Myndigheter, dobbeltkommunikasjon og KI

Det overrasker kanskje ingen som kjenner meg at jeg bare ble mer gretten av å klikke meg gjennom Utdanningsdirektoratets splitter nye kompetansepakke om kunstig intelligens i skolen.

Hvis jeg ble mer kompetent av det, fikk jeg det altså ikke med meg. Bare illustrasjonen, som også illustrerer dette innlegget, irriterer meg. Jeg har lyst til å utsette det hele for en kritisk diskursanalyse, og det sier ikke så reint lite.

Initiativ skal vi like. Når informasjon blir kalt kompetansepakke, forventer en også at målgruppa er folk som kan lite fra før. Jeg håper at vi er enige om at folkeopplysning krever klar og tydelig informasjon. Lite rom for tolkning. Null motstridende informasjon.

Når det er myndighetene som kaller informasjon for kompetansepakke, ja, da er denne mottakeren ekstra opptatt av at sånt er på plass. Hvorfor? Fordi det er et poeng at folk gjennom økt kompetanse skal bli i stand til å ta mer kvalifiserte valg.

Da liker jeg ikke normative henvendelser av typen: «Vi må lære elevene når og hvordan det er hensiktsmessig å bruke KI». Jeg kan faktisk ikke fordra det. Og jeg får spørsmål:

Hvem er «vi»? Ettersom jeg logget meg inn som lærer (det andre alternativet var leder), må jeg tolke «vi» som alle lærere i alle fag. Betyr det at fra og med 24. februar i år, altså datoen for pakkeslippet, så «må» alle lærere dette? Og da med hvilken hjemmel, at det står noe løst om kritisk bevissthet i rammeverket for digital kompetanse?

Og ikke minst: hvordan skal «vi» lære elevene hvordan det er hensiktsmessig å bruke KI når vi helt åpenbart ikke kan be dem om å bruke en hel del av det vi kaller KI så lenge de er i klasserommet?

Det framgår av pakka at selv om KI er en samlebetegnelse for en hel del, er ChatGPT en sentral del av både dette som direktoratet har samlet sammen og ikke minst det faktum at de har gjort akkurat det. Når det er bakteppet til utsagnet «Vi må lære elevene» dette, går de ganske langt i å dytte nettopp ChatGPT, altså en syntetisk samtalepartner som ble lansert i november i fjor, inn i klasserommet tre måneder seinere.

Kompetansepakka, eller skal vi kalle det læringsstien, eller noe, har sine styrker, for eksempel Inga Strümke, men også lite egenprodusert og til dels kommersielt produsert innhold, og ikke minst: skoleeksempler på dobbeltkommunikasjon, som punkt 1.11: Lærerens teknologidilemma. Nemlig spenninga mellom teknologi og personvern.

Overskriftene innbyr til og med meg til å rope jippi! Utdanningsdirektoratet har jo skjønt det.

Og selvfølgelig har de det. Direktoratet veit godt at elevers personvern har vært så å si ikke-eksisterende på litt for mange skoler i litt for mange år, noe som er et myndighetsansvar, altså deres ansvar. Derfor ligger mye an til å bli gjenstand for en betydelig innstramming om kun kort tid. Men i stedet for å bruke muligheten til å framstå som en kompetent underliggende etat i så måte, gjør direktoratet en del annet.

Eller, de gjør jo i og for seg som seg hør og bør, nemlig sier at personvern er viktig, at en ikke skal ta i bruk ny teknologi ukritisk, at tjenester som har feidepålogging er best, at åpenhet om hva info brukes til er viktig, og så videre. I det hele tatt informeres det godt om hva hensynet til personvern går ut på.

Men direktoratet informerer ikke om at de fleste KI-tjenestene som de har lenket til i den samme kompetansepakka IKKE ivaretar det hensynet til elevers personvern, selv om de sier at det er så viktig.

Hvorfor lenker de da? For å være greie? For at vi som ikke skjønner stort skal kunne manøvrere i hva dette greiene med KI faktisk er? Det er kanskje prisverdig, men da må direktoratet sannelig gjøre oss oppmerksomme på akkurat det, at det er for lærere som privatpersoner, hvis vi vil utforske litt (hvis vi synes det er greit å gi fra oss personlig info samtidig).

For ikke å snakke om at direktoratet ikke kan si dette her samtidig som de formaner oss til å lære opp elevene i det.

Jeg kan ikke annet enn å savne salige Georg Apenes. Noe innmari.

At vi i det hele tatt har et skinn av et digitalt personvern i Norge, kan de som synes at akkurat det er brysomt, skylde på han for. I hans velmaktsdager var det blant annet overvåkingsteknologien vi diskuterte, og han var helt kompromissløs i møte med tåkehuene som ikke syntes det var noe problem. Du veit, de som rallet at «jeg har ikke noe å skjule».

-Det har da ikke jeg heller, sa Apenes, -men jeg vil likevel gå på do i fred. Det var også Apenes som sa at han i sakens anledning, altså den som handlet om å styrke personvernet, var særlig bekymret for UH-sektoren, altså vi som helst skal vite bedre.

Er det noe jeg ønsker for framtida, bortsett fra fred på jord og at de med makt tar klimakrisa på alvor, er det at noen som vil oss vel får makta over digital intelligens. Noen som skjønner at selv om digitalisering selges inn som noe demokratisk, er det sjelden det.

Og ja, jeg har fått med meg at det er ute av tuben, som en hel del annet. Det betyr ikke at vi skal ha et deterministisk forhold til det.