En mørk dag

I dag ble det flere rømmelærere. Alle som har vært i læring, og tatt det på alvor, veit at kunnskap koster. Det koster ikke bare mindreverdighetskompleks og prestasjonsangst. Det koster også penger. I møte med en god del yrkesgrupper synes det faktum udiskutabelt. Til en viss grad har også tariffsystemet i det offentlige gjenspeilet atFortsett å lese «En mørk dag»

Lekser, nå igjen

Hvis en familie bestemmer at det beste for sitt barns læring og utvikling er at det ikke skal være lekser, skal det fint la seg gjøre uten at et kommunestyre trenger å vedta at alle skolens barn av den grunn ikke skal ha lekser. Å tro at leksefri for alle er veien å gå for sosial utjevning, er alvorlig dust. De foresatte som har tatt seg faen på at unga deres skal gjøre det bra på skolen, kommer til å sørge for at de gjør den jobben som må gjøres, uansett. Det kommer også en god del andre foresatte til å gjøre i større eller mindre grad. Og da står de tilbake som sjelden blir fulgt opp, hverken her eller der. Som vanlig.

Skolen er ved et veiskille

Og, nei, det handler ikke om at vi med mer utdanning er mer verdt. Det handler om at vi har noen år å ta igjen fordi vi prioriterte å skaffe oss den kompetansen som, med skam å melde, det påstås at kreves for å jobbe som lærer i skolen. Den prioriteringa der tok år. Der jevnaldrende kunne starte lønnsarbeidet og med det dra inn de langt høyere lønningene lenge før oss, dreiv vi og kvalifiserte oss. Vi fulgte reglene. Nå sitter vi med skjegget fullt av postkasser.

Slutter, men ikke som lærer

Det hadde vært kult om enda flere lærere kunne briske seg i det offentlige ordskiftet og som kilder til nyheter om skole. Vi trenger å være dem som setter dagsorden, for det er ingen som kan feltet som oss. Ingen. Når andre får sette dagsorden, blir både omtalen av skolen og beslutningene som tas dårligere. Hva er det som gjør at en journalist for eksempel tenker at eleven har bedre forutsetninger til å uttale seg om rammebetingelser enn for eksempel en lærer? Og hvorfor må vi stille spørsmålet, for det burde jo være selvsagt at begge kommer til orde i samme sak? Oppholder ikke journalisten seg allerede på skolen når elevene blir intervjuet? Er det ikke mulig å oppdrive en lærer eller til nød en skoleleder der?

KS kan ikke rekruttering

Bak dette sprell levende problemet som årets lønnsoppgjør er, kvitrer KS at det ikke er så viktig med lærerutdanning. Det kan være greit å nevne hva KS er. KS er kommuneøkonomien. Det er den som styrer skolen, ikke Kunnskapsdepartementet. KS er også politisk styrt, men det vil ikke de politiske partiene snakke om når de en sjelden gang nedlater seg til å snakke om skolepolitikk. Elendig rekrutteringspolitikk over år er KS. Det slår inn i skolen hver eneste dag, det der at ingen gidder å holde KS i øra.

Slipp ungdommen fri fra russeri

Kanskje burde jeg ikke skrive om russen. Jeg kommer greit ut av det med dem. Så lenge de holder seg unna bronkitten og ikke er altfor bakfulle i timene mine, utsetter jeg dem ikke for Dag Solstad. Men blir det for mye folk med baris under pulter, må de lese om opptil flere mannspersoner somFortsett å lese «Slipp ungdommen fri fra russeri»

Langtidsoppgave meg her og der

Lar en den såkalte langtidsoppgaven erstatte eksamen, vil skolen bidra til å sementere sammenheng mellom sosiokulturell bakgrunn og resultater i enda større grad enn den allerede gjør. I stedet slår jeg et slag for den gode gamle langtidsoppgaven, altså heldagsprøven. På ramme alvor.

Relansering av skam i livet

Ikke engang familien er et slikt sted der felles referanserammer eller språk eller skikk eller bruk etableres og næres. Den fellesarenaen som er tilbake, er skolen. Likevel går vi løs på den. Spikker og skaver, så den skal kunne romme det de andre ikke lenger behersker, men likevel passe til hver enkeltindivids boble, og hvis noen lurte: det lar seg ikke gjøre. Det rakner.

Livet under dyna

Vi registrerer det jo, fraværet, men det gjelds ikke. Så mens enkelte elever har vært borte fra halvparten av årets undervisning, kan de ta med seg et vitnemål fra videregående der det står at de har vært til stede. Dette er selvfølgelig problematisk fordi pynt ser bra ut, men sjelden er det. Mer alvorlig er det at fraværstall er noe det målstyres etter, og når det ikke er noe fravær å snakke om, så er det ikke noe problem med fravær. Det blir derfor en oppskrift på systemsvikt. Bestemt av folk som burde vite bedre langt der inne i Kunnskapsdepartementet.

Målstyring for viderekomne

Det både foreldre og elever burde se etter, er tallene ingen snakker om mens skolene prøver å gjøre seg lekre i markedsmateriell og på åpne dager. Jeg tenker på hvor mange elever skolen er villig til å sette sammen i den samme gruppa, og hvor mange av opplæringslovens timer den samme skolen faktisk har tenkt til å gi dem undervisning. For ikke å snakke om skolen er villig til å bruke penger på ordentlige lærebøker og har en strategi for hensiktsmessig bruk av digitale verktøy og læremidler.