En mørk dag

I dag ble det flere rømmelærere. Alle som har vært i læring, og tatt det på alvor, veit at kunnskap koster. Det koster ikke bare mindreverdighetskompleks og prestasjonsangst. Det koster også penger. I møte med en god del yrkesgrupper synes det faktum udiskutabelt. Til en viss grad har også tariffsystemet i det offentlige gjenspeilet atFortsett å lese «En mørk dag»

Brems eksamenseksperimentet

Selv om den åpenbare konklusjonen er å utstyre elever med tekster på papir, forsvinner ikke de digitale betingelsene. Mer arbeid må til for å trene elever på hensiktsmessig lesing i digitale medier, i tillegg til at vi trenger en klarere bevissthet om hva det er hensiktsmessig å bruke teknologien til og ikke. Dette finnes det allerede en god del kunnskap om, men lite tyder på at vi allerede er kommet dit at elevene våre er klare for å vise sluttkompetansen sin i en heldigital eksamen. Derfor er det på høy tid å tråkke på bremsen, så vi ikke sender en bråte elever inn i en eksamenssituasjon der det blir spent bein i stedet for å gi anledning til flere muligheter til å vise bedre forståelse.

Lekser, nå igjen

Hvis en familie bestemmer at det beste for sitt barns læring og utvikling er at det ikke skal være lekser, skal det fint la seg gjøre uten at et kommunestyre trenger å vedta at alle skolens barn av den grunn ikke skal ha lekser. Å tro at leksefri for alle er veien å gå for sosial utjevning, er alvorlig dust. De foresatte som har tatt seg faen på at unga deres skal gjøre det bra på skolen, kommer til å sørge for at de gjør den jobben som må gjøres, uansett. Det kommer også en god del andre foresatte til å gjøre i større eller mindre grad. Og da står de tilbake som sjelden blir fulgt opp, hverken her eller der. Som vanlig.

Skolen er ved et veiskille

Og, nei, det handler ikke om at vi med mer utdanning er mer verdt. Det handler om at vi har noen år å ta igjen fordi vi prioriterte å skaffe oss den kompetansen som, med skam å melde, det påstås at kreves for å jobbe som lærer i skolen. Den prioriteringa der tok år. Der jevnaldrende kunne starte lønnsarbeidet og med det dra inn de langt høyere lønningene lenge før oss, dreiv vi og kvalifiserte oss. Vi fulgte reglene. Nå sitter vi med skjegget fullt av postkasser.

Livsmestring meg her

Når livsmestring blir redusert til avspenningsøvelser og tilsvarende, er det uting som blant annet fører til å individualisere det trøbbelet en faktisk kan ha med å mestre livet, også det trøbbelet som så definitivt er forårsaket av andre. Tidligere i sommer publiserte forskere fra fem britiske universiteter et resultat av en åtteårig studie av effekten av øvelser i mindfulness i hundre av landets skoler. Hva fant de? At avspenningsøvelser ikke forbedrer elevers psykiske helse. Elevene kjeder seg mens de holder på og noen ganger resulterer det i økt risiko for mentale helseplager hos de som allerede er utsatt.

Utenfor mobbering eller vennesirkel

Årsakene til skolevegring er komplekse, men jeg er sikker på at for en del elever er det ganske uproblematisk at det foregår skolearbeid på skolen. Det som er mer trøblete er det helvetet som er de andre. Det holder at én av de andre er en som styrer de rundt seg med jernhånd, som hopper når den ene sier utesteng. Dette kan skolen ta opp med foresatte til de blir grønne i trynet, men det er langt fra sikkert at denne ene kommer til å reagere noe annerledes på det enn å intensivere plagingen. Heller ikke dette er nytt.

Slutter, men ikke som lærer

Det hadde vært kult om enda flere lærere kunne briske seg i det offentlige ordskiftet og som kilder til nyheter om skole. Vi trenger å være dem som setter dagsorden, for det er ingen som kan feltet som oss. Ingen. Når andre får sette dagsorden, blir både omtalen av skolen og beslutningene som tas dårligere. Hva er det som gjør at en journalist for eksempel tenker at eleven har bedre forutsetninger til å uttale seg om rammebetingelser enn for eksempel en lærer? Og hvorfor må vi stille spørsmålet, for det burde jo være selvsagt at begge kommer til orde i samme sak? Oppholder ikke journalisten seg allerede på skolen når elevene blir intervjuet? Er det ikke mulig å oppdrive en lærer eller til nød en skoleleder der?

Jakten på vurderingsgrunnlaget

Heldigvis er de fleste elever både til stede, gode til å vurdere egen kompetanse, tåler å gå for lut og kaldt vann mens andre får privatundervisning og mangler frekkhetens nådegave. De fleste elever redder helsa til de fleste faglærere, mens de færreste gjør så mye ut av seg at det pinadø er på håret at den helsa holder.

KS kan ikke rekruttering

Bak dette sprell levende problemet som årets lønnsoppgjør er, kvitrer KS at det ikke er så viktig med lærerutdanning. Det kan være greit å nevne hva KS er. KS er kommuneøkonomien. Det er den som styrer skolen, ikke Kunnskapsdepartementet. KS er også politisk styrt, men det vil ikke de politiske partiene snakke om når de en sjelden gang nedlater seg til å snakke om skolepolitikk. Elendig rekrutteringspolitikk over år er KS. Det slår inn i skolen hver eneste dag, det der at ingen gidder å holde KS i øra.