Hvorfor eksamen blir avlyst

Det blir et slags plaster på et slags sår.

Eksamen ble avlyst i all oppkavet hast i 2020 fordi avgangselevene hadde fått kjedelig digitalundervisning i et par måneder. Deretter ble eksamen avlyst i 2021 fordi noen avgangselever hadde fått mer kjedelig digitalundervisning enn andre avgangselever det siste året.

Eksamen blir følgelig avlyst i 2022 også, fordi årets avgangselever, på tross av at de har hatt ganske like betingelser dette skoleåret, også var elever i 2020 og 2021. Om det ikke hadde vært for unntak fra fraværsreglementet, hadde de også vært på skolen det aller meste av året.

Og så er det dette uføret vi er kommet i, at inntaket til høyere utdanning er gått til himmels fordi standpunktkarakterene er satt mens de voksne var et annet sted. Neida, de ble helst satt for å komme tiltalte til gode, og hvem har lyst til å være den statsråden som sier til årets kull at dere, det er dere som skal få bli dem som ikke kommer inn på det og det studiet.

Det er bare det at før eller siden må en eller annen voksen klare å si akkurat det.

Men hvem vil støtte en stakkars voksen statsråd i den slags? Fint få.

– Vi har mistet så mye undervisning, synes å være mantraet blant elever. Jeg må bare spørre: Hvor var dere mens undervisningen pågikk?

Å JA, dere var ikke på skolen? Dere blir blant dem med null fravær på vitnemålet på tross av at dere stadig har meldt dere hjemme borte uavgjort med luftveissymptomer. Nei, det blir ikke mye undervisning av sånt.

Skoleeiere ute i fylkene har også gått inn for avlysningene. Selvfølgelig har de det, og lite tyder på at de kommer til å skifte mening i år. De sparer jo gresselig mye tid og penger. Byråkratene kan i stedet lage flere tabeller, eller kanskje manualer for Teams-møter, for ikke å snakke om hvor mye etterlønn eller seminarer de kan hive etter folk (statsforvalterne derimot har virket svært innstilt på gjennomføring).

Direktoratet ser visst også ut til å ha slått seg til ro med eksamenspause. Det er jo blitt såpass mye bråk av de planene for eksamen etter fagfornyelsen som de til nå har vist fram, at det sikkert er litt deilig å unngå de prøveballongene der en stund til.

Og departementet? Det skal bli hardt å ta den beslutningen som ødelegger for den historisk gode progresjonen i videregående.

Vi som står i klasserommet hver dag, det være seg digitalt eller fysisk, skjønner ikke helt greia med at undervisningen har vært så mangelfull. Uansett kunne vi trenge noe mer drahjelp utover våren. Som å snurpe inn fraværsreglementet (pokker heller, til vanlig er det strengere enn i arbeidslivet, men nå er det blankofullmakt, hva med en mellomting?) når viruset ebber ut før påske. Eksamen hadde også vært greit.

For med skam å melde har elevene jeg er sammen med på VG3 stort sett hatt 13 års opplæring på skolen. Ingen av dem har til nå sagt et pip om eksamen, og det skulle ikke forundre meg om de aller fleste elever tar dette her med knusende ro.

Elevorganisasjonen gjør ikke det, men det har de aldri gjort. Det eneste nye der er at de skylder på virus når de nå er fortørnet fordi enkelte av karakterene på vitnemålet kan være resultat av avgangsprøver, altså den samme prøveformen som brukes i akademia. Bare vent, om ti-tolv år har vi folk på det kontoret som gikk på småtrinnet under den første nedstengningen. De lærte jo virkelig ikke pøkk i noen uker der. Det er bare en ting å gjøre. Dropp eksamen.

Bare vent. Snart melder redaktørene seg på igjen (selv om tanta foreløpig har skiftet mening). Og andre med utestemme og tette bånd til avgangselever som skal inn på de utdanningene du nå må ha 7 i snitt for å komme inn på. Bare vent. Når de begynner å gnåle, gir ministeren seg.

Mens akademia river seg i håret over at studentene tyter inn med stadig bedre karakterer og mindre kunnskap i knollen, skriver Utdanningsdirektoratet nå på ei lita risikoanalyse. Det er en første gang for alt.

Jeg er egentlig ikke så veldig spent på innholdet i den analysen. Den kommer til å si at det går greit å gjennomføre eksamen, men at det blir krevende på veldig mange måter. Den kommer nok til å konkludere med at eksamen går ganske fint, men vil legge til nok forbehold til at eksamen likevel kan avlyses (om presset mot statsråden blir for stort).

Heller ikke i år kommer de til å klare å differensiere. Norskeksamen, som vil si å lese noen tekster og skrive om dem på en måte som viser at du både kan lese og skrive, kommer også til å bli avlyst, selv om du egentlig bare trenger å kunne norsk for å stå på den, og det kan du, vettu, med eller uten 12 eller 36 uker med kjedelig digitalundervisning.

Men samma det. Hvis det ikke blir avlyst i år også, skal jeg spise hatten til Odvar Nordli.

Kan vi snakke om fravær?

Videregående skole innebærer, i tillegg til mye annet, siste krampetrekning av samfunnets sosialiseringsprosjekt før elever blir lærlinger og studenter – eller ikke. Det fraværsreglementet vi har hatt de siste åra, med unntak av pandemiperioden, ble innført etter en erkjennelse av at praksisen før dette hadde vært for slapp og ført til at færre elever fikk fullført og bestått.

Så er jeg blant dem som kan mene at det er noe litt vel rigid ikke å akseptere foreldremeldt sykefravær før eleven blir 18, men la fastlegene få mer å gjøre i stedet. Det kunne vi ha sluttet med. Vi kunne også vurdert om de over 18 skulle få en liknende anledning som i arbeidslivet: et gitt antall egenmeldingsdager før fastlegen må inn i bildet (men ikke før det har gått et par måneder, som i arbeidslivet).

I stedet har vi ramlet inn i en svarthvit diskusjon som ikke tar høyde for at de aller fleste elever trenger å være på skolen for å få lært det de skal. Og gjennom pandemien har det fraværsreglementet vi fortsatt har, stadig blitt slått av. Resultatet av det er at fraværet i videregående er gått til himmels. Noe av grunnen til det er at avbryteren er brukt etter hensikten, nemlig å gi elevene en lav terskel til fravær, så de ikke skulle smitte hverandre med korona.

Men den lave terskelen innebærer også så lite tilstedeværelse av elevene at vi til og med lar være å føre korona/symptomrelatert fravær på vitnemålet. Det skal vi til alt overmål fortsette med ut året, noe som også gjelder i grunnskolen.

Akkurat nå driver vi og endrer mentalitet. Vi skal venne oss til ikke å gå i karantene for hver minste ting, kanskje snufse litt på jobb igjen, blåse i korona og få sykefraværet ned og produktiviteten opp. Det blir stadig mer mas på regjeringen om å lette tiltaksbyrden ytterligere, så det kan se ut til at den jevne nordboer er klar for endring.

Jeg vil også mase litt.

Hvordan har regjeringen tenkt til å signalisere til landets elever at tiltaksbyrden er lettet?

Retorisk spørsmål, selvfølgelig, men jeg trenger likevel et svar, for denne våren blir tøff. Allerede pandemislappe elever bør ikke fortsette å ha denne lave terskelen til fravær. Selv om det skulle føre til at de ikke slutter.

Det er absurd at en elev fra nå av, mens vi andre skal teste oss ut av ethvert fravær, kan sende en melding om at det klør litt i halsen i dag eller jeg har litt vondt i hodet etter den siste vaksinen eller jeg tror jeg har fått korona igjen, selv om jeg ikke er sikker på om jeg har symptomer, eller noe i den duren.

Det er meningsløst for meg som lærer å ta stilling til om noe av dette er 10% funnet på fordi det var kjedelig å stå opp i dag, men når enkelte elever allerede har hatt korona to ganger og fire luftveisinfeksjoner hittil i år, kan en jo lure litt. Jeg lurer i hvert fall på om ikke fraværet hadde gått ganske drastisk ned om vi i det minste førte det på vitnemålet.

Så denne er til deg, Tonje Brenna. Ja til handlekraft, men kan departementet ditt ha vært aldri så lite triggerhappy da dere i høst og for sikkerhets skyld droppet hele fraværsreglementet ut skoleåret?

Og: hva med å by på litt etterklokskap? Det kan gjøre jobben deres litt enklere også når det kommer til å stå imot presset mot eksamen. Jeg tør påstå at det er en sammenheng med at vi har krevd så lite tilstedeværelse av elevene de siste åra og det stadige presset mot eksamen.

I de stadige fortellingene om hvor forferdelig dette har vært for elevene, og ikke minst hvor lite undervisning de har fått, må det være lov å si at en god del av denne mangelen på undervisning rett og slett handler om fravær fra undervisning, noe av det også fint lite koronarelatert.

Hva med denne: yrkesfageleven som kommer annenhver dag, frisk som en fisk den dagen det er undervisning på skolen, symptomer den dagen det er praksis? Sjakk. Eller eleven som kommer med denne: Jeg forsov meg i dag fordi jeg hadde symptomer i går? Sjakk matt.

Denne krana er det på tide at vi får skrudd av.

Kanskje noen nå sier at jeg må jo tro på elevene. Jeg har knapt tid til annet, men som vanlig uthules litt for liberale ordninger av de få, som smitter noen flere, og det er nok til at ordningen må fikses på. Nå er vi der. Departementet burde få til bedre, men om dere ikke får til bedre enn dette, så be skolene føre fraværet på vitnemålet.

Jeg kunne også ha nevnt alt byråkratiet og dobbeltarbeidet som dette fraværet fører til, som vi skal ha overtidsbetaling for, men det skal jeg holde for meg selv.

Vi trenger en foreldreaksjon

Har du barn i skolealder? Da bør du sjekke læremiddelsituasjonen ved skolen.

Barnet ditt er sannsynligvis heldig med læreren sin, som er proppfull av fersk kunnskap om klasseledelse og oppdatert forskning om faget sitt. Læreren samarbeider trolig også med mer erfarne kolleger på trinnet, i hvert fall om det er flere klasser på samme trinn, om de andre er erfarne lærere og om de har tid og lyst til å samarbeide.

Samtidig kan det være sånn at læreren opplever seg ganske aleine om planlegging av undervisning, for ikke å snakke om gjennomføring av den. Da kan det være sånn at det hadde vært kjekt med et oppdatert læreverk i faget, ett som også elevene har.

Selvfølgelig finnes det andre veier til god opplæring. Digitale plattformer, skog, spill, aktiviteter og Kopinor-avtalen. Vel og bra, men vi mangler utdanningsmyndigheter som har en helhetlig tilnærming til dette med lærebøker.

Her tenker jeg på de lærebøkene som er utviklet for å oppfylle norske læreplaner, fra leseboka på småtrinnet til kjernestoffet i programfag på videregående. Det bør være et minimum at samtlige elever har oppdatert slikt noe, lagd ut fra rimelig enhetlige kriterier landet over, og selvfølgelig tilgjengelig både digitalt og på papir.

I stedet sklir utviklingen mot en privatisering av også disse læremidlene. Lærere bruker mer og mer tid på å hoste opp noe brukbart. Hvorfor? Kanskje fordi det har sittet noen luringer på et skolekontor og bestemt at det er moderne å bruke en portal i stedet for bok i år.

Noe av det lærere hoster opp blir helt kjempemessig, men selv om alt tilsynelatende endrer seg så fort at oj, er det fortsatt noe som for eksempel heter fotosyntese, demokratiske prinsipper og grunnleggende lese- og skriveopplæring. Og selv om noen lærere klarer seg fint uten fordi de har det i huet eller andre steder, kan ikke skolepolitikere slå seg til ro med det.

Ikke alle lærere har tid eller mulighet, heller. Det er jo den tida vi alltid har brukt til å plukke fram kart, utstoppa dyr eller sekundære tekster, lagd med annet formål enn opplæring, men tenkt til opplæring idet læreren trekker det inn i klasserommet, det være seg romaner, klovnenese, illsinte kronikker eller en kul app.

Jeg veit at noen slår seg til ro med at kjernestoffet i naturfag ligger på nettet, men den gidder jeg ikke gå inn i. Jeg er ganske sikker på at det var en fordel at vi tidligere hadde en godkjenningsordning for lærebøker. Ikke for utstoppa dyr eller spill, men det vi skal bruke de dyra og appene til å aktualisere.

Tjue år etter Pisa-sjokket, kuttes det i skolebiblioteker, også i rike kommuner – i tillegg til at det lekes med tanken om å fase ut at skolebibliotekene skal være en del av skoletilbudet.

I tillegg er innkjøp av papirbaserte lærebøker i fritt fall, og det særlig i grunnskolen, der elevene skal etablere seg som lesere. Lesere. Det er sånne som etter hvert skal bruke mer og mer avanserte leseferdigheter til å tilegne seg kunnskap og ferdigheter i alle fag og områder av livet, det være seg avslag på søknader eller kravspesifikasjoner.

Vi trenger en ny foreldreaksjon. Jeg tenker på det engasjementet som fyrte opp så mange som 400.000 av en befolkning på tre millioner så mye at de skrev under på at det ikke skulle være samnorsk i ungenes lesebøker: Det var litt av en mobilisering. Hvor er våre elevers foreldre, på mobilen de også?

Enda verre er det at de som sitter og beslutter uforstandigheter over hodene på oss, ikke engang makter å ta elevperspektivet slik at de ser det åpenbare: elevene er drittlei løsark og læringsstier de også. For å sitere en av dem det året vi ble utstyrt med heldigital norskbok med tilhørende nettressurs: -Skal vi holde på med dette dillet i denne timen også?

Ja, var mitt svar, og etter den timen droppet jeg hele læreboka resten av det året. Hostet opp vitenskapelige artikler og romaner og what not, lot elevene velge mellom å lese på papir og skjerm og bla bla, men det er ikke sånn det skal være. Ikke minst elevene trenger noe håndfast.

Dessuten, jeg har rutine, men om jeg hadde blitt satt i samme situasjon for ti-tolv år siden, er det kanskje det som hadde vært tua som hadde tippet hele det overarbeida lasset som den gang var meg. Om jeg den gangen på toppen av det hele hadde hatt kolleger som synes det er unødvendig med både lærebøker og samarbeid, fordi de selv har funnet lysbryteren, nei, jeg veit ikke helt.

Det er ikke greit. Vi trenger en foreldreaksjon, eller aller helst en elev-aksjon. Lærere er det som kjent de færreste beslutningstakere som gidder å høre på.

Du må kunne, også mer enn du kan

(overskrift fritt etter Guttorm Fløistad)

– Du kommer ikke unna.

Replikken var min. Jeg veiledet en lektorstudent som syntes det hadde vært pyton å undervise i et vanskelig tilgjengelig emne. Det var noe med å kjenne på hvor guffent det kan være å få spørsmål en ikke kan svaret på.

Vi snakket om at det er flere måter å jobbe med den slags stoff på. Vi trenger ikke å kjøre lærerstyrt presentasjon, som kanskje gjør at en står særlig laglig til for hogg. Det går an å pusse elevene løs på stoffet selv (utforske kaller vi det nå) og la dem notere funn i egne arbeidsoppgaver. For eksempel. Men. Du kommer ikke unna. Elevene slutter ikke å spørre av den grunn.

Det er ikke krise å si til elever at dette veit jeg ikke svaret på, så det skal jeg sjekke opp til neste gang, men om det du gjentatte ganger ikke kan svaret på, tilhører kjernestoff i faget, kan både de og du selv etter hvert oppleve at du blir litt lettvekter. Det er blant annet derfor vi har forberedelsestid bygd inn i årsverket.

Poenget? Uansett hvordan en vrir og vrenger på læreplaner, så er det noe som heter kunnskap. En hel masse verb i disse planene bekrefter også det. «Gjøre rede for» og «Forklare» ditt og datt handler gjerne om kunnskap.

Jadda, kunnskapen finnes på internett også, og hensiktsmessige søkestrategier er ikke uten betydning. Likevel er det ganske forstyrrende når det ikke er noe som helst som sitter såpass i knollen at en noen ganger bare kan sette i gang å bruke kunnskapen uten å måtte klø seg i huet og gugle og ta en sjans og en snarvei.

En snarvei som fort blir en omvei fordi algoritmene ikke er innstilt på norske læreplaner. For ikke å snakke om hvor tynt an vi ligger hvis strømmen går eller noe annet ryker.

Noen ganger er det rett og slett å foretrekke at man kan det man driver med. Elev som lærer.

Derfor lurer jeg noen ganger på om det hender at vi kaster kunnskap ut med kompetansebegrepet. Jeg veit at det er nevnt at en skal tilegne seg kunnskap og at det skal anvendes, og jeg er helt enig i at det er gangen i det, men når det heter kompetansebegrep og -mål og helst læring, så lurer jeg altså litt på om vi kan komme til å ta litt lett på det.

Jeg var kanskje en rar unge, men jeg likte at lærerne mine var kunnskapsrike. Jeg vil faktisk påstå at jeg lærte en hel del av dem. Ja, av dem.

Sånt skal man jo ikke si, for da jeg lærte å bli lærer, noe jeg skulle gjøre på PPU, der de tutet oss fulle med at læreren ikke kan lære elevene noenting. Da strittet det i meg, og det nettopp fordi jeg selv har vært en elev som har lært mye av lærere.

Også derfor mener jeg at det er ganske skummelt hvis vi går dit folk bestemmer seg for at kunnskap er oppskrytt fordi det står på nettet et sted.

