Slipp ungdommen fri fra russeri

Kanskje burde jeg ikke skrive om russen. Jeg kommer greit ut av det med dem. Så lenge de holder seg unna bronkitten og ikke er altfor bakfulle i timene mine, utsetter jeg dem ikke for Dag Solstad. Men blir det for mye folk med baris under pulter, må de lese om opptil flere mannspersoner som ser livet fra helt andre perspektiv.

At mange ungdommer har et driv i seg etter å få festa noe så inderlig, har jeg stor forståelse for. Samtidig har disse to årene der pandemien nektet dem å ta den festen før sluttvurderinga, også minnet meg på at det er altså en så latterlig dårlig skikk vi holder oss med her til lands.

Den at avgangskull etter avgangskull får starte festen som skal feire avsluttet 13-års skolegang to måneder før den utdanninga er slutt. Før. Og vi snakker altså om den utdanninga som har kostet statskassa sånn sirka 800.000 kroner per hue.

Kanskje er det fordi de lot det være i fjor og forfjor, at det nå framstår ekstra tullete. Mens andre skandinaviske avgangselever tar seg en fest en dag eller to, etter eksamen, har det i Norge sklidd helt ut. Kanskje er det også noe med oppgittheten over at myndighetene i år har lagt ekstra godt til rette for nyte før yte.

I vanlige år, når både fraværsregler og eksamen er slått på, begrenser uvesenet seg fordi de fleste etter en eller to fyllesjuke skoledager skjønner at dette går ikke. Noen har da allerede rukket å pådra seg bronkitt på grunn av nattesurr i kulda, med tilhørende harking og hostekuler i VG3-klasserom. Nå er det stort sett stille. I år får de lov til å egenmelde både halsen og fyllesjuken og likevel ende opp uten fravær på vitnemålet.

Det er ikke bare det at myndighetene tillater elever å sabotere opplæringa, men før den tid får en del av dem også lov til å trekke imitasjoner av kjipe reality-konsepter inn i skolehverdagen.

Jeg tenker på disse øvelsene i utestenging og annet uspiselig, som blir skrudd til et ekstra hakk gjennom vissheten om denne guds ulykke som litt for mange higer etter, å komme på buss. Som feier siste rest av både kameratskap og annet vesentlig av banen. Selvsagt ikke på alle busser, og heldigvis styrer de aller fleste ungdommer unna sånt. Det kan vi godt snakke mer om i stedet for å normalisere uskikk.

Det jeg virkelig ikke forstår er foreldre som for eksempel skryter av at deres egen sekstenårige jente får bli med å rulle, uten å skjønne hva det koster. Eller slutter rekkene når de veit at deres egen unge er innafor. De samme foreldrene kan være dem som samtidig piper fordi det blir så mye press av at faglige prestasjoner blir vurdert på skolen, for ikke å snakke om eksamen. Som om det er så veldig mye verre enn å bli vurdert ut fra hvordan du ser ut, hvor kul du er eller hvilke andre egenskaper du kan bringe til torgs.

Likevel er ikke foreldrene de mest hodeløse her. Det er det skolepolitikerne som er, for selv om dette klekkes ut på privaten, så blir jo skolen en av arenaene som dritten spilles ut på. Du veit, den arenaen der alle veit hvem som får sitte på bord som gisler med hvem, hvem som knapt tør gå inn hovedinngangen fordi de mangler genseren med navnet sitt på, sammen med andre navn. Sånt noe.

Sånt som kanskje en eller annen skolepolitiker kunne tenke seg å si noe om. Men nei. Sånne skolepolitikere har vi ikke, i hvert fall ikke i rikspolitikken (Trondheim har ikke busser). Ikke en kjeft som kan ta eierskap til det som definitivt kunne blitt en vinnersak?

I drømme kan vi tro at det må starte med ungdommen. Vi ser jo ett og annet ressurssterkt individ stå frem og fortelle at nei, de er ikke med på dette kjøret, eller jo, de er kanskje litt med, men liker det egentlig ikke. Og vi som jobber i skolen veit jo at mange styrer unna. Vi ser jo de folka som ikke engang har prøvd å bli med. Både de som ikke skjønner greia eller skjønner bedre.

Eller kanskje har foreldre som nekter dem å være med i stedet for å være dem som overlater ungene sine til gangsterfirma som leier ut bussvrak for helt åndssvake summer. De fleste busser er fulle av folk flest som kaster bort mange år av ungdomstida si på å tro at akkurat denne doningen eller gjengen er framtida. Mens de gjør det, daler mulighetene til å konkurrere om studieplassen de egentlig vil ha.

Det finnes selvfølgelig folk på buss eller konsepter som klarer å kombinere det med å fullføre 13-års skolegang med samme fornuftige tilnærming som de alltid har hatt. Men for hver av dem, sitter det året etter litt for mange på Sonans og klager over at de hadde dårlige lærere. Ja. Det var visst sånn det hang sammen.

Langtidsoppgave meg her og der

Legg merke til ord som øker i frekvens. I skole- og vurderingssammenheng er langtidsoppgaven ett av dem. Første gang jeg traff det ordet, var i sluttrapporten til Eksamensgruppa. Der står det mye fornuftig om framtidige muligheter for sluttvurdering.

Når jeg har møtt begrepet i stadig nye sammenhenger, er det dessverre også mer lettvinte tilnærminger. SV, slik de fremsto i Politisk kvarter 7. april i år, tror det er mindre ressurskrevende med langtidsoppgave enn vanlig eksamen. I samme moment kom det frem at formålet med sluttvurdering er at det skal være læringsfremmende. Det går ikke an å kalle seg skoleparti når en skyver fram politikere som kan så lite om vurdering.

Det gjør ikke noe om elever lærer av sluttvurdering, men formålet er nå likevel at til slutt skal vi vurdere hva de har lært. For en som jobber med læringsfremming, også kalt læring, er det ganske opplagt at det er det skolen handler om. For en som jobber med vurdering, er det ganske opplagt at langtidsoppgaven, eller mappevurdering, som Elevorganisasjonen ønsker seg, er langt mer ressurskrevende enn den eksamensordningen vi i dag har. Den som er så ressurskrevende at den ble avlyst i år.

For hva er en langtidsoppgave? Jo, det er en langt mer omfattende oppgave enn den som blir skrevet på fem timer. Det kan for eksempel være en problemstillingsbasert oppgave der elevene øver seg på vitenskapelig skriving, og der læreren veileder underveis.

Fordi elevene kommer fra ulike sosioøkonomiske forhold, veit vi at noen kan få en del veiledning hjemme også, og andre ikke. Dette, kombinert med det faktum at dagens sensorer får betalt for 26 minutters arbeid når de vurderer den teksten det tok fem timer å skrive, gjør at sentralgitt sensur av skriftlig langtidsoppgave hverken vil sikre elevene likeverdige forhold eller en sensur noen kommer til å ville betale for.

At en langtidsoppgave kan inngå i en muntlig eksamen, kan være fornuftig, men ikke ved at eleven gjenforteller innholdet, gitt tidligere nevnte sosioøkonomiske smått og stort. Her vil jeg heller være ute etter begrunnelser av valg og andre refleksjoner der eleven også kan vise eierskap til arbeidet. Men også dette vil være mer ressurskrevende enn dagens ordning, fordi sensorene må få tid til å sette seg inn i alle disse langtidsoppgavene. Lang tid vil det også ta.

Når det ser ut til at SV og Elevorganisasjonen gir en lang marsj i at dette er mer ressurskrevende eksamensformer, kan det framstå som at det er ok for dem at vi overlater til de ressurssterke å klare seg som best de kan, og er det noe de kan, er det jo det.

Verre er det med røkla. Du veit, de som ikke har tid eller selvtillit eller språk til å engasjere seg – eller har folk der hjemme som ikke kan by på noe annet enn fravær, hoderisting eller her i huset leser vi ikke/liker vi ikke lærere, eller hva er galt med å jobbe eller jeg skulle gjerne ha sett på det, men nå må jeg sove. Verre er det for dem. Ut fra de familiene der kommer det for eksempel gutter som gjør det bedre på eksamen enn standpunkt.

Derfor vil jeg slå et slag for en annen type langtidsoppgave. Den gode gamle heldagsprøven. Jeg er ikke flåsete. Forslaget kommer fra et dypt alvor fra en som har kjøpt premisset til vurdering for læring og jobbet prosessorientert med skriving i mange år.

Det kommer også fra en som klødde seg i huet da yngstemann begynte på ungdomsskolen og jeg ikke kunne begripe hvorfor de var så gammeldagse der borte at de kjørte fullt batteri med tentamener allerede fra høsten i 8. klasse.

Jeg skjønte det ikke før unge håpefulle på våren sa at hun grudde seg til tentamensukene. Hvorfor det? Jo, fordi hun måtte sitte stille og jobbe og stresse med at alle så på henne for hver minste lyd, og etter en samtale om hvordan det kjentes, gikk det opp for meg at det handlet mest om abstinens.

Abstinens. Ikke bare fra teknologiens virrevirrevapp av stadige avbrytelser og ultrakorte sekvenser, men også fra den typen av læringsaktiviteter som legger opp til akkurat det samme. Kjappe skifter og variasjon og filmsnutter og what not.

Til og med vurderingsdogmet prøve og feile kan være en ganske dårlig idé i møte med elever som bare makter å jobbe skikkelig konsentrert hvis det virkelig gjelder.

Jeg kommer ikke til å slutte å jobbe prosessorientert med spesielt skrivevurdering, men jeg skal slutte å disse heldagsprøver. De var kanskje overflødige i en tid da elevene likevel satt dønn stille det meste av dagen, tvunget til monotoni. Noe av det dagens elev trenger mest hjelp til, er mulighet til å sitte nettopp stille og uforstyrret for å kunne konsentrere seg om et læringsoppdrag over lengre tid. Ikke dag etter dag, men kanskje litt oftere enn jeg har praktisert de siste årene.

God øving til eksamen er det også.

Alle eller ingen skal med

For noen fredager siden testet denne norsklæreren ut Utdanningsdirektoratets forslag til nye eksamensoppgaver. Nei, det ble feil, for det var elever som testet dem ut. Elever som skal ha disse eksamensoppgavene på ekte om et drøyt år.

Det er mye bra med oppgavene. Likevel har jeg noen ankepunkt og veit godt at minst ett av dem ikke kan endres i en fei. Det som imidlertid bør kunne endres kort og greit, er at direktoratet får beskjed om at de ikke forstår begrepet universell utforming.

Det synes å herske en forestilling om at så lenge samtlige utelukkende løser hele sin eksamen i et digitalt grensesnitt, så er det universell utforming av eksamen. Det er det ikke, og enda verre: dette gjør det unødvendig vanskelig for mange av elevene å gjøre det så bra som mulig på eksamen.

Før elevene begynte å skrive denne fredagen, hadde jeg kopiert ut oppgavene med tekstene de skulle lese og analysere. Det gjorde jeg av to grunner. For det første er det sånn vi jobber i norskfaget når vi nærleser vanskelige tekster: med penn i hånd. Vi streker under vanskelige eller viktige ord, noterer spørsmål, tolkninger eller en ordforklaring vi har slått opp på pc’en. De som har nytte av lydstøtte, bruker det på teksten som også er tilgjengelig digitalt.

Jeg gjorde det også for å kunne observere hvordan elevene da jobber, altså på den måten elever har jobbet med eksamen i en årrekke: i et digitalt grensesnitt for oppgaver, skriving og levering, men med papirversjon av oppgavene i handa. Kanskje tror hjernene bak at det er universell utforming å droppe denne blekka. Kanskje spares det penger, men hva skjer med leseforståelsen?

Det jeg ser i klasserommet, som til enhver tid er både digitalt og papirinfisert, og jeg kan stadig bli bedre på å finne ut hva som funker best når, det jeg ser er at de aller fleste elevene bruker papiret når de nærleser vanskelig tekst. Mye av elevers hverdag er å nærlese vanskelig tekst. De driver nemlig og lærer. Når skal landets skolemyndigheter ta dette inn?

Kanskje er den observasjonen preget av at jeg jobber med elever som skal bli studieforberedt, men jeg er likevel ganske sikker på at det ikke bare er de elevene er drittlei av å bli henvist til tungt lesestoff i digitale grensesnitt.

Eksamen i norsk er en obligatorisk lese- og skriveprøve for elever som skal søke høyere utdanning. Nå er altså planen at de skal vise denne kompetansen uten papirstøtte. På noen skoler er det kanskje ikke flere kandidater enn at en driftig administrasjon kan skrive ut oppgavene for dem, men det gjelder ikke alle steder, og er uansett meningsløst når direktoratet faktisk kan fortsette å sende ut oppgavesettene fra sentralt hold.

Det at brorparten av elevene får benytte seg av papirstøtte er ikke til hinder for at elever også får benytte seg av for eksempel lydstøtte. Det at det på skolen jeg jobber er lagt til rette for at også synshemmete skal kunne ta seg fram, betyr ikke at byggherren droppet å skilte for oss som best avkoder visuelt. Slik har jeg forstått universell utforming og da forstår jeg også direktoratets bruk av begrepet som nytale.

Det er i det hele tatt blitt en greie å skyve for eksempel elever med lese- og skrivevansker foran seg når man argumenterer for digitale læremidler. Det er en tilsløring av at digitale og papirbaserte læremidler fint kan eksistere side om side og at det er bedre for læringa til flere elever enn når en låser seg til det ene eller det andre.

Og siste forslag i rekken av dårlige forslag angår altså fagfornyete eksamensoppgaver. Mitt fag er norsk, men jeg vil tro at det å mangle papirstøtte på eksamensdagen vil kunne skape trøbbel for mange elever som skal vise sluttkompetanse i andre fag. Derfor ber jeg om at dette forslaget blir skrinlagt, først som sist.

Hvordan gikk det forresten med elevene denne dagen? Med papir i hånd og etter fem timer, oppga halvparten at de syntes de hadde hatt tilstrekkelig tid til å løse de tre oppgavene. Etter enda en time, som på eksamen utgjør utvidet tid, var det fortsatt dem som ikke var ferdig. Det overbeviste meg ikke om at det er økningen til tre oppgaver på eksamensdagen som skal hjelpe disse elevene til å vise kompetansen sin. Så fikk jeg sagt det og.

Relansering av skam i livet

Jeg kan mye om skam. En kan ikke annet når en kommer fra en lang og sterk arv av utenomekteskapelig sex, noe som i gamle dager, altså da jeg ble født, førte til lausunger. Det har vært uhorvelig mye skam i familien. En smertetransport jeg håper stopper her.

Også derfor er jeg den rette til å skrive om den skammen det er blitt for lite av.

-Dette må du skrive om, sa læreren på en av småbyens barneskoler da jeg traff henne på tur med hunden mandag morgen. Noen ganger når folk sier sånt, tenker jeg at nei, det kan jeg ikke, kan jeg for lite om, men jeg kan skam, også den det er for lite av.

Skammen i livet. Folkeskikken. Limet i sosialiseringa, som også gjør noe med samfunnsstrukturene. Fordi det rakner og ansvaret blir skjøvet inn i skolen. Nå likt fordelt mellom høy og lav, uten at det er noe demokratisk gode.

Store ord og fett flesk? Nei. Hverdag i skolen. Barneskolelæreren som beskriver elever som bra folk, men seg selv som helse- og sosialarbeider, som savner å jobbe med læring der hun vasser i blodsukkermåling, gråt, oppkast fordi foreldrene ikke har tid til å være hjemme, utagering, for å nevne noe, bleieskift av funksjonsfriske, fremtrylling av glemte karnevalkostymer, vold.

Hun er del av et kor. Myndighetene må gjerne by oss nye læreplaner, men så lenge de ikke legger til rette for minst en voksen i det rommet læringa skal finne sted, som får lov til å være nettopp det, blir det ikke nødvendigvis læring. Når de ei heller styrker tjenestene som skal bidra der vår kompetanse ikke strekker til, nei, da blir litt for mange stående, sittende eller liggende i kaotiske læringsmiljø.

Vi trenger et aldri så lite paradigmeskifte. Også myndigheter må å ta innover seg at vi lever i senmodernitet og globalisering, noe som vil si at deres egne skoleerfaringer ikke lenger er gangbar empirisk mynt. De aner ikke hva som skjer, men de burde vite, for som studenter deltok også de på forelesninger om nettopp senmodernitet. Ingen sikre markører. Det rakner.

Også derfor skal de vite såpass at det er ikke fellesarenaer igjen. Ikke engang familien er et slikt sted der vi kan ta for gitt at felles referanserammer eller språk eller skikk eller bruk etableres og næres.

Joda, noen klarer fortsatt å spise middag sammen, sette grenser når unga vil skulke trening eller konfirmasjonsforberedelser, lese på senga, nekte dem å nekte å gå i bursdagen til den minst populære, ikke la dem tråkke på eller bli tråkket på. Noen klarer, men ikke mange nok til at familien blir den arenaen for fellesskapsverdier som ikke rakner.

Den fellesarenaen som er tilbake, er skolen. Likevel blir den gått løs på. De spikker og skaver, så den skal koste mindre, men romme mer av det andre ikke lenger behersker, og samtidig passe flere enkeltindivid sine bobler, og hvis noen lurte: det lar seg ikke gjøre. Det rakner.

Borgerskapet, eller hva vi nå skal kalle dagens privilegerte, holder pusten mens ungene deres strever seg gjennom grunnskolen, hvis de ikke allerede går i privatskoler. Holder pusten mens de venter på karakterbasert opptak, slik at det endelig skal bli fred å få.

Dette mens folk flest, tilsynelatende også skolepolitikere, ikke skjønner hvorfor unga ikke lærer mer, tar utgangspunkt i egne skoleerfaringer, og hvis de i det hele tatt gidder å snakke med oss med skoa på, så lytter de ikke. Sier at noen bare må skjære gjennom, bli bedre. Mens vi er milevis forbi det stedet der det holder å redusere til hver enkelt lærer at det er institusjonene som rakner.

Inn i skolen med det? Nei, vi klarer ikke mer ræl. Flere må på banen her.

Hvis ikke familiene makter å endre seg, nei, da trenger også vi avlastning. I mellomtida får diverse direktorat kjøpe filmsnutt-plass i sosiale medier, så den irriterende reklamefilmen som ikke går bort kan handle om hva som er de rette holdningene å ha til porno, at kredittkort er for dyrt, at skam i livet går helt fint, at rusmidler er avhengighetsskapende, at du spiser det du får og takker for maten, at underlivssopp er normalt, at du holder kjeft mens andre har ordet.

Spøk til side. Siden det synes umulig å lytte til lærere, er det på tide med et offentlig utvalg som kan gi oss svaret på hvordan flere lærere igjen kan få være lærere. Og hvorfor kunnskap, eller kall gjerne spaden kvalitet framfor oppbevaring, koster. Da må også vi som står i det rommet der det ikke fungerer, si sannheten, selv om det kan innebære at vi blir misforstått som en som ikke får det til eller har dårlige holdninger.

Vi må nemlig få være i fred snart. Bedre lærere er ikke løsninga på at det rakner. Vi er de lærerne vi er. Gi oss mulighet til å være nettopp det, og det selv om vi tilhører samfunnets siste fellesarena. Jeg kan ikke få sagt hvor dårlig samfunnsøkonomi det er å lage karneval av den. Skamme seg burde de som burde vite bedre.

Livet under dyna

«Sleeping Bed Photo» by elizabeth lies is marked with CC0 1.0.

Jeg mener bestemt det var Anne-Kat. Hærland som i et intervju sa at vår generasjons bidrag til historien, er at vi ligger og ser på tv. Hun hadde så evig rett. Det var vi som innførte disse liggesofaene du ikke kommer opp av.

Men hva hadde Anne-Kat. sagt i dag? En kikk inn på ett og annet tenåringsrom bærer bud om at dekadansen er tatt et skritt videre. Ikke bare ligger de og ser på tv, men disse her har rigget seg til på soverommet og det under dyna.

Selv om det selvsagt finnes dem som fortsatt lar seg dressere til å re senga hver morgen og la den stå slik til leggetid, slik det var selvsagt hos både høy og lav for en mannsalder siden, er det ikke lenger representativt.

Når de etter hvert slutter med fritidsaktiviteter, er skolen bortimot det eneste som kan få en ungdom ut fra dyna eller spill-stolen, du veit den som koster mer enn dobbeltsenga til foreldrene.

Også derfor er det så forstemmende at de fortsatt sitter der langt inne i Kunnskapsdepartementet og tenker at det er lurt at de droppet fraværsregelen i videregående, ikke bare over pandemitoppen, men ut hele dette forbanna skoleåret. Hei, dere luringer, langt der inne i departementet, fra langt her ute i kulden: dere er ikke noen luringer og for manges del har dere tatt kverken på dette skoleåret.

Det er nemlig ikke nok med at dere fortsetter å gi mer eller mindre syke eller motiverte elever blankofullmakt til fravær, også når våren kommer, den våren det skal feires at to års pandemi er forbi. Av en eller annen ubegripelig grunn har dere også bedt skolene om ikke å føre dette fraværet.

Vel, vi registrerer det jo, men det gjelds ikke. Så mens enkelte elever har vært borte fra halvparten av årets undervisning, kan de ta med seg et vitnemål fra videregående der det står at de har vært til stede.

Dette er selvfølgelig problematisk fordi pynt ser bra ut, men sjelden er det. Mer alvorlig er det at fraværstall er noe det målstyres etter, og når det ikke er noe fravær å snakke om, så er det ikke noe problem med fravær. Det blir derfor en oppskrift på systemsvikt. Bestemt av folk som burde vite bedre langt der inne i Kunnskapsdepartementet.

Vi trenger ikke en gang diskutere om det er lurt eller ikke med de fraværsreglene som nå er slått av. Det burde være unison enighet om at vi i det minste burde spille med åpne kort, altså føre fravær på vitnemålet. Bare det i seg selv er jeg sikker på ville ført til mer nærvær. Det ville ikke løst den knipa skolepolitikerne har satt oss i, men det ville vært et skritt i riktig retning.

Samtidig er det et enda større problem at elevene har denne blankofullmakten. Dessverre bryr vi oss ikke tilstrekkelig om det, for det går utover et fåtall av elevene og da gjerne de med færrest ressurser. Det går i og for seg utover alle elever, for alle læringsmiljø blir dårligere av demoralisering, men det er verst for dem som blir liggende under dyna.

For vi husker dem? De som ikke klarte å fullføre sist vi droppet fraværsregler i videregående? Etter at SV hadde fått holde fest i departementet i 2009? Joda, det gjør det også enklere for en og annen flinkas som helst har lyst til å være privatist, men med alle elevrettigheter. Er det en elevtype vi trenger å ta mer hensyn til?

Men den typen som lever under dyna, kanskje bare avbrutt av festing på kveldstid i helgene, den typen som ikke har klart seg så godt gjennom pandemien, og får liksom ikke helt hentet seg inn nå heller. Der kunne vi gjort mer.

Det er den typen som sa til dem der hjemme at det var hjemmeskole lenge etter at det var lenge siden den siste eleven hadde hatt hjemmeskole. Den typen som har krysset nei på skjemaet som spør om det er greit at skolen samarbeider med hjemmet etter fylte 18 år. Den typen som er helt nødt til å være på skolen for å få levert det som er av vurderingsgrunnlag. Den typen som selv ikke den mest ettergivende lærer klarer å sette karakter på. Den typen som ikke kommer til å klare dette med fullført og bestått under disse betingelsene.

Så de kommer jo til å våkne, de måltallfolka, men ikke før vitnemålene skal i produksjon. Rene og pene og fri for fravær, men en del av dem slipper administrasjonen å skrive ut, for de er ikke noe. De er bortkastete år. Som viste seg å ha blitt levd under dyna.

Målstyring for viderekomne

Det burde være en selvfølge, men er det ikke, så dette skoleåret er jeg stolt over å jobbe på en skole som har prioritert å bruke mye penger på nye lærebøker til elevene. Ikke på papir i alle fag, dessverre, men lærebøker.

Når foreldre plukker skolekrets, eller ungdommer velger videregående skole, varierer det hva de legger vekt på. Venner og nærhet er viktigst for mange, mens læringsmiljø og renommé også er med i en del av beregninga.

I det siste er skolebidragsindikatorer blitt noe å finne ut av, og da gjelder det for skolene å komme ut på riktig side av for eksempel kartleggingsprøver i grunnskolen og fullført og bestått i videregående.

Det både foreldre og elever burde se etter, er tallene ingen snakker om mens skolene prøver å gjøre seg lekre i markedsmateriell og på åpne dager. Jeg tenker på hvor mange elever skolen er villig til å sette sammen i den samme gruppa, og hvor mange av opplæringslovens timer den samme skolen faktisk har tenkt til å gi dem undervisning.

For ikke å snakke om skolen er villig til å bruke penger på ordentlige lærebøker og har en strategi for hensiktsmessig bruk av digitale verktøy og læremidler.

Jeg tipper at sistnevnte kommer til å bli et konkurransefortrinn. De som tror de er moderne ved å beslutte noe annet, digitale lærebøker eller -midler besluttet over huene på pedagogene som faktisk skal samarbeide med elevene om læring.

Det gir plunder og heft når lærestoffet skal leses gjennom skjermteknologi som ikke er tilrettelagt for lesing og plattformer lite tilrettelagt for kunnskapsinnhenting – av barn og unge som allerede er på den typen skjermer de fleste av døgnets våkne timer.

Nylig snakket jeg med en elev som gjennom forrige skoleår bare fikk digitale lærebøker. Hvordan syntes han det hadde fungert? Han svarte med ett ord: -Dritt.

Begrunnelsen var også tydelig. For det første får han med seg mindre når han leser på den måten og for det andre sliter han med øynene og hodepine fordi det bidrar til at han får altfor mye skjermtid.

Og, la han til, skolen begrunnet det med at det var av hensyn til elevene, fordi et flertall av elevene ville det, men, som han sa: – Det går jo ikke an å la elever ta en sånn beslutning. Mange svarer at de vil ha bøker på pc’en fordi de da kan spille i stedet.

Det forundrer meg at ikke flere foresatte ber høyere om at ungene deres i hvert fall mens de er på skolen kan få trening i noe annet enn å kope inn i en skjerm. De som snakker litt høyere skal vite at de har mye leseforskning på sin side.

Det er også ubegripelig at ikke forlagene, i stedet for å pipe om at de må konkurrere med NDLA (Klassekampen 31. juli 2021), setter inn støtet og lager enda flere sabla gode lærebøker. Lærebøker er det forlagene har kompetanse på. Ikke portaler med lesestier og fragmentert lærestoff, men digitale varianter av lærebøkene som kan forsvare spranget over fra papir.

I tillegg trenger vi myndigheter som er villige til å bruke innovasjonsmidler på andre maskinvareleverandører til skole enn Apple og hint, i hvert fall ikke før de klarer å levere enheter som er bedre å lese på. Det hadde vært kult med et samarbeid mellom forlagene og det norske firmaet bak Remarkable.

Det hadde også vært kult om skoleeiere som vil bli tøffest i klassen innførte måltall det kunne vært interessant å styre eller velge etter. Læremidler av kvalitet, bevisst bruk av digitalt innhold, levering av årstimer og klassestørrelser som ikke går på bekostning av både relasjoner og læring.

Slutte å juge kunne forresten også vært en ambisjon. Som når politikere sier at de vil at flere elever skal velge yrkesfag. Samtidig er det politikere som har stått for systematisk nedprioritering av praktisk-estetiske fag OG skvising av skolebudsjettene.

Hvis elever et vakkert år hadde søkt yrkesfag i et så stort omfang at de plutselig utgjorde kjøttvekta i videregående opplæring, hva pokker skulle de gjort, politikerne? De er jo avhengige av at de fleste velger studieforberedende. Det er nemlig billigst, og fordi de stort sett fullfører uansett, er terskelen lav for å gjøre dem enda billigere når det kniper, og det gjør det jo. Mens en god del elever trenger læreren for seg selv, blir det på den måten bestemt at spesielt elevene på studieforberedende knapt skal få snakke med en sånn.

I stedet slurver vi sånn med ungdommen at vi lar altfor mange av dem på en gang sitte på rekke og rad uten særlig voksenkontakt. Det hjelper ikke å telle dem, hverken underveis eller etterpå. Bak skjermen holder de også stort sett kjeft, før de fullfører og består, på tross av.

Er det lov til å synse om klasserommet 2.0 når du ikke har undervist på 20 år?

Ja, selvfølgelig. Som kjent kan hvem som helst synse om klasserommet. Hvem som helst har jo satt sine bein der, minst en gang. Noen har til og med undervist der.

Da jeg etter omtrent ti års pause, for tolv år siden satte mine bein i klasserommet igjen, var det et helt annet rom som møtte meg. Det såkalte én-til-én-klasserommet, der hver elev er utstyrt med sin egen dings, det være seg brett eller pc, var et ganske annet enn det jeg forlot. Det gjorde at jeg måtte bytte ut store deler av den berømmelige verktøykassa.

Fagkunnskapen jeg hadde, jo, den kunne bli oppi der. Kan du faget, trenger du «bare» å holde deg oppdatert på det og hva dagens læreplan måtte innebære av endringer og vektlegginger. Enkelte klasseledelsestriks og ess i ermet sto seg også. Men hva med didaktikken? Der måtte jeg gjøre betydelige endringer.

På mange måter var nemlig ikke klasserommet fra desember 1998 til å kjenne igjen januar 2010. Jeg kan også legge til at klasserommet etter dette har fortsatt å endre seg ganske radikalt mellom 2010 og 2022.

Hvor vil jeg?

Jeg vil dit at folk som ikke har satt beina i klasserom på en god stund, annet enn på omvisninger, rett og slett kan ta seg en bolle i stedet for å mene noe om hva vi gjør eller ikke der inne nå. De må ikke minst dra til Espa og tenke seg godt og grundig om før de reflekterer enda litt til om det er så lurt å påstå at klasserommet må endre seg, akkurat nå, fordi arbeidslivet er så endret.

De må det. Før de for eksempel sier at det er en god idé at elever i fremmedspråk skal bruke kunstig intelligens til å skrive egenproduserte tekster før de har lært seg et minimum av akkurat det språket de skal skrive på. Eller at det som står på topp tre av 21st century skills er det viktigste i hele verden for skoleelever uansett alder og kunnskapsnivå.

At folk driver med kreativ problemløsing, innovativt samarbeid og kritisk tenkning i arbeidslivet, betyr selvfølgelig at vi skal øve på den slags i skolen, men vi kan ikke drive med det hele tida. Og jeg kan ikke få sagt hvor dust det er å sette noen som ikke kan noe om det de skal drive med problemløsing av, til nettopp problemløsing.

Folk som ikke engang skjønner at det er forskjell på folk som både er under opplæring og uten frontallapper – og folk som sitter godt planta med ferdigutviklet hjerne pluss et par mastergrader i arbeidslivet, folk som ikke skjønner det, må holde seg langt unna følgende: skoleledelse, skoleeierskap, skolepolitikk, skoleledelse, skoleforskning, lærerutdanning, skolejournalistikk og især skoleledelse.

Det må også de folka i nevnte grupper som tror at de veit hva de driver med fordi de for lenge siden drev med undervisning, før de sluttet med det. Pluss de som ikke tør å snakke med lærere og elever, og da mener jeg alle varianter av begge deler.

Hvis jeg noen gang slutter med undervisning, noe jeg dessverre blir tvunget til å vurdere ved jevne mellomrom på grunn av uheldige representanter for noen av nevnte grupper, skal jeg etter kun få år holde min kjeft om klasserommet, eller i det minste være veldig tydelig på akkurat hvilket syltynt grunnlag jeg tar mine eventuelle generaliseringer på bakgrunn av.

Og bare så det er sagt: Mine dagsferske klasseromserfaringer gjør meg heller ikke kompetent til å synse om all verdens virksomhet bare fordi det foregår på en eller annen skole et sted. Det som kan funke så aldeles strålende ett sted, i et bestemt fag og klasse og trinn og med den og den læreren, kan tryne noe så ettertrykkelig på skolen borti gata.

De som heller ikke skjønner det, må også holde på nebbet. Det er faktisk rent ut ubegripelig at mens samfunnet for øvrig styrer lukt mot en individualisme som grenser mot det religiøse, skal vi som tramper rundt på et skolegulv altså finne oss i å bli generalisert som en gjeng nisser som ikke har fått med oss noe siden Dewey eller til nød Bjørneboe.

Vi har liksom aldri tilrettelagt, jobbet i prosess eller prosjekt, gitt tilbakemeldinger elever kan ha lært av eller tillatt dem, elevene altså, å lære noe i dybden.

Når ovennevnte grupper, som det selvfølgelig også er blodig urettferdig å generalisere, kaster gangetabell, kald krig og god gammeldags lesing som varer lenger enn halvannet minutt, ut med badevannet, ja, da får de den skolen de ber om. Fragmentert, dekontekstualisert og full av hodeløse høns som prøver å gjemme seg hver gang noen spør dem om ha de mener.

Sorry. Jeg er skikkelig sur om dagen. Og forresten, for å svare ordentlig på spørsmålet innledningsvis. Nei.

Anonym høring, liksom-universell utforming og slikt

Jeg må ha tungt for det.

Dette at vi endelig har fått se eksempler på eksamensoppgaver for avgangselevene i norsk, er jo ikke første gang eksempeloppgaver er på høring i dette nye høringssystemet til Utdanningsdirektoratet. Du vet, der alle som skriver inn kan være anonyme. Det som først gikk opp for meg nå.

(Jada, eksamen i norsk er sikkert nesten like kjedelig å lese om som å gjennomføre, men det er noen poenger her.)

Skikkelig tungt for det, for det er også først nå jeg har skjønt at når direktoratet kaller det nye eksamensopplegget sitt for universell utforming, så handler ikke det om at fra nå av skal ingen bli diskriminert. Det handler om at de kaller en heldigital eksamen for universell utforming.

Elever har i årevis fått oppgavene og levert svarene digitalt. Det som er nytt, er at elevene ikke skal få oppgavene i handa, så de også kan lese tekstene på papir før de skal vise forståelse av dem.

Leseforståelse og fagforståelse av til dels vanskelige tekster er en sentral del av eksamen, og mens det nasjonale kompetansesenteret i lesing publiserer forskning om sammenheng mellom leseforståelse og format, ja, i flere artikler, blir det altså bestemt at når elever skal opp til sin avgjørende lese- og skriveprøve for å vise seg kompetente til den slags i høyere utdanning, så blir de henvist til ett format.

Det digitale gir muligheter for elever som har utbytte av lydstøtte når de leser, men hva med dem som har utbytte av å lese med penn i hånd? De som på den måten streker under poeng og skriver inn ordforklaringer og kommentarer til teksten det skal vises forståelse av. Og hva med dem som får hodepine av den evinnelige skjermlesinga?

Selv om jeg har tungt for det, har til og med jeg lenge ant at noe suspekt var på gang. Først kunne det se ut til at utdanningspolitikere- og myndigheter trodde at det gikk an å drive fagfornyelse uten å fornye vurderingsregimet.

Deretter har det tatt sin tid, dette her med nye oppgaver. Fagmiljøet i matematikk gikk øyeblikkelig i harnisk da de fikk se planene, i så stor grad at direktoratet måtte snu. Også i norsk etter 10. klasse og yrkesfag har de måttet bremse behovet for å kjøre elevene gjennom fire ulike skriveoppgaver. Det har i det hele tatt vært en ruskete prosess, dette, og vi mangler fortsatt forslag som viser at fagfornyelse har funnet sted.

Eksamensgruppa som anbefalte mye lurt, blant annet at eksamen skal ta hensyn til fagenes egenart, er kanskje i mindre grad blitt lyttet til når også norskeksamen, leseeksamen, nå skal kjøres gjennom et digitalt hurtigtog.

Hva skal en si til sånt? Tja, en hel del, men det skal en altså si anonymt.

Ettersom direktoratet har begynt med anonyme høringer, uavhengig hva den som ønsker å bli hørt selv måtte mene om det, vil jeg vite om rutiner for å luke ut en del høringsuttalelser. Eller planlegger de å ta alt like alvorlig, også uttalelser fra folk som mer eller mindre åpenbart ikke er skoleeiere, lærere eller elever, men oppgir å være det?

Det er fint at elevene får bli med i høringen, så det skal jeg sette av tid til, og selv om det kan være gode grunner til at noen er anonyme, har det i en del sammenhenger faktisk betydning hvem som mener det. Skal stemmen til en skolelei 14-åring, om eksamensoppgaver på VG3, vektes så tungt som den til for eksempel Landslaget for norskundervisning?

Særlig betenkelig er det at hvem som helst i sakens anledning kan titulere seg som hva som helst. Nå regner jeg med at LNU kommer til å sende et brev, som de pleier, og jeg regner også med at 14-åringen har bedre ting å drive med, men det er likevel betenkelig.

Jeg har tidligere skrevet om at eksamen i norsk til nå har bestått av to oppgaver. Nå blir det tre. Det at mange sliter med å bli ferdig med dagens to oppgaver, gjør visst ikke så mye. Mange er jo tidlig ferdig uansett.

Det betyr i så fall at de kjappe generalistene vil klare seg greit. Det er de som gjerne får 3 eller 4, alt ettersom hvor presist og nøyaktig de skriver. De som skal stå på eksamen vil også klare det. Tre oppgaver vil gi flere muligheter til å vise kompetanse og derav færre muligheter til å stryke.

Det har allerede vært problematisert at det er for vanskelig å gjøre det bra i norsk. Faget er komplekst og kompetansen skal vises skriftlig, noe vi vet er komplekst nok i seg selv. Sist eksamen ble gjennomført var det 19% av elevene på studieforberedende som oppnådde de to høyeste karakterene. I sidemålet var det 13%.

Jeg håper jeg tar feil når jeg sier at den andelen fort synker med tre oppgaver. For ikke å snakke om når de ikke engang får de beste betingelsene for å vise lesekompetansen sin.

Tilbake til normalen. Ja, jøss.

Smak på denne: «Avlysningen gjør at elevene får mest mulig ut av resten av skoleåret, og lærerne får best mulig grunnlag til å sette standpunktkarakterer». Det var ministeren.

Det første svaret i klasserommet da nyheten slapp: «Hva er da vitsen med det vi gjør nå?».

Ja, slik kan avstanden mellom makt og gulv høres ut. Akkurat sånn.

Og da ministeren fortsatte med at nå skal elevene få tid til å være mer sammen på skolen, for å lære mer, visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte, for dette er den samme ministeren som har gitt elevene blankofullmakt til fravær ut året.

I dag var, ironisk nok, første norsktime jeg hadde med VG3-gjengen i år der alle var til stede. Jeg var glad for det, altså. Så glad at jeg skrøt av dem. Sånn er det blitt.

Det går på inn- og utpust nå. Omikron er ikke bare en liten o, men en liten forkjølelse. Det er fint, det. Jeg blir med på den. Jeg stoler på at dette går bra og er uansett så gammel at jeg hopper og gir så vanvittig blaffen i om jeg får danse eller ikke.

Men når jeg kommer på hvor jeg jobber, blir jeg stadig minnet om at det er et parallelt univers. Skole er ikke normalen, i hvert fall ikke i pandemi. Da alle skulle skjermes, skulle vi i skoler droppe både meter og munnbind. I alle andre sammenhenger måtte vi i lange perioder maskere oss i butikken og ikke treffe andre folk enn dem vi bodde sammen med, men i det øyeblikket vi kom på jobb, slapp vi det der. Vi var blant de privilegerte som slapp å isolere oss.

Men på et gitt tidspunkt, sånn omtrent nå, er vi altså der at alle skal tilbake til hverdagen, ja, til og med hjemmekontoristene skal på jobb nå, og igjen kjører vi vår egen greie i skole. Elevene trenger hverken å komme eller ta eksamen.

Jeg står for å være lei av det bildet som er skapt av elever som syke og svake og dårlige bak. Det er som de ikke klarer noe. Jeg kjenner meg ikke igjen i at jeg jobber i noe sykehus. Brorparten både har det bra og har klart seg bra.

Skolen har alltid en oppgave i å legge til rette for dem som ikke er helt der, og finnes det dem som er kommet særs dårlig ut, burde vi bruke ressursene på eventuelle fritak for de få, akkurat som vi lot de sårbare komme på skolen når den en sjelden gang ble såkalt stengt ned da pandemien raste på sitt verste.

Men altså. Det er altså ikke den eneste forbannete prøven som er lik for alle, og utformet slik at selv folk som har hatt kyssesyke halve året skal kunne ta den, det er ikke den som er urettferdig, bare fordi det gjentas mange nok ganger. Noe annet det ser ut til å herske en konsensus om, er at elever ikke får til noe lenger. Jeg velger å tro at elever har godt av at vi forventer noe av dem.

Langt på vei kan det se ut til at myndighetene mener eller tror det samme, for vi skal i år som i fjor sette standpunkt som om ingenting har skjedd. Ingen har signalisert at elevene er fritatt fra deler av læreplanen, så ja, da setter vi standpunkt, og det i hele læreplanen.

Og hvorfor skal ikke elevene da kunne gå opp til eksamen? Fordi Utdanningsdirektoratet ikke har laget ferdig eksamen ennå, men soset så mye med de nye eksamensoppgavene etter fagfornyelsen at det i flere fag fortsatt ikke foreligger mer enn utkast til hva de har sett for seg?

Eksempler som for øvrig i de fleste fag er behørig kritisert av fagmiljø etter fagmiljø, noe som har ført til at de delvis har reversert noen av planene, i hvert fall midlertidig.

Når direktoratet så i sin risikoanalyse, skriver at det har vært «krevende for lærere og elever å forberede seg tilstrekkelig på kombinasjonen av nytt innhold i læreplaner og vurderingsforskrift og endringer i eksamen parallelt med å planlegge og gjennomføre opplæring under en pandemi», lurer jeg på om hvilken luring det er som blandet lærere og elever inn i at det har vært så krevende for direktoratet, dette.

Men samma det. Det er ikke hovedpoenget akkurat nå. Hovedpoenget er at skole er blitt et merkelig sted.

Mens vi tidligere stelte med å forberede fremtidige borgere på samfunnet der ute, er vi nå blitt noen raringer som i det ene øyeblikket fremstår som covid-fornektere mens andre gjør som myndighetene sier og holder avstand og jobber hjemme og what not. I det neste er vi blitt særs pinglete fordi vi nå, mens andre river av seg munnbindet og oppsøker både jobb og selskapsliv, sykeliggjør elevene, lar dem være andre steder enn på skolen og er hensatt til å sette flere høye standpunktkarakterer for å få spadd dem ut herfra før sommeren.

Det går ikke opp. Men det skal visst se bra ut på papiret.

Eksamen kan bli bedre, men bør ikke droppes

Aftenpostens Therese Sollien bruker 7. februar funn fra en masteroppgave jeg skrev om eksamen i 2016 til en problematisering av hele eksamensordningen. Denne debatten skulle vi ha tatt for lengst, og helst i god tid før fagfornyelsen, men det er fint at den kommer, selv om det er litt brysomt at den kommer når vi diskuterer noe ganske annet, nemlig mulig avlysning av årets eksamen.

Så er det funnene av sprik mellom sensorers forslag til karakterer, som Sollien trekker frem, men uten å ha lest oppgaven. Grunnen til at jeg belyste dette med sprik, var håpet om at det kunne bidra til å blinke ut oppgavetyper som fører til mer eller mindre uenighet. Vi kan nemlig ikke bruke karakterforslag alene til å si at vurderingen er urettferdig. Da må vi blant annet sette av ressurser til å regne på påliteligheten til de karakterene sensorene faktisk blir enige om, altså de karakterene elevene får på eksamen.

Det er ikke gjort i Norge siden Kjell-Lars Berge skrev sin doktoravhandling 1990-tallet. Den gang ble det også funnet at jo, påliteligheten til de karakterene som faktisk ble satt lå på et nivå som på fagspråket heter forutsigbar vurdering. Det er nettopp derfor det er så viktig å sette av tilstrekkelige ressurser til skolering av sensorer, fordi det bidrar til bedre dialog og dermed bedre sluttvurdering.

Men uansett, jeg fant da uenighet, og da særlig i møte en bestemt oppgavetype, og det var den kreative. Akkurat som det blir uenighet om hvor givende det er å lese Sophie Elise eller Karl Ove, er det urettferdig mot både elever og sensorer å gi slike oppgaver til eksamen. I den andre enden av skalaen fant jeg fagartikkelen som informerer og drøfter. I møte med den var til og med forslagene til karakterer pålitelige, noe som tilsier at rettferdigheten burde være nærmere enn en skulle tro.

Funn av sprik mellom karakterforslag kan ikke brukes som argument til å avvikle eksamen som sluttvurdering, men snarere til å fortsette med eksamen, og da helst i en oppdatert form som både sikrer at elevene er studieforberedt og får en pålitelig sensur.

Den avlysningen på tredje året som mange nå ser for seg vil nemlig også bidra til frata lærere en av de viktigste arenaene for systematisk kompetanseheving når det kommer til vurdering. Vi lærer nemlig fortsatt for lite om vurdering i utdanningen, og det blir fortsatt lagt for lite til rette for vurderingssamarbeid på de enkelte skolene. Det er noe som svekker tilliten til alle de standpunktvurderingene vi setter år etter år.

Derfor er jeg enig med Sollien der hun skriver at hva som eventuelt skulle være bedre enn eksamen fortsatt er et åpent spørsmål.

Men jeg er ikke enig i at det er riktig bruke funn av sprik mellom forslag til å rakke ned på sensorer ved at det skyldes vårt dårlige humør, for å nevne en av grunnene hun lister opp (og som bekrefter at hun umulig kan ha lest oppgaven min, for der står det en god del om årsaker).

Og om så var? Vi med dårlig humør skal uansett diskutere forslaget vårt med en medsensor, og det mens vi sitter sammen med ytterligere to sensorer, som vi trekker inn ved usikkerhet, og om ikke det er nok, sitter det fire sensorer til på naborommet som også gjerne leser besvarelser det er uenighet om.

Og bakom husker vi alle refrenget til Utdanningsdirektoratet fra enhver sensorskolering: enhver tvil skal komme kandidaten til gode. Det er ikke alle som gidder å høre på det, og derfor er det godt det finnes kvalitetssikring, men de aller fleste hører faktisk på oppdragsgiver.

Det betyr at det fort er seks til åtte vurderinger av en og samme eksamenstekst som står bak den karakteren som eleven til slutt får. Den karakteren som eleven har rett til å klage på, noe som i så fall utløser enda flere nye sensorer.

Som elev skal du ha bra uflaks om alle disse folka har en så himla dårlig dag samtidig at de nedvurderer deg på en urimelig måte. Jeg skal forresten like å se en liknende kvalitetssikring av standpunktkarakterene. I de aller fleste tilfeller er ikke behovet så stort, all den tid de fleste lærere som setter standpunkt både kan faget og elevene sine.

Men det er heller ingen hemmelighet at det ikke bare er i koronatid at elever kan få ganske ulike opplæringsvilkår. Også det taler for mer eksamen, ikke mindre. Jeg tror det var det Sollien mente, men jeg blir likevel grinete over å bli tatt til inntekt for nedvurdering av sensorer. Og det uten å få komme med tilsvar.

%d bloggere liker dette: