Vinne eller bremse teknofesten?

Som forelder forventer jeg at skolen forholder seg mer til denne framtida enn den Kunnskapsministeren sitter fast i. Nemlig den der skolen forvalter personvernet til elevene og ikke hiver dem inn gapet til lite transparent teknologi. Det er helt avgjørende for at jeg skal ha tillit til skolen. Jeg tror det krever at sjefen på toppen blir mer edruelig enn jeg var tilbake på nittitallet.

Myter og babbel om digitalisering i skolen

Andelen elever som er på et lavt digitalt mestringsnivå er minst like stor som andelen elever som er på et lavt mestringsnivå i lesing. Det er også ofte de samme elevene. Skolen har plikt til å by dem mer enn vi for øyeblikket gjør.

Kunstig intelligens og menneskelig uførhet

Selv om det er mørketid og hjernen er som sirup i timer etter at klokka har ringt, og noen ganger resten av dagen, hender det at jeg får med meg nyheter. Trolig fordi jeg kjører til og fra jobb om vinteren, og inni bilen er det radio med nyheter. To nyheter sitter jeg igjen medFortsett å lese «Kunstig intelligens og menneskelig uførhet»

Lære eller være på skolen?

Det sitter en stipendiat i Trondheim og teller oss. Det er et sabla viktig arbeid hun gjør, Elise Farstad Djupedal, for det har blant annet ført til at hun har funnet et helt ekstra skoleår. Jeg snakker ikke om det året som ble innført etter at 6-åringene ble pisket inn i skolen med gulroten atFortsett å lese «Lære eller være på skolen?»

Forskjeller i menneskebransjen

Jeg bor i en kommune som skårer lavt på den der indeksen som heter levekår. Du veit, den som måler hvor mange sosialklienter, hvor lav eller høy lønn, hvor mange resepter, kanskje tar de også med pensjonister når de teller og måler. Den der. Som det forresten kan se ut til at SSB ikke harFortsett å lese «Forskjeller i menneskebransjen»

Hvordan bli en rømmelærer

Utsagn i den duren er også uttrykk for hersketeknikker som bidrar til å sementere et inntrykk, også i profesjonen, om at dette er noe lærerne rår over selv og derfor, om vi bare argumenterte bedre og klarere, så vil situasjonen endre seg. Men det trylleslaget finnes ikke som kan simsallabimme bort at lærernes status har sunket parallelt med overgangen til det såkalte kunnskapssamfunnet.

En mørk dag

I dag ble det flere rømmelærere. Alle som har vært i læring, og tatt det på alvor, veit at kunnskap koster. Det koster ikke bare mindreverdighetskompleks og prestasjonsangst. Det koster også penger. I møte med en god del yrkesgrupper synes det faktum udiskutabelt. Til en viss grad har også tariffsystemet i det offentlige gjenspeilet atFortsett å lese «En mørk dag»

Lekser, nå igjen

Hvis en familie bestemmer at det beste for sitt barns læring og utvikling er at det ikke skal være lekser, skal det fint la seg gjøre uten at et kommunestyre trenger å vedta at alle skolens barn av den grunn ikke skal ha lekser. Å tro at leksefri for alle er veien å gå for sosial utjevning, er alvorlig dust. De foresatte som har tatt seg faen på at unga deres skal gjøre det bra på skolen, kommer til å sørge for at de gjør den jobben som må gjøres, uansett. Det kommer også en god del andre foresatte til å gjøre i større eller mindre grad. Og da står de tilbake som sjelden blir fulgt opp, hverken her eller der. Som vanlig.

Skolen er ved et veiskille

Og, nei, det handler ikke om at vi med mer utdanning er mer verdt. Det handler om at vi har noen år å ta igjen fordi vi prioriterte å skaffe oss den kompetansen som, med skam å melde, det påstås at kreves for å jobbe som lærer i skolen. Den prioriteringa der tok år. Der jevnaldrende kunne starte lønnsarbeidet og med det dra inn de langt høyere lønningene lenge før oss, dreiv vi og kvalifiserte oss. Vi fulgte reglene. Nå sitter vi med skjegget fullt av postkasser.

Slutter, men ikke som lærer

Det hadde vært kult om enda flere lærere kunne briske seg i det offentlige ordskiftet og som kilder til nyheter om skole. Vi trenger å være dem som setter dagsorden, for det er ingen som kan feltet som oss. Ingen. Når andre får sette dagsorden, blir både omtalen av skolen og beslutningene som tas dårligere. Hva er det som gjør at en journalist for eksempel tenker at eleven har bedre forutsetninger til å uttale seg om rammebetingelser enn for eksempel en lærer? Og hvorfor må vi stille spørsmålet, for det burde jo være selvsagt at begge kommer til orde i samme sak? Oppholder ikke journalisten seg allerede på skolen når elevene blir intervjuet? Er det ikke mulig å oppdrive en lærer eller til nød en skoleleder der?