Hvis vi forfølger den tanken, om at du liksom ikke må kunne noe, hva må læreren kunne? Designe litt moro i klasserommet mens vi venter på at elevene fullfører? Jeg veit ikke. En del kan tyde på at småskolen er blitt for langdryg, stillesittende og lite praktisk, men i andre enden av mitt skoleslag står akademia og klager fordi elevene ikke er tilstrekkelig studieforberedt.

Hva mener de med det? Jo. Studentene har for svak faglig bagasje.

Hvordan ser det ut til at vi skal løse sånt noe? I lang tid har det vært stille i skolepolitikken når det kommer til videregående opplæring, og kanskje særlig studieforberedende. Såkalt onde tunger ansatt i grunnskolen sier da at det skal vi i videregående være glade for. Det er visst ikke noe kult å havne i skolepolitikeres søkelys.

Da Fullføringsreformen kom, skjønte jeg endelig hva de mente. For hva kunne skolepolitikerne by på når de skulle borti studieforberedende? Jo, å foreslå kutt i fellesfagtimer, altså noe av kunnskapen som skal til for å oppfylle blant annet formålsparagrafen, som vil si siste rest av felles referanserammer. Pluss bestemme at elevene skal ha rett til å fullføre. Fordi politikerne ikke samtidig bevilger penger til å oppgradere standarden på tilbudet, altså legge mer til rette for fullføring enn å si ordet fullføring, vil det bety å senke kravene.

Men hvis vi går nærmere inn i hva akademia synes studentene mangler, er det blant annet lese- og skrivekompetanse og evne til å jobbe selvstendig. Det å senke kravene ytterligere vil kanskje i sin tur føre til at politikerne må vedta rett til høyere utdanning.

Kanskje heller foretrekke at du ikke kommer helt unna kunnskap.

Voksenopplæring til hjemmekontorister som tror på julenissen

Husker du tilbake til de første par ukene etter 12. mars i fjor? Da folk sto på butikken og kjøpte doruller og skrøt av hvor flinke ungene deres var på hjemmeskolen? –Han sier at han aldri har jobbet så mye som nå! kunne man høre bak reolen. Kidsa fikk visst det der skolegreiene mye bedre til på egen hånd. Hva skal vi egentlig med skole og lærere når det bare er å sette seg på soverommet og lese selv?

Nå kan en si at pipa har fått en annen låt. Alle vil visst ha unga på skolen. Redd barna, politiske redaktører og andre mer eller mindre selvoppnevnte barneombud.

Mistroisk som jeg er, tenkte jeg jo mitt bak butikkreolen den gangen. Jasså, tenkte jeg, du er en av dem, som ikke skjønner selv det mest banale. At han der arbeidshesten inne på soveromskolen egentlig har fortalt deg at han ikke gidder å legge to pinner i kors når han er på skolen.

Jeg var selv en ungdom som var mer opptatt av å være kul enn å følge med i timen. Jeg er også en lærer som både insisterer på at elevene skal følge med og ser på det som et sunnhetstegn at de ikke tar meg på alvor hele tida, men tar av meg hatten for dem som holder trøkket oppe og jobber på, på tross av alt det andre som river i dem.

Noe av det første du må skjønne når du jobber med opplæring er at et emne er ikke lært selv om du har lagt til rette for det. Derfor mangler vi som jobber i videregående snøring når vi klager på ungdomsskolen når elever ikke er tilstrekkelig forberedt. Akkurat som lærere i ungdomsskolen som klager over barneskolen er like dust som universitetsfolk som klager over videregående.

Utfordringa er at skole og liv alltid og nådeløst skal videre, og det er begrensa hvor mye tid vi har til repetisjon. At en del ikke henger med handler mest om akkurat det.

Og så kommer det en pandemi og kanskje kommer jeg til poenget. Noen ble motivert av krisen, så far kunne stå der på butikken å briske seg, men det var en kortvarig glede for de aller fleste. Og siden den gang er flere blitt bevisst på dette med tiltaksbyrde for barn og unge, og det er en god ting, men ikke så enkel at det bare er å si lavere tiltaksbyrde.

Lavere tiltaksbyrde, sånn den er blitt innrettet i Norge, betyr i praksis at de voksne siver ut av barnehager og skoler, og at de som er igjen er slitnere enn vanlig. Når skoler må såkalt stenge, er det altså vel så ofte på grunn av mangel på folk som intensivering av smittevern.

Lavere tiltaksbyrde, sånn vi har blitt nødt til å innrette den i skole, betyr manglende smittevern for elever og ansatte. Den jula vi sitter i klisteret på nå er blant annet et resultat av at vi som til hverdags er i skole, har tatt med oss smitte hjem.

Hvis vi et øyeblikk er enige om at pip åpne skoler er det beste for elever, hvorfor sitter det så langt inne å putte på et munnbind eller hurtigsteste alle hver morgen, eller iverksette andre tiltak som kunne ha sikret lavere smitte i skoler og barnehager?

Det hadde vært noe om de som nå gjør felles front for åpne skoler, hadde brukt ressursene og mikrofonstativene sine til å ta til orde for anstendig smittevern. I stedet er de nedrige når de for eksempel bruker noe så alvorlig som voldsforskning til å tvinge til status quo. Voldsforskning som ikke finner mer utsatthet for vold under enn før pandemien.

Hvis man skal bruke den forskningen til å si noe om åpne skoler, må det nesten være døgnåpne skoler, og jeg tror det man da er ute etter heter noe annet, fosterfamilier for eksempel.

Vi er enige om at det er best med åpne skoler, men det var først da vi fikk kjørt undervisningen over i det digitale her i slutten av forrige uke, at jeg for første gang på flere uker fikk mulighet til å treffe alle elevene. I tillegg fikk jeg veiledet så mange som ville, og det var mange, underveis i skrivejobbing, og det uten å forstyrre de andres skriving. Stikk den, den som vil, bare ikke kom trekkende med mer forskning som ikke har noe med saken å gjøre.

Det handler ikke om sårbare barn

Vi er på sårbare-barn-kjøret igjen. Mens smittetallene var lavere har det vært lite prat om at når ressurser knipes fra skole og barnehage, så går det alltid mest utover de som i utgangspunktet har det tøffest. Unger som blir usynlige i altfor store klasser. Dem med særskilte evner og behov som blir sittende på et rart rom sammen med et kanskje velmenende, men som oftest ufaglært menneske. Sånt noe.

Men når det er antydning til rødt nivå i skole, altså en etterlikning av smittevernet vi har i resten av samfunnet, ja, da gjelder det å få kjørt disse stakkars unga foran seg igjen. De ligger allerede under bussen, så eneste greia er å få slept dem ut derfra.

Har sårbare barn det bedre på skolen og barnehagen enn andre steder? Ja, noen har definitivt det. For andre er nok det å være på skolen tøffere enn diverse barneombud liker å ta innover seg.

I covid-tid kan det tenkes at det er ekstra vanskelig. Hvis en eller annen kødd av en forelder, som en ikke skulle delt hjem med, skulle bli smittet av korona fordi poden har vært marinert i smitte på skolen, er det ikke sikkert at den poden er enig i at åpne skoler er et udelt gode.

Det finnes nok tusenvis av ulike anekdoter som kan brukes til å forsvare både åpne og mindre åpne skoler.

Men hva er greia med at både utdanna og presumptivt oppegående folk snart to år ute i pandemien fortsatt tillater seg å framstå så uopplyste at de kaller skolene stengt? Skolene har aldri vært stengt. Alle som gidder å følge med veit det.

I enkelte miljøer finnes det alternative fortellinger om covid. Jeg snakker ikke om antivakserne. Dette her er ikke folk som ikke anerkjenner at viruset er smittsomt, farlig eller at vaksiner er lurt. De er også med på at kontaktreduksjon er veldig lurt når smitten tar for mye av. Derfor nikker de andektig når restauranter og kulturarbeidere må miste levebrødet, for det er for de flestes beste. Så det er ikke det at de ikke vil ta alvoret innover seg.

Disse miljøene skiller seg ut på en annen måte. Noen av medlemmene er av den typen som sier at virus smitter veldig veldig mye, men ikke i skole, og så er det dem som medgir at joda, det smitter i skole, men det må vi nesten tillate, for det er noe med de sårbare barna. De må nesten få være på skolen selv om de kan bli smittet og få skylda for å smitte andre. Sånn må det nesten være. Det er visst også for de flestes beste.

I adventstida, de siste dagene på digitalskole, har jeg lest høyt for VG3-elevene. Fra romanen Stargate, som handler om søstrene Ronja og Melissa som lever med sin alkoholiserte far på Tøyen. Ingvild Rishøi har en helt egen evne til å skrive fram sårbare fortellinger uten at det blir sentimentalt, og noe av trikset er å vise nyanser. At blant annet kjærlighet, tap, forakt og beundring er vevd sammen.

I adventstida har jeg også blitt smittet av korona. Det går fint, det. Jeg er av den typen som blir klinisk deprimert av å være forkjøla, men for all del, jeg blir forkjøla annethvert år, så jeg er godt vant. Og foreløpig er det ikke verre enn det.

Jeg klarte fint å jazze meg opp allerede for et års tid siden da disse selvhenførte barnefolka, disse vi-er-så-bekymret-for-de-sårbare ble kjørt ut for å forhindre smittevern i skolen, men det er klart at det får en ekstra knekk når den planlagte julemiddagen ryker. Det gjør det. Og det er ikke fordi jeg tror at det er deres skyld at jeg sitter her og snørrer, men fordi det provoserer meg så grenseløst at de mangler de nyansene som trengs for å skjønne halvparten av hva sårbare unger trenger.

Det er aldri så enkelt at det er enten eller. Noen få dager på rødt nivå utgjør kanskje noe for å stoppe smittekjeder, men kanskje dessverre ikke så mye fra eller til for en stakkar som er del av den familien der de ruser seg eller slår for mye. I videregående ser vi også at noen av de elevene som nå benytter seg av at fraværsregelen er opphevet i koronatid, er nettopp blant de sårbare.

Men det har ikke noe å si. Jeg kan skrive hva jeg vil, hvor mye jeg vil, og det kan hvem som helst annen også gjøre. Det er bestemt, dette. Sårbare barn er ganske så aleine. Det lærer de tidlig. Pandemi eller ei.

Trafikklys i veien

Jeg skal skrive om noe jeg ikke har greie på, igjen.

Egentlig burde kanskje bare helsemyndigheter mene noe om manglende smittevern i skolen.

Jeg kan imidlertid mene noe om helsemyndigheter, og jeg kan mene noe om skolemyndigheter som abdiserer fra ansvar for skole, og heldigvis er jeg såpass enkelt skrudd sammen at jeg kan starte med at noen fortsatt er nakne her.

Smittevernet i skole og barnehage er ikke tilstrekkelig. Det er åpenbart for alle som vil se. Det eneste perspektivet som kan lande på at det er tilstrekkelig, tilhører fundamentalistene som synes sier at barn og unge i hvert fall ikke blir smittet på skolen mens vi som er i skolen kan se at de får marinert seg i virus.

Det er kanskje all mulig grunn til å puste med magen. En er fullvaksinert, men mot hva?

Immunitet vil vi ha, men klokkertroen på immunitet gjennom smitte trodde jeg at eliten hadde gjort seg ferdige med etter å ha sett hvor skjevt ut de kom med la-massene-ta-støyten-strategien i både Storbritannia og Sverige.

Det pågår likevel en lite hyggelig elitisme, nå, for mens noen sitter på hjemmekontor og kan kjøre sine barn til PCR-tester når det trengs, kan de forordne hurtigtester som ikke funker til de andre. De andre.

Om vi spoler tilbake til begrunnelsen for dagens situasjon, var det visst dette med å skjerme barn og unge. Det har jo vært så viktig.

Joda, likevel førte frislippet av smitte, her rett før Stortingsvalget, til at barn og unge sto med klippekort på teststasjonen. Andre skoleuke talte vi fire runder på ei uke i klassen min, og da talte vi bare med testing utløst av skolesmitte.

For ikke å snakke om den skjermingen som nå pågår, der etterlatt inntrykk fort blir at det er yngstemann som får æren av å være hinderet for at besteforeldrene kan feire sammen med familien på julaften, eller enda verre. Og ikke minst at minstemann skal få sitte isolert fra resten av familien i jula.

Folk som sitter og kniper øynene sammen mens pekefingrene deres sitter fast i ørene. De folka tror at dette er skjerming av barn og unge. At det blir skole av sånt, men i realiteten blir det mye oppbevaring og selvstudium på elevene, og vi veit jo hvor klassedelt sånt foregår.

I fjor på disse tider ba vi om rødt nivå. Ikke fordi vi var kolerikere som ventet virus-armageddon hvert øyeblikk, men fordi vi ønsket forutsigbarhet. I våre huer kunne det bidra til en slags skjerming av barn og unge.

Vi kom visst ikke spesielt mye lenger denne høsten heller, bortsett fra at det forhatte gule nivået er blitt grønt. Forstå det den som vil, men jeg skjønner ikke annet enn vi kan slutte nå. Vi må faktisk slutte med den smitteveilederen som aldri var forankret i skole og barnehage, men likevel er tredd over oss.

Vi trenger arbeidsro nå. La oss være i fred. La oss som er skolefolk styre
skolen, og så kan kommunelegene styre dem som tester oss. Vi som driver med
skole synes nemlig det er trivelig å kunne drive opplæring, gjerne digitalt i
en periode, men ikke fram og tilbake og tiltak som bare gjør hverdagen enda mer
strevsom for alle aldergrupper.

Mange av oss synes også det hadde vært greit med det samme smittevernet på jobb som ellers i samfunnet. Der ute hender det at aktiviteter både blir bestemt med avstand eller ikke i det hele tatt.

Også jeg skjønner jeg at vi på ett eller annet tidspunkt må slippe taket i smitte- og innleggelsestall og la det stå til. Men jeg skjønner ikke at det skulle være før vi veit mer om stadig nye greske bokstaver som skyller over landet fordi vi både kjiper på vaksinene og ikke makter å sette tilstrekkelig mange til at det ikke blir for mange innlagt på sykehusene. Eller handlet smittevern også om å redusere kontakt?

Ved skolestart ble elevene stressa av å måtte bruke flere kvelder i uka på å stå i testkø. Sånt er ikke skjerming, men griper inn i fritidsaktiviteter, familieliv og hjemmearbeid. Nå er vi redde for at vi kanskje ryker i karantene sånn like oppunder julemiddagen. Er stadige karantener skjerming?

Mellom skolestart og nå prøvde vi å late som ingenting, og ingen sa noe, men smitten pågikk, og fra tid til annen ble en elev eller femten nappet ut av undervisning og til testkarantene, før andre forsvant til isolasjon. Vi sier heller ikke så mye når elever er syke av annet rask, men da handler det liksom ikke helt om pandemi.

Ja, på sett og vis kan vi puste med magen, men det blir ikke folkehelse midtvinters av åpne skoler som skal smittevernes med trafikklys. Få nå skrotet den modellen en gang for alle og etabler et reelt samarbeid mellom helse- og skolefolk om en ny en. I mellomtida kan vi jobbe digitalt til over nyttår.

På tide med et sabbatsår

Det tok flere år før jeg oppdaget at det å begynne som lærer igjen, tok effektivt kverken på alt sosialt liv. Alt. Og det først uten at jeg engang la merke til at jeg tok null initiativ og sa nei til bortimot alt. Da jeg endelig fikk det med meg, trodde jeg det var noe i veien med meg. Hadde jeg fått sosialangst eller betydde det å bli eldre å gå i isolasjon?

Tidligere hadde jeg imponert venner med å delta på samtlige julebord jeg ble bedt på, på tross av at jeg ikke er utprega ekstrovert. Det å bli lærer igjen ble også først utløst av at jeg etablerte meg. Derfor tenkte jeg lenge at det var disse etableringsgreiene som var grunnen til tilbaketrekningen.

Men så begynte jeg å lure. Det var ingen heksekunst å finne ut at jeg ikke hadde angst, jeg var jo tross alt ultrasosial hele arbeidsdagen lang, og selv om jeg ble eldre for hvert år, var og er jeg fortsatt et stykke unna geriatrien.

Så hva var greia? Hvorfor orket jeg hverken folk eller andre aktiviteter etter jobb?

Jeg har ikke tall på hvor mange jeg kjenner på egen eller andre skoler som er i disse skoa. Som sier at de ikke orker, ja, noen sier til og med at de ikke liker folk, men vi gjør jo det.

En tidligere kollega, pensjonert nå, sa en gang at det kanskje gikk for seint opp for ham hvor mye det hadde kostet, og det han sa hadde kostet, er også mitt svar.

Det koster å stå i de relasjonene vi skal stå i.

Kanskje oppdager vi det litt seint fordi nettopp det at jobben er relasjonell, gjør den meningsfull. Den gangen jeg hadde overskudd til å ture rundt på alle de julebordene, var det eneste jeg sleit med jobbmessig at jeg fant arbeidet meningsløst. Bedre betalt og sikkert høyere status, men like forbanna meningsløst.

Så jeg liker det relasjonelle, men det koster så usigelig mye krefter. Det er ikke få dager der jeg tenker at det er urettferdig for både mine nærmeste og meg at jeg skal fyre av så mye bra krutt på jobb og være uten noe å gi når jeg kommer hjem. Noen dager orker jeg ikke engang å ta telefonen om venner eller familiemedlemmer jeg ikke bor med skulle finne på å ringe.

