44 lærere som får lov til å streike

I Drammen og Horten er vi foreløpig på streikevakt, og for øyeblikket de eneste lærerne i Norge som får lov til å streike. Lærerstreiken er blitt redusert til en kuriositet. Det er en skam. Og når det er så galt, et privilegium å stå her. Heldigvis er organisasjonsgraden høy i skolen, også fordi vi lærereFortsett å lese «44 lærere som får lov til å streike»

Det er mye jeg kan streike for

Sittende regjering har gjort det å devaluere lærere til en kunstform ved å peke på vår manglende kompetanse hver gang reelle problemstillinger er blitt reist. Bare vi var litt flinkere, ville vi jo ha fikset det, liksom. Fort gjort ikke å reagere på det. Alle har jo hatt en dårlig lærer, liksom. Nå svarer vi. Ja, det er ikke nok kvalifiserte folk her. Dere sliter med å rekruttere folk som skal forberede elevene, som forresten ikke vil bli lærere, til sånne yrker som skal bære oss gjennom eldrebølge og det grønne skiftet. Neste gang jeg skal streike, håper jeg forresten at det er for en arbeidstidsavtale og rammevilkår som gir meg tid til jobben min, som er å se og tilrettelegge for hver enkelt av de elevene.

Pandemiskoledepartementet

Vi godt voksne som skal dele trange korridorer og rom med dem unner jeg å være friske i sommer. I normale år blir vi invitert ned i første etasje her på skolen for å få influensavaksine. I år er visst vaksinering av lærere vanskelig å få til. Jeg skjønner at helsefolk må få bestemme over helsa til folk, men savner altså at de også gjør en anstendig jobb med å lytte når kunnskapsfolk informerer om smittevern i praksis her i kunnskapsbransjen. Mens smittetallene går ned og folk slutter å bekymre seg ligger vi altså her. Under bussen. Jeg ønsker så inderlig at alle lærerkolleger blir liggende musestille så vi ikke pådrar oss smitte sånn nesten rett før sommeren.

Lønn i himmelen

Jeg har forresten tidligere skrevet at goodwill er for pyser, men det kan jo jeg så kjekt skrive som ikke har ansvar for forhandlingsresultat. Men til seinere planlegging av konfliktperioder skulle jeg ønske at lærerorganisasjonene kunne stå sammen om streikeuttak, så vi som er organisert slipper å gå på jobb på tross av at vi har like god grunn til å streike som kollegene våre.

Arbeidsro eller lekser?

Ved jevne mellomrom må vi diskutere lekser. Det vil si at vi ved jevne mellomrom må diskutere skolearbeid. Det burde være unødvendig. Ikke fordi det overhodet ikke er noe å snakke om. Det finnes kanskje fortsatt folk i skolen som gir lekser for leksers skyld eller ikke reflekterer over vitsen med dem? Eller driver medFortsett å lese «Arbeidsro eller lekser?»

Flink på skolen

Også de såkalt flinke kommer med eller uten selvforakt, tårer og utmattelse til de grader at det kan slå beina under de fleste. Snakker du med folk som jobber på BUPA, får du vite at de har egne behandlingsopplegg for ungdommer som ikke klarer å sette grenser for eget skolearbeid. Samlebegrep som skolevegring eller underyting handler også blant annet om noen av disse elevene. Det blir ikke nødvendigvis bedre av nivådeling. Ei heller av å underspille at konseptet fritt skolevalg også rommer en del ufrihet. På en dårlig dag kan jeg sikkert også tenke at enkelte privilegerte foresatte kan ta seg en bolle eller avspaseringsdag i ny og ne for å reflektere over om de ønsker å rollemodellere det gode liv eller at det er viktig å bli lege eller advokat.

Time etter time forsvinner

Når skoleeier dytter enda flere elever inn i klassene og setter av enda færre timer til å få jobben gjort, blir det mindre fleksibilitet, variasjon, prosess, tilrettelegging og vurdering for læring. Det er enkel matematikk, og selv om det er helt pyton å fronte et dårligere tilbud når du veit at det kunne vært bedre, må vi være klare på rollen vår. Vi kan ikke ta det personlig.

Våge seg inn i skolen

Jeg er lei av saker med kategoriske påstander fra folk som ikke har satt skolebein på tjue år, men som fordi de har oppnådd en status på et annet felt får uttale seg skråsikkert om et felt vedkommende helt åpenbart mangler kompetanse på. Samtidig som kulturfeltet endrer seg til at skuespillere skal ha legningen eller diagnosen de spiller, blir altså folk som opererer i virkeligheten, og da sikkert ikke bare lærere og ikke bare i pressen, systematisk utelatt. Nok.
Når jeg igjen ser en sånn sak, kommer jeg til å henge den ut i sosiale medier og jeg oppfordrer alle andre sure tryner til å gjøre det samme. Kanskje er det fåfengt, men kanskje smetter en sånn uthenging en vakker dag ut av ekkokammeret og blir lest av en redaktør som ber skolejournalisten sin om å ringe noen som jobber i skole. Fordi det faktisk ligger historier her også.

Er fagfornyelsen en innovasjon?

Der den er på sitt mest åpne, er det en læreplan mest for lærere med bøtter av erfaring. Der den er på sitt mest svulstige («vurderingen skal bidra til lærelyst»), er det en plan mest for læreplanleggernes barn. Og der den legger de sterkeste føringene, som tverrfaglighet og utforsking, ser den ut til å tryne på hoppkanten fordi den er kjørt ut i en tid der skolebudsjetter spises opp av regionreform mens pandemien fortærer humankapitalen.