegult og blodrødt, forundrer den manglende omsorgen for elevene, både de sårbare og røkla. Som om elever ikke trenger forutsigbarhet. Som om Opplæringsloven plutselig ikke gjelds og alt de trenger er å være på skolen. Sjelden har det vært så åpenbart at så mange tror at skoler og barnehager handler om oppbevaring framfor opplæring. Det gjør noe med oss.

Jeg undervurderer ikke hvor viktig det er å ha rutiner og et sted å gå til, men er det rutiner med åtte dager på rødt, fem på gult, før to helt digitalskole, før vi snur oss rundt igjen? Vi skal heller ikke undervurdere hvor mye elevene våre tåler, men selv den ranke elevrådslederen ber tynt om regelmessighet når det røyner på.

Men neida, loven om smittevern, eller helsemyndigheters forvaltning av den, er blitt en slags menneskerettighetserklæring. Den trumfer alt, mens skole er blitt bakvendtland på gult nivå. Munnbind er fortsatt «ikke anbefalt» i undervisning. Hvem sa det først? Uansett bidrar denne fundamentalismen til seigpining både i og utenfor skole.

Joda, de fleste tåler det, men bakom synger kuttene, og når koronamidlene ikke lenger kan lindre, skal vi tilbake til hverdagen der vi lurer på hvordan dette skal gå opp.

Det vil si at når det er over, er det ikke over. Det er når hullene skal tettes med mindre budsjetter enn noen gang at vi knekker dem som ikke knekker nå. Da vil de trenge et ombud.