Ikke for å sette ulike vilkår opp mot hverandre, men jeg kan bare si noe om det jeg kjenner best. Jobben som fellesfaglærer i videregående innebærer ofte et påslag i antall elever som er ganske umenneskelig, både for læreren og de elevene som skal bli fulgt opp av den læreren. Er norsklæreren riktig uheldig kan det bli bortimot 150 ulike elevrelasjoner i året. I et riktig, riktig godt år har jeg «bare» femti.

Når det er sagt, veit jeg at det å ha få elever i mange timer ofte er vel så strevsomt, fordi nærheten krever en annen intensitet.

Når foresatte i indignasjon klager til rektor over at kroppsøvingslæreren ikke gir tilstrekkelige framovermeldinger, så bør de får vite at deres håpefulle er en av tre hundre og at det nødvendigvis må bli litt relasjoner på samlebånd da. Eller ser vi helst at enda en lærer brenner ut?

Jeg veit ikke helt hvor jeg vil med dette. Eller, jeg veit at jeg vil si det, men jeg veit ikke helt hvordan vi løser det. Vi som har femti eller hundreogfemti eller tre hundre elever vil få det bedre av at det blir gjort noe med klassestørrelser eller at vi kunne fått lov til å dele gigaklassene med en kollega, men kreftene det tar å stå i førstelinja forsvinner aldri helt.

Så hva med å få lov til å ta pause, bare sånn innimellom?

Sabbatsåret er en metafor tatt fra hvileåret som ifølge 3. Mosebok 25,2 skal gjelde for landbruket. Hvert sjuende år skal jorden ligge brakk og all gjeld ettergis. Det som likevel vokser på marken skal tilhøre allmenheten og skal ikke kunne selges av grunneieren.

Det hadde pinadø vært noe.

Flere profesjoner driver med noe som kan likne. For folk utenfor akademia er nok denne ordninga for god til å være sann: Forskere ved NTNU kan ta med seg familien og oppholde seg i utlandet i inntil ett år – med full lønn. Der kan de for eksempel få mer sammenhengende tid til forskning. Det formelle begrepet her er forskningstermin, men vi som er mer gammeldagse, kaller også dette sabbatsår.

Hvis høgskolelektorer kan forske, kan lærere? Jeg er i hvert fall dønn sikker på at denne lektoren skal kunne få til det der med å ligge brakk. Det hadde vært deilig om gjelda ble ettergitt samtidig, men jeg skal ikke være vanskelig. Det holder med et friår.

Advent, avspasering og postmodernisme

Jeg avspaserer i dag, og det av en helt spesiell grunn. Mer om det siden.

Klassen er med på Ungdommens kritikerpris og fordi noen av romanene er så stappa med perspektivskifter og sjangerbrudd, er det på tide med ei lita forelesning om postmodernisme. Det er en risiko der, for når det begrepet er introdusert, skjer gjerne det at elever begynner å se postmodernisme på høylys dag og i enhver tekst. Men men.

Det Lyotard altså skrev om allerede i 1979, før internett og mens jeg gikk i andre klasse på en skole som med all mulig tydelighet formidlet de store fortellingene, om Jesus på flanellograf og Ola-Ola i leseboka til Thorbjørn Egner, er nå så smertelig tilstede.

Nå er det at vi lever side om side i hver våre små fortellinger noe som svir i synet på meg både på jobb og hjemme. Den eneste forskjellen er at på jobb treffer jeg ungdommer som er noen år eldre enn ungdommen som bor her hjemme.

Det de har felles er at de blant annet er null interessert i hvem som er finansminister eller hvem Nansen eller Collett var.

Når barnet blir tenåring kommer det til syne som har vært sant hele tida. Barnet er sitt eget. Opplevelsen av å miste er en bekreftelse på at dette hele tida bare er et lån. For meg er det opplevde tapet kanskje spesielt sårt når det kommer til kulturen. Her tenker jeg på når for eksempel det skolske, bøkene, galleriene og muséene, forkastes til fordel for shopping og snap og smoothie på Joey & The Juice.

Intet er nytt under solen, står det i Bibelen, og på sett og vis er det sant. Da jeg gikk på Horten gymnas på slutten av åttitallet, fortsatt før internett, forkastet også jeg nytten av å vite at Camilla Collett skrev samfunnskritisk før Georg Brandes fant ut at det var viktig.

Men det er en forskjell. Jeg kom fra et såpass møblert hjem at det lå aviser på bordet og sto bøker i hyllene, og fordi vi fortsatt kjedet oss på den tida, leste jeg det jeg fant der hjemme. Ikke minst var vi såpass mye sammen der at jeg som tiåring blant annet fikk med meg at Odvar Nordli måtte ta sin hatt og gå. Og på gymnaset var du dust hvis du ikke visste hvem finansministeren var.

Kanskje er det noe demokratisk i at også de møblerte hjemmene i dag smuldrer opp i små fortellinger, men det er noe udemokratisk hvis konsekvensen blir at beslutninger i enda større grad trumfes gjennom mens innbyggerne døser i kunnskapsløshet.

Så var det likevel én fortelling som skulle vise seg å kunne stå seg. Jul i Svingen, heter den.

Kvart over seks i morges sto det nemlig en fjortenåring i stua og ropte på oss for å forsikre seg om at vi gamle var klare for julekalender om et kvarter. Da gikk det opp for meg at advent er en slags pause i en postmodernisme på steroider.

O lykke. Vi fikk tjuefem minutter der vi kunne lulle oss inn i minner fra ei tid der i det minste familiens yngste kjøpte våre fortellinger. Der det ble akseptert at museum var en del av greia på ferietur og Linus og jul i Svingen en stund var så populært at det surret og gikk på nettbrettet i både baksetet og på greske øyer.

Også jeg skjønner at julekalenderne ikke redder de store fortellingene. Bare tilbudet som er tilgjengelig viser med all mulig tydelighet at også vår kalender er en av de små fortellingene. Det at jeg forsoner meg med det, fordi den bekrefter at akkurat vi fortsatt har noe felles, bekrefter også at heller ikke vi er en del av det store vi. Kanskje er heller ikke det noe nytt. Det har alltid vært forskjell på folk.

Hvorfor avspasering i dag? Jo, det er en rest av nedstengings-digitalskole-kjøret her i fjor. Etter noe om og men fant eieren vår ut at lærerne skulle kompenseres for merarbeidet knyttet til stadige omlegginger av planer, fram og tilbake på rødt og gult, og det faktum at du ikke kan drive med det samme på en skjerm som i et klasserom.

Det skal en ikke klage på. Lederne våre synes kanskje det er litt unødvendig å skulle administrere det at samtlige pedagoger får to fridager, også fordi det er et strev å finne vikarer blant et allerede ganske sykmeldt og nå også avspaserende kollegium. De skulle kanskje ønske seg at vi hadde fått en symbolsk sum på konto i stedet. Hvem veit.

Uansett er det fint med en fridag. Ikke minst åpner det for det privilegiet det er å kunne lufte bikkja i dagslys, og det i desember.

Stakkars Oslo

Jeg har vært på treningsleir for sure lektorer. Andre kaller det landsmøte.

Det finnes blide lektorer. De fleste av oss vil jeg likevel påstå er surblide. Det vil si at vi elsker å sludre om hvor mye bedre det var før, eller kunne ha vært, før vi skilles etter å ha bekreftet for hverandre at joda, vi har det bra.

Også er noen skikkelig sure, og det er det sannsynligvis gode grunner til.

På landsmøtet ble jeg glad når folk fra andre forbund kom for å si noen ord til oss. Mest fordi det er kult med en bekreftelse på at det å delta i organisasjonskultur fortsatt gir en solidarisk bevissthet rundt det å være i samme båt.

Også derfor lurer jeg litt på hvorfor LO tviholder på å stenge mindre forbund (ja, til og med sitt eget Skolenes landsforbund) ute fra medbestemmelse og partsrettigheter i Oslo. Mens to medlemmer på en arbeidsplass er nok i alle andre kommuner, er ikke engang 50 medlemmer nok i Oslo.

Jeg lurer da også på hvorfor politiske partier som styrer Oslo, og som pleier å snakke varmt om trepartssamarbeid og den nordiske modellen, noen av dem sikkert også fordi de ser seg som opptatt av likhet og solidaritet og krig og fred og sånn, bidrar til å opprettholde den uretten at mange arbeidstakere i Oslo mangler rettighetene arbeidstakere i alle andre kommuner har. Det gjelder ikke bare i skole, for greia er jo at dette er et prinsipp som LO, sannsynligvis jern og brutal, fikk trumfet gjennom i sine velmaktsdager.

Og siden den gang har makta rådd.

Hver gang jeg hører folk si at vi som er medlemmer i ett av de små forbundene burde melde overgang til det store, for sammen er vi sterke, da tenker jeg at joda, i prinsippet er vi sterke alle sammen, men Oslo-skolen er kanskje ikke akkurat et utstillingsvindu til hvor fint en kan få det når det er ett forbund som medbestemmer aleine.

For en skarve utenforstående provinslærer som ikke har det så aller verst, ser det faktisk ut som makta rår grunnen ganske aleine, og da må jeg med skam å melde si at med makta mener jeg arbeidsgiver.

Jeg vil påstå at en lærer som ikke gidder å organisere seg, men utenfor Oslo, har mer medbestemmelse enn medlemmene i Norsk lektorlag på de videregående skolene i Oslo, og da til og med på de skolene der de er flere enn medlemmene i det forbundet som får bli med på medbestemmelsesmøtet.

Hvorfor påstå det? Fordi sammen er vi sterke, og når flere tillitsvalgte forhandler samtidig, kommer det samtlige til gode. Også dem som kjiper på de kronene som burde ha gått til kontingent (i hvilket som helst forbund, bare organiser deg, for svingende).

Det er i mine øyne nemlig en fordel med flere lærerorganisasjoner. Det ene er valgfrihet og varierte stemmer, men også at vi da er flere tillitsvalgte på samme arbeidsplass. Jeg har tidligere skrevet om at det er lenge siden jeg var plasstillitsvalgt, men hun som var det samme fra det andre forbundet, er fortsatt en av mine beste venner. For min del var det så avgjørende å ha en å gå sammen med i de krigene, for det var krig, men ikke mot hverandre.

Jeg veit at de tillitsvalgte på noen skoler ligger i krig med hverandre. I en ideell verden burde medlemmene da erstatte dem med noen andre, men det blir heller ikke lettere å få folk til å gidde den uriasposten det å være tillitsvalgt også er, så disse folka som kriger med hverandre er sikkert mange steder det beste folk får (når de ikke stiller til valg selv).

Men: OM de tillitsvalgte fra ulike organisasjoner makter å samarbeide, kan de gjøre både seg selv og administrasjonen bedre. Alternativet er splitt og hersk og/eller sløv ledelse.

De samme prinsippene gjelder på nasjonalt nivå. Jeg ønsker meg fellesskap på tross av for eksempel fagpolitiske forskjeller. Det er ingen konkurranse, dette. Også derfor er det på høy tid å ordne opp i Oslo.

Det er LO som sitter på nøkkelen. Den som også kan låse opp det vi kaller Arbeiderpartiet. Smak på at det er blant annet LO og venstresida som nekter organiserte i Oslo partsrettighetene som er andre til del. Byrådet toer sine hender, men det er her ansvaret ligger.

Derfor er det godt at også Utdanningsforbundet ønsker å gjøre sitt for at kolleger organisert i Skolenes landsforbund og Norsk Lektorlag, også i Oslo, ikke bare får sin åpenbare rett til medbestemmelse, men i større grad får bidra til å gjøre Oslo-skolen bedre for alle som er ansatt der.

%d bloggere liker dette: