Stakkars Oslo

Hver gang jeg hører folk si at vi som er medlemmer i ett av de små forbundene burde melde overgang til det store, for sammen er vi sterke, da tenker jeg at joda, i prinsippet er vi sterke alle sammen, men Oslo-skolen er kanskje ikke akkurat et utstillingsvindu til hvor fint en kan få det når det er ett forbund som medbestemmer aleine. For en skarve utenforstående provinslærer som ikke har det så aller verst, ser det faktisk ut som makta rår grunnen ganske aleine, og da må jeg med skam å melde si at med makta mener jeg arbeidsgiver.

Hodet opp av prolongering av arbeidstidsavtalen

Vi skal selvfølgelig ikke fire på den ubundne tida. Om noe, skal vi ha mer av den. Om noen vil ha kontortid, er det ingenting i arbeidstidsavtalen som hindrer dem det. Men det er på høy tid å justere blant annet årsrammene så de passer terrenget vi har fått tredd under beina våre, for ikke å snakke om smusstillegg for å redde stumpene i overfylte rom.

Noen tåler jo ingenting (ikke 9a engang)

Vi skal ikke undervurdere saker på statsforvalteres bord. Men isfjellet under det bordet handler om noe annet enn at det flyr en bråte ondskapsfulle voksne rundt i skolen og bare venter på å få plage elever, selv om bare én sånn er en for mye. Det handler også om læreres rettssikkerhet.

En lunken bønn ved et skoleministerskifte

Det holder ikke å trekke tilbake avskilting og firerkrav. Snakk som om du har tillit til og respekt for det vi driver med. Eller, ikke som om, men snakk ut fra at du faktisk har tillit og respekt, og gå for all del i direkte dialog med oss i stedet for utelukkende å snakke med byråkratene som styrer med oss. Og jeg snakker ikke om flere skolebesøk. Jeg snakker om dialog, når det gjelder.

Å bli til eller fullføre

Kanskje er dette et uttrykk for naivitet, men jeg mener det uansett: den delen av Fullføringsreformen som vil kverke fellesfagtimer, som om vi skulle trenge mer individualisme nå, gjør det vanskeligere for oss som jobber i skolen å følge skolens formålsparagraf. Jeg mener at det er ganske alvorlig at skoledepartementet på ramme alvor har satt i gang noe sånt. Lurer du på hva jeg mener, så les læreplanens overordna del.

Veloverveid skolepolitikk, takk

Det har vært mye prat om bedre lærere. Det håper jeg roer seg med ny skoleminister. I mellomtida etterlyser jeg flere skolepolitikere som kan mer om skole og kan uttale seg med en viss tyngde eller overbevisning om mer enn bedre lærere, mat eller lekser. Ikke at det ikke er viktig, men jeg mistenker atFortsett å lese «Veloverveid skolepolitikk, takk»

Bedre lærere er perler for politikersvin

Det hadde vært fint om samtlige lærere var kjempeflinke. Jeg mener ualminnelig dyktige. Sånn at det ikke hadde noen betydning at du som foresatt selv har dårlige skoleerfaringer. Det må da finnes folk som kan gå på en utmerket lærerutdanning, gå ut i læreryrket, treffe din unge og utradere all den dritten du selv harFortsett å lese «Bedre lærere er perler for politikersvin»

Bakframsnakking av læreryrket

Det skjer ikke at jeg snakker profesjonen min ned i klasserommet. Jeg kan ikke se hvorfor i alle dager jeg skulle ha drevet med noe så uprofesjonelt. Dessuten ville det ha svekket troverdigheten min, som er hard valuta i det rommet. Jeg snakker i det hele tatt sjelden med elevene mine om det å væreFortsett å lese «Bakframsnakking av læreryrket»

Aldri fornøyd

Inntil de samme folka skjønner at det er ingen yrker, absolutt ingen, som er så sett av barn og unge, og at dårlig behandling synes og har innvirkning på rekruttering. Jo, da kan de gnåle om at det er vår oppgave å framsnakke dette yrket så mye de vil. Jeg hører ikke hva de sier. Jeg er nemlig altfor opptatt med å saumfare partiprogrammene etter lovnader om redusert klassestørrelse, konkurransedyktig lønn, mindre målstyring og mer veiledning av nyansatte, og et mer bevisst forhold til hva digitalisering kan brukes til i opplæringssammenheng.