Utenfor mobbering eller vennesirkel

Årsakene til skolevegring er komplekse, men jeg er sikker på at for en del elever er det ganske uproblematisk at det foregår skolearbeid på skolen. Det som er mer trøblete er det helvetet som er de andre. Det holder at én av de andre er en som styrer de rundt seg med jernhånd, som hopper når den ene sier utesteng. Dette kan skolen ta opp med foresatte til de blir grønne i trynet, men det er langt fra sikkert at denne ene kommer til å reagere noe annerledes på det enn å intensivere plagingen. Heller ikke dette er nytt.

Slutter, men ikke som lærer

Det hadde vært kult om enda flere lærere kunne briske seg i det offentlige ordskiftet og som kilder til nyheter om skole. Vi trenger å være dem som setter dagsorden, for det er ingen som kan feltet som oss. Ingen. Når andre får sette dagsorden, blir både omtalen av skolen og beslutningene som tas dårligere. Hva er det som gjør at en journalist for eksempel tenker at eleven har bedre forutsetninger til å uttale seg om rammebetingelser enn for eksempel en lærer? Og hvorfor må vi stille spørsmålet, for det burde jo være selvsagt at begge kommer til orde i samme sak? Oppholder ikke journalisten seg allerede på skolen når elevene blir intervjuet? Er det ikke mulig å oppdrive en lærer eller til nød en skoleleder der?

Hvem skal utdanne lærere?

Godt over hundre tusen kroner vil det koste en lærer å undervise framtidige lærere kontra framtidige studenter. Er det en nøkkel til å forklare at utdanninga fortsatt oppleves for lite praksisnær?

Laster…

Noe gikk galt. Vennligst oppfrisk siden og forsøk igjen.

Liv Cathrine Krogh
Skolepolitikk, fag, folk

Jeg har jobbet i ungdomsskolen og jobber nå i videregående skole. Ulike verv i Norsk lektorlag. Jeg har også bakgrunn fra ikke-skolsk byråkrati og privat virksomhet.

Følg med

Få nytt innhold med én gang det kommer

%d bloggere liker dette: