Syk nok for sykmelding?

Det er farlig å foreskrive én vei som skal passe for flere eller alle. Derfor er det ekstra skummelt når det er politikere, leger og NAV-ansatte som går høyt på banen med sin skepsis mot sykmelding.

Du blir ikke nødvendigvis friskere av sykmelding, skrev en fastlege i en kronikk i VG for et par år siden. Gjennom femogtjue år i arbeidslivet er det en påstand jeg har holdt hardt på. Jeg er en av dem som gjerne ventet til helger og ferier med å bli syk, en praksis som gikk igjen blant forbildene i familien også. Vår pater familias og min farfar, var nok den drøyeste, da han på samme dag ble operert og deretter dro på kontoret. Et slags ideal, det der.

For tre år siden sa det stopp. Belastning på flere fronter over år, ikke minst på jobb, kulminerte i det noen vil kalle stress, andre depresjon eller utbrenthet. Det rammet uansett det kognitive. Jeg hadde ikke den samme kapasiteten, og det funker ikke å jobbe som lærer uten at for eksempel arbeidsminnet er på plass.

Det funker også ganske dårlig å gå for halv maskin i klasserommet. Derfor tror jeg flere lærere enn meg har erfart å gi full gass uansett, og da blir det enda fortere tomt.

Derfor ble det etter en viss overtalelse fra fastlegen gradert sykmelding. Det er en underdrivelse å si at det var et stort nederlag. Mye av tida som delvis sykmeldt var kontraproduktiv, fordi jeg delvis brukte den til å overbevise meg om at jeg snart var klar for full jobb igjen og delvis brukte den på å jobbe mer enn jeg skulle.

Først etter gjentatte samtaler med terapeut, fastlege og rådgiver i bedriftshelsetjenesten, og deres hamring på det samme budskapet: kanskje du skal sykmeldes helt, gikk jeg med på å prøve det. Umiddelbart ble nederlaget enda større. For ikke å snakke om all denne tiden. Ikke jobb i det hele tatt. Jeg ble nesten lammet av det, men etter hvert som dagene gikk uten at jeg kunne forstyrre tilfriskning med jobb, begynte jeg faktisk å bli bedre. Kapasiteten kom gradvis tilbake.

Det ble seks uker og i løpet av de ukene sluttet jeg nesten å skamme meg. I tillegg forsto jeg at det trehodete trollet som het fastlege, rådgiver og terapeut også hadde rett når de, uavhengig av hverandre, fastholdt at jeg, når jeg gikk tilbake til jobb, skulle jobbe redusert, lenge. Det ble derfor ytterligere tre måneder der jeg jobbet mindre enn jeg var sykmeldt.

Jeg forstår, og har nå også erfart, hvorfor både leger og andre er skeptiske til full sykmelding. Skrittet fra å være helt sykmeldt til å begynne og jobbe igjen, var fryktelig. Ikke fordi jeg ikke ville jobbe. Det var mitt valg, for som jeg sa til legen: -om jeg ikke går tilbake nå, kommer jeg aldri til å gjøre det.

Likevel var det fryktelig fordi det viste seg at jeg ikke var helt ferdig med å skamme meg. Jeg gruet meg til å møte både kolleger og elever, og den første uka med alle de første møtene og pratene med dem jeg jobber sammen med, var ikke mindre ille enn jeg hadde sett for meg.

Det verste for meg var nok at jeg ikke lenger kunne late som jeg ikke hadde hatt det vanskelig, så selv om det var hyggelig at folk spurte meg hvordan det gikk, var det også helt pyton.

Det er farlig å foreskrive én vei som skal passe for flere eller alle. Derfor er det ekstra skummelt når det er politikere, leger og NAV-ansatte som går høyt på banen med sin skepsis mot sykmelding.

De kan nok synes at det er urimelig at folk som ikke makter å sette grenser i livet sitt utenfor jobben skal bli borte fra nettopp jobben. Likevel kan det også oppleves som et ytterligere stigma at autoriteter ser med misbilligelse på noe de aller færreste arbeidstakere ønsker: nemlig ikke å få til å jobbe. Det er nemlig det sykmelding handler om. Ikke å få det til. Ramle ut av hverdagen. Trenge hjelp til å få det til igjen.

En nøkkel for meg til å forstå og akseptere var rådgiveren hos bedrifthelsetjenesten, som gjorde meg oppmerksom på at de fleste han hadde til samtaler hadde det på samme måte som meg: de skammet seg over sykmeldingen og brukte uforholdsmessig mye krefter på hvordan de skulle komme tilbake igjen. Før den erkjennelsen, skal jeg innrømme at også jeg hadde tenkt at folk sykmelder seg for lett. Nå tenker jeg at den slags eplekjekk moralisme også kan være kontraproduktivt for en som er eller bør være sykmeldt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s