Under virusteppet

Hvordan står det til under virusteppet? Jo takk, vi erfarer at skolebyråkratene, på vegne av regjeringen, først bestemmer at vi skal gjøre en dårligere jobb enn nødvendig og deretter at vi skal bruke enda mer tid på å gjennomteste elevene fordi de skal forsikre seg om at vi gjør en god nok jobb.

Mistroisk som jeg er, lurte jeg i høst på om at all virusstøyen kunne gi noen muligheter for folk som ikke er så glad i åpenhet. Ja, med mindre de kan sette ordet på en kopp, da. En kopp som skal signalisere virksomhetens verdier.

Nå har jeg svaret.

Vi blir pepret med beslutninger. Det de har til felles er at de er gjort av byråkrater, trolig på oppdrag fra politikere, for ellers har byråkratene virkelig ikke peiling på oppdraget sitt. De har også det til felles at det er beslutninger som tråkker inn i klasserom, metodefrihet og kvalitet på opplæringa. Enda verre er det når de foregår i det stille.

To eksempler. Mer testing og digitale lærebøker.

Tester først. Vi ser en ny trend i skoleforvaltning at byråkratene får jobbe for seg selv. Nylig  opplevde vi at fagfornyinga gikk fra åpen til lukket da det kom til fornying av eksamen. Nå viser det seg at direktoratet, og det vil jo si regjeringen, som for øvrig har gjort sport av beslutninger i lukkede rom uten referenter, har enda mer på lager.

Det er nemlig jobbet fram nye nasjonale prøver uten tilstrekkelig involvering fra feltet. Så mens fagfornyingas planer er så åpne at de kan gi en fersk lærer hetta, finnes det altså flere ris bak speilet for å kontrollere at jobben blir gjort i nærheten av en tenkt fasit.

Det finnes allerede et omfattende bol av prøver, tester, indikatorer og undersøkelser. Om ikke annet dokumenterer det den manglende tilliten til feltet. På den måten fører disse nye nasjonale prøvene, snekret sammen av hvem vet, dessverre til at mistilliten blir gjensidig. I denne omgang skal jeg ikke mene så mye mer om resultatet så langt enn at premisset det er lagt på ikke holder.

Det blir sagt at alle disse testene ikke tar så mye av skoletiden, men da er ikke all øvingen til testingen tatt med, ei heller at skolene selv også tester. Da yngstemann her i huset begynte i første klasse, hadde de ukestest hver fredag. Resultatet av det, og det som deretter har skjedd, er at det som nå er en åttendeklassing har hatt flere tester enn jeg selv har hatt gjennom hele min skolegang, og da tar jeg med en relativt omfattende høyere utdanning.

Er hun mer kompetent enn jeg var på samme alder? Svaret er sikkert både ja og nei, men viktigere er det at jeg underveis har registrert en slitasje som jeg selv slapp.

Det finnes kanskje skolebeslutninger som er viktige å ta på tross av vi lærere ikke er enige, men når det som blir bestemt går direkte inn i jobben vi gjør, er det opplagt at vi skal ha en hånd på rattet. Valg av digitale og/eller læreverk på papir er en slik beslutning.

Derfor er det bekymringsfullt at det i stor grad er skolebyråkrater som i disse dager bestemmer at enda flere elever i deres kommune neste skoleår skal ha digitale læreverk.

Læreboka er en lang og vanskelig tekst og forskninga er tydelig på at den best forstås på papir. Når en byråkrat velger noe annet på vegne av oss, er det altså mot bedre vitende. Det bryter også med metodefriheten når byråkraten bestemmer at læreren skal gjøre en dårligere og eleven en vanskeligere jobb.

Når vi i tillegg veit at forlagene er langt fra målet om å tilby tilstrekkelige digitale læreverk, bidrar også en sånn beslutning til å pålegge læreren ekstraarbeid for å kompensere manglene. Som kjent får ikke lærere betalt for sånt, fordi skoleeier sier at det har vi for- og etterarbeidstida til. Konsekvensen av det igjen blir at elevene får kjipere opplæring, eventuelt også færre tilbakemeldinger på hva de kan og ikke. Også det har skolebyråkraten bestemt.

Samtidig ser det ut til at forlagene allerede har skutt seg selv i papirfoten.

Papirboka koster gjerne fire ganger så mye som en årslisens på digitalboka. Skoler som ikke har økonomiske muskler til å kjøpe papirboka med en gang, blir hektet fast i en slags abonnementsordning, på samme måte som det på lang sikt er dyrest ikke å kunne kjøpe ut en mobiltelefon med en gang. Dyrt å være fattig, som det heter i luksusfellebransjen. 

Selv om vi trenger læreboka både for å bedre forståelse og avlaste allerede skjermtrøtte elever, skulle jeg også ønske at forlagene la opp til en digital tilgang til elever fra skoler som har kjøpt læreverk på papir. Digitalboka har nemlig også sine fordeler, bare foreløpig ikke mange nok til å oppveie ulempene.

Så hvordan står det egentlig til under virusteppet? Jo takk, vi erfarer at skolebyråkratene, på vegne av regjeringen, først bestemmer at vi skal gjøre en dårligere jobb enn nødvendig og deretter at vi skal bruke enda mer tid på å gjennomteste elevene fordi de skal forsikre seg om at vi gjør en god nok jobb.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s