Smittevern er også arbeidsmiljø

Da trenger jeg ikke lese den nye veilederen for videregående som kommer i dag. Mens andre diskuterer om vi skal tilbake til tometeren i samfunnet utenfor, og bruke munnbind i stadig flere sammenhenger, er jeg nemlig stygt redd for at det kommer til å stå at den millionen som befinner seg på innsida, skal sitte bom fast i avstand beskrevet i et dokument skrevet av noen som vasker henda et annet sted. Likevel må jeg lese, om ikke annet så for å få greie på hva jeg skal gjøre eller ikke når skolen jeg jobber på sannsynligvis åpner for alle over påske.

Helsemyndighetene har vært opptatt av å lytte til fagfolk som bekymrer seg for hva som skjer, og ikke skjer, når de fysiske skoledørene lukkes for de fleste. Det er det gode grunner til, for helse handler om mer enn virus.

Samtidig handler helse i vår sektor også om smittevernet til over en million av befolkningen (250.000 jobber her og rundt 800.000 går i barnehager og skoler), om vi et øyeblikk er bort fra dem som deler husstand med oss. De blir heller ikke fullt så fort smittet når det smitter i skole, de i husstanden altså. En studie som fikk anledning til å sammenlikne stengte og åpne skoler på samme tid, fant dobbelt så mye smitte blant lærerne i de åpne skolene enn der det var stengt, mens økningen ikke var like stor for dem de levde med.

Så mens noen som ikke jobber i sektoren er livredde for at ikke de fysiske dørene skal være åpne for alle hele tida, er mange som jobber i sektoren livredde for at de skal være åpne når vernet er så dårlig. Og sånn har det humpet og gått, uten ambisjoner om åpne skoler og vern for alle på samme tid.

Etter ett års pandemi står dermed både ansatte og barn i skoler og barnehager fortsatt uten smittevern med meter på, og uten smittevern der munnbind blir brukt når meteren ikke er der. Dette kan ikke skyldes noe annet enn smittevernveilederne.

Ettersom vi er såpass lite lystne på smitte her i landet at næringsdrivende blir nektet å drive, synes det paradoksalt at skoler stadig blir tvunget til å droppe meteren, selv når det pågår smitte i kommunen, eller at det ikke er klekket ut noe bedre, sånn at vi må stenge sjappa for de fleste når smitten pågår som verst.

På tross av at noen ønsker å holde liv i fortellingen om at det er mutantene som gjør at smittevernveilederne ikke gir smittevern, er det mange gutter og jenter som sa og fortsatt vet at det som var to meter, ble én og så ingenting. Mutantene demonstrerer bare konsekvensene på en tydeligere måte.

Det er et svært godt prinsipp at barn og unge skal skjermes.. Noen ganger når jeg blir prinsipiell, blir jeg så rigid at jeg, som en venninne sa en gang «får problemer med å snu bananen».

Fordi det kan se ut til en slags stivhet i neglisjeringen av at barn og unge også trenger skjerming fra virus. Eller at vi som jobber der de får være har krav på et trygt arbeidsmiljø. Og når jeg tenker meg om, ungene har vel også krav på å føle seg trygge på skolen?

Hvis det er slik at Arbeidsmiljøloven skal gjelde alle ansatte, og Opplæringsloven elevene, samtidig som fysisk åpne skoler og barnehager er et absolutt krav, så er det bare en løsning. Smittevernveilederne må bli bedre. Mye bedre. Jeg bor selv i en kommune som inntil nylig nektet sine ansatte å gå med munnbind, og da snakker jeg ikke om for et knapt år siden, da det var konsensus om at munnbind var noe rare greier de dreiv med i Korea. Nei, denne oppvekstsjefen nektet samtidig som det er påbud om munnbind i butikken når ikke meteren er mulig.

Heldigvis klarer andre skoleledere å bruke huet når FHI fortsatt sier noe så dumt som at de fraråder munnbind i skoler. Hos oss informerte de om hva FHI hadde sagt, før de la til at det lå munnbind i posthylla. Men stakkarene som jobber i grunnskolen her måtte altså vente til kommunalsjefen kunne fortelle oppvekstsjefen for åpen lokalavis at Arbeidsmiljøloven finnes.

Om det ikke hadde hatt så store konsekvenser for folk, kunne vi kanskje sagt at det kan skjer den beste. Når til og med statsministeren trøbler med å finne ut av ting. Men den slags slendrian burde vi kanskje overlate til folk som ikke gjør jobben sin.

Dessverre er jeg blitt såpass grinete nå at jeg ikke har tro på reviderte veiledere når ministeren i samme åndedrag sier dette: «Elever er ikke nærkontakter med andre enn de medelevene som sitter nærmest, hvis de samtidig opprettholder avstandskrav i pauser og på fritiden». Slik kan bare én snakke som lar folk som ikke har skoa på gi råd, og det selv om det finnes en million folk med sånne sko som er på.

Da trenger jeg ikke lese den nye veilederen for videregående som kommer i dag. Mens andre diskuterer om vi skal tilbake til tometeren i samfunnet utenfor, og bruke munnbind i stadig flere sammenhenger, er jeg nemlig stygt redd for at det kommer til å stå at den millionen som befinner seg på innsida, skal sitte bom fast i avstand beskrevet i et dokument skrevet av noen som vasker henda et annet sted.

Likevel må jeg lese, om ikke annet så for å få greie på hva jeg skal gjøre eller ikke når skolen jeg jobber på sannsynligvis åpner for alle over påske. Det kan bli noen  avviksmeldinger.

Vi må snakke om vurdering

Det har vært ekstra trøkk i eksamensdebatten i år. Det er bra fordi det blant annet har ført til ny innsikt hos aktører som vanligvis er passive, og nå siterer jeg Aftenposten 1. februar i år: «Debatten om eksamen avdekker et særlig sårt punkt: Det er stor forskjell på hva slags undervisning elevene får». Innsikten om store forskjeller bør nå snart sige inn, uavhengig av pandemien, for sånn er detta skolelandet vårt, for å si det folkelig.

Det er litt uærbødig å bruke ordet avvik, men det kommuniserer også noe de fleste ikke driver med. Av hensyn til elever må likevel skolepolitikk innrettes for å motarbeide avvik.

Uavhengig av pandemi, er avvik drivere for ulike betingelser for elever. Det er mye å ta av, klassestørrelser og borttelling av timer for eksempel, men i dag skal det gå i vurderingspraksis. Det får jevnlig store overskrifter i forbindelse med eksamen, og gir fyr på bålet til dem som ønsker å avvikle denne. Som om avvik forsvinner med eksamen.

Avvik kommer av upresise oppgaver (inkludert kriterier) og enkelte typer av svar på spesielt åpne oppgaver, og fordi sensorer ikke er noe mer mystisk enn lærere, er vurderingspraksis på eksamen til forveksling lik den som ender i standpunktkarakterer. Forskjeller er likevel at når læreren er sensor, må hun gå i dialog med flere før karakteren blir ført – og når hun standpunktvurderer, har hun flere tekster å ta av.

Hva er vurderingsavvik? Det er at noen enten gir vesentlig høyere eller lavere karakterer enn andre. De som er harde i klypa blir i vurderingsforskning kalt hauker og de milde blir da duer.

En vanlig myte er at at haukene er de erfarne, som henger igjen i tidligere års normer, mens duene er de unge, uerfarne og kanskje litt naive. De gammeldagse og sure versus de freshe og snille, liksom, men forskningslitteratur forteller at både de mest erfarne og uerfarne inngår i begge grupper. Det er altså like sannsynlig at en uerfaren lærer kan være både hauk og due.

Hvorfor er hauk og due et problem? Fordi elever bruker vitnemål i konkurranse om studie- og arbeidsplasser. På eksamen, som ellers, forsterkes risikoen for sprikende vurderinger når det blir gitt oppgaver eller skrevet tekster som kan polarisere vurderingen. Kreative oppgaver er i så måte en gjenganger, mens tekster som utfordrer oppgavebestillingen eller blir for subjektive er andre.

Stort sett «sklir» også disse tekstene gjennom normfellesskapet uten at urettferdige karakterer blir satt, fordi sensorene skal i dialog og fordi de skal snakke med oppmenn når de ikke blir enige. Ikke minst også fordi avvik er nettopp det. Problemet oppstår når to hauker eller to duer treffes i ett og samme sensorpar, og den urettferdigheten som da oppstår, sklir sannsynligvis under radaren, for de er jo enige!

Erfarne lærere har gjerne opplevd konsekvensene, der de klør seg i huet når sensuren er klar, fordi det er åpenbart at hele eller deler av en klasse er urimelig vurdert. Jeg har vært der selv, og det oppleves blodig urettferdig. Det betyr likevel ikke at eksamen må bort, for den er kun symptomet på oppgave- og vurderingspraksis blant lærerne som også setter standpunkt.

Det er forresten funnet en gruppe som er noe helt for seg selv. Det er de som setter avvikende vurderinger, men på en vilkårlig måte. Det er altså vanskelig å finne et mønster utover det at de setter avvikende vurderinger. Noen ganger ligger de høyere, andre ganger lavere.

Disse vurderer så ulikt andre at de sannsynligvis fanges opp i vurderingsdialogen, men altså kun på eksamen, for når det gjelder standpunkt, så jobbes det i liten grad systematisk med vurderingssamarbeid, noe forskning på videregående gjentatte ganger har fastslått. Det betyr at ellers flinke folk som setter avvikende karakterer, ikke får anledning til å korrigere praksis. Ansvaret ligger på systemnivå, men for at systemet skal bli bedre, kan vi som er lærere gjerne la oss invitere til samarbeid om vurdering.

Det har vært ekstra trøkk i eksamensdebatten i år, både på grunn av endringer av eksamensoppgaver og publiseringen av en rapport om sensorpålitelighet. Ja. og avlysningen av eksamen, da.

Trøkk er bra fordi det blant annet har ført til ny innsikt hos aktører som vanligvis er passive så lenge det går greit fra deres ståsted, og nå siterer jeg Aftenposten 1. februar i år: «Debatten om eksamen avdekker et særlig sårt punkt: Det er stor forskjell på hva slags undervisning elevene får».

Denne innsikten om store forskjeller bør nå sige inn, uavhengig av pandemien, for sånn er detta skolelandet vårt, for å si det folkelig.

Derfor skal jeg også skrive om en annen form for avvik, nemlig når det planlegges med at elevene får færre timer enn læreplanen sier de skal ha. Det begynner å bli så mye av dette at det kanskje blir feil å kalle det avvik, men basert på siste undersøkelser på feltet, ser det ut til at jeg har ordet i behold. Mer om det plutselig.

Del 2: Hvor mange ekspertgrupper må til for å senke skolen?

Flere tar nå til orde for at organisasjonene våre gjør felles front. Det kan likevel virke som det er viktigere å sitte stille i båten i den tro at litt goodwill nå vil være bra å ta med inn i lønnsoppgjøret. Det er bare det at goodwill varer i omtrent seks minutter eller inntil vi setter ord på en forventning om noe, det være seg smittevern, vaksiner eller lønn. Da er vi frekke som ikke holder fred på grunn av de sårbare barna eller de permitterte. Goodwill er for pyser.

Bildet, som gjentas i disse to innleggene om regjeringens beslutninggrunnlag for å holde skoler åpne, er av Jesusminareten på den store moskéen i Damaskus. Moskéen har også vært kirke, og fortsatt finnes relikvier etter Johannes døperen der.

I første omgang valgte jeg bildet fordi jeg skriver om dogmer, som det at virus ikke smitter i skole, men for eksempel kirker. Jesusminareten heter det fordi noen tror at Isa, som han heter på arabisk, kommer denne veien når han skal tilbake for å dømme levende og døde. Samtidig er den et symbol på noe felles på tross av ulikheter.

Det begynner å vokse fram et krav om at nå må lærerorganisasjonene samle seg til et samstemt bønnerop om at nok er nok. Uavhengig av andre saker og hvem som er størst eller minst. Skolene må få tilbake rattet som styrer opplæringen. Det er supert med åpne skoler der det ikke er smitte, men hverken elever, ansatte eller foresatte ønsker at opplæring eller folkehelse ofres når vi ikke har oversikt over pågående smitte.

Da har vi heldigivis digitalskolen som både kan sikre kontakt, opplæring og smittevern. For de yngste elevene og barnehagebarn er det ikke like enkelt. Uansett er det på tide at stemmene fra feltet blir hørt. Organisasjonskanalen fungerer ikke når våre organisasjoner stadig settes på sidelinja og blir henvist til rapporter og referat etter at noen har snakket sammen. Noen er gjerne såkalte eksperter, på noe annet enn opplæring.

Fram til dette ropet kommer og ikke skrur ned volumet før det er medborgerskap i skole, får helsefaglige miljø råde grunnen. Eller er de mest byråkrater?

Jeg leser videre i vrimmelen av mer eller mindre gode begrunnelser (og del av beslutningsgrunnlaget til regjeringen) for å holde skolene åpne. I et notat fra Helsedirektoratet leter jeg etter bakgrunnen for tankegangen om at vi kan få smitten ned ved å åpne skolene mer.

Det er litt vanskelig å holde tråden, for det veksler mellom ulike aldersgrupper i en og samme setning. Men noe kan trekkes ut. Som at det blir sagt at hvis ungdom får dekket sine sosiale behov på skolen, så vil de ikke feste på fritiden.

Dette følger kanskje logikken om at de blir smittet på fritiden og ikke på skolen, og når de fester og smitter hverandre på fritiden, det er DA skolene må stenge på grunn av smitte. Her er det helt åpenbart at det har manglet en ekspert eller to.

I tillegg har notatet såkalt slagside: det framstår sammenrasket av kilder som støtter egen hypotese, og den typen argumentasjon bidrar bare til å forsterke inntrykket av at hypotesen ikke er testet, noe som i mine øyne gjør den til et dogme.

Selvfølgelig skal eksperter på smittevern ha innflytelse på smittevern, men hvorfor skal ikke eksperter på opplæring ha innflytelse på opplæring? Om det ikke er smitte i skolen, kan vi i det minste være enige om at det foregår opplæring der? Om det er ped-lederen i barnehagen som bidrar til sosialisering og språklæring eller jeg som bidrar til at elever blir studieforberedt. Det holder ikke å rekvirere et bygg til. Vi er fagfolk, ikke barnevakter.

Ett konkret eksempel som kan illustrere hvor dypt dogmet om at det ikke forekommer smitte i skole sitter og hvordan det også er plantet ut i kommunalforvaltningen: ved vår skole har vi en del elever med sammensatte behov som bor i bemannete boliger. Når de er hjemme, sorterer de under helse, og de som jobber i hjemmet deres er vaksinert. Når de er på skolen, ja, da er de på det eneste stedet viruset ikke smitter, så kommunelegen har denne uka kontant avslått søknad om at mine kolleger også blir vaksinert. Dette er folk som jobber med noen av de såkalt sårbare elevene, altså de som er på skolen uansett trafikklys. Blir de smittet og syke, står de sårbare uten et tilbud.

Flere tar nå til orde for at organisasjonene våre gjør felles front. Det er ikke det at de ikke har sagt eller sier noe, men det kan også virke som det er litt viktig å sitte stille i båten i den tro at litt goodwill nå vil være bra å ta med inn i lønnsoppgjøret.

Goodwill varer i omtrent seks minutter eller inntil vi setter ord på en forventning om noe, det være seg smittevern, vaksiner eller lønn. Da er vi frekke som ikke holder fred på grunn av de sårbare barna eller de permitterte. Goodwill er for pyser.

Det er avmakt i feltet. Jeg orker ikke lese mer i det notatet, men jeg forventer at frikjøpte hoder gjør det. Inntil videre er splitt og hersk lekende lett når det kan se ut til at organisasjonene ikke engang samarbeider om at de er satt på sidelinja.

Hvor mange ekspertgrupper må til for å senke skolen?

Derfor er jeg redd for at vi fortsatt må høre på og innfinne oss dogmene om at virus ikke smitter i skole og lærere ikke blir mer smittet enn andre. Hvis det ikke smitter i skolen, hvorfor smitter det da i kirken eller restauranten? Hvis viruset ikke smitter i barnehagen, hvorfor smitter det på konsert? Hvis lærere ikke blir mer smittet på jobb, hvorfor drar ikke hjemmekontoristene på jobb?

Jeg er sikkert ikke den eneste som har klødd meg litt i huet etter den talen sist søndag og redegjørelsen til Stortinget på tirsdag. I mitt hue, skjedde det jo nemlig noe i forrige uke som kanskje skulle følges opp. For det kunne se ut til at det begynte å gå opp for folk, til og med skolebyråd og -statsråd, at virus også smitter i skole.

Fram til nå har nemlig de fleste holdt fast på dogmet som er blitt servert av FHI og deretter hamret inn i den norske offentligheten, taktfast og systematisk gjennom det siste året, nemlig at viruset ikke smitter i skole.

Men altså, det så ut til at noe skulle snu. Det var visst likevel noe i veien med smittevernveilederen. Det var selvfølgelig ikke veilederen sin skyld, ble det sagt, men mutantene, men ok. Statsministeren skulle i hvert fall holde pressekonferanse, og så skulle hun tale til Stortinget, og vi trodde at nå kom det ny veileder og nye tiltak.

Men nei. Det kom ingenting.

Kommunene skulle fortsette å forvalte dette her. Helt ok, det, for min del, om det ikke var for at statsforvalteren blir pusset på de kommunene som ikke forvalter dette slik blant annet FHI vil.

Og så gikk lufta ut av oss.

Og jeg lurte.

Og så åpnet jeg avisa i dag.

Noen har spurt meg om jeg ikke snart går tom for noe å skrive om. De leser kanskje ikke avisa. Jeg kunne skrevet fra jeg sto opp til jeg la meg, og likevel ville jeg ikke være i nærheten av å få kommentert alt vås som formidles og bestemmes på skolens vegne.

Aftenposten kunne nemlig melde at en ekspertgruppe hadde funnet ut av vi kunne få smitten ned ved å åpne skolene mer. Det sto nemlig i en rapport som var et resultat av et samarbeid mellom Helsedirektoratet, Udir, Bufdir og FHIs «fremste eksperter på barn og unge».

Jeg ble nysgjerrig. I tillegg fikk jeg et tips fra en kollega i Bergen som også har vært opptatt av ekspertgrupper i det siste. Dette er tross alt en viktig del av beslutningsgrunnlaget til regjeringen som ble publisert på tirsdag. Det har endt opp i et notat som Helsedirektoratet har lagt ved sitt brev til kriseataben i Høyes departement, og det hele er akkurat så byråkratisk som forventet.

Det er ikke bra for helsa, men jeg har lest det notatet, og den rapporten. Det som blir kalt et samarbeid, er for rapportens del FHI ispedd noen få leger fra Oslo kommune. De fleste fra FHI er veterinærer. Jepp. Du leste riktig.

Det kommer mer.

Det er visst ingenting i veien med smitteveilederen. Trafikklysmodellen er nemlig et suksesskriterium for at vi har kunnet holde skolene åpne. Sier FHI.

Ja, selvfølgelig er den det. Den åpner jo for å droppe smittevern i skolen på gult nivå, som er det nivået hjemmekontoristene er manisk opptatt av å holde skolene på. Hvis veilederen er en suksess, hva er da galt?

Jo, skolene etterlever den ikke, sier FHI. Dette blir faktisk begrunnet. FHI har nemlig gjennomført en snapchatundersøkelse blant ungdom i alderen 16-19 år. Her oppgir ungdom at de kjenner til veilederen, men 47% av dem sier at skolene ikke legger til rette for avstand.

En snapchatundersøkelse? Er den repliserbar? Er utvalget gyldig? Heh? Det står det ikke noe om. Men begrunnelsen videre er så sammenrasket og tynn at jeg lurer på hvordan disse folka her fikk universitetsgradene sine.

Ett eksempel: «En av fire oppga at de holdt avstand til venner og medelever på skolen, men halvparten oppgir at de ikke holder avstand på fritiden. Dette vil si at smittevernreglene på skolen bidrar til at flere ungdommer holder avstand på skolen, og skolen er derfor i seg selv et viktig smitteverntiltak.»

Altså. Fordi 25% av ungdommer på snap sier at de holder avstand på skolen, er det et viktig smitteverntiltak at de er på skolen. Hva med de 75% andre? Hva med kunnskapen vi har om verdien av selvrapportering? Er det dette som skal få begrunne at barn, unge og voksne ikke skal gis anstendig smittevern i skolen, smittevern på linje med samfunnet for øvrig?

Hvorfor gjentar Aftenposten så ukritisk? Kaller dem eksperter på barn og unge når de er veterinærer og what not. Gjengir at skolene er problemet når også avisa må ha lest denne elendige begrunnelsen. På den annen side, dette er jo viktigperene som regjeringen hører på, så hvorfor skal pressen stille spørsmålstegn ved det eller at veterinærer har mer innflytelse på smittevern i skolen enn folk som befinner seg der?

Derfor er jeg redd for at vi fortsatt må høre på og innfinne oss dogmene om at virus ikke smitter i skole og lærere ikke blir mer smittet enn andre. Hvis det ikke smitter i skolen, hvorfor smitter det da i kirken eller restauranten? Hvis viruset ikke smitter i barnehagen, hvorfor smitter det på konsert? Hvis lærere ikke blir mer smittet på jobb, hvorfor drar ikke hjemmekontoristene på jobb?

Jeg må avslutte her og ta del 2 seinere. Der skal jeg blant annet inn i den om at ungdommer ikke drar på fest hvis de får dekket sine sosiale behov på skolen. I mellomtida lurer jeg på om jeg skal ta en videochat med fastlegen om blodtrykksmedisin. Eller kanskje en veterinær i FHI kan hjelpe.

Historien om en smitteveileder

Hver gang de kritiske røstene har prøvd seg, er de blitt forsøkt stilnet med at viruset ikke smitter i skole, og hvis det smitter i skole, er det lærerens skyld, for barn smitter ikke. Dette er selvfølgelig sprøyt, som har fått lov til å passere fordi vi heldigvis har hatt relativt lav smitte på landsbasis. Det er altså derfor, i tillegg til at det har vært i folks interesse at skoler og barnehager har holdt åpent, at smitteveilederen ikke ble revet i fillebiter fem og en halv time etter at den ble satt i drift.

Jeg liker ikke ordet narrativ. Det var et helt fint begrep på forelesninger om strukturalisme, men blir nå brukt i alt fra reklamemateriell til rettssaker, noe som kanskje er hakket mer spennende, men jeg liker det ikke noe mer av den grunn.

Kall det heller fortelling når de mest profilerte skolepolitikerne våre nå skal trekke seg ut av smitteveilederen for skoler og barnehager. De må jo ha tenkt den gangen den ble laget at hvor lenge klarer vi å lure folk med dette her.

For hva ser vi? Den ene etter den andre. Oslos skolebyråd snakket nylig med en elev og fant ut at gult nivå ikke er stort mer enn antibac. Etter å ha blitt hengt ut for dette i sosiale medier, ble det til at det var mutantene som kom og gjorde smitteveilederen ubrukelig. Som om den var helt fin før det. Som om det ikke-muterte koronaviruset ikke var smittsomt. Som om, hva faen har vi drevet med det siste året, liksom.

Neste ut var Kunnskapsministeren. Også hun er med på den med mutantene, at det er deres skyld at gult nivå ikke funker. I tillegg la hun til dette, som jeg tror en del av de som er sykmeldte eller kjenner at nå er det rett før, gjerne skulle vært uten: «Det er først nå i januar og februar at vi har fått beskjeder om at smitteveilederne ikke fungerer helt etter planen. Fram til da var tilbakemeldingene gode. Situasjonen har endret seg.»

Vi kan fint vitse om dette, men det er faktisk en systemsvikt når ministeren ikke får med seg at hennes egen statssekretær sitter i dax18 i november og mottar kritikk fra en lærer om nettopp antall nærkontakter til både elever og lærere. Bare for å ta ett eksempel på hvor mange ganger ministeren direkte eller indirekte er blitt konfrontert med at veilederen helt åpenbart ikke fungerer.

Hvorfor fungerer den ikke? Fordi den har lagt opp til at meteren ikke gjelder i skoler på gult nivå, som for øvrig er det nivået skoler skal være på, selv en rekke skoler som av smittevernhensyn har bedt om å få være på rødt.

Hver gang de kritiske røstene har prøvd seg, er de blitt forsøkt stilnet med at viruset ikke smitter i skole, og hvis det smitter i skole, er det lærerens skyld, for barn smitter ikke. Dette er selvfølgelig sprøyt, som har fått lov til å passere fordi vi heldigvis har hatt relativt lav smitte på landsbasis. Det er altså derfor, i tillegg til at det har vært i folks interesse at skoler og barnehager har holdt åpent, at smitteveilederen ikke ble revet i fillebiter fem og en halv time etter at den ble satt i drift.

Jeg kunne også nevnt utformingen, som i tråd med resten av regjeringens tiltak og forordninger, er akkurat så fragmentert og bortimot umulig å formidle på forståelig norsk, slik at kritikerne skulle få en vanskelig sak. Men jeg nevner ikke det. Det ville blitt for konspiratorisk av meg. Jeg bare legger til at når dokumentet til alt overmål kalles veiledning, og kommunene åpenbart lar seg mislede av den, er det ingen på toppen som leer på et øyenbryn når feltet melder fra om at dette ikke holder.

Jeg sier det igjen. Det er den relativt lave smitten på landsbasis som er grunn til at denne smitteveilederen har holdt koken så lenge. Det er grunn til at ikke flere har fått øye på det åpenbare, nemlig at veilederen hverken har hatt effektive smittetiltak eller klær på.

På den måten har man kunnet holde liv i fortellingen om at viruset ikke smitter i skolen. Den fortellingen som kun var sann på de skolene det ikke var virus i første omgang. Vi som levde i og fortalte om en annen historie, ble overhørt som de kolerikerne vi ble dømt til å framstå som.

For all del. Ministeren skal ha for at hun før jul prøvde å gjøre veilederen mer fleksibel ved at man på gult nivå skulle kunne bruke mer digitalskole for de eldste elevene. Vi så deretter hvordan det ble spist til frokost av FHI og ombud og what not av hjemmekontorister som sier de er opptatt av sårbare barn. Som om det er en motsetning mellom sårbare barn og smittevern.

Uansett, etter at hjemmekontoristene fikk sagt sitt om fleksibiliteten, ble det så vanskelig å iverksette fleksibilitet, at den falt til jorden. Slik funker praksisfeltet, uten at feltets stemmer blir hørt, hverken når vi snakker gjennom organisasjonene våre eller på egenhånd.

Så her er vi. Om «et-par uker» skal visst veilederen komme i ny drakt. Det betyr sannsynligvis ny innfløkthet. I så fall gruer jeg meg allerede.

Fredagskveld på teststasjonen

Det er unektelig en del selvmedlidenhet inni knollen på en lærer som uforskyldt befinner seg i testkø tidlig en fredags kveld, etter syv timers undervisning tidligere på dagen. Spørsmål oppstår, som om det kan karakteriseres som overtid når det per sms instrueres om å innfinne seg til slikt.

Det kan det selvfølgelig ikke. Lærere har insistert på en fleksibel arbeidstidsavtale, noe KS tolker som at vi synes det er greit å jobbe ubegrenset utenfor arbeidstid. Så her står jeg.

Rundt meg vrimler utskremte kommuneansatte på overtid. Bokstavelig talt. Jeg misunner dem ikke, for hverken de eller jeg aner hvor lenge de skal holde på. Brorparten av dem som går og jobber på skolen «min» er pålagt eller satt i frivillig karantene. Det vil si over 1000 mennesker. I tillegg er minst en tredjedel av oss pisket ut til test.

Nytteløst er det å si hva var det jeg sa, men pokker heller, jeg sa det. Den dagen én elev på studieforberedende blir smittet, må nesten hele skolen i karantene. Det sa jeg. Åpen, kompakt og moderne som skolen er, og bøtte fjern som trafikklysmodellen er. Nå er den dagen kommet. En elev er smittet. 1000 er i karantene. Kjenn litt på gevinsten av sånt.

Det jeg også sa, og gudene vet hvor mange med meg, var at det kunne vært unngått. Den tidligere helsesykepleieren til datteren min kunne sittet godt tilbakelent i godstolen i kveld i stedet for å stå bak visir og munnbind og gi meg instrukser om ikke å skjære grimaser. Den åpenbart overarbeida fyren fra teknisk etat som skulle dele ut navnelapper, men stadig glemte hvem han lette etter og hadde tunnellsyn som hindret ham å se rett dato og navn på lista si. Han kunne også vært hjemme, eller et annet sted bedre enn dette.

Det kunne vært unngått, men det sitter fortsatt så uendelig langt inne å erkjenne at også skoleelever må ha avstand mellom seg for å unngå smitte. Det samme gjelder nok alle de andre konsekvensene av at meteren ikke gjelder i skole, for eksempel det faktum at smittesporing på et sted som driver med daglig superspredning er bortimot umulig.

Så her står vi.

Stiller oss opp. Synes køen er lang og lurer på om vi skal dra hjem og spise middag før vi prøver på nytt, men blir en halvtime til, og enda en, og enda en, til vi slipper gjennom til tårene spretter og det går over. Ute på den andre siden er køen femdoblet.

Kanskje smitter ikke barn og unge hverandre mens de er på skolen. La oss for moro skyld late som et øyeblikk. Hva har det i så fall å si for dem som fortsatt jobber overtid, med eller uten betaling, for å være et sted de ikke ønsker å være.

Hva har det å si for de permitterte, eller barna deres? Hva har det å si for ungdomsskoleelevene som blir uvenner fordi de blir usikre av noe så banalt som at de ikke får snakke sammen i friminuttene? Kohort meg her og der, liksom.

Jo, de møtes der de kan, i sosiale medier, der det de får til er å plage hverandre, og så slår etterdønningene inn i skolen dagen derpå, som må mobilisere det som kan krype og gå av ikke-sykmeldte voksenpersoner, for å løse usikkerheten for denne gang, noe som vil si trettifem minutter. Eller hva med vennegjengen på over fem stykk som ikke får være mer enn fem stykk på ubestemt tid. Hvem skal ut?

Mumle mumle, skjerme barn og unge, sier barneombudet, og en eller annen lettvekterlege som vil opp og fram i byråkratiet, og som leser rapporter fra mars og april, i fjor, og blir sjokkert over feilprioriteringene den gang da. Nei, det kan vi ikke ha noe av, sier de, og så lenge skolene er pip åpne på gult nivå, puster de med magen og ingen av dem bryr seg med at kommunene fortsatt ber helsesykepleierne teste lærere i kø i stedet for å snakke med de ungdommene som ikke er blant de fem i gjengen eller har permitterte mødre som ikke har penger til strømregninga.

Men helsesykepleieren redder likevel kvelden min. Sier, ugjenkjennelig bak visir og maske, at vi har hilst på hverandre før, at hun har jobbet med mannen min og møtt datteren min da hun gikk på den og den skolen. Mer skal ikke til før det slår meg hvor forbanna heldig jeg er som kan kjøre hjem når hun har trukket de pinnene til seg, for det kan ikke hun, kjøre hjem altså, så selv om det er hun og ikke jeg som får overtidsbetalt, er det jeg som kan sette meg i godstolen med en øl på fredagskvelden.

Med lov skal opplæring spoleres

Samfunnskontrakten går ut på at vi gir bort litt frihet for å få samfunnets trygghet i retur. Det er sabla viktig at barn og unge er trygge på skolen, men blir de nødvendigvis trygge av å si at de ikke er det og bli trodd når det er feil? Jeg tror opplæringsloven hadde stått langt mer støtt om den hadde latt være og låse elevene til sin frihet, eller nærmere bestemt subjektivitet, fordi det går på bekostning av den tryggheten samfunnet faktisk kan by på.

En kan bli tungpustet av å si §9A-5.

Hvordan styres skolen? I realiteten med økonomi og juss. Økonomien er det som kjent kommunalministeren som rår over, mens jussen sørger langt på vei Opplæringsloven for. For læreres del har flere profilerte saker for alvor demonstrert at den loven blant annet trumfer Arbeidsmiljøloven. Selv om lærere har ansvar for opplæring, synes det ganske underordnet i loven om opplæring.

Opplæringsloven er en av dem som regulerer forholdet mellom elever og skole. Det trengs, for all del. Mange opplever likevel at elevers rettigheter er blitt såpass blytunge at de ved et enkelt paragrafpek kan senke selv det mest banale forsøket på opplæring eller veiledning.

En kan nemlig bli tungpustet av å si §9A-5.

Opplever eleven seg krenket, skal skolen undersøke dette, og er ikke alltid så nøye med å undersøke hvordan dette har sett ut fra ståstedet til den påståtte krenkeren. Selv om dette er prosesser som brorparten av elevene ikke engang vurderer å sette i gang, kan de få som gjør det kvikt senke selve læreren.

En kan altså bli tungpustet av å si §9A-5. Foreløpig har jeg unnsluppet akkurat denne grunnen til tung pust, men det er ikke fordi jeg er så sabla flink på hverken relasjoner eller noe annet. Det er tilfeldigheter. Ingen lærer må noen gang tro seg usårbar. Jeg har sett folk langt bedre enn meg gå i veggen. Her er vi vergeløse.

Det er ganske mange gode grunner at barn og unges rettigheter har et solid vern. De skal bli frie og selvstendige borgere og samfunnsdeltakere, og det er klart at gammeldagse autoritære oppdragelsesidealer funker dårlig i et samfunn der vi rett og slett mister motivasjon av overformynderi.

Samtidig må det være greit å nevne at ikke alle, selv om de blir voksne i alder,  blir frie og selvstendige borgere og samfunnsdeltakere. Før de ikke blir det, går de på skolen. Noen av dem igjen blir skikkelig gode på rettighetsretorikk før de er ferdige med skolegangen sin. Der har de god hjelp av opplæringsloven, for ikke å snakke om kundeperspektivet som det er blitt så trendy å møte dem med.

Det må også det være lov å nevne at det fortsatt blir stilt krav i både arbeids- og samfunnsliv i våre dager, uansett hvor umoderne vi synes det er. En jobbsøknad med flere skrivefeil forsvinner ut av bunken, selv om jobbsøkeren syntes norsk var kjedelig da hun gikk på skolen. Og han som fikk tilhengere som klassens underholdende kverulant, blir ikke tatt i med ildtang av arbeidsgivere.

Noen ganger, i de fleste yrker, gjelder det å holde kjeft, gjøre kjedelige oppgaver og vente på tur. Ikke hele tiden selvfølgelig, da er du kanskje på feil hylle, men ingenting er moro hele tiden. Jo, kanskje bortsett fra læreryrket da, om det ikke var for kommunalministeren og opplæringsloven, som bidrar til å gjøre et ellers flott yrke langt mer nitrist enn det hadde behøvd å være.

Poenget mitt er uansett at vi gir rettighetsretorikken, kranglefantene og de lettkrenka for mye plass. Når de breier seg, går det ikke bare utover læreren som blir kalt inn på teppet, men også den store majoriteten av elever som forbereder seg til å bli frie og selvstendige borgere og samfunnsdeltakere. De holder nemlig som oftest kjeft, som seg hør og bør, og vips, så er de glemt i støyen.

Samfunnskontrakten går ut på at vi gir bort litt frihet for å få samfunnets trygghet i retur. Det er sabla viktig at barn og unge er trygge på skolen, men blir de nødvendigvis trygge av å si at de ikke er det og bli trodd når det er feil? Jeg tror opplæringsloven hadde stått langt mer støtt om den hadde latt være og låse elevene til sin frihet, eller nærmere bestemt subjektivitet, fordi det går på bekostning av den tryggheten samfunnet faktisk kan by på.

Selvfølgelig skal elevene bli hørt, noen ganger til og med bønnhørt. Det betyr ikke at det gir trygghet å få makt over lærere eller andre når du er kommet til kort i sosialisering eller annet hardt læringsarbeid, som er det skole handler om.

Skrot arbeidstidsavtalen

Konklusjonen er åtte til halv fem hver dag og den samme tilliten som er andre frie yrker til del, altså at KS slår fra seg tilstedeværelsen. Ryker vi på tid i en krevende periode, skriver vi overtid, som må avtales i forkant, selvfølgelig. Sånn er det alle steder. I den avtalen vi har nå, slipper arbeidsgiver at vi gjør det, fordi alt går i det sorte hullet som heter ubunden tid, som sist jeg sjekka var et fast timetall, men som viser seg å være en variant av svarteper. De siste rundene med KS bekrefter at vi definitivt har en for dårlig avtale.

«Innfør stempling til lærerne, så får vi se hvilken timelønn dere ligger på, så kan det hende det blir slutt på alt gnålet deres.» Ordene er fra ei lita kronikk forfattet av Arild Røsdal, en av våre folkevalgte. Jeg tar ham på ordet.

I mange jobber er det stempling. Som statsansatt var den avtalte arbeidstida åtte til kvart på fire og jeg stemplet med digitalt adgangskort. Hvis jeg allerede hadde jobbet før jeg kom på jobben, trykket jeg på koden jobb+inn, og så registrerte maskinen at jeg hadde jobbet siden klokka 8. I dag skjer stemplingen vel så ofte på pc hjemmefra, og er så tillitsbasert at en utslitt indistriarbeider snur seg i graven.

Det var en overgang å bli lærer igjen. Etter å ha kunnet opparbeide en saftig avspaseringssaldo på stemplingskortet, som jeg tok ut akkurat når jeg gadd, så lenge det var avtalt, var det tilbake til en langt mer styrt arbeidstid.

Det var også en overgang fordi jeg før jeg forlot læreryrket, hadde vent meg til at arbeidstida var sånn at jeg innfant meg til undervisning og møter, og for øvrig var det ingen som la seg opp i hva jeg gjorde når. Bortsett fra at ferie og avspasering var forbeholdt skoleferiene.

Nå veit jeg at mange yrkesgrupper har langt mer rigide avtaler enn det lærerne har, men det angår ikke saken, for samtlige slike avtaler har samme formål: avtale en arbeidstid som er formålstjenlig for å få jobben gjort. Det har vi nå fått inn med teskje at vår arbeidstidsavtale ikke er.

Noe av trøbbelet med avtalen vår er at den er kronglete å kommunisere. En avtale som åpner for arbeid uten tillegg både seint og tidlig, helligdag som kontortid, er en formidabel fordel for arbeidsgiver. Det viser seg ikke minst nå, når KS later som ubunden tid ikke har et fast timetall.

Jeg har inntrykk av at det spesielt er folk bedre stilt som lar seg provosere fordi organisasjonene våre har påpekt det åpenbare: at vi skal ha betalt for (mer)arbeid. Eksempelvis nevnte politiker og andre hisser seg ikke opp på egne vegne, må vite, men på vegne av de permitterte. Det blir som å trøkke folk som har det kjipt ned med at andre har det kjipere, i et annet land for eksempel.

Til nå har jeg forresten til gode å registrere noen permitterte mene at lærere ikke skal ha betalt for arbeid.

Hvis du ikke liker turnus, er det dumt å bli sykepleier. Hvis du vil velge fridagene dine selv, bør du ikke bli lærer. Lærere kommer derfor ikke unna at vi må jobbe fem timer mer i uka enn andre folk i de ukene vi jobber. Den intensiteten er en av grunnene til at jobben er såpass tøff.

Jeg kan ikke historikken, men vil tro at arbeidstidsavtalen vår er et resultat av at mens noe er dønn forutsigbart: timeplanen og møtene, er resten dønn uforutsigbart. Det gjør at jeg har uker der jeg jobber mye mer enn mine 43 timer, mens jeg i andre uker ligger under.

Det jevner seg altså ut. I hvert fall om man ser bort fra de første åra. Da er jobben så bratt at uforsvarlig mange finner noe annet å gjøre. Det er kanskje dårlig samfunnsøkonomi å utdanne folk til noe de ikke blir.

Kanskje ville også inngangen til yrket blitt bedre av en fast arbeidstidsavtale. Det er faktisk mange lærere som hadde ønsket seg arbeidsuker på 37,5 timer, som andre folk, men da må også elevene være på skolen flere uker i året, og da er vi tilbake til at du ikke blir sykepleier for å slippe turnus.

Og så er det oss som ikke skjønner hvorfor arbeidstida vår skal bli mer og ikke mindre rigid, før jeg husker det stemplingsuret jeg selv gikk til i så mange år. Det som var basert på tillit. For hvis min arbeidsgiver stolte på at jeg gjorde jobben min som prosjektleder, hvorfor kan ikke arbeidsgiveren min i dag stole på det samme?

Konklusjonen er åtte til halv fem hver dag og den samme tilliten som er andre frie yrker til del, altså at KS slår fra seg tilstedeværelsen. Ryker vi på tid i en krevende periode, skriver vi overtid, som må avtales i forkant, selvfølgelig. Sånn er det alle steder. I den avtalen vi har nå, slipper arbeidsgiver at vi gjør det, fordi alt går i det sorte hullet som heter ubunden tid, som sist jeg sjekka var et fast timetall, men som viser seg å være en variant av svarteper. De siste rundene med KS bekrefter at vi definitivt har en for dårlig avtale.

Redusere overdoser ved å la ungdom etablere rusmisbruk i fred?

Et menneske på politisk kvarter sa noe sånt som at hun var sosialdemokrat og derfor ikke kunne gjøre forskjell. Det som blir mindre sosialdemokratisk her, vil være det ikke å gjøre forskjell på unge mennesker i startfasen og voksne folk som lener seg tilbake i rekreasjons(mis)bruk eller tryna i overforbruk for lenge siden. Ja, vet at en mindreårig vil måtte stille til rådgivningssamtale. Vil det virkelig kunne redusere framtidige overdoser at denne deretter kan avslå hjelp? La oss håpe at oppfølgingen av ungdom ikke har gått i grøfta etter Stortingets behandling.

Rusreform. Jeg jobber til daglig med ungdommer og derfor også i nærheten av folka som prøver å hjelpe som best de kan. Fra mitt ståsted ser det ut til at dagens ungdom ikke er noe dårligere til å manøvrere seg gjennom eksponering for diverse rusmidler enn vi var på nittitallet. Ikke stort bedre heller.

Jeg liker tanken om avkriminalisering av brukerdosene til rusavhengige, for selvdestruksjon handler mer om sykdom enn kriminalitet.

Det er heller ikke vanskelig å følge logikken i at ufrivillig behandling har lite for seg, og jeg vil tro at folk som jobber med behandling allerede har nok å bale med, for dette er et felt med lave prognoser på nettopp resultater av behandling.

Samtidig har jeg stått tett på.

Det er noe med det der å si til en barnløs sekstiåring som har ruset seg hardt og lenge at ok, vi setter deg ikke i fengsel, og vi tvinger deg ikke inn i behandling. Jeg ser den. Samtidig har også dette mennesket både seg selv og pårørende, og når vi vet det vi vet om helse- og sosialtjenester som per nå er tilstede for denne pasientgruppa, opplever jeg at forslaget til rusreform også kan minne om å slenge ut livbøya uten å feste lina.

Jeg tror dessverre ikke at det blir allverdens verdighet av denne reformen, selv om den i seg selv sikkert er godt ment. Forebygging, behandling og ettervern er nok bedre enn godt ment.

I tillegg er jeg redd for ungdom som heretter skal begynne å teste litt, for så å miste kontrollen litt. Prøve og feile, altså. Der de færreste feiler mer enn det som kan tåles, mens noen feiler fatalt. Jeg er også redd for ungene til aktive misbrukere når allemannalle skal få takke nei til behandling. Kanskje er det allerede så lite hjelp å få at dette forslaget til reform ikke vil gjøre noen forskjell.

Kanskje er mine minner om å dunke huet i veggen og suges tom av irrgangene akkurat sånn det både var og vil fortsette å være. Kanskje vil ikke denne reformen gjøre det noe mindre vondt å stå tett på. I alle felt der individets frihet blir styrket gjennom lov, mister de som ønsker å hjelpe flere muligheter. Samtidig er det ikke gitt at de som ønsker å hjelpe vet hva som hjelper. Kanskje stanget jeg hodet i veggen fordi jeg ikke var til hjelp.

Likevel håper jeg at de som har som jobb å vedta proposisjoner, registrerer og tar på alvor det fagfolk skriver om en holdningsendring blant unge når det kommer til hvor farlig eller ikke rusmidler er.

Ikke fordi jeg har tro på skremmebilder vi gjerne ble servert i gamle dager, at heroinen lå og glitret så dødsfarlig om vi tok imot den jointen på fest. Det skulle jo ikke så mye til å finne ut at det var tull. Tull, som jeg håper folk som jobber i holdningsbransjen har sluttet med. Det er ekstra viktig når man blant annet konkurrerer med rusestetikk fra glansete overflater i diverse popkultur.

Vi kan altså ikke se lett på at flere unge nå tror at rusmidler er ufarlig, selv om vi både har mer forskning på hvor farlig også tilsynelatende harmløse stoffer som cannabis er, i tillegg til at en kan bestille ditt og datt syntetisk hjem i postkassa.

Det er noe med signaleffekten til en generell avkriminalisering. Noen har allerede soset det sammen med presedens eller legalisering, uten at det er så stilig. Verre er det når ideen om at ti gram hasj i uka ikke er farlig fester seg. For ikke å snakke om to gram kokain eller heroin for en uferdig hjerne, eller kanskje heller noe benzo til tretti kroner på torget. Litt snodig forebygging, dette, i hvert fall når denne hjernen skal få avslå hjelp.

Et menneske på politisk kvarter sa noe sånt som at hun var sosialdemokrat og derfor ikke kunne gjøre forskjell. Det som blir mindre sosialdemokratisk her, vil være det ikke å gjøre forskjell på unge mennesker i startfasen og voksne folk som lener seg tilbake i rekreasjons(mis)bruk eller tryna i overforbruk for lenge siden. Ja, vet at en mindreårig vil måtte stille til rådgivningssamtale. Er det tilstrekkelig forebygging av framtidige overdoser at denne deretter kan avslå tilbud om oppfølging?

Pendelen svinger over den illegale delen av rusfeltet. Helst ikke for langt ut i den andre enden, før den kanskje treffer midten om for lang tid. La oss håpe at oppfølgingen av ungdom ikke har gått i grøfta etter Stortingets behandling. Vi er jo enige om at folk som trenger hjelp ikke skal i fengsel.

Svarte skjermer

Når Arbeidsgiverportalen skal veilede ledere om digitale møter, er ikke OM man skal delta visuelt en problemstilling. Det blir kun nevnt at det er viktig at folk ser i kamera, så det går an å få øyenkontakt. Det står ingen begrunnelse eller noe om retten til å unngå slik kontakt. Kanskje er det fordi arbeidsgivere eier sine arbeidere mer enn skolen sine elever, men det kan også være fordi det er lurt med kontakt. Lurt for (sam)arbeidet. I hjemmekontorbransjen vil de kanskje kalle det momentet i organisasjonen. I skolen kaller vi det læring.

Under skolestengningen i våres, tok det ikke lang tid før elever og studenter hadde sosialisert hverandre til å slå av kameraet. Før den tid, og innen vi fant ut av det der med å legge på bakgrunn, rakk vi å få sett noen gardiner, vegger og ikke minst dyner.

Først ble jeg overrasket. Det hadde vært noe selvsagt å ha kameraet på. Etter hvert forsto jeg at det kan handle om ungdommens rett til ikke å bli sett. At flere kan ha gode grunner til det. Likevel vet vi en del om de dårlige grunnene også. Den samme historien gjentar seg i akademia. Gjør den det på hjemmekontoret?

Selv om elever må finne seg i å bli sett hvert eneste sekund mens de er på skolen, og det fra alle vinkler, skal de på digitalskolen få være i fred. Jeg registrerer at noen skoler har regler som krever visuell tilstedeværelse, men også at lærere som ytrer seg negativt om manglende sådan, får streng beskjed om at elevene ikke har valgt dette selv, og dessuten kan læreren se å varte opp med et spenstig opplegg som kan friste ungdommen til å vise ansikt.

Det er ikke vanskelig å forstå noen av motforestillingene. At det kan se ugreit ut der hjemme, kan kamufleres med både kameravinkel og bakgrunn, men at medelever markerer ubehag idet x går inn i timen, er det vanskeligere å verge seg mot. Hjemmeskolen er ikke det beste åstedet for jobbing med klassemiljø.

Samtidig kan det være interessant å dvele ved det å blankt avfeie at lærere og forelesere opplever jobben som mindre meningsfull når den består av å stirre inn i en skjerm som utelukkende består av elevers initialer og taushet. Det får de tåle, fnyses det.

Joda, jeg tåler det. Jeg tåler det så godt at jeg bare spør om kamera når vi har fagsamtaler. Jeg roper opp, ringer opp de som ikke møter og gir oppgaver som kan løses alene eller i gruppekanaler. Uten et eneste ansikt er det null problem å registrere hvem det er som stadig legger seg paddeflat under radaren for å døse framfor å jobbe.

Likevel får denne litt defensive holdningen meg til å undre. Hvorfor skal ikke lærere og forelesere få melde fra om en tendens til å vike unna i digitalskolen? Ikke alt handler om at elever og studenter vil sove eller sløve framfor å delta. Alt handler heller ikke om ugreie hjemmeforhold, mobbing eller sårbarhet. Men uansett hva det handler om, er det ikke greit at vi sier noe om det?

Og hvorfor blir det ikke tålt at noen samtidig sier noe om opplevelsen av å glo inn i en svart og taus skjerm? Er arbeidslivet blitt sånn at vi ikke kan kreve noe av det, og i hvert fall ikke mening eller kontakt? Selv ikke vi som har relasjoner som jobb? Hva sier det om yrkesstoltheten vår når det er vel så mange lærere som folk fra andre profesjoner som fnyser av disse spørsmålene?

Jeg har ikke sett at dette med å vise ansikt er blitt tematisert i særlig grad i hjemmekontorbransjen. Tidligere kan jeg huske at vi regnet med tekniske problemer når folk ikke dukket opp i ruta. Når jeg spør hjemmekontorfolk om de deltar visuelt på møter, så svarer de at selvsagt gjør de det, med mindre sammenhengen er så stor at det blir meningsløst.

På sett og vis har slike anektdoter overføringsverdi til klasserommene. Mine store grupper havner fort i webinar-land, men når de blir delt i gruppemøter, havner de i morgenmøte-kategorien. Viser de ansikt av den grunn? -Jaaa! roper like mange som dem som freser nei eller hold opp og mas om det der.

Uansett, når Arbeidsgiverportalen skal veilede ledere om digitale møter, er ikke OM man skal delta visuelt en problemstilling. Det blir kun nevnt at, for øyenkontakt, må folk se i kamera. Det står ingen begrunnelse eller noe om retten til å unngå øyenkontakt.

Kanskje er det fordi arbeidsgivere eier sine arbeidere mer enn skolen sine elever, men det kan også være fordi det er lurt med kontakt. Lurt for (sam)arbeidet. I hjemmekontorbransjen vil de kanskje kalle det momentet i organisasjonen. I skolen kaller vi det læring. Eller forberedelser til arbeids- og samfunnsliv.

I skolen vet vi også at det sjelden blir læring av tvang. Jeg vet ikke hvordan de løser det i arbeidslivet når demotiverte kolleger melder seg ut av morgenmøtet. Kanskje venter de på gjenåpning av samfunnet, og glemmer et øyeblikk at det også var mange demotiverte studenter og arbeidstakere før viruset kom. Det blir læring og utvikling likevel, bare ikke for alle.