Kan vi snakke om fravær?

Det er helt absurd at en elev fra nå av, mens vi andre skal teste oss ut av ethvert fravær, kan sende en melding om at det klør litt i halsen i dag eller jeg har litt vondt i hodet etter den siste vaksinen eller jeg tror jeg har fått korona igjen, selv om jeg ikke er sikker på om jeg har symptomer, eller noe i den duren. Det er meningsløst for meg som lærer å ta stilling til om noe av dette er 10% funnet på fordi det var kjedelig å stå opp i dag, men når enkelte elever allerede har hatt korona to ganger og fire luftveisinfeksjoner hittil i år, kan en jo lure litt. Jeg lurer i hvert fall på om ikke fraværet hadde gått ganske drastisk ned om vi i det minste førte det på vitnemålet.

Vi trenger en foreldreaksjon

Tjue år etter Pisa-sjokket, kuttes det i skolebiblioteker, også i rike kommuner – i tillegg til at det lekes med tanken om å fase ut at skolebibliotekene skal være en del av skoletilbudet. I tillegg er innkjøp av papirbaserte lærebøker i fritt fall, og det særlig i grunnskolen, der elevene skal etablere seg som lesere. Lesere. Det er sånne som etter hvert skal bruke mer og mer avanserte leseferdigheter til å tilegne seg kunnskap og ferdigheter i alle fag og områder av livet, det være seg avslag på søknader eller kravspesifikasjoner.

Du må kunne, også mer enn du kan

Jadda, kunnskapen finnes på internett også, og hensiktsmessige søkestrategier er ikke uten betydning. Likevel er det ganske forstyrrende når det ikke er noe som helst som sitter såpass i knollen at en noen ganger bare kan sette i gang å bruke kunnskapen uten å måtte klø seg i huet og gugle og ta en sjans og en snarvei. En snarvei som fort blir en omvei fordi algoritmene ikke er innstilt på norske læreplaner. For ikke å snakke om hvor tynt an vi ligger hvis strømmen går eller noe annet ryker.

Voksenopplæring til hjemmekontorister som tror på julenissen

Lavere tiltaksbyrde, sånn den er blitt innrettet i Norge, betyr i praksis at de voksne siver ut av barnehager og skoler, og at de som er igjen er slitnere enn vanlig. Når skoler må såkalt stenge, er det altså vel så ofte på grunn av mangel på folk som intensivering av smittevern. Lavere tiltaksbyrde, sånn vi har blitt nødt til å innrette den i skole, betyr manglende smittevern for både elever og ansatte. Den jula vi sitter i klisteret på nå er blant annet et resultat av at vi som til hverdags er i skole, har tatt med oss smitte hjem.

Det handler ikke om sårbare barn

Vi er på sårbare-barn-kjøret igjen. Mens smittetallene var lavere har det vært lite prat om at når ressurser knipes fra skole og barnehage, så går det alltid mest utover de som i utgangspunktet har det tøffest. Unger som blir usynlige i altfor store klasser. Dem med særskilte evner og behov som blir sittende på etFortsett å lese «Det handler ikke om sårbare barn»

Trafikklys i veien

Folk som sitter og kniper øynene sammen mens pekefingrene deres sitter fast i ørene. De folka tror at dette er skjerming av barn og unge. At det blir skole av sånt, men i realiteten blir det mye oppbevaring og selvstudium på elevene, og vi veit jo hvor klassedelt sånt foregår. I fjor på disse tider ba vi om rødt nivå. Ikke fordi vi var kolerikere som ventet virus-armageddon hvert øyeblikk, men fordi vi ønsket forutsigbarhet. I våre huer kunne det bidra til en slags skjerming av barn og unge.

På tide med et sabbatsår

Når foresatte i indignasjon klager til rektor over at kroppsøvingslæreren ikke gir tilstrekkelige framovermeldinger, så bør de få vite at deres håpefulle er en av tre hundre og at det nødvendigvis må bli litt relasjoner på samlebånd da. Eller ser vi helst at enda en lærer brenner ut? Jeg veit ikke helt hvor jeg vil med dette. Eller, jeg veit at jeg vil si det, men jeg veit ikke helt hvordan vi løser det. Vi som har femti eller hundreogfemti eller tre hundre elever vil få det bedre av at det blir gjort noe med klassestørrelser eller at vi kunne fått lov til å dele gigaklassene med en kollega, men kreftene det tar å stå i førstelinja forsvinner aldri helt. Så hva med å få lov til å ta pause, bare sånn innimellom?

Stakkars Oslo

Hver gang jeg hører folk si at vi som er medlemmer i ett av de små forbundene burde melde overgang til det store, for sammen er vi sterke, da tenker jeg at joda, i prinsippet er vi sterke alle sammen, men Oslo-skolen er kanskje ikke akkurat et utstillingsvindu til hvor fint en kan få det når det er ett forbund som medbestemmer aleine. For en skarve utenforstående provinslærer som ikke har det så aller verst, ser det faktisk ut som makta rår grunnen ganske aleine, og da må jeg med skam å melde si at med makta mener jeg arbeidsgiver.