Livsmestring meg her

Ikke noe er vel viktigere enn å mestre livet. Nja, kanskje overlevelse er noe viktigere, men ok. Livsmestring er et begrep det er køl umulig å skulle utfordre. For en stund siden ble dette her også et sånt tverrfaglig tema som skal gjennomsyre samtlige fag. På enkelte skoler kan det blant annet bety mer eller mindre banale oppstartsaktiviteter, mindfulness eller noe i den gata.

Når de som prøver å utfordre slikt, som i seg selv ikke trenger å være sludder, men får en del sludrete tilnærminger rundt forbi, ja, da er det fort gjort at utfordreren får klar beskjed om at de har et dårlig elevsyn eller noe i den dur.

Går en inn i den enkelte læreplan og leser hvordan en skal forstå livsmestring i akkurat det faget, er det ikke dumt det som står der. I norskfaget står det for eksempel at livsmestring handler om å kunne uttrykke seg skriftlig og muntlig. I kroppsøving handler det om å fremme et godt selvbilde og bidra til gode helsevalg. Det trengs, det også, for å si det mildt.

Og jeg går god for gangetabellmestring, andre-folk-mestring og ikke minst mestre å lese selv om det er kjedelig. Sånt noe.

Men når livsmestring blir redusert til avspenningsøvelser og tilsvarende praksiser, bør en si ifra. Det er uting som blant annet fører til å individualisere det trøbbelet en kan ha med å mestre livet, også det trøbbelet som så definitivt er forårsaket av andre, som at du står over den bursdagen fordi foreldrene dine ikke har pengene som kunne vært brukt til en gave eller at naturfaglæreren ikke engang husker navnet ditt.

Ja, ikke bare bør en si ifra, det er faktisk påkrevd å protestere høylytt. Og fordi de fleste elever sjelden gjør det når de blir utsatt for misforstått hjelp, er det lærerne eller andre som jobber i skolen som må gjøre det for dem.

Tidligere i sommer publiserte forskere fra fem britiske universiteter et resultat av en åtteårig studie av effekten av øvelser i mindfulness i hundre av landets skoler. Hva fant de? At avspenningsøvelser ikke forbedrer elevers psykiske helse. Elevene kjeder seg mens de holder på og noen ganger resulterer det i økt risiko for mentale helseplager hos de som allerede er utsatt. Imidlertid har opplegget en kortvarig positiv effekt på skolemiljøet og lærerens utbrenthet (gjerne privatisert den også, forresten). Så det.

Studien ble omtalt i Klassekampen 8. august. Her uttaler en fornuftig rektor seg om trykket som skoler opplever fra eksterne som gjerne vil selge ymse pakker, som for eksempel mindfulness for å levere livsmestring. Hun peker også på det åpenbare, som en del glemmer i denne sammenhengen, noen av dem skoleledere, at lærere skal drive med fag og pedagogikk framfor å være helsearbeidere.

Og igjen tenker jeg at det er viktig å peke dit dette kommer fra, nemlig læreplanen som har innarbeidet livsmestring i alle fag, for går man altså inn og leser om dette forstått på fagenes premisser, handler det overhodet ikke om trivialiserende avspenningsøvelser. Det handler om det skole svært lenge har handlet om, nemlig gjøre folk klare for hverdags- og arbeidsliv ute i det vi gjerne kaller samfunnet.

Det som er formulert kan kanskje også sies å være smør på flesk, for det meste står opptil flere andre steder i samme plan, men det er nå så.

Hvis jeg skal komme med en annen banalisering av begrepet, kan jeg si at livsmestring i skolen handler om å nå målet med opplæringa. Dyktige faglærere bidrar til sånt hver dag, også uten å lese seg opp på hva livsmestring skal bety i eget fag (selv om dyktige faglærere selvfølgelig også leser og tar læreplanen på alvor).

Det at et mindretall av barn og unge som svarer på Ungdata oppgir at de ikke har det noe bra i det hele tatt, ja, en kan nok si at de ikke opplever at de mestrer livet, det er både alvorlig og et samfunnsansvar.

Den refererte studien bekrefter vel med all mulig tydelighet at det å kjøre samtlige gjennom en kvern av avspenning og med det risiko for trivialisering og privatisering av alvorlige vansker, faktisk kan gjøre vondt verre, og det mens de som allerede har det greit nok kjeder seg. Snakk om feil bruk av både penger og menneskelige ressurser.

Skolene skal i stedet bruke penga på læring, ikke alskens programmer som gjerne ikke har annen støtte i forskning enn at aktørene selv påstår at de har det. I tillegg skal skolene bruke penga på å ha tilstrekkelig voksentetthet til også å kunne opprettholde gode rutiner for henvisning til behandling, og behandling av helse er det fint at det fortsatt er helsevesenet som får penger til å drive med. God skolestart!

Utenfor mobbering eller vennesirkel

Om sommeren er det en god del unger som har pause fra det helvetet som er de andre.

Jeg har skrevet om det før, det å gå på seks grunnskoler. Solberg, Vadmyra, Loddefjord, Haugatun, Olsvik og Holtan. Det stadig å være ny, gjør noe med antennene. Det er noe med å bli så forbanna påkopla fordi mye skal tolkes for innpass, men samtidig er det som antennene både virker og ikke virker.

Kanskje kom jeg meg unna mobbing eller isolasjon, men fikk sikkert ikke med meg alt. Jeg husker at noen prøvde seg. I Loddefjord sa noen at jeg snakket feil, for eksempel, stril, sa de. Jeg spurte hjemme hva stril var, før jeg belærte de som hadde yppet seg med at en østlending ikke kan være stril. Du skjønner hva slags unge jeg var?

Av de seks skolene, var det Solberg skole, den som fortsatt ligger mest idyllisk til, som var den eneste med mobbering, og det rett utenfor hovedhuset. Jeg var 7-8 år da jeg gikk der og hata den ringen, selv om jeg bare så den utenfra.

Akkurat som jeg hater å høre disse historiene om at noen får bestemme at i dag skal ingen på fest, fordi vi er visst ikke med på at den skal feire bursdagen sin, eller i dag skal du få beskjed, ferdig pynta, om at nei, det er ikke fest for deg i dag likevel, men fint om du kan kjøre. Sånt noe.

Jeg prøver å skrive varsomt om dette, for jeg har ungdom i huset. Det gjør at jeg skal være klar over at jeg kan komme til å generalisere på enda tynnere grunnlag. Men også at jeg ser en del på nært hold, også fordi jeg omgås en del andre voksne med ungdom i huset.

Og det er ikke det at jeg tror at det er stort nytt under solen. Vi er som mennesker før oss. Samtidig tror jeg på ungdommen som sier at vi ikke forstår dem. Selv om jeg har vært ung og jobber med ungdom, har jeg ikke forutsetninger til å forstå hvordan det er å være fjorten år akkurat nå. Jeg har mer enn nok med å fatte hvordan det er å være femti. Med det bakteppet skal jeg likevel prøve meg på litt synsing.

For det første har ikke tillagt det vekt når tenåringer er blitt anklaget for å mangle empati, for som lærer treffer jeg hyggelige folk, kall dem gjerne elever. Likevel er det begrensa hva en underviser med usikre antenner får med seg, og utenfor klasserommet ser jeg også at enkelte framstår overveldende ufølsomme.

For det andre er det ikke noe nytt at de fleste ungdommer har det stort sett greit, men også ganske uggent fordi kroppen og hjernen driver turboutvikling og plutselig er det ikke så enkelt som før med venner og familie. Samtidig er det flere som sliter. Og hvis jeg skal tro den klokeste av de helsesykepleierne jeg har hatt med å gjøre, så svarer foruroligende mange av dem når hun spør om de har noen å snakke med der hjemme, at nei, de vil ikke bry dem. De voksne har så mye å gjøre, skal på trening eller jobbe mer eller noe.

For det tredje er flere ungdommer enn før medisinert. Det går i antidepressiva, sovemedisiner, adhd-medikamenter og angstdemping. Dette er et felt jeg har lite greie på, og velger å tro at grunnene er gode, men kan sånt også gjøre noe med evnen til å se andre?

Og så er det selvfølgelighetene, smarttelefonen, at brorparten av befolkningen er blitt en form for middelklasse mens et mindretall er noe helt annet, samtidig som ungdommene som akkurat nå hater og forelsker seg forventes å bli første generasjon på lenge som vil dumpe i status. Der har du presset. De er flere om beinet. Ikke at skolen er blitt så himla mye mer krevende enn den var før. Hjelpe meg, før visste vi ikke engang at vi kunne klage på en kokos lærer.

Årsakene til skolevegring er komplekse, men jeg er sikker på at for en del elever er det ganske uproblematisk at det foregår skolearbeid på skolen. Det som er mer trøblete er de andre. Det holder at én er en som styrer de rundt seg med jernhånd, som hopper når den ene sier utesteng.

Dette kan skolen ta opp med foresatte til de blir grønne i trynet, men det er langt fra sikkert at denne ene kommer til å reagere noe annerledes på det enn å intensivere plagingen. Heller ikke dette er nytt.

Det som er nytt er kanskje at det er flere foresatte som ikke krummer et hår på eget avkoms hode, selv om de framstår både uspiselige og utilnærmelige. Noe annet nytt er kanskje også at flere foresatte hører på ungene sine når de sier at de ikke vil på skolen.

Pluss at enda færre tar ubehagelighetene opp, både fordi det er skambelagt at deres egne ikke får til det sosiale, men mest fordi de er redd for å snitche, som er ordet vi skal slå ned på. Ordet de overveldende ufølsomme bruker hvis det kommer fram at de har vært nettopp det. Om vi ikke slår, legger vi oss under en mafios kultur, og hvis ikke vi voksne klarer å være nettopp voksne i møte med ukultur, blir ungene våre utenfor lenger enn nødvendig.

Slutter, men ikke som lærer

For andre gang går jeg ut av skolen. Den første gangen forlot jeg ungdomsskolen. Nå videregående, etter til sammen 17 år som lærer.

Den første gangen sa jeg til alle som ville høre på at det skyldtes knappe ressurser. At jeg var lei av å kjipe på blyant og viskelær og dele ut lurvete lærebøker. At elevene var tilgodesett med for lite.

Det var ikke helt sant. Jeg var i tillegg så innmari forsynt. Jeg hadde landet på en skole som sto midt i en opprivende personalkonflikt der det gjaldt å ta side. Et par år etter sa jeg, mitt nek, ja til å bli tillitsvalgt, og da ble det min oppgave å være i den konflikten. Vi ble der til vi fant en løsning, den tillitsvalgte for den andre organisasjonen og jeg, og så forsvant vi ut av skolen. Sånn kan det gå.

Jeg savnet elever en stund, men ble også fort oppslukt av annet og andre, og så meg ikke tilbake.

Det var tilfeldigheter som førte meg tilbake. Når det er sagt, var det bra med de tilfeldighetene. Etter at jeg søkte jobb i videregående, tok det ikke lang tid før jeg kjente at jeg var på den hylla jeg skulle være. Det var noe med å jobbe med mine fag igjen, og ikke minst med noe meningsfylt. Jobbene jeg hadde hatt i mellomtida var kanskje meningsfulle, men ikke for meg.

Jeg har holdt av folk som ikke trenger en meningsfull jobb. Det gjør dem ikke nødvendigvis til dårligere mennesker. Jeg skal heller ikke insistere på at eksempelvis digitalisering av statsbudsjettet eller verdikjeder i grafisk bransje er meningsløst, bare at jeg etter å ha jobbet med det en stund holdt på å kjede meg til døde.

Jeg slutter altså i skolen. For andre gang har jeg signert en arbeidsavtale med dårligere lønn (første gang var returen til skolen). Jeg må jo være et nek. Eller fagidiot. Eller ute etter å få mer tid til faget enn der jeg har 30 folk i hver klasse og et utall vurderinger som skal gjøres i ett sett.

De siste to knappe åra har jeg forresten publisert over 100 innlegg på denne bloggen – i tillegg til en del innlegg og kronikker i redaktørstyrte medier, altså det noen kaller fake news. Det er ingen prestasjon, men det kan være verdt å nevne at sånt ikke har ført meg inn på teppet hos hverken ledere eller skoleeier. Det burde være en selvfølge, men mange snakker som om det ikke er det, og om det er eller ikke er sånn, så er mange utrygge på å skulle uttale seg.

Kanskje er det bare en åpenhetskultur der jeg jobber. Kanskje er det en åpenhetskultur flere steder? Uansett hadde det vært kult om enda flere lærere kunne briske seg i det offentlige ordskiftet og som kilder til nyheter om skole. Vi trenger å være dem som setter dagsorden, for det er ingen som kan feltet som oss. Ingen.

Når andre får sette dagsorden, blir både omtalen av skolen og beslutningene som tas dårligere. Som når Elevorganisasjonen får stå uimotsagt når de kjører på med mantraet om at eksamen er puggeskole. Heh? Når det hjelpemiddelet knapt finnes som det ikke er tillatt å bruke. Hva er det som gjør at en journalist tenker at eleven har bedre forutsetninger til å uttale seg om rammebetingelser for eksamen enn for eksempel en lærer?

Og hvorfor må vi stille spørsmålet, for det burde jo være selvsagt at begge kommer til orde i samme sak? Oppholder ikke journalisten seg allerede på skolen når elevene blir intervjuet? Er det ikke mulig å oppdrive en lærer eller til nød en skoleleder der?

Jeg mener ikke at alle skal skrive innlegg eller prøve påvirkning på andre måter. Noen skal ha lov til å finne ut av yrket fordi de begynte for et kvarter eller to år siden. Andre skal ha lov til å ha et privatliv, for det er jævlig nok. Igjen noen har andre sabla gode grunner til å være i fred med sin lærergjerning.

Og så er det oss andre som har såpass overskudd at vi en og annen gang kan droppe den GT’en fordi vi skylder å være et korrektiv til skolepolitikere i rikspolitikken som etterlater et inntrykk av at partiene knapt ofrer skole en tanke.

Men hvor var jeg? Jo, jeg slutter.

Jeg har tidligere skrevet om at jeg har ønsket meg en sånn jobb der jeg kunne kombinere det å være lærer med å jobbe med lærerutdanning. Det har ikke latt seg gjøre. Derfor blir jeg norsklærerutdanner på heltid.

Det er både med en følelse av å gi opp og en forventning om at det blir bra. Kanskje må jeg heretter ta permisjon i ny og ne for å friske opp praksiskunnskapen. Kanskje gir det ikke mersmak. Kanskje gjør det nettopp det. Jeg fortsetter tross alt som lærer.

Hvem skal utdanne lærere?

Det egentlige spørsmålet er hvordan en skal fylle gapet mellom teori og praksis. Jeg kommer til det. Men først kroner.

Jeg visste at det er dårligere lønn i lærerutdanninga enn feltet de utdanner til. Joda, professoren med  høyere utdanning enn lektoren, tjener mer. Men førsteamanuensisen, som også har doktorgrad, tjener ikke nødvendigvis bedre enn lektoren som er ansatt i skolen. Bare bedre enn universitetslektoren.

Så jeg visste at det var dårligere lønn, men ikke akkurat hvor mye dårligere. Og fordi jeg var så dum å si ja (en av de første sjefene jeg hadde, rådet meg til å si nei ni av ti ganger, og det var et godt råd) til en midlertidig deltidsstilling som lærerutdanner, fikk jeg en virkelighetssjekk på godt over hundre tusen kroner.

Godt over hundre tusen kroner vil det altså koste en lærer å undervise framtidige lærere kontra framtidige studenter.

Det er kanskje en viss logikk i dette. Jeg har ment at jo lavere i utdanninga en jobber, jo viktigere er jobben en gjør.

Misforstå meg rett. Vi gjør alle en viktig jobb akkurat der vi er, og fordi vi jobber i relasjonene og nuet, er det teit å sette noe opp mot noe annet, men jeg har nå likevel tenkt at begynneropplæringa er særlig essensiell, blant annet for at de elevene jeg jobber med ikke skal komme til meg ferdig knust fordi de for eksempel ikke fikk til å lese og skrive like kjapt som de andre.

Men sånn er det jo ikke. Det er en tendens til å tenke at jo eldre elevene er, jo mer viktigperer er de som jobber med dem. Eller? Uansett, sett ut fra lønning, kan vi kanskje være enige om at dette tar brått slutt når det kommer til lærerutdanninga.

Det er ganske underlig at kommunene betaler såpass mye mer enn staten. Hva kan det skyldes? Kanskje lærerorganisasjonene ikke har gjort en fullt så elendig jobb likevel? Eller er det forskerforbundene som har gjort en usedvanlig dårlig en? Det veit jeg lite om, men i skrivende stund er det uansett statsansatte som har godtatt et dårlig oppgjør, mens lærerorganisasjonene ikke har gjort det.

Nok av akkurat det. Det jeg vil fram til er konsekvensene. Er det noe lærerutdanninga får tyn for, er det avstanden til feltet den utdanner til. Det betyr den manglende brua mellom teori og praksis. Noe kan handle om organisering av nettopp praksis, og det som går igjen der er vel at det er for lite av den, kanskje også at lærerutdannerne er for lite til stede mens den pågår.

Noe annet kan handle om hvem det er som utdanner framtidige lærere. Hvis det er noe med brua mellom teori og praksis, klarer jeg ikke forklare det på en annen måte enn at for mange ikke kjenner praksis.

Det er to måter en kan bli kjent med feltet på. Jobbe der eller forske der. Mens framtidige leger og sykepleiere også bør blir undervist av folk som vasser fram og tilbake mellom klinikk og lab eller auditorium, bør framtidige lærere også bli undervist av folk som også står i klasserommet. Kanskje snakker jeg for min syke mor, for jeg har lenge ønsket meg en sånn stilling.

Men misforstå meg rett. Jeg mener ikke at alle må ha vært lærer for å funke som lærerutdanner. Det vil gi noen ess i ermet, men er ikke alt. Hvis du ikke har vært eller er lærer, så tror jeg at det er ganske sentralt at du tør å oppholde deg så lenge i felt at du faktisk klarer å veilede studentene dine eller sette dataene du samler inn i kontekst.

Ellers blir den såkalte empirien fort det IT-konsulenter kaller søppel inn, søppel ut. Hvis du tripper inn på en skole eller to, og sveiper med deg noe greier uten å snakke med folka som er der, så er det ikke sikkert at de folka kommer til å kjenne seg igjen hvis de noen gang leser den artikkelen. Og det i seg selv er ikke så alvorlig, men hvis du bruker den artikkelen for å underbygge et poeng i en forelesning for framtidige lærere, så kan det tenkes at du driver med vranglære. Sånn. Sånn kan det gå.

Jeg kjenner at jeg er på litt dypt vann her. Selvfølgelig er det masser av dyktige folk i lærerutdanninger landet over. Det er ikke det. Men gjentatte jumboplasseringer når studentene evaluerer utdanninga si, bør fortelle dem som har ansvaret at det er noe med systemet. En slags svikt, kanskje. Og den forklares som oftest med at det er for lite praksis.

For lite felt. Akkurat det der kommer ikke til å bli noe bedre hvis systemet fortsetter å gi lærerutdannerne så dårlig lønn at ikke engang underbetalte lærere ser grunn til å bytte beite.

Jakten på vurderingsgrunnlaget

For mange lærere i skoleslag som driver med karakterer, er vårens vakreste eventyr noe helt annet enn det vi driver med. I fag der vi skal sette standpunkt, blir jaget etter karakterer ekstra stimete.

I år er kjøret uvanlig krevende. Som om det ikke var nok med den regjeringa som mente at skoler skulle kunne holde åpent i en pandemi selv om de ansatte der absolutt ikke skulle bli vaksinert, så fikk vi en regjering som nektet å slå på fraværsreglement og eksamen da samfunnet ellers gikk tilbake til normalen. Jeg kan ikke få sagt hvor lei jeg er av å jobbe i en bransje som er så til de grader ideologisert som skole er.

Det er alltid et vurderingskjør på tampen. Men vanligvis er tampen før eksamen. I år skulle som kjent elevene få lære og vise kompetanse ut skoleåret. Ettersom de ikke fikk med seg det før russetida og påfølgende sykdom var over, så ble tampen akkurat nå, og det har brent for litt for mange.

Jeg regner med at det landet over har sett ut som på vår skole: på klasserommet har klasser gått for lut og kaldt vann mens faglæreren har sittet på gang eller grupperom og svettet med én elev som enda en gang skal vise mer kompetanse. En elev som har vært borte det beste av skoleåret og som derfor ikke aner hva han har gått glipp av og derfor har et noe fordreid bilde av hvilken kompetanse han bringer til bordet. Eller enda en som må ha skreddersøm i stedet for tilpasset opplæring innenfor fellesskapet.

Heldigvis er de fleste elever både til stede, gode til å vurdere egen kompetanse, tåler å gå for lut og kaldt vann mens andre får privatundervisning og mangler frekkhetens nådegave. De fleste elever redder helsa til de fleste faglærere, mens de færreste gjør så mye ut av seg at det pinadø er på håret at den helsa holder.

Hvorfor driver vi i det hele tatt med vurdering?

Da jeg gikk på skolen var det hyggelig så lenge jeg gikk på barneskolen, og så kom karakterene, og den gang var hele poenget at vi skulle få sluttvurdering, eller standpunkt som det het. Det het ikke vurdering for læring. Først var det snakk om læring. Til nød fikk du underveis beskjed om å skjerpe deg. Og så var det vurdering.

Nå skal det helst læres hele tida, og vurdering skal være integrert i dette her, som det heter, og det skal føre til at elevene blir mindre stressa av å bli vurdert. Ja, i teorien er det nok fint, men noen ganger hadde det også vært fint med bare læring.

Samtidig, i praksis nær meg, ser det ut til at det kartlegges og vurderes allerede i barneskolen i en utstrekning som jeg heldigvis slapp da jeg var barn. Vi hadde en diktat i ny og ne, og på mellomtrinnet husker jeg et par gloseprøver og en o-fag-prøve. Yngstemann her i huset hadde flere tester i småskolen enn jeg hadde gjennom hele grunnskolen.  

Men det er vurdering for læring, må vite.

Og herregud, det er jo et kjempeprinsipp. Jeg husker aha-opplevelsen da jeg skjønte hvor meningsløst det er å sette en karakter på noe elever ikke er ferdig med å lære ennå. Selvfølgelig skal de prøve og feile. At det sa aha på et tidspunkt, betyr jo at jeg før den tid hadde en praksis som altså satte et tall på kompetanse vist av elever som ikke var ferdig lært. Det gjør jeg for så vidt fortsatt, for mange elever er langt fra ferdig, her vi sitter på gang og grupperom.

Underveisvurdering er etter mitt syn å gjenta til det kjedsommelige at dette ikke har betydning. Det som betyr noe for standpunkt er læringa. Og da skulle vi kanskje bare tatt konsekvensene og rennafart og driti i de karakterene?

Det er jo også en prøvelse dette her med å holde i en relasjon som er akkurat så asymmetrisk som den blir når den ene åpent vurderer den andre. Det kunne vært fint å få slippe. Gitt elevene veiledning fram mot en kvalifisering eller eksamen eller IB eller Mamma Mø eller noe?

I høyere utdanning er eksamen alt. Du jobber underveis for å kvalifisere deg til å gå opp til eksamen, og så kommer eksamen. Resultatet der er framtida. Noen ganger tenker jeg at det hadde vært deilig og fått fred underveis i læringa i grunnopplæringa også.

Læring er å lære. I en ideell verden skal det holde. I et markedssamfunn holder det ikke. Sjefen vil vite at du er mer kvalifisert enn de andre som også søkte på jobben. Derfor holder vi på, på gang og grupperom, mens de som også skal søke jobben går for lut og kaldt vann.

KS kan ikke rekruttering

Jeg går en del tur. Her om dagen med ei venninne som nylig droppet ut av læreryrket. Hun gikk ned i lønn for ikke å være lærer i barneskolen. På turen traff vi en av hennes tidligere kolleger, og hva sier tidligere kolleger til lærere som har unnsluppet? Jo, det er ikke noe å komme tilbake til, ingenting å savne, sånt sier de.

Etterpå fortalte hun at de hadde satt en tjueåring til å være kontaktlærer for den gamle klassen hennes. Jeg ble litt overrasket over at de setter inn såpass uerfarne studenter til å ta ansvar for en klasse på mellomtrinnet, både relasjonelt og faglig.

Men det er ingen student, kunne hun fortelle. Det er en fyr på 20 år som synes det er lett å jobbe som lærer. Lærere kan nå forestille seg hvor lett han gjør det for kollegene sine, eller den som skal overta den klassen, som mannen her i huset så lakonisk sa.

Denne skolen ligger ikke grisgrendt til, men tre kvarters kjøretur fra Oslo. Det sier litt om hvor stort problemet med ufaglærte folk med læreransvar er.

Og bak dette problemet, som ikke er en utfordring, men et sprell levende problem, kvitrer KS at det ikke er så viktig med lærerutdanning. Det kan være greit å nevne hva KS er. KS er kommuneøkonomien. Det er den som styrer skolen, ikke Kunnskapsdepartementet. KS er også politisk styrt, men det vil ikke de politiske partiene snakke om når de en sjelden gang nedlater seg til å snakke om skolepolitikk.

Elendig rekrutteringspolitikk over år er KS. Det slår inn i skolen hver eneste dag, det der at ingen gidder å holde KS i øra.

Det at ingen rikspolitikere gidder det, ei heller Kunnskapsministeren, har nå gått så langt at KS tør gå ut i åpent lende å gjenta at lærerutdanning ikke er viktig. At vi som skal lede den blinde, døve, evnerike, gjennomsnittlige, sinte, dyslektiske, anonyme, plagete, bøllete, nyankomne fra Ukraina, vi trenger ikke utdannelse, vi, for å gjøre den jobben.

Kanskje kan det rett og slett være best for dem alle at det er denne 20-åringen som synes det hele er så lett, som får være sammen med dem. Da slipper de at det kommer noen og pirker rektorene på ryggen og sier at dette holder ikke.

For vi veit jo hva som skjer når tilstrekkelig mange rektorer blir plukket på sånn. Til slutt sier i det minste en av dem fra og pirker en skoleeier på ryggen, og da har vi det gående, og da må KS blåse seg opp igjen.

Så det kan bli stille i rekkene igjen. Så KS kan vanskjøtte skolene i fred igjen. Eller gjøre som i årets lønnsoppgjør: tilby inntil 8% høyere lønn til dem uten erfaring og helt ned i 2,3% til oss som har maks av sånt. Jo, du rekrutterer kanskje noen ekstra der, men så mange at det kompenserer de som i samme øyeblikk tar sin AFP og går?

Med forrige regjering var det knapt ørens lyd fordi vi lærere hele tida skulle bli «bedre». Nå er vi altså der at noen voksne må fortelle KS at det blir feil å si at det er ikke så viktig at det er lærere som er sammen med elevene på skolen.

Likevel er det også sånn at det finnes folk vi har god bruk for i skolen som burde kunne autoriseres uten så himla mye om og men.

Han jeg lever sammen med, for å ta én av alle absurde historier, måtte ta 60 studiepoeng pluss PPU på tross av at han var bortimot helt lærerutdannet. Mulig? Jo. Fyren har en tilbøyelighet til å gjøre det han helst vil. Særlig i yngre år og helst når det ble vår og eksamenstid. Det førte til at han manglet to eksamener på å være ferdig lærer.

Da han noen år seinere ville gjøre opp for øl i vårsola, hadde lærerutdanninga han hadde gått på blitt til en ny og bedre lærerutdanning, og da måtte han enten ta den nye lærerutdanninga eller PPU. Det er akkurat like dust som at førskolelærere ikke har en greiere vei over til småskolen.

Dette må en få gjort noe med. Både for å få gjort noe med rekrutteringsproblemet, men også for å få stoppet nebbet på KS, som jo skyver disse gruppene foran seg for å kamuflere at det egentlig handler om at de faktisk synes det er greit med han 20-åringen. Han som sikkert er en ok fyr, men som det skulle vært forbudt å invitere inn i det rommet der han blir kalt for lærer.

(Denne teksten sto på trykk i Dagsavisen i april, men i anledning lønnsoppgjør som drar seg til, dro jeg den fram igjen)

Fram med streikeskjorta

Det er vår. Skoleår mot slutten. Mekling pågår og vi skal ta stilling til en streik som i så fall kan inntreffe ti minutter etter at vi har ført standpunktkarakterene i et år der eksamen er avlyst. Og inntreffer den før vi har ført, har vi den ikke-eksisterende terskelen til tvungen lønnsnemnd. Det er litt av et pressmiddel, dette streikevåpenet til lærerne.

Egentlig er vi eitrende forbanna fordi vi har vært lønnsmessig akterutseilt aldri så lenge. Om vi ikke er det, er vi dritsure på KS fordi de stadig sånn lett henslengt tviler på om det er spesielt viktig at det nettopp er lærere som underviser i skolen. Eller har vi nok med å holde huet over vannet?

Eller har det akkurat gått opp for de av oss som sender søknader i øst og vest at vi, sammenliknet med jobbene vi søker på, tjener ganske godt? Og at den siste der er en rød klut for de som tjener vesentlig mindre enn de som tjener vesentlig mer. For lønnsmessig er ikke en lærer en lærer. Universitetslektoren kan tjene 150.000 mindre enn lektoren i grunnskolen, og allmennlæreren som er så stinn av taus kunnskap som den nyutdanna lektoren bare kan misunne, tjener like forbanna dårligere enn den unge spirrevippen.

For ikke å snakke om oss som helst skulle hatt muligheten til å forhandle bort lønnstigning de neste fem åra om vi bare hadde visst at vi i samme periode kunne vært garantert fri for dustebeslutninger på høyt og lavt nivå i samme periode.

Eller at noen av oss er den typen lærere som er ekstra sårbare for store klasser, fordi vi fortsatt har tre fag i faget (ja, det er fortsatt sånn i norsk, grrr), noe årsrammene i fint liten grad kompenserer oss for, og blir det ikke snart gjort noe med det, så kan det egentlig være det samme.

Det er praktisk for arbeidsgiver at det er sprekk i feltet eller laget.

Eller at det er krig.

Kanskje tenker arbeidsgiver at kanskje er ikke frustrasjonen så stor og omfattende som lærerorganisasjonene har truet med. Men da har arbeidsgiver glemt at det funker ikke helt sånn med bitterhet. Bitterhet er seigliva. Og vi er bitre som knehøner.

Hver gang en ubehjelpelig en skoleeier kaller folk inn til kurs for å fortelle dem at om de blir utsatt for vold i eget klasserom er det nok noe feil med tilnærmingen deres. Eller eplekjekke byråkrater som har sett seg blinde på en læreplan, kuleramme eller dings sier at elever som får engasjerende undervisning ikke er på Zalando eller Viaplay i timene dine.

Hver gang ministeren sier at elevene i videregående ikke har mye fravær fordi det var hun som slo av reglementet, men fordi vi som står og venter på elevene i klasserommet visstnok ikke ser dem eller følger dem opp som vi skal. Vi skulle visst ha ringt dem en ekstra gang. Da hadde de snublet ut av russebussen og kommet, nemlig.

Hver gang en oppdragsforsker får seg til å si at klassestørrelse ikke betyr noe eller en hjemmekontorist ikke finner det nødvendig å rope opp om sårbare barn når kommunebudsjettene kuttes av regjeringen som i opposisjon sa at kommuneøkonomien var for dårlig.

Sånt noe. Hver bidige gang sånt noe skjer, noterer vi sånt noe nennsomt bak øret, før vi mumler for oss selv hvor mange kroner vi mener at vi fortjener for tort og svie, og det etter at etterslepet er kompensert. Nei, vi er ikke ferdige her. Ikke på langt nær.

Noen håper kanskje at arbeidsgiver i et svakt øyeblikk før meklingsfristen skal innrømme at joda, vi snøyt dere litt der i fjor, og vi har gjort det før også, så nå går vi ut over frontfagramma, dere. Eller at tredjemann i trepartssamarbeidet skal slenge pengesekken på bordet og si sorry for det idiotiske regnestykket som konkluderte med vesentlig reallønnsvekst i år. Vi trodde visst at dere var så dumme at dere skulle gå fem på juginga vår, men det beklager vi og nå skal vi skjerpe oss og drive sånn ordentlig politikk som vi sa vi skulle drive med før valget.

Det er lov å håpe, men jeg tror det blir streik. Ikke at jeg ser lett på det. Selv når karakterene er ferdig ført, vil det å legge ned arbeidet være en alvorlig sak, som ikke burde skje.  

Selv om jeg håper jeg tar feil, må vi nok likevel stryke streikeskjorta og stramme oss opp til alle de herlige kommentarene om at vi har frekkhetens nådegave vi lærere som skal ha mer lønn og streike og alt på tross av at vi nesten ikke jobber med all den ferien vår. Vi burde skamme oss fordi det finnes folk som tjener dårligere og det er ikke rart det blir krig i verden.

Jeg veit ikke jeg. Å streike er litt som å bli sjuk. Det passer aldri. Likevel må det noen ganger til for å få oss på rett kjøl.

Slipp ungdommen fri fra russeri

Kanskje burde jeg ikke skrive om russen. Jeg kommer greit ut av det med dem. Så lenge de holder seg unna bronkitten og ikke er altfor bakfulle i timene mine, utsetter jeg dem ikke for Dag Solstad. Men blir det for mye folk med baris under pulter, må de lese om opptil flere mannspersoner som ser livet fra helt andre perspektiv.

At mange ungdommer har et driv i seg etter å få festa noe så inderlig, har jeg stor forståelse for. Samtidig har disse to årene der pandemien nektet dem å ta den festen før sluttvurderinga, også minnet meg på at det er altså en så latterlig dårlig skikk vi holder oss med her til lands.

Den at avgangskull etter avgangskull får starte festen som skal feire avsluttet 13-års skolegang to måneder før den utdanninga er slutt. Før. Og vi snakker altså om den utdanninga som har kostet statskassa sånn sirka 800.000 kroner per hue.

Kanskje er det fordi de lot det være i fjor og forfjor, at det nå framstår ekstra tullete. Mens andre skandinaviske avgangselever tar seg en fest en dag eller to, etter eksamen, har det i Norge sklidd helt ut. Kanskje er det også noe med oppgittheten over at myndighetene i år har lagt ekstra godt til rette for nyte før yte.

I vanlige år, når både fraværsregler og eksamen er slått på, begrenser uvesenet seg fordi de fleste etter en eller to fyllesjuke skoledager skjønner at dette går ikke. Noen har da allerede rukket å pådra seg bronkitt på grunn av nattesurr i kulda, med tilhørende harking og hostekuler i VG3-klasserom. Nå er det stort sett stille. I år får de lov til å egenmelde både halsen og fyllesjuken og likevel ende opp uten fravær på vitnemålet.

Det er ikke bare det at myndighetene tillater elever å sabotere opplæringa, men før den tid får en del av dem også lov til å trekke imitasjoner av kjipe reality-konsepter inn i skolehverdagen.

Jeg tenker på disse øvelsene i utestenging og annet uspiselig, som blir skrudd til et ekstra hakk gjennom vissheten om denne guds ulykke som litt for mange higer etter, å komme på buss. Som feier siste rest av både kameratskap og annet vesentlig av banen. Selvsagt ikke på alle busser, og heldigvis styrer de aller fleste ungdommer unna sånt. Det kan vi godt snakke mer om i stedet for å normalisere uskikk.

Det jeg virkelig ikke forstår er foreldre som for eksempel skryter av at deres egen sekstenårige jente får bli med å rulle, uten å skjønne hva det koster. Eller slutter rekkene når de veit at deres egen unge er innafor. De samme foreldrene kan være dem som samtidig piper fordi det blir så mye press av at faglige prestasjoner blir vurdert på skolen, for ikke å snakke om eksamen. Som om det er så veldig mye verre enn å bli vurdert ut fra hvordan du ser ut, hvor kul du er eller hvilke andre egenskaper du kan bringe til torgs.

Likevel er ikke foreldrene de mest hodeløse her. Det er det skolepolitikerne som er, for selv om dette klekkes ut på privaten, så blir jo skolen en av arenaene som dritten spilles ut på. Du veit, den arenaen der alle veit hvem som får sitte på bord som gisler med hvem, hvem som knapt tør gå inn hovedinngangen fordi de mangler genseren med navnet sitt på, sammen med andre navn. Sånt noe.

Sånt som kanskje en eller annen skolepolitiker kunne tenke seg å si noe om. Men nei. Sånne skolepolitikere har vi ikke, i hvert fall ikke i rikspolitikken (Trondheim har ikke busser). Ikke en kjeft som kan ta eierskap til det som definitivt kunne blitt en vinnersak?

I drømme kan vi tro at det må starte med ungdommen. Vi ser jo ett og annet ressurssterkt individ stå frem og fortelle at nei, de er ikke med på dette kjøret, eller jo, de er kanskje litt med, men liker det egentlig ikke. Og vi som jobber i skolen veit jo at mange styrer unna. Vi ser jo de folka som ikke engang har prøvd å bli med. Både de som ikke skjønner greia eller skjønner bedre.

Eller kanskje har foreldre som nekter dem å være med i stedet for å være dem som overlater ungene sine til gangsterfirma som leier ut bussvrak for helt åndssvake summer. De fleste busser er fulle av folk flest som kaster bort mange år av ungdomstida si på å tro at akkurat denne doningen eller gjengen er framtida. Mens de gjør det, daler mulighetene til å konkurrere om studieplassen de egentlig vil ha.

Det finnes selvfølgelig folk på buss eller konsepter som klarer å kombinere det med å fullføre 13-års skolegang med samme fornuftige tilnærming som de alltid har hatt. Men for hver av dem, sitter det året etter litt for mange på Sonans og klager over at de hadde dårlige lærere. Ja. Det var visst sånn det hang sammen.

Langtidsoppgave meg her og der

Legg merke til ord som øker i frekvens. I skole- og vurderingssammenheng er langtidsoppgaven ett av dem. Første gang jeg traff det ordet, var i sluttrapporten til Eksamensgruppa. Der står det mye fornuftig om framtidige muligheter for sluttvurdering.

Når jeg har møtt begrepet i stadig nye sammenhenger, er det dessverre også mer lettvinte tilnærminger. SV, slik de fremsto i Politisk kvarter 7. april i år, tror det er mindre ressurskrevende med langtidsoppgave enn vanlig eksamen. I samme moment kom det frem at formålet med sluttvurdering er at det skal være læringsfremmende. Det går ikke an å kalle seg skoleparti når en skyver fram politikere som kan så lite om vurdering.

Det gjør ikke noe om elever lærer av sluttvurdering, men formålet er nå likevel at til slutt skal vi vurdere hva de har lært. For en som jobber med læringsfremming, også kalt læring, er det ganske opplagt at det er det skolen handler om. For en som jobber med vurdering, er det ganske opplagt at langtidsoppgaven, eller mappevurdering, som Elevorganisasjonen ønsker seg, er langt mer ressurskrevende enn den eksamensordningen vi i dag har. Den som er så ressurskrevende at den ble avlyst i år.

For hva er en langtidsoppgave? Jo, det er en langt mer omfattende oppgave enn den som blir skrevet på fem timer. Det kan for eksempel være en problemstillingsbasert oppgave der elevene øver seg på vitenskapelig skriving, og der læreren veileder underveis.

Fordi elevene kommer fra ulike sosioøkonomiske forhold, veit vi at noen kan få en del veiledning hjemme også, og andre ikke. Dette, kombinert med det faktum at dagens sensorer får betalt for 26 minutters arbeid når de vurderer den teksten det tok fem timer å skrive, gjør at sentralgitt sensur av skriftlig langtidsoppgave hverken vil sikre elevene likeverdige forhold eller en sensur noen kommer til å ville betale for.

At en langtidsoppgave kan inngå i en muntlig eksamen, kan være fornuftig, men ikke ved at eleven gjenforteller innholdet, gitt tidligere nevnte sosioøkonomiske smått og stort. Her vil jeg heller være ute etter begrunnelser av valg og andre refleksjoner der eleven også kan vise eierskap til arbeidet. Men også dette vil være mer ressurskrevende enn dagens ordning, fordi sensorene må få tid til å sette seg inn i alle disse langtidsoppgavene. Lang tid vil det også ta.

Når det ser ut til at SV og Elevorganisasjonen gir en lang marsj i at dette er mer ressurskrevende eksamensformer, kan det framstå som at det er ok for dem at vi overlater til de ressurssterke å klare seg som best de kan, og er det noe de kan, er det jo det.

Verre er det med røkla. Du veit, de som ikke har tid eller selvtillit eller språk til å engasjere seg – eller har folk der hjemme som ikke kan by på noe annet enn fravær, hoderisting eller her i huset leser vi ikke/liker vi ikke lærere, eller hva er galt med å jobbe eller jeg skulle gjerne ha sett på det, men nå må jeg sove. Verre er det for dem. Ut fra de familiene der kommer det for eksempel gutter som gjør det bedre på eksamen enn standpunkt.

Derfor vil jeg slå et slag for en annen type langtidsoppgave. Den gode gamle heldagsprøven. Jeg er ikke flåsete. Forslaget kommer fra et dypt alvor fra en som har kjøpt premisset til vurdering for læring og jobbet prosessorientert med skriving i mange år.

Det kommer også fra en som klødde seg i huet da yngstemann begynte på ungdomsskolen og jeg ikke kunne begripe hvorfor de var så gammeldagse der borte at de kjørte fullt batteri med tentamener allerede fra høsten i 8. klasse.

Jeg skjønte det ikke før unge håpefulle på våren sa at hun grudde seg til tentamensukene. Hvorfor det? Jo, fordi hun måtte sitte stille og jobbe og stresse med at alle så på henne for hver minste lyd, og etter en samtale om hvordan det kjentes, gikk det opp for meg at det handlet mest om abstinens.

Abstinens. Ikke bare fra teknologiens virrevirrevapp av stadige avbrytelser og ultrakorte sekvenser, men også fra den typen av læringsaktiviteter som legger opp til akkurat det samme. Kjappe skifter og variasjon og filmsnutter og what not.

Til og med vurderingsdogmet prøve og feile kan være en ganske dårlig idé i møte med elever som bare makter å jobbe skikkelig konsentrert hvis det virkelig gjelder.

Jeg kommer ikke til å slutte å jobbe prosessorientert med spesielt skrivevurdering, men jeg skal slutte å disse heldagsprøver. De var kanskje overflødige i en tid da elevene likevel satt dønn stille det meste av dagen, tvunget til monotoni. Noe av det dagens elev trenger mest hjelp til, er mulighet til å sitte nettopp stille og uforstyrret for å kunne konsentrere seg om et læringsoppdrag over lengre tid. Ikke dag etter dag, men kanskje litt oftere enn jeg har praktisert de siste årene.

God øving til eksamen er det også.

Alle eller ingen skal med

For noen fredager siden testet denne norsklæreren ut Utdanningsdirektoratets forslag til nye eksamensoppgaver. Nei, det ble feil, for det var elever som testet dem ut. Elever som skal ha disse eksamensoppgavene på ekte om et drøyt år.

Det er mye bra med oppgavene. Likevel har jeg noen ankepunkt og veit godt at minst ett av dem ikke kan endres i en fei. Det som imidlertid bør kunne endres kort og greit, er at direktoratet får beskjed om at de ikke forstår begrepet universell utforming.

Det synes å herske en forestilling om at så lenge samtlige utelukkende løser hele sin eksamen i et digitalt grensesnitt, så er det universell utforming av eksamen. Det er det ikke, og enda verre: dette gjør det unødvendig vanskelig for mange av elevene å gjøre det så bra som mulig på eksamen.

Før elevene begynte å skrive denne fredagen, hadde jeg kopiert ut oppgavene med tekstene de skulle lese og analysere. Det gjorde jeg av to grunner. For det første er det sånn vi jobber i norskfaget når vi nærleser vanskelige tekster: med penn i hånd. Vi streker under vanskelige eller viktige ord, noterer spørsmål, tolkninger eller en ordforklaring vi har slått opp på pc’en. De som har nytte av lydstøtte, bruker det på teksten som også er tilgjengelig digitalt.

Jeg gjorde det også for å kunne observere hvordan elevene da jobber, altså på den måten elever har jobbet med eksamen i en årrekke: i et digitalt grensesnitt for oppgaver, skriving og levering, men med papirversjon av oppgavene i handa. Kanskje tror hjernene bak at det er universell utforming å droppe denne blekka. Kanskje spares det penger, men hva skjer med leseforståelsen?

Det jeg ser i klasserommet, som til enhver tid er både digitalt og papirinfisert, og jeg kan stadig bli bedre på å finne ut hva som funker best når, det jeg ser er at de aller fleste elevene bruker papiret når de nærleser vanskelig tekst. Mye av elevers hverdag er å nærlese vanskelig tekst. De driver nemlig og lærer. Når skal landets skolemyndigheter ta dette inn?

Kanskje er den observasjonen preget av at jeg jobber med elever som skal bli studieforberedt, men jeg er likevel ganske sikker på at det ikke bare er de elevene er drittlei av å bli henvist til tungt lesestoff i digitale grensesnitt.

Eksamen i norsk er en obligatorisk lese- og skriveprøve for elever som skal søke høyere utdanning. Nå er altså planen at de skal vise denne kompetansen uten papirstøtte. På noen skoler er det kanskje ikke flere kandidater enn at en driftig administrasjon kan skrive ut oppgavene for dem, men det gjelder ikke alle steder, og er uansett meningsløst når direktoratet faktisk kan fortsette å sende ut oppgavesettene fra sentralt hold.

Det at brorparten av elevene får benytte seg av papirstøtte er ikke til hinder for at elever også får benytte seg av for eksempel lydstøtte. Det at det på skolen jeg jobber er lagt til rette for at også synshemmete skal kunne ta seg fram, betyr ikke at byggherren droppet å skilte for oss som best avkoder visuelt. Slik har jeg forstått universell utforming og da forstår jeg også direktoratets bruk av begrepet som nytale.

Det er i det hele tatt blitt en greie å skyve for eksempel elever med lese- og skrivevansker foran seg når man argumenterer for digitale læremidler. Det er en tilsløring av at digitale og papirbaserte læremidler fint kan eksistere side om side og at det er bedre for læringa til flere elever enn når en låser seg til det ene eller det andre.

Og siste forslag i rekken av dårlige forslag angår altså fagfornyete eksamensoppgaver. Mitt fag er norsk, men jeg vil tro at det å mangle papirstøtte på eksamensdagen vil kunne skape trøbbel for mange elever som skal vise sluttkompetanse i andre fag. Derfor ber jeg om at dette forslaget blir skrinlagt, først som sist.

Hvordan gikk det forresten med elevene denne dagen? Med papir i hånd og etter fem timer, oppga halvparten at de syntes de hadde hatt tilstrekkelig tid til å løse de tre oppgavene. Etter enda en time, som på eksamen utgjør utvidet tid, var det fortsatt dem som ikke var ferdig. Det overbeviste meg ikke om at det er økningen til tre oppgaver på eksamensdagen som skal hjelpe disse elevene til å vise kompetansen sin. Så fikk jeg sagt det og.

%d bloggere liker dette: