Lære eller være på skolen?

Det sitter en stipendiat i Trondheim og teller oss. Det er et sabla viktig arbeid hun gjør, Elise Farstad Djupedal, for det har blant annet ført til at hun har funnet et helt ekstra skoleår. Jeg snakker ikke om det året som ble innført etter at 6-åringene ble pisket inn i skolen med gulroten at det skulle bli lek og moro. Hun har funnet et helt skoleår som etter PISA-sjokket er smurt ujevnt utover grunnskolen.

Og fordi det for det meste ble smurt utover etter nevnte sjokk, er det også smurt ujevnt utover fagene. Det er blitt mye norsk- og mattetimer, for å si det sånn.

I tillegg veit vi at praktiske fag i den samme perioden er blitt mindre praktiske. At skoler kunne finne på å få unga til å tegne maten når de egentlig skulle lage den eller sløyden ble å montere sammen noen ferdige emner. Da trenger en ikke lure på hvorfor en del av elevene som starter på yrkesfaglige studieprogram ikke kan plukke fram en skiftenøkkel fra en haug med verktøy.

Vi sitter på fasiten til 6-åringene. Det ble ikke lek og moro. PISA sitter med fasiten på det andre ekstraåret. Det ble ikke bedre matematikk- eller leseferdigheter av alle de nye timene. Det vi ikke helt veit ennå, men som noen steder siver ut og andre steder syder over, er hva det gjør med elevene å måtte være mer på skolen enn før.

Noen sitter fortsatt pent og stille, men flere bråker og sloss, og de som ikke gjør det, vegrer mer. De fleste som ikke jobber i skolen, skjønner ikke helt, for de tror klasserommet er som da de var i et sånt selv. Det klasserommet finnes ikke lenger. Det er jo nettopp det Djupedal har funnet.

Være er et stikkord. Elevene må være på skolen. Ikke lære. De lærer jo, mange, men når de ikke lærer mer av å være her mer, hvorfor må de være her mer da?

Og før jeg durer videre, kan det være greit å nevne at de ekstra timene i grunnskolen i all hovedsak er lagt til på småtrinnet. Der de yngste ungene går. En tiåring av i dag har gått to år lenger på skolen, og da en langt mer teoretisk en, enn jeg i min tid gjorde.

Likevel er det fortsatt, som det var den gangen, en god del elever som i liten grad er funksjonelle lesere når de begynner på ungdomsskolen. Ei heller når de tre år seinere begynner på videregående.

Jeg kjenner en del av dem fra mitt eget årskull, og de har ikke mye godt å si om det å skulle sitte stille og kjenne på det de kjente på i alle de åra. Som lærer har jeg også truffet en del av dem, bare at de jeg har truffet altså har sittet enda flere timer mens de har kjent på det de har kjent på. Det er ikke pent, det der.

Både pandemien og den siste lærerstreiken fortalte oss med all mulig tydelighet at det er noe annet som er skjedd siden de yngste elevene ble belemret med langt flere skoletimer. Sterke opinionskrefter, med blant annet barneombud og journalister i flere riksmedier i spissen, sier svært tydelig fra at lærere har å være på skolen. Det er fordi unga har å være på skolen. Vi har vært villige til å neglisjere ganske sentrale rettigheter for lærerne som yrkesgruppe av nettopp denne grunnen.

Hva har skjedd med oss? For selv om noen synes å tro det, er det jo ikke farlig for de aller fleste å være hjemme med sine foresatte. Og selv om enkelte kan finne et fristed på skolen, så er det pinadø mange som liker seg enda dårligere her enn hjemme.

Og det å få FHI til å påstå at 20% av en streikerammet elevpopulasjon skulle få forverret sin psykiske helse av streik, står ikke til troende. Særlig ikke når de ikke problematiserer at spesialisthelsetjenesten stadig lar de samme folka stå for lenge i kø, bli skrevet ut før de er blitt det spøtt bedre eller rett og slett nekte å snakke med dem. Nei, de får komme seg på skolen, det nye universalmiddelet.

Det å peke på hva som har skjedd med oss, kan åpne for en form for verdikonservatisme jeg ikke står for, men jeg peker likevel. Det som har skjedd er at alle foreldrene jobber, og selv om det fortsatt finnes for mye ufrivillig deltidsarbeid, jobber de for mye, mange av de som jobber. Dette er arbeidslinja. Vi vil ha det sånn. Vi vil også at kvinner hører hjemme i arbeidslivet. Vi vil ha velstanden og skattepengene og likestillinga det gir.

Men det er litt for mange unger som betaler en høy pris for alt det vi vil ha. De ungene skal også ut å leve voksenliv som helst skal være ganske brukbare for både dem selv og samfunnet.

Det blir spennende å følge med på hvordan skolepolitikerne svarer ut det som ikke er siste ord fra Elise Farstad Djupedal. Jeg tror dessverre ingen kommer til å tørre å demontere alle de ekstra norsk- og mattetimene fra timeplanene til de yngste elevene.

Selv om sekstimersdagen kunne leid mange voksne ut av hamsterhjulet, så de slapp å måtte dra fra unga på kveldstid også, for å få hjelp av en yogalærer til å puste noe mer med magen, tror jeg dessverre ikke den kommer heller. Men vi tåler ikke flere voldelige, vegrere og tapere nå, hverken i skolen eller samfunnet. Vi gjør ikke det.

Forskjeller i menneskebransjen

Jeg bor i en kommune som skårer lavt på den der indeksen som heter levekår. Du veit, den som måler hvor mange sosialklienter, hvor lav eller høy lønn, hvor mange resepter, kanskje tar de også med pensjonister når de teller og måler. Den der. Som det forresten kan se ut til at SSB ikke har fått midler til å måle siden 2008.

Det er altså en del flere levekårsutfordringer her enn de fleste andre steder. I likhet med andre kommuner og bydeler, særlig i Sørøst-Norge, østkanten i Oslo og Nord-Norge.

Ser en på hvordan elevene leser, som vi jo veit er et sentralt mål for læring, da er det sånn at elevene i vår kommune ligger et godt stykke under landsgjennomsnittet.

Dette er også en kommune som er blant dem i landet som bruker minst per elev på skole. Det skyldes nok ikke vond vilje hos lokalpolitikere eller befolkning. Det er bare sånn at kommunen er fattig, blant annet på grunn av lav skatteinngang fordi, ja, sosioøkonomien ikke er all verdens.

Hva skal vi egentlig med de målingene her hvis vi ikke kan gjøre noe med det?

Det er store forskjeller mellom kommuner og fylker i Norge når det kommer til økonomi. Det vil si hvor mye de har å rutte med til offentlige tjenester, som betyr tjenester til deg og meg, både til hverdags og når det kniper. Kanskje har vi en unge som trenger skoleplass. Kanskje har vi en svigerfar som er blitt dement. Det koster en del, både menneskelig sett og av den kommunen som makter eller ikke, noe som også er ganske avhengig av økonomien i akkurat den kommunen.

Det er derfor vi betaler skatten vår med glede, for vi veit hvor mye det hadde kostet oss å ha unger eller dårlig helse om vi hadde bodd i mindre demokratiske land enn vårt. Ja, jeg kaller det demokratisk det å holde seg med en velferdsstat, jeg gjør det.

Poenget er like forbanna at det er forskjell. Og de tjenestene som er overlatt til kommunene er ofte prisgitt deres økonomi. Også jeg skjønner at det ikke nødvendigvis er likhetstegn mellom kjip økonomi og ditto tjenester, men velger å tro at penger er et bedre utgangspunkt enn mangel på det, særlig når en har ekstra mye å bale med når det kommer til levekår og resultater på nasjonale prøver.

Akkurat som folk har det med å stimle sammen med folk som er som dem sjøl, eller flytte til den kommunen som ikke har inndratt barnetrygden til sosialklientene sine, så er det vanskeligere å gi tjenester, som skole, til folk som for eksempel har så inderlig nok med sine få kvadratmeter og nærstående i krise. Ikke at det er de som skårer lavt på indeksene som er problemet. De har nok fra før.

Men systemsvikt i den delen av offentlig forvaltning som handler om førstelinje, handler også om at menneskebransjen eter mennesker til frokost, middags og kvelds og alle veit at lunsjen ikke akkurat er gratis.

Det kan være lurt å pelle seg ut av menneskebransjen hvis Norgenasjonen skal fortsette å tyne den såpass at tilstrekkelig mange høyere på indeksen vil komme til å ville flytte enda nærmere hverandre. Eller betale for noe annet, noe noen kaller bedre tjenester. Bedre fordi det er enklere å levere til de få enn de fleste.

Opplæring er for eksempel enklere å drive med når klassen er mer homogen. La oss si at andelen av unger med foresatte som ikke fikser grensesetting er veldig lav (og her går ingen sosiale lag helt fri). Da blir det langt enklere å ha ansvar for opplæring, nettopp fordi det er så mange flere elever i samme rom som lever langt enklere liv. Det å ha foresatte som ikke får til sentrale foreldreskapsgreier, er nemlig litt for tøft. Mest for ungen, men også for velferdsstaten.

Så hvis det blir for mange av de ungene som har det for tøft på ett sted, vil de som har det greiere, litt eller litt flyte over til andre skoler eller tjenester. Sånne som kalles private selv om de i all hovedsak er finansiert av det offentlige.

Menneskebransjen er så lett når det er lett, og så vanskelig når det ikke er mulig. Ikke blir det særlig bedre for læreren som jobber i den kommunen som sparer seg til fant på uvanen å droppe vikarer eller stappe ufaglærte inn på laget.

Ettersom det er sentrale myndigheter som vedtar de fagre ordene i læreplanene til landets elever, kan de også ta seg bryet å finansiere den jobben som nødvendigvis må gjøres for å få det til. Å beskytte lærertittelen er en start. Å ta bedre hensyn til kommunenes levekår og skolebidrag i finansieringsnøkkelen er en naturlig fortsettelse.

Hvordan bli en rømmelærer

Jeg er ikke så blåøyd at jeg går rundt og forventer at alle eller folk flest eller hva du kaller de andre, at de skal se alle nyanser i lærerhverdagen med lærerbriller. Jeg veit at det finnes nok av enda mer maktesløse, som jeg av den grunn lever greit med at går bananas i kommentarfelt eller søker tilflukt i gamle dogmer som eviglang lærerferie og at lærere er en gjeng sutrekopper.

Det jeg ikke godtar, men likevel må innfinne meg med, er at altfor mange av de mektige, og derfor presumptivt mer oppegående enn røkla, tillater seg å si akkurat det samme som trollene, selv om de selvfølgelig pakker det inn i mer vellykket retorikk.

Lærerorganisasjonene krisemaksimerer og ødelegger for rekrutteringa, sier de for eksempel. Som om vi er så dust uproffe og har så god tid i klasserommet at det er sånt vi snakker med elever om. Og som om elevene er så dumme at de ikke skjønner at vi er lavt prioritert. De sitter jo i den samme båten.

Lærerne har ikke kontakt med det virkelige liv, kan de også finne på å si. Som om skolen ikke er virkelig. Si det til ungen som ble utestengt den siste uka eller han som har utviklet angstsymptomer på grunn av bråk og utagering innenfor klasserommets fire vegger. Eller kontaktlæreren som kneler i gropa mellom kravet om oppfølging og ressursene til å være noe for de sårbare, som ingen snakker om når det ikke er pandemi eller streik.

Også sier de gjerne at hvis lærerne synes de er så mye mer verdt enn andre viktige folk, kan de jo bare få seg en annen jobb. Som om det skulle løse skolens problemer at folk som samfunnet har finansiert en profesjonsutdanning på skulle stikke fra bransjen. Men ja, det skjer jo det. Jeg representerer selv, med skam å melde, en av rømmelærerne.

Og nei til en eventuelt fordomsfull leser: jeg bytter ikke beite fordi jeg ikke fikser klasserommet. Jeg både fikser og liker det. Opplevelsen av å drukne i et system som kanskje er laget, men ikke rigget for dem jeg jobber med, den er kanskje ikke helt reell, men jeg liker likevel ikke opplevelsen. Og jeg vil bruke utdannelsen min til noe annet enn å levere på oppbevaring og bli utsatt for hersketeknikker når jeg ønsker å bli tatt på alvor som en som ønsker å levere på læreplaner.

Utsagn i den duren er også uttrykk for hersketeknikker som bidrar til å sementere et inntrykk, også i profesjonen, om at dette er noe lærerne rår over selv og derfor, om vi bare argumenterte bedre og klarere, så vil situasjonen endre seg. Men det trylleslaget finnes ikke som kan simsallabimme bort at lærernes status har sunket parallelt med overgangen til det såkalte kunnskapssamfunnet.

Det som er en eskalerende systemsvikt går ikke bort, uansett hvor mye de fleste mektige prøver å redusere og privatisere det til at lærerne er dumme, selvgode og usolidariske.

Det handler også om sprekkene i velferdsstaten. Den skal finansiere for mye med for få skattebetalere (noen av dem betaler ikke engang for seg), og det burde kanskje ikke forundre at såpass få som sitter bedre i det godtar underfinansiering eller dysfunksjon i tjenester de selv mottar, som skole eller helse.

Eller? Skolen har vært relativt skjermet, men allerede går en betydelig andel elever i bynære områder på en i hovedsak offentlig finansiert privat videregående skole. Ungdomsskolen følger i samme spor. Som en annen Kassandra, sier jeg at om du ikke tror meg, så følg med på dette markedet framover.

Hvor går vi herfra? Jeg aner ikke. Lærerorganisasjonene har en vanskelig oppgave der de skal redde statusen til en avmektig profesjon. Tvungen lønnsnemnd gjør det ekstra tydelig at de mangler midlene til å gi makta tilbake og kan bare fortsette å kommunisere at rammevilkår er vel så viktig som lønn. I fjor og i år ble det streiket for lønn og det er gode grunner til det. Vi skal heller ikke så mange årene tilbake for å huske hvor mye sprengstoff som ligger i arbeidstidsavtalen.

Avslutningsvis nøyer jeg med enda en profeti. Følg med framover og spør hver eneste lærer som slutter heretter om hvorfor. De fleste vil svare noe som har med arbeidstid å gjøre. Eller statusfallet som ble ekstra tydelig under pandemien. Eller meningstapet ved å få så mange oppgaver som ikke handler om å være lærer. Eller maktesløsheten. Eller en kombinasjon av det og lønn.

Imens er denne snart to år gamle bloggen blitt en tidskapsel med historier om hvordan en blir en rømmelærer.

En mørk dag

I dag ble det flere rømmelærere.

Alle som har vært i læring, og tatt det på alvor, veit at kunnskap koster. Det koster ikke bare mindreverdighetskompleks og prestasjonsangst. Det koster også penger.

I møte med en god del yrkesgrupper synes det faktum udiskutabelt.

Til en viss grad har også tariffsystemet i det offentlige gjenspeilet at både formell utdanning og praktisk erfaring er noe som blir anerkjent med noen ekstra kroner. Ikke veldig mange kroner, men noen, og kanskje noen ganger nok til at en kan innbille seg at en blir kompensert for å ha brukt noen ekstra år på å kvalifisere seg.

Det er en del som tyder på at de spillereglene blir endret nå.

Noe av det gufneste i denne streiken er LO, som ikke bare aktivt har motarbeidet eget fagforbund, Skolenes Landsforbund, men en hel profesjon. Kaka ble tatt da han der konsulenten deres prøvde å velte den økte renta over på arbeidstakere i en lovlig streik. En må jo lure litt.

Joda, kronikken var fra en kanskje-eks-LO-fyr, så kanskje LO ikke mener det helt, men det flammende forsvaret for frontfagmodellen må jo tas litt på alvor også. LO gir jo også inntrykk av at lærerne med denne streiken har utfordret den, og det stemmer jo ikke. Det er frontfagmodellen som er brukt til å gi brorparten av alle lærere mindre i lønnsøkning enn både frontfag og de andre gruppene. En med min erfaring og utdanning skal ha 2,3%.

Så det å lese: «For å si det slik: Nå må vi alle som har lån og skal betale renter ta med i aftenbønnen at frontfagsmodellen må bestå, og dermed at lærerne ikke får gjennomslag for sine krav», gjør det vanskelig å si noe annet enn sorry, men fuck frontfagmodellen.

Selv industrien gidder ikke ta seg bryet med å følge den, så noen ganger lurer jeg på om den er blitt et hendig verktøy for å holde de store utdanningsgruppene i offentlig sektor i sjakk.

Nå også sjakk matt? Tvungen lønnsnemd fordi lærerne plutselig ble samfunnskritisk personell? De verste løgnhalsene å forholde seg til er ofte de som juger så de tror det sjæl.

Hadde det ikke vært for at det har vært latterlig stille rundt de såkalt sårbare barna helt siden den siste dagen med pandemiskole, så kunne vi kanskje trodd på kolerikerne som igjen har dratt i gang hylekoret. Og jo forresten, vi kunne også kanskje trodd litt på dem om det heller ikke hadde vært for at det er lærere som jobber med sårbare barn og veit bedre enn de fleste hvor lite prioritert de er. Hallo.

Alle som har vært i læring, og tatt det på alvor, veit at kunnskap koster. Alle de som har tatt det på alvor, veit også at det kommer med gevinst. Men KS tar ikke sånt på alvor. Og vi lar oss ikke lure. KS er politikerne. Gangsø er bare en godt gasjert lynavleder. Sånn at politiske partier kan fortsette å late som de har en skolepolitikk.

Det eneste jeg kan få øye på av skolepolitikk er at oppbevaring er veldig veldig viktig. Formålsparagrafen er fortsatt noe mange i skolen jobber ut fra, og den kunne ha vært hengt opp i glass og ramme i samtlige klasserom om det ikke var for at den ikke gjelds.

Videregående skole er redusert til fullført-og-bestått-bransjen, grunnskolen trenger ikke lenger kvalifisere til videregående opplæring og likevel skal unga testes opp og ned av stolper, uten å få nødvendig oppfølging om det viser seg at de tester feil. De skal bare vite at det er noe feil, liksom. Det taler i beste fall for oppbevaring og i verste fall sortering.

Ikke fordi folk som jobber i skolen ikke vil bedre, men fordi de gjerne ikke blir gjort i stand til det.

Det er et blytungt mandat. Det er klart at arbeidsgiver må gjøre sitt for å holde profesjonen dønn fast. Det har de fått hjelp av regjeringen til å gjøre i dag.

Kunnskap koster. I dag ble det flere rømmelærere. Hver kvalifisert lærer som forsvinner, står arbeidsgiver fritt til å erstatte med hvemsomhelst.

Hatten av og god arbeidslyst.

Brems eksamenseksperimentet

Neste år blir et par hundre tusen elever prøvekaniner for en eksamen som kan svekke muligheten deres til å vise kompetansen sin.

Det kan vi unngå hvis Utdanningsdirektoratet bremser planen sin om å gjøre skriftlig eksamen heldigital.

Mitt hovedanliggende er norskfaget. Her skal over hundre tusen besvarelser fra elever i grunn- og videregående skole vurderes basert på arbeid utelukkende gjort i et digitalt grensesnitt. Hvorfor er det et problem i en tid der teknologien har fått såpass fotfeste at de fleste makter å forholde seg til den?

Jo, blant annet fordi det kan se ut til at leseforståelsen går ned for hvert år teknologien brer om seg. I hvert fall den leseforståelsen gjennomsnittseleven har sjans til å tilegne seg når lesinga foregår på skjerm av sånne tekster som elevene stort sett leser på eksamen.

Lærerutdanningene skal sørge for at framtidige lærere ikke driver vranglære, men forskningsforankret undervisning, blant annet om når digitalisering kan støtte forståelse og læring, og ikke. At eksamen åpner for digital lesing og levering er helt ok. Det har likevel vært et gode at elevene har hatt mulighet til å gjøre det viktige forarbeidet, nemlig lesinga av vanskelige fagtekster, i et papirvedlegg. Dette handler både om å støtte forståelse, men det er også en tekstpraksis som er gjenkjennbar fra undervisning, noe eksamen skal være.

At grensesnittet allerede er digitalt, er ikke nok for Utdanningsdirektoratet. Det skal være heldigitalt, for det synes å være en oppfatning at det gir universell utforming. I mitt hode er universell utforming det som skal gi alle mulighet til å vise det de kan som best de kan. De papirkopiene som elevene i dag får av tekstene som de skal vise forståelse av, er ikke til hinder for det. Det betyr jo bare at enda flere får lest i det grensesnittet de henter mest forståelse i.

De som trenger lydstøtte, men ikke har fått på plass NAV-hjelpemiddel, og det er en god del, må nok klare seg selv, i hvert fall om vi skal se til nasjonale prøver, som allerede er blitt så heldigital og fin, men det er så.

Heldigital eksamen er altså mot bedre vitende. En metastudie av 54 studier i perioden 2000-2017 på nettopp den typen av tekster som eksamen i norsk består av, konkluderer med at også elever forstår mer når de leser på papir.

Noen vil hevde at lesevansker i møte med digitale format vil forsvinne når elever og studenter får mer erfaring med det, men det kan snarere se ut til å legge opp til mer overflatisk lesing og mindre forståelse. Det er også studier som har vist at skjermlesere har uttalt større selvtillit enn papirlesere, men at de i praksis har en uorganisert lesestil og forstår mindre enn de som leser på papir.

Nevnte metastudie viste at fordelen ved papirbasert lesing økte når lesinga er tidsbegrensa, noe mye skolearbeid er, og ganske visst eksamen. Fordelen til papir økte også jo høyere tidspresset var. Den økte også jo nyere studiene var, og det betyr at jo yngre elevene våre er, jo mer gjelder dette for dem. I tillegg gjaldt fordelen både informative tekster og en miks av det og narrative tekster, noe jeg vil tro er dekkende for flere eksamensfag. Og forresten, hvis digital-lesing innebar skrolling, økte fordelen til, jepp, papirlesing.

Studien underslår ikke at det er klare fordeler ved digitalt basert læring og vurdering. Den konkluderer heller ikke med at digitalisering i skolen er feilslått. Forfatterne peker imidlertid på at tida er overmoden for å iverksette nødvendige tiltak for å kompensere dette at leseforståelse ser ut til å forverres i takt med mer tilstedeværende teknologi.

Selv om den åpenbare konklusjonen er å utstyre elever med tekster på papir, forsvinner ikke de digitale betingelsene. Mer arbeid må til for å trene elever på hensiktsmessig lesing i digitale medier, i tillegg til at vi trenger en klarere bevissthet om hva det er hensiktsmessig å bruke teknologien til og ikke.

Dette finnes det allerede en god del kunnskap om, men lite tyder på at vi allerede er kommet dit at elevene våre er klare for å vise sluttkompetansen sin i en heldigital eksamen. Derfor er det på høy tid å tråkke på bremsen, så vi ikke sender en bråte elever inn i en eksamenssituasjon der det blir spent bein i stedet for å gi anledning til flere muligheter til å vise bedre forståelse.

Lekser, nå igjen

Det er blitt ganske trendy for kommunepolitikere å bestemme at det ikke skal være lekser lenger. I hvert fall ikke i barneskolen. Jeg er ikke sikker på om det er en veldig god idé.

Eller, jeg er helt sikker på at det ikke er kommunepolitikere som skal beslutte sånt, for vi har en læreplan som er forskrift til lov, altså noe lokalpolitikerne ikke har noe med før de eventuelt flytter seg inn til Stortinget, og da er de ikke lokalpolitikere lenger.

I den læreplanen står det at læreren har metodefrihet. Fordi det er noe som heter tilpasset opplæring, og det i selveste loven, skal ikke lærere pålegge elever som ikke har godt av det lekser. Nå vil mange som har godt av lekser si at de ikke har det, og det er noe av grunnen til at det er lurt med et godt samarbeid med hjemmet.

En ganske fersk og stor leksestudie konkluderte med at de ikke fikk til å konkludere, for det var både bra og dårlig at leksene ble droppet. Det var rett og slett veldig individuelt, det her. Interessant nok sa de fleste elever både at de ikke ønsket lekser, men også at det er nødvendig for læring. Elever skjønner nemlig ganske mye.

Det eneste entydige funnet var at det ble mindre bråk i heimen. Det kan være vel og bra det, men å bestemme at elever ikke skal drive med skolerelatert læring hjemme av den grunn, kan gjøre oss bråkefamilier en bjørnetjeneste.

Mange vil nemlig kunne få seg til å tro at et sånt vedtak betyr at deres barn ikke trenger å jobbe ekstra med lesing eller regning, men ganske mange må i perioder gjøre det for å henge med.

Noen trenger å bli lest med hver eneste dag, for å ta et eksempel. Kanskje så mye som en halv eller hel times tid hver eneste dag i et år eller to, kanskje på den måten at den voksne leser en side før barnet gjør det samme, og siden dette er ganske hardt arbeid, bør det være i ei bok som faller i smak.

Strengt tatt bør ikke det kalles lekser. Det bør ikke engang ha noe med skolen å gjøre. Det er sånt foresatte helst gjør når de registrerer at dette med lesing går trått, eventuelt får et hint om det på en utviklingssamtale.

Dette er også noe de voksne der hjemme kan få til på en helt annen måte enn skolen. Én-til-én-lesing inntil en time hver dag går de fleste steder ikke når klassene har henimot tretti elever i ett rom, og kanskje en tredjedel av disse har akkurat dette behovet.

Når dette er sagt, veit også jeg at det er mange gode grunner til å droppe en god del av leksene som fortsatt blir gitt. Lekser for leksers skyld har jeg lite tro på, for eksempel. Lekser som er for vanskelige er også en nøtt. Samtidig ligger det også læring i lekser, og da ikke bare faglig læring, men også personlig. Det er kanskje ikke nødvendig å starte med det i småskolen, men gode arbeidsvaner gjennom evne til å forberede seg til noe som skal leveres, vil en ha god bruk for i mange sammenhenger.

Så altså. Hvis en familie bestemmer at det beste for sitt barns læring og utvikling er at det ikke skal være lekser, skal det fint la seg gjøre uten at et kommunestyre trenger å vedta at alle skolens barn av den grunn ikke skal ha lekser.

Dette løses av heldagsskolen, synes noen å tro. Eh, ja, tanken er kanskje god, men hallo. Skolenes arbeidsgiver er ikke engang i stand til å bemanne de skoledagene vi har i dag med tilstrekkelig kvalifiserte lærere, så det heldagsskolegreiene kan vi jo komme tilbake til når politikere som tror de kan vedta læring, og deres kolleger på nasjonalt nivå, evner å sette av tilstrekkelig midler til skolegang.

Inntil den tid vil det forbli behov for å gjøre skolearbeid utenfor skoletiden for en god del, om de ikke skal falle av det faglige lasset i ett eller flere fag. Nå er ikke det eneste saliggjørende nødvendigvis å henge med på absolutt alle faglige lass, så det trenger ikke være noen krise.

Men å tro at leksefri for alle er veien å gå for sosial utjevning, er alvorlig dust. De foresatte som har tatt seg faen på at unga deres skal gjøre det bra på skolen, kommer til å sørge for at de gjør den jobben som må gjøres, uansett. Det kommer også en god del andre foresatte til å gjøre i større eller mindre grad. Og da står de tilbake som sjelden blir fulgt opp, hverken her eller der. Som vanlig.

Skolen er ved et veiskille

Jeg er dommedagsprepper. Ikke det at jeg graver ned vannkanner og suppeposer. Jeg hamstrer ikke engang doruller når det er pandemi, men jeg forbereder meg likevel og stadig mentalt på undergangen. På en sånn måte at jeg fryser fast i øyeblikket uten evne til å finne hverken vann eller dopapir.

Dette er et sånt øyeblikk. Landet over er samtlige lærerorganisasjoner i streik. Bare det. At tilbudet fra KS er så åpenbart grovt og frekt at alle tre organisasjoner på en gang velger å tre ut av rekkene i sine respektive hovedsammenslutninger for å si nei. Her går grensa. Nå må dere gi dere.

Dere er KS. Deres oppfatning av veiskillet vi står i er helt annerledes enn vårt. De ser på kompetansen som stadig bygges i lærerprofesjonen som et problem. Ikke i seg selv, men det at den koster penger.

Tilsynelatende kan det se ut til at KS ønsker kompetansen velkommen, for begynnerlønna begynner å bli uforholdsmessig høy sammenliknet med det som skal komme i åra deretter. Nyutdanna masterlærere ønskes altså hjertelig velkommen, men det førsteinntrykket skal nok ikke vare lenge.

Erfaringskompetansen blir for hvert oppgjør satt litt mindre pris eller lønn på. Da jeg gikk fra 10 til 16 års ansiennitet, spratt lønna opp 70 tusen. Det er redusert siden den gang og større skal kuttet bli, for i år er forslaget at de med mest utdanning som er uten erfaring skal ha et tillegg på 5,8% og de med maks erfaring 2,3%.

Det ser ut til at KS spikker på en langsiktig strategi fordi de ser at om en generasjon vil bortimot samtlige lærere være lektorer, og med dagens lønnssystem vil de samla lønnsutgiftene bli større. Det vil nok ikke KS, organisasjonen som ikke vil betale for kompetanse. Og da er det fort gjort å tenke at de ikke vil ha det. Som om elevene ikke trenger det.

Jeg veit ikke helt hvordan jeg skal henvende meg om dette.

Hvis jeg sier at KS ikke bryr seg om at lærerne er så kompetente som mulig, fordi det koster for mye, utfordrer jeg alle dem som ikke har den mastergraden og som likevel gjør en mer enn bra nok jobb i klasserommet.

Hvis jeg sier at akkurat nå er de beste folka i ferd med å forsvinne, neglisjerer jeg en stor gruppe med minst like gode folk som heldigvis står trygt der de er.

Samtidig har vi en arbeidsgiver som sparer seg til fant på splitt og hersk.

Samtidig har vi de siste tre åra der skolen ble neglisjert gjennom pandemien. Det gjorde noe med mange. Der vi, særlig før vaksinene kom, opplevde at smittevernet var ikke-eksisterende mens det var butikk- eller helsearbeiderne bak pleksi eller visir som ble heiet fram.

Fint det. Ingen vits å sette seg opp mot butikk- eller andre arbeidere, men pokker, vi arbeider vi også, og om kun kort tid kan det se ut til at heller ikke lønna skiller oss med mer utdanning fra dem uten, eller fullt så mye. Hvorfor øker begynnerlønna med 8% for dem med tre års utdanning? Jo, fordi sykepleierne har tre års utdanning.

Og nei, det handler ikke om at vi med mer utdanning er mer verdt. Det handler om at vi har noen år å ta igjen fordi vi prioriterte å skaffe oss den kompetansen som, med skam å melde, det påstås at kreves for å jobbe som lærer i skolen. Den prioriteringa der tok år. Der jevnaldrende kunne starte lønnsarbeidet og med det dra inn de langt høyere lønningene lenge før oss, dreiv vi og kvalifiserte oss. Vi fulgte reglene.

Nå sitter vi med skjegget fullt av postkasser.

Mens jeg skriver dette, ansetter kommunene altså dønn ufaglærte, og da mener jeg dønn, både i grisgrendte og sentrale strøk, og sender dem inn i klasserommet. Det kan være trivelige folk, det, men hallo, i store deler av lærerkarrieren min er jeg blitt tutet øra fulle av behovet for bedre lærere.

Er det plutselig foregått en oppvåkning der de som ansetter har erkjent at bedre lærere, jo ja, det er faktisk folk uten utdanning? At kompetansesamfunnet som ved et trylleslag klarte å utdanne seg selv?

Sorry, men jeg er så gammal og sær at jeg har null tro på Tiktok som infokanal eller Snap som utdanner. Der får ikke bare unger juling hver bidige dag, de blir også nødt til å leve med at dem de trodde var vennene deres sørger for å publisere dem i et svakt eller fornedrende øyeblikk, for resten av verden og livet.

Det er også en form for læring, men jeg synes vi skal gå for skole med kompetente lærere. Og kunnskap koster.

Livsmestring meg her

Ikke noe er vel viktigere enn å mestre livet. Nja, kanskje overlevelse er noe viktigere, men ok. Livsmestring er et begrep det er køl umulig å skulle utfordre. For en stund siden ble dette her også et sånt tverrfaglig tema som skal gjennomsyre samtlige fag. På enkelte skoler kan det blant annet bety mer eller mindre banale oppstartsaktiviteter, mindfulness eller noe i den gata.

Når de som prøver å utfordre slikt, som i seg selv ikke trenger å være sludder, men får en del sludrete tilnærminger rundt forbi, ja, da er det fort gjort at utfordreren får klar beskjed om at de har et dårlig elevsyn eller noe i den dur.

Går en inn i den enkelte læreplan og leser hvordan en skal forstå livsmestring i akkurat det faget, er det ikke dumt det som står der. I norskfaget står det for eksempel at livsmestring handler om å kunne uttrykke seg skriftlig og muntlig. I kroppsøving handler det om å fremme et godt selvbilde og bidra til gode helsevalg. Det trengs, det også, for å si det mildt.

Og jeg går god for gangetabellmestring, andre-folk-mestring og ikke minst mestre å lese selv om det er kjedelig. Sånt noe.

Men når livsmestring blir redusert til avspenningsøvelser og tilsvarende praksiser, bør en si ifra. Det er uting som blant annet fører til å individualisere det trøbbelet en kan ha med å mestre livet, også det trøbbelet som så definitivt er forårsaket av andre, som at du står over den bursdagen fordi foreldrene dine ikke har pengene som kunne vært brukt til en gave eller at naturfaglæreren ikke engang husker navnet ditt.

Ja, ikke bare bør en si ifra, det er faktisk påkrevd å protestere høylytt. Og fordi de fleste elever sjelden gjør det når de blir utsatt for misforstått hjelp, er det lærerne eller andre som jobber i skolen som må gjøre det for dem.

Tidligere i sommer publiserte forskere fra fem britiske universiteter et resultat av en åtteårig studie av effekten av øvelser i mindfulness i hundre av landets skoler. Hva fant de? At avspenningsøvelser ikke forbedrer elevers psykiske helse. Elevene kjeder seg mens de holder på og noen ganger resulterer det i økt risiko for mentale helseplager hos de som allerede er utsatt. Imidlertid har opplegget en kortvarig positiv effekt på skolemiljøet og lærerens utbrenthet (gjerne privatisert den også, forresten). Så det.

Studien ble omtalt i Klassekampen 8. august. Her uttaler en fornuftig rektor seg om trykket som skoler opplever fra eksterne som gjerne vil selge ymse pakker, som for eksempel mindfulness for å levere livsmestring. Hun peker også på det åpenbare, som en del glemmer i denne sammenhengen, noen av dem skoleledere, at lærere skal drive med fag og pedagogikk framfor å være helsearbeidere.

Og igjen tenker jeg at det er viktig å peke dit dette kommer fra, nemlig læreplanen som har innarbeidet livsmestring i alle fag, for går man altså inn og leser om dette forstått på fagenes premisser, handler det overhodet ikke om trivialiserende avspenningsøvelser. Det handler om det skole svært lenge har handlet om, nemlig gjøre folk klare for hverdags- og arbeidsliv ute i det vi gjerne kaller samfunnet.

Det som er formulert kan kanskje også sies å være smør på flesk, for det meste står opptil flere andre steder i samme plan, men det er nå så.

Hvis jeg skal komme med en annen banalisering av begrepet, kan jeg si at livsmestring i skolen handler om å nå målet med opplæringa. Dyktige faglærere bidrar til sånt hver dag, også uten å lese seg opp på hva livsmestring skal bety i eget fag (selv om dyktige faglærere selvfølgelig også leser og tar læreplanen på alvor).

Det at et mindretall av barn og unge som svarer på Ungdata oppgir at de ikke har det noe bra i det hele tatt, ja, en kan nok si at de ikke opplever at de mestrer livet, det er både alvorlig og et samfunnsansvar.

Den refererte studien bekrefter vel med all mulig tydelighet at det å kjøre samtlige gjennom en kvern av avspenning og med det risiko for trivialisering og privatisering av alvorlige vansker, faktisk kan gjøre vondt verre, og det mens de som allerede har det greit nok kjeder seg. Snakk om feil bruk av både penger og menneskelige ressurser.

Skolene skal i stedet bruke penga på læring, ikke alskens programmer som gjerne ikke har annen støtte i forskning enn at aktørene selv påstår at de har det. I tillegg skal skolene bruke penga på å ha tilstrekkelig voksentetthet til også å kunne opprettholde gode rutiner for henvisning til behandling, og behandling av helse er det fint at det fortsatt er helsevesenet som får penger til å drive med. God skolestart!

Utenfor mobbering eller vennesirkel

Om sommeren er det en god del unger som har pause fra det helvetet som er de andre.

Jeg har skrevet om det før, det å gå på seks grunnskoler. Solberg, Vadmyra, Loddefjord, Haugatun, Olsvik og Holtan. Det stadig å være ny, gjør noe med antennene. Det er noe med å bli så forbanna påkopla fordi mye skal tolkes for innpass, men samtidig er det som antennene både virker og ikke virker.

Kanskje kom jeg meg unna mobbing eller isolasjon, men fikk sikkert ikke med meg alt. Jeg husker at noen prøvde seg. I Loddefjord sa noen at jeg snakket feil, for eksempel, stril, sa de. Jeg spurte hjemme hva stril var, før jeg belærte de som hadde yppet seg med at en østlending ikke kan være stril. Du skjønner hva slags unge jeg var?

Av de seks skolene, var det Solberg skole, den som fortsatt ligger mest idyllisk til, som var den eneste med mobbering, og det rett utenfor hovedhuset. Jeg var 7-8 år da jeg gikk der og hata den ringen, selv om jeg bare så den utenfra.

Akkurat som jeg hater å høre disse historiene om at noen får bestemme at i dag skal ingen på fest, fordi vi er visst ikke med på at den skal feire bursdagen sin, eller i dag skal du få beskjed, ferdig pynta, om at nei, det er ikke fest for deg i dag likevel, men fint om du kan kjøre. Sånt noe.

Jeg prøver å skrive varsomt om dette, for jeg har ungdom i huset. Det gjør at jeg skal være klar over at jeg kan komme til å generalisere på enda tynnere grunnlag. Men også at jeg ser en del på nært hold, også fordi jeg omgås en del andre voksne med ungdom i huset.

Og det er ikke det at jeg tror at det er stort nytt under solen. Vi er som mennesker før oss. Samtidig tror jeg på ungdommen som sier at vi ikke forstår dem. Selv om jeg har vært ung og jobber med ungdom, har jeg ikke forutsetninger til å forstå hvordan det er å være fjorten år akkurat nå. Jeg har mer enn nok med å fatte hvordan det er å være femti. Med det bakteppet skal jeg likevel prøve meg på litt synsing.

For det første har ikke tillagt det vekt når tenåringer er blitt anklaget for å mangle empati, for som lærer treffer jeg hyggelige folk, kall dem gjerne elever. Likevel er det begrensa hva en underviser med usikre antenner får med seg, og utenfor klasserommet ser jeg også at enkelte framstår overveldende ufølsomme.

For det andre er det ikke noe nytt at de fleste ungdommer har det stort sett greit, men også ganske uggent fordi kroppen og hjernen driver turboutvikling og plutselig er det ikke så enkelt som før med venner og familie. Samtidig er det flere som sliter. Og hvis jeg skal tro den klokeste av de helsesykepleierne jeg har hatt med å gjøre, så svarer foruroligende mange av dem når hun spør om de har noen å snakke med der hjemme, at nei, de vil ikke bry dem. De voksne har så mye å gjøre, skal på trening eller jobbe mer eller noe.

For det tredje er flere ungdommer enn før medisinert. Det går i antidepressiva, sovemedisiner, adhd-medikamenter og angstdemping. Dette er et felt jeg har lite greie på, og velger å tro at grunnene er gode, men kan sånt også gjøre noe med evnen til å se andre?

Og så er det selvfølgelighetene, smarttelefonen, at brorparten av befolkningen er blitt en form for middelklasse mens et mindretall er noe helt annet, samtidig som ungdommene som akkurat nå hater og forelsker seg forventes å bli første generasjon på lenge som vil dumpe i status. Der har du presset. De er flere om beinet. Ikke at skolen er blitt så himla mye mer krevende enn den var før. Hjelpe meg, før visste vi ikke engang at vi kunne klage på en kokos lærer.

Årsakene til skolevegring er komplekse, men jeg er sikker på at for en del elever er det ganske uproblematisk at det foregår skolearbeid på skolen. Det som er mer trøblete er de andre. Det holder at én er en som styrer de rundt seg med jernhånd, som hopper når den ene sier utesteng.

Dette kan skolen ta opp med foresatte til de blir grønne i trynet, men det er langt fra sikkert at denne ene kommer til å reagere noe annerledes på det enn å intensivere plagingen. Heller ikke dette er nytt.

Det som er nytt er kanskje at det er flere foresatte som ikke krummer et hår på eget avkoms hode, selv om de framstår både uspiselige og utilnærmelige. Noe annet nytt er kanskje også at flere foresatte hører på ungene sine når de sier at de ikke vil på skolen.

Pluss at enda færre tar ubehagelighetene opp, både fordi det er skambelagt at deres egne ikke får til det sosiale, men mest fordi de er redd for å snitche, som er ordet vi skal slå ned på. Ordet de overveldende ufølsomme bruker hvis det kommer fram at de har vært nettopp det. Om vi ikke slår, legger vi oss under en mafios kultur, og hvis ikke vi voksne klarer å være nettopp voksne i møte med ukultur, blir ungene våre utenfor lenger enn nødvendig.

Slutter, men ikke som lærer

For andre gang går jeg ut av skolen. Den første gangen forlot jeg ungdomsskolen. Nå videregående, etter til sammen 17 år som lærer.

Den første gangen sa jeg til alle som ville høre på at det skyldtes knappe ressurser. At jeg var lei av å kjipe på blyant og viskelær og dele ut lurvete lærebøker. At elevene var tilgodesett med for lite.

Det var ikke helt sant. Jeg var i tillegg så innmari forsynt. Jeg hadde landet på en skole som sto midt i en opprivende personalkonflikt der det gjaldt å ta side. Et par år etter sa jeg, mitt nek, ja til å bli tillitsvalgt, og da ble det min oppgave å være i den konflikten. Vi ble der til vi fant en løsning, den tillitsvalgte for den andre organisasjonen og jeg, og så forsvant vi ut av skolen. Sånn kan det gå.

Jeg savnet elever en stund, men ble også fort oppslukt av annet og andre, og så meg ikke tilbake.

Det var tilfeldigheter som førte meg tilbake. Når det er sagt, var det bra med de tilfeldighetene. Etter at jeg søkte jobb i videregående, tok det ikke lang tid før jeg kjente at jeg var på den hylla jeg skulle være. Det var noe med å jobbe med mine fag igjen, og ikke minst med noe meningsfylt. Jobbene jeg hadde hatt i mellomtida var kanskje meningsfulle, men ikke for meg.

Jeg har holdt av folk som ikke trenger en meningsfull jobb. Det gjør dem ikke nødvendigvis til dårligere mennesker. Jeg skal heller ikke insistere på at eksempelvis digitalisering av statsbudsjettet eller verdikjeder i grafisk bransje er meningsløst, bare at jeg etter å ha jobbet med det en stund holdt på å kjede meg til døde.

Jeg slutter altså i skolen. For andre gang har jeg signert en arbeidsavtale med dårligere lønn (første gang var returen til skolen). Jeg må jo være et nek. Eller fagidiot. Eller ute etter å få mer tid til faget enn der jeg har 30 folk i hver klasse og et utall vurderinger som skal gjøres i ett sett.

De siste to knappe åra har jeg forresten publisert over 100 innlegg på denne bloggen – i tillegg til en del innlegg og kronikker i redaktørstyrte medier, altså det noen kaller fake news. Det er ingen prestasjon, men det kan være verdt å nevne at sånt ikke har ført meg inn på teppet hos hverken ledere eller skoleeier. Det burde være en selvfølge, men mange snakker som om det ikke er det, og om det er eller ikke er sånn, så er mange utrygge på å skulle uttale seg.

Kanskje er det bare en åpenhetskultur der jeg jobber. Kanskje er det en åpenhetskultur flere steder? Uansett hadde det vært kult om enda flere lærere kunne briske seg i det offentlige ordskiftet og som kilder til nyheter om skole. Vi trenger å være dem som setter dagsorden, for det er ingen som kan feltet som oss. Ingen.

Når andre får sette dagsorden, blir både omtalen av skolen og beslutningene som tas dårligere. Som når Elevorganisasjonen får stå uimotsagt når de kjører på med mantraet om at eksamen er puggeskole. Heh? Når det hjelpemiddelet knapt finnes som det ikke er tillatt å bruke. Hva er det som gjør at en journalist tenker at eleven har bedre forutsetninger til å uttale seg om rammebetingelser for eksamen enn for eksempel en lærer?

Og hvorfor må vi stille spørsmålet, for det burde jo være selvsagt at begge kommer til orde i samme sak? Oppholder ikke journalisten seg allerede på skolen når elevene blir intervjuet? Er det ikke mulig å oppdrive en lærer eller til nød en skoleleder der?

Jeg mener ikke at alle skal skrive innlegg eller prøve påvirkning på andre måter. Noen skal ha lov til å finne ut av yrket fordi de begynte for et kvarter eller to år siden. Andre skal ha lov til å ha et privatliv, for det er jævlig nok. Igjen noen har andre sabla gode grunner til å være i fred med sin lærergjerning.

Og så er det oss andre som har såpass overskudd at vi en og annen gang kan droppe den GT’en fordi vi skylder å være et korrektiv til skolepolitikere i rikspolitikken som etterlater et inntrykk av at partiene knapt ofrer skole en tanke.

Men hvor var jeg? Jo, jeg slutter.

Jeg har tidligere skrevet om at jeg har ønsket meg en sånn jobb der jeg kunne kombinere det å være lærer med å jobbe med lærerutdanning. Det har ikke latt seg gjøre. Derfor blir jeg norsklærerutdanner på heltid.

Det er både med en følelse av å gi opp og en forventning om at det blir bra. Kanskje må jeg heretter ta permisjon i ny og ne for å friske opp praksiskunnskapen. Kanskje gir det ikke mersmak. Kanskje gjør det nettopp det. Jeg fortsetter tross alt som lærer.

%d bloggere liker dette: