Penger er ikke alt, men

2020 var et vendepunkt for meg som lærer. Året starta med et malebarisk budsjettkutt til skolen jeg jobbet på. Etter et tips, har jeg den siste uka lest budsjett- og regnskapsdokumenter til skoleeieren som var ansvarlig for det kuttet. Det har ført til at jeg har funnet ut litt for mye om hvordan det som nå heter Vestfold og Telemark fylkeskommune har forvaltet statlige overføringer og skatteinntekter. Jeg har ingen grunn til å tro at praksisen her er veldig ulik den andre steder.

2020 var året denne fylkeskommunen så dagens lys, sammenslått som den hadde blitt. For oss som jobbet i skole, i hvert fall den jeg jobbet på, ble det et mareritt. På nyåret ble vi presentert for et budsjettkutt som framsto fullstendig umulig å forholde seg til. Men vi måtte jo.

Noe av det vi måtte forholde oss til, var at vi ikke fikk ressursene vi trengte, blant annet til å iverksette den nye læreplanen som ble innført det året. Vi fikk heller ikke de lærebøkene vi hadde valgt som de beste for elevene våre, men ble utstyrt med digitale skygger av dem. Det ble mer krevende å få utredet elever med vansker. Gruppestørrelsene ble økt på studieforberedende. Sykefraværet steg proporsjonalt.

Jeg har ikke nevnt pandemien. Jeg skal heller ikke gjøre det. Det har jeg gjort mange ganger før, og det er klart at den kjølhalinga som vi lærere ble utsatt for i den anledning, også bidro til at motivasjon røyk, men her og nå skal jeg holde blikket fast på det helvetes budsjettkuttet.

Jeg har akkurat lest at det samme året saltet denne skoleeieren ned henimot 400 millioner kroner på disposisjonsfondet sitt. Det er til å miste pusten av. Det var altfor mye, også ifølge de myndighetene som overfører penger til kommunene. At praksisen er feil, er uttalt i statsbudsjettet. I årevis. Men pengene ble stående, det året også. Selv om jeg nå ikke en gang jobber i den fylkeskommunen, kjenner jeg meg like forbanna snytt.

Hvorfor det? Fordi jeg den gangen forklarte kuttet med at sentrale myndigheter var så kjipe eller uvitende at de ikke klarte å bevilge de pengene som er nødvendig for å drive blant annet skoler i tråd med Opplæringslovens ymse krav. Det stemmer kanskje ikke. Kanskje veit sentrale myndigheter hva de driver med og dimensjonerer overføringene helt greit.

Men at det er skoleeieren som snyter elevene.

At det er skoleeieren som ikke bekymrer seg over at ganske mange elever ikke får den spesialundervisninga de har krav på, at timer telles bort for alle elever – og at klassestørrelsene i videregående går av skaftet. Hos oss startet høsten 2020 for eksempel med ei tyskgruppe med 36 elever. Tror du det var mange elever som torde å åpne nebbet på tysk inne i det rommet, eller?

Det gjør noe med tilliten dette, når det jeg må spørre om er: har det hele tida vært skoleeieren som tvinger skolene til håpløse øvelser i hvordan radbrekke et opplæringstilbud?

Det er ikke bare de 400 millionene som har gitt meg denne tvilen den siste uka. Jeg venter på at regnskapet for 2022 skal bli publisert, men per utgangen av 2021 var fondet på 1,5 milliarder.

Samtidig er den samla overføringa i år til alle skolene i fylkeskommunen på 1,9 milliarder. Og forresten, min skole er tilgodesett med akkurat like mye som i det helvetes budsjettåret 2020. Mens den posten som heter «Utdanningsdirektør» økte med rundt 110 millioner fra i fjor. Dette gjør at det skal brukes langt flere millioner på Utdanningsdirektøren i 2023 enn en videregående skole med godt over 1000 elever.

Da er vi kommet til avsnittet for topptungt skoleeierskap. Av samla pengebruk på opplæring går en tredjedel til skoleeieren. Det betyr at om fylkeskommunen hadde vært en bistandsorganisasjon, hadde ingen giddet å støtte den. Det burde Utdanningsdirektøren som koster mer enn en skole med over 1000 elever tenke litt på.

Hvorfor bør og må han det? Jo, fordi vi som jobber med den opplæringa han styrer, allerede veit at regnskapet ikke går opp. Det er ikke sjans til å nå krav i lov og læreplaner så lenge han er så rundhåndet i finansieringa av seg og sine, og ikke minst dette fondet som Kommunaldepartementet presiserer er for stort.

Departementet tåkeprater også litt i statsbudsjettet om hvordan fondssparinga eventuelt henger sammen med disse sammenslåingene og forestående skilsmissene. Jeg skjønner ikke helt formuleringene, men skjønner at jeg må spørre: Hva skjer med fondet når denne skoleeieren blir til to?

Og ikke minst: Hva skjedde egentlig med fylkespolitikerne her? Det er jo de som bestemmer. Har de vedtatt denne smørja uten spørsmål? Uten å ha lest sakspapirene? Det er ikke rart at privatskolene øker markedsandeler, når de med ansvaret for den offentlige skolen soser sånn. Det hadde vært fint om noen med mer makt enn meg kunne ha stilt dem til veggs snart.