44 lærere som får lov til å streike

I Drammen og Horten er vi foreløpig på streikevakt, og for øyeblikket de eneste lærerne i Norge som får lov til å streike. Lærerstreiken er blitt redusert til en kuriositet. Det er en skam. Og når det er så galt, et privilegium å stå her.

Heldigvis er organisasjonsgraden høy i skolen, også fordi vi lærere veit såpass at betingelsene hadde vært enda dårligere om færre hadde vært organisert. De fleste synes kontingenten er høy, og det uansett forbund, men det er selvsagt at alle er med likevel. Eller er det noe vi tror, og hver gang det er streik, går det opp for oss at vi også har forhandlet lønn til dem som ikke er med?

Det er i mine øyne en fordel at vi har flere lærerorganisasjoner. Det ene er valgfrihet og varierte stemmer, men det helt åpenbare er at vi da er flere med samme mål og ikke minst flere tillitsvalgte på samme arbeidsplass. Det begynner å bli en stund siden jeg var plasstillitsvalgt, men hun som var det samme fra det som den gang het Norsk lærerlag, er fortsatt en av mine beste venner. Å skulle gå i de krigene den gangen uten henne, jeg veit ikke om jeg hadde fikset det.

Hver skole er et mikrokosmos. Samarbeider organisasjonene, kan de gjøre både seg selv og administrasjonen bedre, mens dårlig samarbeid åpner for splitt og hersk eller sløv ledelse. De samme prinsippene gjelder på nasjonalt nivå. Jeg ønsker meg fellesskap på tross av for eksempel fagpolitiske forskjeller. Det er ingen konkurranse, dette.

Nå trenger vi virkelig det fellesskapet. Vi er ferdig med å gå på noe moderasjonslureri fra stat eller arbeidsgiver. Vi skal ha igjen for etterslep. Aller helst med en gang, og ihvertfall til våren, når de fleste andre enn lærerne har glemt at skoler og barnehager var så åpne at for mange ble sjuke av det. Vi har ikke glemt. Vi har ikke engang glemt at sist vi fikk et slags lønnsløft var det i bytte for en dårligere arbeidstidsavtale. Det der gjør vi ikke igjen.

Samtidig er det også en ulempe at lærerne har ulike organisasjoner, ikke minst at hver av dem er med i hver sin hovedsammenslutning. Det har vi sett på flere måter i den konflikten vi står i nå. Skolenes landsforbund tvilte seg fram til å stå med resten av LO. Norsk lektorlag kom seint i gang med streiken fordi Akademikerne aksepterte meklingsforslaget.

Og ikke minst: mens streikelederne i Unio hadde et sikkert blikk på ballen og godkjente så mange dispensasjonssøknader for lærere og sykepleiere at folk ble sure av det, dro en snik av en arbeidsgiver ei finte som folk om flere år ikke kommer til å tro på.

De fikk overbevist statsråden om at en kanskje-brann ville gå ut ut over liv og helse til brannmenn. Altså en brann som ikke fantes måtte stoppes av hensyn til helsa til brannmenn.

Denne finta kan det se ut til at noen likte, for etter få dager dro Oslo kommune sin egen variant. Nå var potensialet for at det kunne gå på helsa løs av å kjøre vanlig helgebemanning nok til å avslutte streik. Fredag syntes jeg statsråden hadde et helt eget drag i ansiktet da han skulle redegjøre for sånt tullball. Han så litt forpint ut, rett og slett. Men allerede mandag hadde han fått teken på det.

Tilbake på valen står 44 medlemmer i Norsk lektorlag. Vi er for øyeblikket de eneste lærerne i Norge som får lov til å streike. Kanskje varer det ikke lenger enn til en av oss blir så muggen at vi ser stygt på noen og på den måten potensielt sett kan gjøre dem litt utrygge, men vi får se. Kanskje får vi holde på en stund og da som et symptom på at hverken KS eller Oslo kommune evner arbeidsgiveransvaret, hverken når det kommer til rekruttering eller samarbeid. Kanskje må vi luske hjem med halen mellom beina før vi vet ordet av det.

Foreløpig står vi på streikevalkt, og vi merker at støtten er stor, både fra kolleger i de andre forbundene og andre yrkesgrupper. Det lover godt for neste år. Når det gjelder lønnsdannelse og arbeidstid trenger vi virkelig dette fellesskapet.

Jeg tror at en av de sakene er streik. Bli nå enige om at neste gang står vi sammen, uansett, og at neste gang tar samtlige organisasjoner ut folk på de samme skolene. Da blir det synlig for enhver hvem vi er og ikke minst at vi står sammen.

Det er mye jeg kan streike for

Der var også jeg i streik.

Bedre seint enn aldri.

Også jeg da, som ikke tjener fett, men bedre enn de fleste. Og har et ryddig arbeidsforhold. Eller ryddig og ryddig. Jobber lørdagskvelder og røde dager uten tillegg, men ok, permitteringsspøkelset gjelder ikke meg.

Det er likevel mye jeg kan streike for.

Selv om folk sier jeg har verdens beste yrke, verdens lengste ferie og sikker jobb, er det ingen av elevene mine som vil bli lærer. De er oppegående som bare det, gjør det bra på skolen, er pene i tøyet og omgjengelige. De kunne på mange måter vært ungdomsutgaver av kollegene mine, men ikke pokker om de vil bli lærere. Kanskje er det noen som vil, men da tør de ikke si det høyt.

Lærerorganisasjonene vil akkurat nå forklare synkende søkertall til lærerutdanningene med status. Dessverre handler ikke status om å vinne medmenneskeprisen eller være hel ved. Det handler langt mer om lønn. Samtidig tror jeg at mange elever ikke bare tenker lønn når de prøver å klekke ut en framtidig karrierevei, men de kan da legge sammen to og to. De ser nemlig det veldig mange lærere ser som enda mer verdt å streike for enn lønn.

Det er så mye jeg kan streike for.

I år er det lønna.

Elevene sitter jo hver dag på orkesterplass til skuespillet «Vi satser på skolen». De ser hvor trangt de har det. At de får for gamle bøker eller kanskje bare en uoversiktlig portal på nettet. At det er for mye bråk fordi den eneste voksne i rommet er opptatt med hun som slår og kaster pulter. At de det siste året mange steder er blitt utsatt for landets mest parodiske smittevern. De er jo ikke dumme, elevene. De har ikke dønn ferdige frontallapper, men de trenger ikke det for å få øye på hvor lite ressurser som er dem til del.

Det de ser er både egne og lærernes arbeidsvilkår. Vi som er her, på tross av, fortjener mest av alt bedre arbeidsvilkår, men brekkstanga til det er sannsynligvis lønn. Og at voksne folk i styre og stell begynner å snakke om oss som de kompetente og ansvarsfulle folka vi er. 

I stedet har sittende regjering gjort det å devaluere lærere til en kunstform ved å peke på vår manglende kompetanse hver gang reelle problemstillinger er blitt reist. Bare vi var litt flinkere, ville vi jo ha fikset det, liksom. Fort gjort ikke å reagere på det. Alle har jo hatt en dårlig lærer, liksom.

Nå svarer vi. Ja, det er ikke nok kvalifiserte folk her. Dere sliter med å rekruttere folk som skal forberede elevene, som forresten ikke vil bli lærere, til sånne yrker som skal bære oss gjennom eldrebølge og det grønne skiftet.

Neste gang jeg skal streike, håper jeg at det er for en arbeidstidsavtale med rammevilkår som gir meg tid til jobben min, som er å se og tilrettelegge for hver enkelt av de elevene.

Men det er neste gang. Nå streiker jeg for lønn.

I det skoleslaget jeg jobber mangler 21% av oss den utdanninga det er bestemt at vi skal ha. For oss med doble mastergrader, doktorgrader og hundrevis av studiepoeng oppå den utdanninga det er bestemt at vi skal ha, er det nesten ubegripelig å måtte høre på politikere som foreslår høyere kvalitet på oss.

For de av oss som mangler 5 studiepoeng på en godkjent utdanning, eller trekker relevant realkompetanse inn i klasserommet, men likevel stadig omtales som ukvalifisert, framstår nok også lærerorganisasjonenes retorikk som litt ubegripelig. Jeg kan da selv huske da jeg som lærervikar med hovedfag, men uten ped, ble foreslått til en stillingskode uten utdanning. Da satte familiesjefen farfar ned foten. Det skulle jeg ikke akseptere, noe jeg heller ikke gjorde. Nå var det arbeidsgiver som foreslo den stillingskoden, selvfølgelig var det det, men vi skal passe oss for hvem vi kaller ukvalifisert.

For uansett er vi for få her. På så mange måter. Sant å si tror jeg streikeviljen er langt større når det kommer til arbeidsforhold. Klassestørrelsers konsekvenser for arbeidstid er kanskje det som knekker de fleste, ikke lønna.

Men det er klart, når ingen, ingen av de lyse hodene jeg er sammen med hver dag har lyst til å bli lærer, da handler det også om lønn. Kunnskap koster.

Det er ingen tvil om at det er veldig gode grunner til å streike for lønn.

I år.

Det er nemlig mye jeg kan streike for.

Pandemiskoledepartementet

Mens smittetallene går ned og folk slutter å bekymre seg ligger vi altså her. Under bussen. Jeg ønsker så inderlig at alle lærerkolleger blir liggende musestille så vi ikke pådrar oss smitte sånn rett før sommeren. Hvis det går, skal ihvertfall jeg sette opp håret så det ikke blåser til alle kanter på toppen av Trollveggen eller annet fint sted.

Skole handler om kunnskap. Ikke helse, ikke kommuneøkonomi, ikke barnevern eller oppbevaring, men kunnskap. Til nød sosialisering i overgangen mellom hjemmet og samfunnet, men foreløpig heter ikke departementet vårt sosialiseringsdepartementet.

Jeg er så gammel at jeg husker at Kjell Magne Bondevik var Kirke- og undervisningsminister. Vi satt ved pultene våre og fikk utdelt en skolekalendersak der han hadde skrevet forord til oss. Vi fnøs av ordet kirke og tegnet bart og briller på statsråden. En slags sekularisering det og.

Fortsatt finnes det tidligere skolestatsråder som uttaler seg med tyngde i spørsmål som angår oss. Jeg liker fortsatt Hernes’ kommentar om dybdelæring bedre enn Clemets terping på kvalitet. Uansett minner de begge om en tid der skolestatsråden hadde innflytelse i regjeringskollegiet.

Når vi ser på den skjødesløse forvaltningen av pandemiskolen, kan det se ut til at kunnskap er redusert til takkformatentaler på budsjettkonferansene.

Teamsmøtene om pandemiskolen ser ut til å ha gått sin gang uten at sittende statsråd har blitt hørt. Når FHI har fått si sitt om at meter og munnbind ikke gjelds i undervisning og når ombud har fått rantet ned hele det siste årets arbeid, har det knapt vært taletid igjen.

Kanskje er det derfor det ikke handler om fagfornying, kompetanse eller helt vanlig skole. Det er som den daglige og kontinuerlige samtalen mellom elever og lærere har opphørt. Som om ikke arbeid pågår, på tross av at det noen steder ble mer digitalt enn ønskelig.

I pausene mellom arbeidsøktene lurer vi litt på hva som skjedde i Kunnskapsdepartementet. Var det noen byråkrater eller politisk ledelse der inne som var opptatt av noe annet enn spirene på kjøkkenbenken eller valgkamp? Trafikklysene, var det noen gang noen som ble hørt da de talte vår sak, eller er skole blitt helseministerens bord helt og holdent, og det vi fikk var at vanlige regler ikke gjelder for oss?

Var det i det hele tatt ingen i den statlige delen av opplæringsbransjen med gjennomslag nok til å hamle opp med den statlige delen av helsebransjen? Absolutt ingen som var i stand til å skjære gjennom?

Jeg har lest nok høringsuttalelser, referat, rapporter, innspill og utspill til å vite at det finnes nok av organisasjoner og skoleeiere som kjemper om ordet og makta, men hvorfor drukner de fortsatt i snapundersøkelser og andre data som underbygger dogmet om at åpne skoler med trafikklys uten avstand, munnbind og vaksine gir godt smittevern?

Løsninga nå på tampen ser ut til å være valgkamp. Eller å si at alt er greit, og er det ikke greit, får kommunene ta seg av det. Jeg liker lokaldemokrati, men i egen kommune har vi slitt med en kommunelege som flere ganger har nektet oss digitalundervisning, før noen leste Smittevernloven så grundig at han måtte innrømme at han ikke hadde myndighet til det. Det måtte bli mai før vi kom dit.

Det er jo også gledelig at smittetallene går ned. Det handler sikkert om at det begynner å bli en hel del vaksinerte. Det blir færre som kan smitte oss. Men ikke i skole, for skoler er som kjent fulle av sånne fine unge folk som ikke blir vaksinert på lenge eller kanskje aldri. Og på den skolen jeg jobber er mange av disse fine unge folka på strandfester helgene lange om dagen. Det er dem selvfølgelig vel unt.

Vi godt voksne som skal dele trange korridorer og rom med dem unner jeg å være friske i sommer. I normale år blir vi her på skolen invitert ned i første etasje for å få influensavaksine. På skoler finnes det nemlig helsesykepleiere. Bedriftshelsetjeneste har vi også. I år er visst vaksinering av lærere vanskelig å få til.

Jeg skjønner at helsefolk må få bestemme over helsa til folk. Likevel har jeg altså savnet at de også gjør en anstendig jobb med å lytte når kunnskapsfolk informerer om praksis her i kunnskapsbransjen – og at det er lurt med vel så godt smittevern i undervisning som på butikken.

Mens smittetallene går ned og folk slutter å bekymre seg ligger vi altså her. Under bussen. Jeg ønsker så inderlig at alle lærerkolleger blir liggende musestille så vi ikke pådrar oss smitte sånn nesten rett før sommeren. Hvis det går, skal ihvertfall jeg sette opp håret så det ikke blåser til alle kanter på toppen av Trollveggen eller at annet fint sted.  Prøve å glemme at jeg ikke kommer til å være vaksinert ved skolestart neste år heller.

Lønn i himmelen

Da jeg kom tilbake til skolen for 10-12 år siden sto det ikke så verst til lønnsmessig. Det var også en lettelse med en jobb der finansiering av egen lønn ikke var en del av arbeidsoppgavene, det være seg å jakte omtale i tildelingsbrev, sette sugerør i FOU-midler eller drive innsalg.

Siden den gang har vi sakket akterut igjen. Ved inngangen av fjoråret var det etablert en slags enighet om etterslepet. Noen kaller det 50.000 i året, andre 14%. Uansett var enigheten et resultat av at vi året før måtte stå å se på at utdanningsgrupper med lavere utdanning fikk et relativt stort løft.

Det som var litt moro i den forbindelse, var at regjeringen på denne måten løftet lærere med 3-årig utdanning samtidig som de i andre sammenhenger sa så ofte som mulig at de ikke ønsket lærere med så lav utdanning. Lærere med treårig utdanning har tjent skolen både lenge og godt, så jeg håper at også regjeringen unner dem pengene.

Arbeidsgiver er ganske motvillig til å bli med på etterslep-historien. Det er jo også ganske dyrt. En del var kanskje tenkt kompensert ved oppgjøret i fjor, men så kom pandemien, og nå er også de pengene brukt til noe annet. I år er det ikke er lagt inn nok til kompensasjon av etterslep i kommunenes budsjetter. Dette er mer problematisk enn frontfagmodellen, som ikke alltid har vært til hinder for å tilgodese grupper som har sakket akterut. Det største hinderet er arbeidsgiver.

Det er et hinder til. Andre grupper i offentlig sektor som ikke har etterslep vil kanskje være interessert i at årets oppgjør handler om noe annet. Vi er heller ikke den eneste gruppa som ønsker å kapitalisere på at vi for øyeblikket har bittelitt sympati på grunn av at flere har oppdaget at om ikke frontfagene er oss, så er vi i hvertfall frontlinja.

Vi kan uansett ikke holde kjeft om etterslep. Vi kan holde kjeft om arbeidstidsavtalen, for den er ikke med i år. Likevel ikke lett når både KS og SSB ignorerer at vi jobber i den ubundne tida. Det er heller ikke lett å holde kjeft om risikotillegget som burde vært utbetalt for lengst i mangel av vaksiner og anstendig smittevern. Som en kollega som ligger rett ut hjemme sier fra koronasykesenga:

«Vi som jobber i skolen veksler mellom parallelle univers. Utenfor skolen er samfunnet prega av strenge smitteverntiltak. På skolen er det meste som det pleide å være før pandemien.» Kanskje er det derfor hjemmekontoristene har hatt så tungt for å ta inn hvordan ståa har vært i skole. De har jo levd i noe helt annet.

Men det blir ikke noe risikotillegg. Okei, så gi oss heller et sabbatsår etter at denne sjauen er over, og jeg tar heller etterslepet nå enn aldri.

Avslutningsvis tillater jeg meg litt regionreform-sladder. I vårt fylke dukket det nemlig opp en del yrkesgrupper i administrasjonen som ved sammenslåinga kjapt fant ut at gruppa i det «andre» eks-fylket tjente bedre enn dem. Vips, så gikk de opp i lønn, og det fra tidspunktet for sammenslåing.

Tilsvarende forhandlinger på vegne av lærerne har ikke gått like radig. Det lille som er vunnet til nå er uten tilbakevirkning. Stridens kjerne er fortsatt at i ett av eks-fylkene har de brukt stillingskodene som finnes for adjunkter og lektorer med ytterligere 60 studiepoeng oppå tilleggutdanninga, mens det jo er en del overutdanna lærere i det andre eks-fylket også.

Det finnes både folk med doktorgrad og doble mastergrader, men arbeidsgiver har lagt seg på en praksis der stillingskoden blir forbeholdt nyansatte og de som har den den fra før. I praksis betyr det at nyansatte med lavere utdanning snart kommer til å rase forbi lønna til en del med langt mer utdanning. Forskjellen er ikke bare at den med høyere lønn har lavere utdanning, men også at den med lavere lønn allerede har delt sin kompetanse med både arbeidsgiver og elever i årevis.

Nå veit jeg at mange lærere oppfatter at vi gjør samme jobb og derfor skulle hatt samme lønn. Det er er en god tanke, men det er nå engang klekket ut koder for ulik utdanning og fartstid, og da tåler vi vel ikke at det er vilkårlig hvem som er plassert her og der? Tariffmoro skal kunne forklares. Uansett ønsker jeg oss alle tvi tvi i det som her og nå blant annet handler om etterslep.

Jeg har forresten tidligere skrevet at goodwill er for pyser, men det kan jo jeg så kjekt skrive som ikke har ansvar for forhandlingsresultat. Men til seinere planlegging av konfliktperioder skulle jeg ønske at lærerorganisasjonene kunne stå sammen om streikeuttak, så vi som er organisert slipper å gå på jobb på tross av at vi har like god grunn til å streike som kollegene våre. Derfor krysser jeg også fingre for at sentralstyret i Norsk lektorlag tar en riktig beslutning 4. juni.

Arbeidsro eller lekser?

Ved jevne mellomrom vi diskutere lekser. Det vil si at vi ved jevne mellomrom må diskutere skolearbeid. Det burde være unødvendig.

Ikke fordi det overhodet ikke er noe å snakke om. Det finnes kanskje fortsatt folk i skolen som gir lekser for leksers skyld eller ikke reflekterer over vitsen med dem? Eller driver med praksis en kollega av meg kaller bulimi-prøver, altså de prøvene der det skal spys ut for deretter glemmes så fort som mulig.

Men det meste av det vi driver handler om at det både er gøy og hard jobbing å lære. De færreste synes det er gøy å lære gangetabellen eller å skrive rapporter om noe hverdagslig på en så klar og presis måte at alle skjønner det. Men de fleste som lærer seg det, ser nytten og opplever glede ved å mestre.

Hvis vi som jobber med alskens små og store oppdrag som blir kalt opplæring ikke rekker gjennom en time eller uke eller læreplan fordi det ble for mye bråk eller virus eller mobbing eller informasjon fra politiet. Hva gjør vi da? Sier vi at vi tar det neste time eller år og nåde den som våger å gjøre noe hjemme?

Det er sikkert velment å ville skjerme barn og unges fritid. Det kan fort bli for mye skolearbeid, kanskje særlig for dem som bruker mer tid enn andre for å få det til. Men hva er alternativet når tida på skolen ikke strekker til og eleven fortsatt ikke kan lese eller har tilstrekkelige regneferdigheter til å stå i faget? Forskere må jo gjerne forske seg fram til at sosioøkonomiske forskjeller blir forsterket av skole eller skolearbeid, men problematisering av lekser er med skam å melde en tafatt inngang til at en hel haug elever ikke lærer det de skal.

Jeg håper at vi og forskere kan være enige om at sosioøkonomiske forskjeller fra heim til heim har innvirkning på læring fra elev til elev. Det er ikke at det ikke lar seg kompensere, men det er jaggu ikke gjort i en fei eller for knapper og glansbilder.

La oss si at vi hadde heldagsskole. Og at et par av timene hver dag var satt av til å jobbe med repetisjon eller fullføring av dagens emner. Det synes jeg helt oppriktig er en god plan.

En plan som går i vasken om den blir løst slik «leksetid» har hatt det med å bli løst i den kommunen jeg bor i. Folk har kanskje glemt «leksetid». Denne timen eller to per uke, pre-covid, der elever fra to paralleller delte på en pedagog. Der hun som får slått kloa i pedagogen kanskje får til engelsken etter et kvarter, mens førti andre ikke får gjort pøkk fordi fem-seks forstyrrer fordi pedagogen er opptatt.

Dette er jo også gjerne en dekkende beskrivelse av skoledagen forøvrig. Bortsett fra at da har de to parallell-klassene hver sin pedagog, noe som gir noe bedre odds når det kommer til å få hjelp før bråket begynner.

Kan vi snart få litt mer forskning på voksentetthet? Eller, det finnes vel, så kan vi snart få voksentetthet?

Jeg skjønner ikke hva slags unger skolepolitikere og -byråkrater og andre med innflytelse på skole har, siden de ikke skjønner at det skal noe til. Opplever de aldri at de har sin fulle hyre med den eneste ene eller de gammelborgerlige fire barna der hjemme? Klarer de ikke kople derfra og over i klasserommet der det befinner seg tjue eller tretti av samme kaliber eller kanskje helst enda mer krevende eller tause eller plaga?

Selvfølgelig fikser vi mer og flere i klasserommet enn ved kjøkkenbordet, men grensa går et sted og om det skal ha noe for seg å skjerme fritida til barn og unge for lekser, så må vi også skjerme klasserommet så alle får en sjanse der. I grunnskolen er det mange som har rapportert om bedre dager på rødt nivå fordi gruppestørrelser da har gått ned. Det bør helst bidra til handling fra skoleeiere og ikke minst kommunalministeren. Kunnskapsministeren har som kjent mindre innflytelse.

Det er egentlig ikke stort mer å si enn det. Noe ekstraarbeid må man alltids regne med om man vil bli god i noe, og det hvis man er heldig. Om man ikke er så heldig, må man regne med ekstraarbeid om man vil lære noe. Da hadde det vært fint med tilgang på en pedagog.

Flink på skolen

Her i provinsen er vi stort sett forskånet fra karakterpresset som blant annet kommer av fritt skolevalg. Stort sett søker ungdommene på skolen som ligger i byen de bor i.

Det hender likevel at trender eller snakkiser gjør en av skolene mer populær i noen år, og det kan være linjer som det er vanskelig å komme inn på, altså nivådeling gjennom inntakspoeng. En erfaring fra den typen miljøer som da oppstår, er at vi lærere må jobbe mye med å senke skuldre i elevgruppa. I bakgrunnen aner vi foresattes rolle i forventningspresset. Her vil bare det å bosette seg i en bestemt skolekrets kunne bidra negativt.

Vi hører ofte fortellingen om at foresatte aldri har måttet mase på Siri eller Espen når det kommer til lekser. Det er som et stammespråk blant folk med det felles at barna deres lykkes teoretisk. I starten trodde jeg det handlet om at de hadde funnet en balanse.

Men. Ikke at jeg sluttet å tro på dem, for det er jo sant: Siri og Espen gjør lekser uten mas, men det er likevel kanskje noe der hjemme som har gjort at Siri og Espen har forstått at de må lese, skrive og regne mye.

Flere som sier sånt har en livsstil som indirekte legger press. I tillegg har de gjerne en økonomi som gjør dem i stand til å utruste seg med riktige forbruksmarkører, noe som også legger lista for hva ungene vil hige mot.

For oss som treffer disse ungdommene i dagslys, hender det at vi stusser over hva det gjør med Espen og Siri å ha rollemodeller som jobber mer enn de fleste, sykler til og fra jobb, løper i skogen og plukker blåbær om høsten og aldri legger seg syke. For all del, det gjør godt med noe å strekke seg etter, men ikke nødvendigvis om du kjenner at du ikke klarer å holde følge.

Mens mange elever må bli mast på for å gjøre skolearbeid, holder det altså i noen familier å legge lista høyt. At mor er tannlege og far sivilingeniør, at begge jobber fullt og fyller fritid med høy levestandard, kondisjonsidrett og andre oppbyggelige aktiviteter. At de snakker på den måten de gjør om folk som ikke når like høyt opp på deres målestokk. At de ler av somatisering, åndelig søken og opprør.

Selvfølgelig er dette en generalisering som ikke passer for en hel del. De såkalt prektige er en minst like sammensatt kategori som de såkalt sårbare. For noen av dem fungerer også skoleflinkheten som et slags vern over sårbarheten.

Det kan være trivelig å ha prektige klasser. Sånne klasser læreplanleggernes barn går i? Elevene opplever hvetebrøddager ved endelig å havne i gruppearbeid der alle vil jobbe. Så begynner avskallingen. Noen finner seg ikke til rette på baksiden av det gode læringsmiljøet, der anstendige karakterer blir snakket ned og ingen deler nederlag.

De som blir igjen er ulike nok, men det er også sånn at noen, i tillegg til å  skrive ubegripelig gode skoleoppgaver mens de spiller klassisk musikk og driver idrett på toppnivå, er ganske ulykkelige.

Det er i utgangspunktet ikke galt å gå for skolene eller utdanningene med høyere rang, men for de aller fleste innebærer det mer jobbing enn de fleste orker.

Også de såkalt flinke kommer med eller uten selvforakt, tårer og utmattelse til de grader at det kan slå beina under de fleste. Noen ganger kommer de gradvis mer i takt med seg selv, men det kan også gå på trynet. Det er voldsomt å stå tett på en ungdom som brenner ut. Ikke minst er det skremmende for ungdommen, som da gjerne tviholder i gamle strukturer og gjentar at de bare må lese litt til når vi på skolen vil snakke om å roe ned prestasjonsdelen av tilværelsen.

Snakker du med folk som jobber på BUPA, får du vite at de har egne behandlingsopplegg for ungdommer som ikke klarer å sette grenser for eget skolearbeid. Samlebegrep som skolevegring eller underyting handler også blant annet om noen av disse elevene.

Det blir ikke nødvendigvis bedre av nivådeling. Ei heller av å underspille at konseptet fritt skolevalg også rommer en del ufrihet. På en dårlig dag kan jeg sikkert også tenke at enkelte privilegerte foresatte kan ta seg en bolle eller avspaseringsdag i ny og ne for å reflektere over om de ønsker å rollemodellere det gode liv eller at det er viktig å bli lege eller advokat.

Vi som jobber med opplæring kan også bli mer bevisst på hvordan vi snakker om nivå, ambisjoner, utvikling og prestasjoner. De fleste ungdommer skal bli sjåfører, lærere, håndverkere, sykepleiere og assistenter. Kanskje bør mer av den offentlige samtalen om skole og arbeidsliv handle om det.

Time etter time forsvinner

Når skoleeier dytter enda flere elever inn i klassene og setter av enda færre timer til å få jobben gjort, blir det mindre fleksibilitet, variasjon, prosess, tilrettelegging og vurdering for læring. Det er enkel matematikk, og selv om det er helt pyton å fronte et dårligere tilbud når du veit at det kunne vært bedre, må vi være klare på rollen vår. Vi kan ikke ta det personlig.

Det kan imidlertid elever i videregående, og deres foresatte kan begynne og telle.

I Vestfold er vi kjent for så mangt. Vi har blant annet ei flott kystlinje og godt klima. Kanskje er det derfor arbeidsgivere i Vestfold sjelden sliter med å få søkere til jobber. En bakside for oss som er arbeidstakere er kanskje at det er lett å bytte oss ut?

Vestfold-dommen, som begynner å bli noen år gammel nå, er nemlig blitt stående, noe som gjør det å jobbe som lærer i videregående i Vestfold til en blandet opplevelse.

Når jeg snakker med kolleger i andre fylker, kan det virke som praksisen med å telle bort undervisningstimer har spredt seg. Det kan også undersøkelser tyde på: 1 av 10 skoler innrømmer denne lovstridige praksisen, i tillegg til at enda flere ikke utelukker at de driver med det.

Den gang jeg skiftet arbeidsgiver fra Buskerud til Vestfold, ble jeg uansett litt perpleks da jeg fikk den første timeplanen min. Min nye arbeidsgiver hadde nemlig funnet plass til mer undervisning enn det den forrige hadde.

Mens eksempelvis norsk på VG3 i Buskerud hadde tilsvart 37% av et årsverk, var den samme jobben i Vestfold på 33%. Etter at alle fag og klasser var fordelt, hadde arbeidsgiver spart så mange prosent, eller timer, at jeg kunne undervise to hele timer ekstra hver uke i Vestfold enn jeg hadde gjort i Buskerud. Det ble en brutal overgang, særlig fordi jeg den gang var ganske uerfaren i videregående.

Det opplevdes som å måtte jobbe 110% stilling, men få betalt for 100. Helt riktig blir det ikke, for jeg underviser jo ikke de timene som er kuttet ut, men jeg forbereder undervisning til hele læreplanen, og ikke minst vurderer jeg elevene etter hele læreplanen. Vurderingsarbeid er ikke ubetydelig i norsk, for eksempel. Så det blir usynlig overtid. Det blir også kjipere undervisning i de timene vi har igjen når vi har mindre tid enn tenkt til å komme gjennom.

Kunnskaps- nei, kommunalministeren, ler kanskje hele veien til budsjettkonferansen mens elevene og jeg taper. En lovfestet rettighet er null verdt.

Jaja, sier samfunnet, det går jo bra, de når jo målene sine i skolen, gjør de ikke?

Nei. Vi når hverken det vi blir målt på, fullført og bestått, og vi når definitivt ikke de målene læreplanen sier vi skal levere på, nemlig kompetansen og ferdighetene.

Mantraet fullført og bestått kan forresten framstå som spill for galleriet når skoler kan jukse med fraværstall og nekte lærere å sette 1 ved fravær av kompetanse. Hadde det vært tak i politikerne som seriøst mener at fullført og bestått er gode mål, kunne de kuttet ut karakterene og latt oss ha det hyggelig sammen mens elevene ventet på vitnemålet sitt.

I stedet tar noen av dem til orde for nivådeling. Det er et ideologisk forslag fra et parti som nå har hatt åtte år på seg til å sørge for bedre tilrettelegging, men i stedet har strammet inn kommunebudsjettene og med det bidratt til at skolene kutter timer.

Tilbake til timetelling. Vanligvis er jeg lett å ha med å gjøre. Det krever bare at jeg blir møtt med tillit, og får de ressursene jeg trenger til å gjøre jobben min. Får jeg ikke det, kan jeg bli tverr og firkanta. Da kan jeg for eksempel finne på å telle hvor mange timer elevene og jeg egentlig får til å løse en læreplan. Når det ikke en gang er de timene som lovgiverne har bestemt at elevene og jeg skal få, er det bare én ting å gjøre, nemlig å skrive timelister eller prioritere.

Jeg veit ikke helt hvordan jeg skal si dette uten å tråkke på folk, for vi har alle gode grunner til å gjøre som vi gjør, men vi må nesten slutte og jobbe mer enn vi får betalt for. Ved å fortsette, er vi med på å dekke over hva en del skolepolitikere og -eiere holder på med. Når en blir syk av det, blir systemsvikten gjerne privatisert, og det er aleine du er.

Det er lurvete skoleeierskap som dette som gir dårligere undervisning. Jeg bare nevner det, siden det er en betegnelse som har vært litt i vinden ifm. nedrakking av koronaskolen. Den er også brukt som en legitim begrunnelse for å avlyse eksamen.

Når skoleeier dytter enda flere elever inn i klassene og setter av enda færre timer til å få jobben gjort, blir det mindre fleksibilitet, variasjon, prosess, tilrettelegging og vurdering for læring. Det er enkel matematikk, og selv om det er helt pyton å fronte et dårligere tilbud når du veit at det kunne vært bedre, må vi være klare på rollen vår. Vi kan ikke ta det personlig.

Det kan imidlertid elever, og deres foresatte kan begynne og telle.

Under virusteppet

Hvordan står det til under virusteppet? Jo takk, vi erfarer at skolebyråkratene, på vegne av regjeringen, først bestemmer at vi skal gjøre en dårligere jobb enn nødvendig og deretter at vi skal bruke enda mer tid på å gjennomteste elevene fordi de skal forsikre seg om at vi gjør en god nok jobb.

Mistroisk som jeg er, lurte jeg i høst på om at all virusstøyen kunne gi noen muligheter for folk som ikke er så glad i åpenhet. Ja, med mindre de kan sette ordet på en kopp, da. En kopp som skal signalisere virksomhetens verdier.

Nå har jeg svaret.

Vi blir pepret med beslutninger. Det de har til felles er at de er gjort av byråkrater, trolig på oppdrag fra politikere, for ellers har byråkratene virkelig ikke peiling på oppdraget sitt. De har også det til felles at det er beslutninger som tråkker inn i klasserom, metodefrihet og kvalitet på opplæringa. Enda verre er det når de foregår i det stille.

To eksempler. Mer testing og digitale lærebøker.

Tester først. Vi ser en ny trend i skoleforvaltning at byråkratene får jobbe for seg selv. Nylig  opplevde vi at fagfornyinga gikk fra åpen til lukket da det kom til fornying av eksamen. Nå viser det seg at direktoratet, og det vil jo si regjeringen, som for øvrig har gjort sport av beslutninger i lukkede rom uten referenter, har enda mer på lager.

Det er nemlig jobbet fram nye nasjonale prøver uten tilstrekkelig involvering fra feltet. Så mens fagfornyingas planer er så åpne at de kan gi en fersk lærer hetta, finnes det altså flere ris bak speilet for å kontrollere at jobben blir gjort i nærheten av en tenkt fasit.

Det finnes allerede et omfattende bol av prøver, tester, indikatorer og undersøkelser. Om ikke annet dokumenterer det den manglende tilliten til feltet. På den måten fører disse nye nasjonale prøvene, snekret sammen av hvem vet, dessverre til at mistilliten blir gjensidig. I denne omgang skal jeg ikke mene så mye mer om resultatet så langt enn at premisset det er lagt på ikke holder.

Det blir sagt at alle disse testene ikke tar så mye av skoletiden, men da er ikke all øvingen til testingen tatt med, ei heller at skolene selv også tester. Da yngstemann her i huset begynte i første klasse, hadde de ukestest hver fredag. Resultatet av det, og det som deretter har skjedd, er at det som nå er en åttendeklassing har hatt flere tester enn jeg selv har hatt gjennom hele min skolegang, og da tar jeg med en relativt omfattende høyere utdanning.

Er hun mer kompetent enn jeg var på samme alder? Svaret er sikkert både ja og nei, men viktigere er det at jeg underveis har registrert en slitasje som jeg selv slapp.

Det finnes kanskje skolebeslutninger som er viktige å ta på tross av vi lærere ikke er enige, men når det som blir bestemt går direkte inn i jobben vi gjør, er det opplagt at vi skal ha en hånd på rattet. Valg av digitale og/eller læreverk på papir er en slik beslutning.

Derfor er det bekymringsfullt at det i stor grad er skolebyråkrater som i disse dager bestemmer at enda flere elever i deres kommune neste skoleår skal ha digitale læreverk.

Læreboka er en lang og vanskelig tekst og forskninga er tydelig på at den best forstås på papir. Når en byråkrat velger noe annet på vegne av oss, er det altså mot bedre vitende. Det bryter også med metodefriheten når byråkraten bestemmer at læreren skal gjøre en dårligere og eleven en vanskeligere jobb.

Når vi i tillegg veit at forlagene er langt fra målet om å tilby tilstrekkelige digitale læreverk, bidrar også en sånn beslutning til å pålegge læreren ekstraarbeid for å kompensere manglene. Som kjent får ikke lærere betalt for sånt, fordi skoleeier sier at det har vi for- og etterarbeidstida til. Konsekvensen av det igjen blir at elevene får kjipere opplæring, eventuelt også færre tilbakemeldinger på hva de kan og ikke. Også det har skolebyråkraten bestemt.

Samtidig ser det ut til at forlagene allerede har skutt seg selv i papirfoten.

Papirboka koster gjerne fire ganger så mye som en årslisens på digitalboka. Skoler som ikke har økonomiske muskler til å kjøpe papirboka med en gang, blir hektet fast i en slags abonnementsordning, på samme måte som det på lang sikt er dyrest ikke å kunne kjøpe ut en mobiltelefon med en gang. Dyrt å være fattig, som det heter i luksusfellebransjen. 

Selv om vi trenger læreboka både for å bedre forståelse og avlaste allerede skjermtrøtte elever, skulle jeg også ønske at forlagene la opp til en digital tilgang til elever fra skoler som har kjøpt læreverk på papir. Digitalboka har nemlig også sine fordeler, bare foreløpig ikke mange nok til å oppveie ulempene.

Så hvordan står det egentlig til under virusteppet? Jo takk, vi erfarer at skolebyråkratene, på vegne av regjeringen, først bestemmer at vi skal gjøre en dårligere jobb enn nødvendig og deretter at vi skal bruke enda mer tid på å gjennomteste elevene fordi de skal forsikre seg om at vi gjør en god nok jobb.

Våge seg inn i skolen

Jeg veit ikke hvorfor noen aviser foretrekker å snakke med andre enn skolefolk om det som skjer i skolen. Er det for kjedelig det vi sier, vi som er her? For vanskelig å vinkle?

«Skoleledere innrømmer. 20.000 elever i videregeående får ikke lovpålagt timetall»

«Elev fikk hjelp av rådgiver til å be læreren om å få slippe boklesing»

«Det ble reprimande fra sjefen da lærer ga fire elever karakteren 1»

Kanskje litt krøkkete overskrifter, men jeg har ikke desk. Jeg er sikker på at hovedstadsavisene hadde klart å sprite dem opp.

I stedet får vi sånne saker som skylder kreativitet, der andre folk uavbrutt får fortelle om hva som etter deres syn mangler i skolen. Ikke den verste, men siste av samme sort sto i VG 30. april og handlet om hvor dårlig det står til med videregående opplæring fordi en student, en professor og en kunnskapsminister (som har laget et reform som skal ordne opp) sier det.

Saken var til forveksling lik pr-materiellet til Fullføringsreformen. Og jeg skjønner jo at det da er best å droppe kilder som kan fortelle en annen historie.

Likevel skulle jeg ønske at flere journalister som skriver skolesaker hadde tid eller lyst til å spørre noen på den eller den skolen. Som da kunne fortalt at joda, vi driver da med både langlesing og studieteknikk, men det er ganske mange elever som blir sure på oss når vi gjør det, og da får vi dårlige tilbakemeldinger når de skal rate undervisningen eller svare på Elevundersøkelsen, så skoleledere støtter oss lite i at dette er viktig når foreldrene klager og vi blir bedt om å smile mer i stedet.

For ikke å snakke om at flere i klassen på 32 sjeler har så lite lese- og skrivekompetanse at de ikke makter å dra nytte av opplæringa, noe som også rammer de elevene som kan det, fordi også de trenger arbeidsro og veiledning. Så joda, elevene får en hel del anledninger til lesing, analytiske oppgaver og skriving, men vi er ærlig talt usikre på om de får det helt med seg.

Videre skulle jeg ønske at journalisten ikke ga seg, men også ringte den skolen med ett av fylkets høyeste inntakspoenggrense. Der de kunne få historien om elever som allerede når de starter veit at notater for hånd er en uovertruffen studieteknikk, der det er økonomi til å prioritere lærebøker på papir, og der de faktisk klarer å levere på læreplanen og derfor produserer studieforberedte elever på løpende bånd, noe som også vil si at med ressurser og elevforutsetninger på plass, så er det null stress og null behov for reform akkurat nå.

Sånn. Nyansering kalles det.

I stedet får vi altså en sak som avsluttes med studenten som mener at hun ble reddet av et utvekslingsår i Australia: «Der gjorde vi mye mer av det man gjør på universitetet. Vi leste, analyserte og gikk mer i dybden enn man, etter min erfaring, gjør i norsk skole».

Ja. Altså. Dette stemmer nok for dette ene mennesket. Det finnes sikkert også skoletimer der man ikke gjør den slags, og noen av dem har nok jeg ansvaret for. Men. Altså. Å generalisere det til at vi i norsk skole ikke leser, analyserer og går i dybden? Sorry. Det står rett og slett ikke til troende. Ja, en og annen latsabb er det kanskje, som bare viser serier i stedet for å variere undervisning, men jeg nekter å tro at en og samme elev skal treffe på la oss si ti eller tjue av den kaliberen i løpet av sin tid på videregående.

Jeg er lei av sånne saker. Selv om professoren i akkurat denne saken er en fornuftig stemme og studenten faktisk ikke har tro på å kutte i fellesfagene, så er det dette elementet av vranglære fordi saken ikke klarer å formidle ett ord fra feltet som blir omtalt. Samtidig som kulturfeltet endrer seg til at skuespillere skal ha legningen eller diagnosen de spiller, blir altså folk som opererer i virkeligheten, og da sikkert ikke bare lærere og ikke bare i pressen, systematisk utelatt.

Derfor er det også nok kategoriske påstander fra folk som ikke har satt skolebein på tjue år, men som fordi de har oppnådd en status på et annet felt får uttale seg skråsikkert om et felt vedkommende helt åpenbart mangler kompetanse på. De tror kanskje de er elevenes advokat, men det er det utrolig nok vi som jobber med elever som er.

Nok. Når jeg igjen ser en sånn sak, kommer jeg til å henge den ut i sosiale medier og jeg oppfordrer alle andre sure tryner til å gjøre det samme. Kanskje er det fåfengt, men kanskje smetter en sånn uthenging en vakker dag ut av ekkokammeret og blir lest av en redaktør som ber skolejournalisten sin om å ringe noen som jobber i skole. Fordi det faktisk ligger historier her også.

Er fagfornyelsen en innovasjon?

Innovasjon er ett av de ordene en kan bli skikkelig kvalm av. Det, og framoverlent. Eller robust. Kanskje også visjon.

Det er mye bra med LK20.

Men.

Det er blitt sagt at den sparker inn åpne dører. Det blir kanskje alltid sagt, så nok av det.

Der den er på sitt mest åpne, er det en læreplan mest for lærere med bøtter av erfaring. Der den er på sitt mest svulstige («vurderingen skal bidra til lærelyst»), er det en plan mest for læreplanleggernes barn.

Og der den legger de sterkeste føringene, som tverrfaglighet og utforsking, ser den ut til å tryne på hoppkanten fordi den er kjørt ut i en tid der skolebudsjetter spises opp av regionreform mens pandemien fortærer humankapitalen.

Parallelt med innføringen er det nemlig kuttet med hard hånd i kommuner og fylker. Regionreformen har dermed tatt en solid jafs av skolebudsjettene og spenner bein på fagfornyelsen.

Læreplanens kompetansebegrep legger opp til samarbeid på tvers. Tverrfaglig jobbing er givende, men ikke før en har jobbet et betydelig antall timer med faglige avklaringer og forhandlinger faglærerne imellom. Er det mange som har fått gjort det i år?

Andre nøkler til kompetansebegrepet er utforskende læringsaktiviteter og dybdelæring. Et vanlig innsalg har vært å disse den såkalte overflatelæringen. For det første bidrar det til å tilsløre det faktum at en må ha noe å utforske fra eller gå i dybden på, fordi noe kunnskap er fast og må tilegnes. For det andre er det ikke tilført timer eller ressurser til at læreren faktisk kan legge til rette for utforsking.

Den største hindringen for utforskende læringsaktiviteter er likevel pandemi. Selv om den bør kunne åpne for noe annet, har det vist seg at digitalskolen bidrar til mer teoritung undervisning og mindre samarbeid. Deretter at økende gruppestørrelser låser læreren til kateteret. Kanskje læreplanleggernes barn gjør det, men brorparten av norske elever sitter ikke og bevrer etter å komme i gang med hardt læringsarbeid. De går heller ikke i homogene grupper der onesize-opplæring har noe særlig for seg.

På steder og skoler der klassestørrelsene fortsatt vokser, blir det heller ikke lagt til rette for å realisere læringsfremmende vurdering. Det blir mindre metodefritt, men kanskje mer fornuftig å vurdere i prosess. Jeg har stor tro på at veiledning tett på læringsaktiviteten er vel så viktig her som under tidligere nevnte utforsking.

Likevel blir begge deler skutt i foten, for når det hverken blir gjort noe med leseplikt eller klassestørrelser, blir det heller ikke lagt til rette for det som kanskje var et ønske om innovasjon. Læreren risikerer igjen å bli sittende med svarteper, selv om ansvaret befinner seg i andre ende av pulveriseringen.

Dette fører til at klasserommene og det som skjer i dem forblir til forveksling likt sånn det var før årets skolestart. Også derfor kan det synes litt forhastet å kutte ut skolebøker. Da kunnskapsløftet i sin tid ble innført, ble det bevilget langt mer til lærebøker enn denne gangen. Ambisjonene er altså ikke like store. Ambisjoner er lurt om en vil drive fram endringer.

Når det kommer til læremidler, er det da også vokst fram en lei tendens til at kommuner går til anskaffelse av noen forlagsstyrte portalsystemgreier i stedet for bøker.

Det ser også ut til å variere mellom kommuner når det gjelder grad av involvering av lærere i valg av læremidler. Det er en skummel tendens. Selv om en skolebyråkrat en eller annen gang har jobbet mer eller mindre i skolen, betyr ikke det at byråkraten er kvalifisert til å avgjøre læremidler til en skolehverdag og læreplan vedkommende ikke jobber i eller med.

Og hva er egentlig disse portalsystemgreiene? Er det noe mer enn menyer og læringsstier og litt filmer her og noen tekstsnutter der? Dette blir fort like fragmentert som mediehverdagen ellers. Her bør kanskje også forlagene vokte seg, for snart kan vi like gjerne bruke NRK skole og sette pengene vi sparer i smågodt.

I tillegg bør kanskje de som er ansvarlige for skolen huske at de med det har ansvar for at skole er skole. Med det mener jeg at skolen skal være noe annet enn dype sofaer, konsoller, dopaminutløsende grafikk og potetgull.

Tilslutt kommer det at man ikke tok signalene fra feltet og pauset innføringen på grunn av pandemien, noe som i sum gjør hele innovasjonen til et flaut «piff» i stedet for et durabelig utviklingsarbeid.

Samtidig har nettopp pandemien bidratt til så mye skoleinnovasjon at planarbeid fint kan pauses. Og fordi få lærere orker å oppholde seg lenge i klasserommet når det ikke skjer læring der, så gjør vi det som trengs. I lover og planer står det at vi skal gjøre enda mer, men det får nesten de som sitter på ansvaret ta ansvar for.