Dypferie og prisen for popen

Ett av læreryrkets definitive privilegier er dypferien. Det er ikke alltid jeg når fram, men lite kan måle seg når jeg treffer den.

I år fikk jeg den til. Først måtte jeg gå litt inn for det. Ta pause på ordentlig. Ikke bli fundamentalist, men for eksempel bytte ut Twitter med Yr.

For meg er det også lettere å få til dypferien ved å komme meg hjemmefra, og det helst lenge nok til at det kan bli skikkelig avkopling. Det er lettest for dem som har et hjemmefra, men det krever også at en er i stand til å omgås sine nærmeste, eller seg selv, kanskje helst begge deler. Det sier seg selv at dypferien ikke inntreffer hvert år.

Men når den treffer, gjelder det å få det med seg. Helst ikke med en gang. Det ligger i dypferiens natur at vanlige mål for tid opphører som verdi eller mister gyldighet.

Jeg oppdaget at dypferien var et faktum aleine i bilen sørover langs Slidrefjorden mens jeg tenkte tilbake på at vi tidligere i ferien for første gang hadde kjørt veien på vestsida, en av disse fantastiske sommerdagene der lite kan være så vakkert som norsk kulturlandskap rundt firehundre meter over havet, og det føltes som en evighet siden, og det var der det slo meg, da jeg tenkte litt etter og landet på at den evigheten måtte være snakk om under ei uke.

Noen lander kanskje kjappere enn meg, men for meg kan det ta noe tid å komme hit. Også derfor passer det å være lærer. Jeg kaller det ferie, all denne fritida hver sommer, og jeg kaller det et privilegium, selv om prisen for popen noen ganger er for høy.

Denne teksten kommer fra en påminnelse om den prisen. Det er en regnværsdag etter en gårsdag der vi syntes det var en god idé å prøve ut Limoncello spritz. Det var det også, i og for seg, men dagen i dag kan ikke brukes til stort annet enn å pløye gjennom noen ukers aviser og nøle seg inn i sosiale medier. Jeg er kommet ganske langt med førstnevnte, men sistnevnte stoppet brått i et innlegg fra en relativt fersk lærer som har gruet seg til skolestart siden ferien tok til.

Sånn skal det jo ikke være. Jeg leser Ekko, den sabla gode boka om algoritmer og begjær av Lena Lindgren. Det er fort gjort å bli livredd sosiale medier av den slags lesning, men det er jo bra at en som gruer seg til skolestart kan poste en bønn om råd på fjesboka, og få det.

For det er aleine du er. Og det er så bratt de første åra.

Jeg husker det bare som en malstrøm eller som en sentrifuge. Kanskje husker jeg ingenting.

Jo, noen minner pipler ut. Jeg husker 135 elever. Jeg husker at jeg ble kalt inn til sjefen fordi jeg hadde gjort en av dem lei seg fordi jeg hadde mistrodd forklaringen hans for ikke å levere det han skulle til tida. Det var min feil. Virkelig. Men jeg skjønte ikke det før jeg hadde blitt kjent med ham, og det var først et halvt år etterpå.

Jeg husker tre klasser i norsk og to i religion og etikk. Jeg husker at det var før antallet underveisvurderinger ble redusert i norsk, så det var tre fag i faget hver bidige termin, unntatt i den ene yrkesfagklassen, der det var to. Jeg husker hun med lese- og skrivevansker som spurte om jeg kunne rette litt mindre fordi hun ble umotivert av det. Jeg trodde retting var lurt og visste fint lite om lese- og skrivevansker, og syntes det nyttige innspillet var irriterende.

Det var så mye å bevise. Det var så sinnsykt bratt. Det var ikke gitt at jeg skulle klare det. Jeg trente mye for å holde koken. Likevel var det perioder der det virket som nesten hver eneste morgen på vei ut døra på vei til barnehagen gikk på tverke.

Selv om jeg var godt voksen og hadde tidligere skole- og annen jobberfaring, og høy kapasitet, var det aleine jeg var. Ikke brukte jeg fjesboka til noe så vettugt som å be om råd heller.

Det går over, og blir bedre. Innimellom glimter det også til med dypferie.

Det var bare det. Nå til resten av avisene.

Sommeren på Flugum

Sommeren 1985 bar det til Sande for å plukke jordbær. Vi skulle bo på gården i tre-fire uker, men i helgene skulle jeg ta bussen til Horten og bo hos farmor og farfar i Fjordheim. Jeg var fjorten og sikkert i yngste laget, men Anne var to år eldre og det var familien hennes som kjente bonden, så da gikk det opp.

Anne og jeg kom fra Loddefjord, men Anne hadde bodd i Sande før, og jeg på Dikemark, så vi gled inn med de andre 25 østlandske ungjentene. De mest høylytte kom fra Hamar. Det var de som begynte å kalle gården for Flugum, etter Gabriel Scotts roman De vergeløse.

Vi klaget på det meste. Rom, gardiner og møbler var enkle og gamle. Vi syntes vi måtte i gang morderisk tidlig. Jeg husker ikke hvor tidlig, men når jeg leser om dagens plukkere som starter fem og seks, veit jeg at så tidlig var det ikke. Det var opp og ut med oss, i allslags vær, for bæra skulle ut av åkeren. Vi syntes i det hele tatt at vi ble utsatt for dårlig behandling. Det var i hvert fall det vi sa til hverandre.

Men jeg veit ikke, jeg. Vi bodde i et hus på gården der vi delte rom med doble køyesenger på hver side. Jeg husker ikke ett eneste måltid, så jeg veit rett og slett ikke om vi ordnet oss selv eller hva. Det var utedo og dusj ute. Det var spennende å leve uten voksne. Noen ganger gikk vi til åkeren, andre ganger satt vi på med traktoren.

Jeg måtte jo lese den romanen etterpå. Kanskje var vi litt foreldreløse de ukene, men ikke vergeløse. Dette må ha vært i en slags overgang til at bøndene ikke ville bruke sånne som oss lenger, eller at sånne som oss ikke ville jobbe for bønder lenger. Jeg plukket jordbær i tre somre til, på en gård ved Åsgårdstrand. Der tjente jeg mer penger, for jeg ble ikke med på sånt dill som vi drev med på Flugum. Når jeg først skulle være i en åker, kunne jeg like godt jobbe.

Men på Flugum var det så som så med jobbing. Det var lengre og flere dager, men jeg satt igjen med det jeg husker som 2237 kroner, så det må ha vært en del surr. Bonden strammet oss opp innimellom, men da ble vi så sure at vi la grus og umodne eller råtne bær i bunnen av kurvene. Fniste skadefro når det passerte, men selvfølgelig var det noen som overdrev og ble oppdaget, og da kunne bonden finne på å helle kurvene over i noe annet ved innlevering, så da var det bare å bite det i seg.

Når jeg tenker etter, var det den første uka vi surret mest. Da var motstanden størst, gangsperren vondest, og da den uka var over, var vi ikke 25. En del av jentene dro hjem etter få dager. Flere kom ikke tilbake etter den første helgen. Etter hvert tror jeg at vi som ble igjen faktisk plukket jordbær.

Nei, det verste med den sommeren der var ikke Flugum. Det var at jeg ikke skulle bli med Anne tilbake til Loddefjord, for i mellomtida hadde familien min flyttet derfra og til Horten. Den første kjærlighetssorgen ble for meg å måtte flytte fra jentegjengen utenfor Bergen. De ga meg Hunting high and low med A-ha, på kassett, som avskjedspresang. Det eneste jeg husker fra resten av sommeren i Horten, var dramatiske gåturer i regnet på stranda mens jeg hørte på den kassetten.  Pluss at jeg kjøpte Busnel-genser for jordbærpengene.

Men før det tok jeg altså bussen fra Sande hver fredag fordi bonden ikke ville ha en haug ungjenter på gården når det var helg. Gutta i Sande visste jo at vi var der. Jeg måtte bytte i Holmestrand, og mens jeg ventet på neste buss, kjøpte jeg en tipakning og smugrøkte. Selv om noen av jentene på Flugum røkte, gjorde ikke Anne det, og da gjorde ikke jeg det heller.

Jeg skal ikke mene så mye om hvor ubrukelig eller ikke vi eller dagens ungdom var eller er til å plukke jordbær eller gjøre annet dårlig betalt sesongarbeid. Jeg husker at jeg det siste året som plukker registrerte at det var blitt færre av «oss» og flere av «dem», som også plukket ubegripelig fort. Selv om jeg var blitt dreven og blant de kjappeste, hadde jeg ikke sjans når en av «de andre» durte i gang i randa ved siden av.

Når folk på død og liv skal ha så billige norske jordbær som mulig, så trenger man ikke lure på hvorfor dagens bønder ikke har råd til å innlosjere 25 lokale ungjenter som hiver bær på hverandre i stedet for å plukke. Selv om halvparten av de jentene i 1985 etter få dager valgte stranda i stedet, og andelen sikkert ville økt i dag, er jeg sikker på at det fortsatt finnes ungdom som hadde villet og orket. Men det har egentlig ikke med ungdommen å gjøre. Det har med å gjøre at vi som er voksne aksepterer et delt arbeidsmarked.

Vi som befinner oss på den trygge siden av delelinja kan jo øve oss litt i sommer på å kjøpe dyre dessertbær uten å kny. Før vi veit ordet av det, kan vi også ha droppet billig svin og kylling til middag.

Et bratt skoleår, men jeg tror jeg blir

Jeg har tatt av meg klokka. Gjør alltid det når det er fri.

Øystein Sunde snubla mens han datt i nittensekstifem. På mange måter har jeg gjort det samme gjennom det siste skoleåret. Jeg husker det fortsatt, selv om disse siste dagene alltid har noe håpefullt ved seg, der vi snubler videre mellom blomsterkvaster og flasker som skal hit og dit og tanker om det neste året.

Men først sommeren. Og avskjeden, ikke bare med noen av elevene, men også flere kolleger. En har funnet ut at han tar AFP likevel. Den nedtrappinga han først så for seg ble forkastet dette siste året. En går til akademia. Flere teller på knappene.

Paradoksalt nok er jeg sikrere enn jeg tidligere har vært på at det er lærer jeg er. Jeg har jobbet i visvas-bransjen. Jeg lurte før pandemien på om jeg skulle karre meg tilbake dit, men blir i kompetansebransjen, og det på tross av at jeg her blir tutet ørene fulle med at jeg ikke er kompetent nok.

Samtidig tenker jeg at det må være nok nå. Nå må snart den pendelen ha nådd ytterpunktet av usynliggjøring, etterslep, nedprioritering og lønnsnemnd som setter to streker under overstyring og manglende tillit.

Er det noe bra å hente ut av dette siste skoleåret? Joa. Bak den litt knugende tanken om en slags mesterhjerne som har funnet ut at nå tar vi skolefolk, som en jo bare må se å fri seg fra, for det er ikke godt for noe, og vi er ikke i særstilling, for de fleste blir tatt. Bak der var det kanskje noe. Hagearbeid ble for eksempel lettere å leve med.

Om det ikke hadde vært for pandemien, hadde jeg nok ikke visst mer i dag enn for et år siden om hva som funker og ikke på digitalskolen. Det utviklingsløftet der trumfer både fagfornying og andre ytre reformer. Det betyr også at de folka jeg traff på stranda i formiddag veit noe mer enn de ellers ville gjort om hvordan de klarer å holde disiplinen hjemmefra. Det kommer godt med. Men det hadde vært best uten, pandemi altså.

I dag ble det altså å treffe klassen til avslutning på stranda. Det går aldri over det å skulle møtes på ei strand, og så er den stranda så stor at det er litt guffent å være den som ikke veit akkurat hvor de andre er. Men de var der. Klare for ferie. Deretter et siste skoleår på videregående. Kanskje er ikke alle like klare for det, men det kommer uansett. Neste år kommer for oss alle, livet kverner nådeløst videre, men først. Sommeren.

I et streif kan jeg også vite at neste år på disse tider er det klump i halsen fordi disse folka skal videre. Jeg har aldri likt avslutninger. Vil helst snike meg unna. Var alltid en som bare gikk på do og så var jeg borte fra festen.

Etter stranda gikk turen til skolen. Vanligvis har vi sommerlunsj for hele bruket. I fjor ble det ingenting. I år fikk vi, avdelingsvis, lov til å liste oss til et stort klasserom for å hviske god sommer. Der var det AFP og taler og stigende stemning og uvanlig mange vikarer som fikk konfekt, og jammen holdt ikke rektor en befriende frimodig tale også. Fint.

Og nå ligger klokka i skuffen på badet. Jeg skal ut i den delen av tilværelsen der jeg glemmer at jeg er arbeidsfør, og hvis det skulle dukke opp en tekst her, kan jeg love at den vil handle om noe annet enn skole. Jeg skal spise reker i båten og kanskje til og med finne en plass på fjorden der vi kan være. Når fjorden blir for full av båter, stikker vi til fjells for å hente vann i bekken og håpe at utedassen ikke detter ned i år heller. Det blir sånn. Håpe videre, på at det ikke regner hele tida. Gå, snekre, forhåpentligvis ta en kaffekopp i solveggen en og annen morgen, gå litt lenger, sånt noe.

Kanskje kjenne dragning mot den solsvidde greske øya som bare ligger der i år også, men nei, den dragningen kjennes best i november eller januar, eller kanskje helst april, for da veit jeg hvor fint det er der, akkurat da. Nå er det fint her.

44 lærere som får lov til å streike

I Drammen og Horten er vi foreløpig på streikevakt, og for øyeblikket de eneste lærerne i Norge som får lov til å streike. Lærerstreiken er blitt redusert til en kuriositet. Det er en skam. Og når det er så galt, et privilegium å stå her.

Heldigvis er organisasjonsgraden høy i skolen, også fordi vi lærere veit såpass at betingelsene hadde vært enda dårligere om færre hadde vært organisert. De fleste synes kontingenten er høy, og det uansett forbund, men det er selvsagt at alle er med likevel. Eller er det noe vi tror, og hver gang det er streik, går det opp for oss at vi også har forhandlet lønn til dem som ikke er med?

Det er i mine øyne en fordel at vi har flere lærerorganisasjoner. Det ene er valgfrihet og varierte stemmer, men det helt åpenbare er at vi da er flere med samme mål og ikke minst flere tillitsvalgte på samme arbeidsplass. Det begynner å bli en stund siden jeg var plasstillitsvalgt, men hun som var det samme fra det som den gang het Norsk lærerlag, er fortsatt en av mine beste venner. Å skulle gå i de krigene den gangen uten henne, jeg veit ikke om jeg hadde fikset det.

Hver skole er et mikrokosmos. Samarbeider organisasjonene, kan de gjøre både seg selv og administrasjonen bedre, mens dårlig samarbeid åpner for splitt og hersk eller sløv ledelse. De samme prinsippene gjelder på nasjonalt nivå. Jeg ønsker meg fellesskap på tross av for eksempel fagpolitiske forskjeller. Det er ingen konkurranse, dette.

Nå trenger vi virkelig det fellesskapet. Vi er ferdig med å gå på noe moderasjonslureri fra stat eller arbeidsgiver. Vi skal ha igjen for etterslep. Aller helst med en gang, og ihvertfall til våren, når de fleste andre enn lærerne har glemt at skoler og barnehager var så åpne at for mange ble sjuke av det. Vi har ikke glemt. Vi har ikke engang glemt at sist vi fikk et slags lønnsløft var det i bytte for en dårligere arbeidstidsavtale. Det der gjør vi ikke igjen.

Samtidig er det også en ulempe at lærerne har ulike organisasjoner, ikke minst at hver av dem er med i hver sin hovedsammenslutning. Det har vi sett på flere måter i den konflikten vi står i nå. Skolenes landsforbund tvilte seg fram til å stå med resten av LO. Norsk lektorlag kom seint i gang med streiken fordi Akademikerne aksepterte meklingsforslaget.

Og ikke minst: mens streikelederne i Unio hadde et sikkert blikk på ballen og godkjente så mange dispensasjonssøknader for lærere og sykepleiere at folk ble sure av det, dro en snik av en arbeidsgiver ei finte som folk om flere år ikke kommer til å tro på.

De fikk overbevist statsråden om at en kanskje-brann ville gå ut ut over liv og helse til brannmenn. Altså en brann som ikke fantes måtte stoppes av hensyn til helsa til brannmenn.

Denne finta kan det se ut til at noen likte, for etter få dager dro Oslo kommune sin egen variant. Nå var potensialet for at det kunne gå på helsa løs av å kjøre vanlig helgebemanning nok til å avslutte streik. Fredag syntes jeg statsråden hadde et helt eget drag i ansiktet da han skulle redegjøre for sånt tullball. Han så litt forpint ut, rett og slett. Men allerede mandag hadde han fått teken på det.

Tilbake på valen står 44 medlemmer i Norsk lektorlag. Vi er for øyeblikket de eneste lærerne i Norge som får lov til å streike. Kanskje varer det ikke lenger enn til en av oss blir så muggen at vi ser stygt på noen og på den måten potensielt sett kan gjøre dem litt utrygge, men vi får se. Kanskje får vi holde på en stund og da som et symptom på at hverken KS eller Oslo kommune evner arbeidsgiveransvaret, hverken når det kommer til rekruttering eller samarbeid. Kanskje må vi luske hjem med halen mellom beina før vi vet ordet av det.

Foreløpig står vi på streikevalkt, og vi merker at støtten er stor, både fra kolleger i de andre forbundene og andre yrkesgrupper. Det lover godt for neste år. Når det gjelder lønnsdannelse og arbeidstid trenger vi virkelig dette fellesskapet.

Jeg tror at en av de sakene er streik. Bli nå enige om at neste gang står vi sammen, uansett, og at neste gang tar samtlige organisasjoner ut folk på de samme skolene. Da blir det synlig for enhver hvem vi er og ikke minst at vi står sammen.

Det er mye jeg kan streike for

Der var også jeg i streik.

Bedre seint enn aldri.

Også jeg da, som ikke tjener fett, men bedre enn de fleste. Og har et ryddig arbeidsforhold. Eller ryddig og ryddig. Jobber lørdagskvelder og røde dager uten tillegg, men ok, permitteringsspøkelset gjelder ikke meg.

Det er likevel mye jeg kan streike for.

Selv om folk sier jeg har verdens beste yrke, verdens lengste ferie og sikker jobb, er det ingen av elevene mine som vil bli lærer. De er oppegående som bare det, gjør det bra på skolen, er pene i tøyet og omgjengelige. De kunne på mange måter vært ungdomsutgaver av kollegene mine, men ikke pokker om de vil bli lærere. Kanskje er det noen som vil, men da tør de ikke si det høyt.

Lærerorganisasjonene vil akkurat nå forklare synkende søkertall til lærerutdanningene med status. Dessverre handler ikke status om å vinne medmenneskeprisen eller være hel ved. Det handler langt mer om lønn. Samtidig tror jeg at mange elever ikke bare tenker lønn når de prøver å klekke ut en framtidig karrierevei, men de kan da legge sammen to og to. De ser nemlig det veldig mange lærere ser som enda mer verdt å streike for enn lønn.

Det er så mye jeg kan streike for.

I år er det lønna.

Elevene sitter jo hver dag på orkesterplass til skuespillet «Vi satser på skolen». De ser hvor trangt de har det. At de får for gamle bøker eller kanskje bare en uoversiktlig portal på nettet. At det er for mye bråk fordi den eneste voksne i rommet er opptatt med hun som slår og kaster pulter. At de det siste året mange steder er blitt utsatt for landets mest parodiske smittevern. De er jo ikke dumme, elevene. De har ikke dønn ferdige frontallapper, men de trenger ikke det for å få øye på hvor lite ressurser som er dem til del.

Det de ser er både egne og lærernes arbeidsvilkår. Vi som er her, på tross av, fortjener mest av alt bedre arbeidsvilkår, men brekkstanga til det er sannsynligvis lønn. Og at voksne folk i styre og stell begynner å snakke om oss som de kompetente og ansvarsfulle folka vi er. 

I stedet har sittende regjering gjort det å devaluere lærere til en kunstform ved å peke på vår manglende kompetanse hver gang reelle problemstillinger er blitt reist. Bare vi var litt flinkere, ville vi jo ha fikset det, liksom. Fort gjort ikke å reagere på det. Alle har jo hatt en dårlig lærer, liksom.

Nå svarer vi. Ja, det er ikke nok kvalifiserte folk her. Dere sliter med å rekruttere folk som skal forberede elevene, som forresten ikke vil bli lærere, til sånne yrker som skal bære oss gjennom eldrebølge og det grønne skiftet.

Neste gang jeg skal streike, håper jeg at det er for en arbeidstidsavtale med rammevilkår som gir meg tid til jobben min, som er å se og tilrettelegge for hver enkelt av de elevene.

Men det er neste gang. Nå streiker jeg for lønn.

I det skoleslaget jeg jobber mangler 21% av oss den utdanninga det er bestemt at vi skal ha. For oss med doble mastergrader, doktorgrader og hundrevis av studiepoeng oppå den utdanninga det er bestemt at vi skal ha, er det nesten ubegripelig å måtte høre på politikere som foreslår høyere kvalitet på oss.

For de av oss som mangler 5 studiepoeng på en godkjent utdanning, eller trekker relevant realkompetanse inn i klasserommet, men likevel stadig omtales som ukvalifisert, framstår nok også lærerorganisasjonenes retorikk som litt ubegripelig. Jeg kan da selv huske da jeg som lærervikar med hovedfag, men uten ped, ble foreslått til en stillingskode uten utdanning. Da satte familiesjefen farfar ned foten. Det skulle jeg ikke akseptere, noe jeg heller ikke gjorde. Nå var det arbeidsgiver som foreslo den stillingskoden, selvfølgelig var det det, men vi skal passe oss for hvem vi kaller ukvalifisert.

For uansett er vi for få her. På så mange måter. Sant å si tror jeg streikeviljen er langt større når det kommer til arbeidsforhold. Klassestørrelsers konsekvenser for arbeidstid er kanskje det som knekker de fleste, ikke lønna.

Men det er klart, når ingen, ingen av de lyse hodene jeg er sammen med hver dag har lyst til å bli lærer, da handler det også om lønn. Kunnskap koster.

Det er ingen tvil om at det er veldig gode grunner til å streike for lønn.

I år.

Det er nemlig mye jeg kan streike for.

Pandemiskoledepartementet

Mens smittetallene går ned og folk slutter å bekymre seg ligger vi altså her. Under bussen. Jeg ønsker så inderlig at alle lærerkolleger blir liggende musestille så vi ikke pådrar oss smitte sånn rett før sommeren. Hvis det går, skal ihvertfall jeg sette opp håret så det ikke blåser til alle kanter på toppen av Trollveggen eller annet fint sted.

Skole handler om kunnskap. Ikke helse, ikke kommuneøkonomi, ikke barnevern eller oppbevaring, men kunnskap. Til nød sosialisering i overgangen mellom hjemmet og samfunnet, men foreløpig heter ikke departementet vårt sosialiseringsdepartementet.

Jeg er så gammel at jeg husker at Kjell Magne Bondevik var Kirke- og undervisningsminister. Vi satt ved pultene våre og fikk utdelt en skolekalendersak der han hadde skrevet forord til oss. Vi fnøs av ordet kirke og tegnet bart og briller på statsråden. En slags sekularisering det og.

Fortsatt finnes det tidligere skolestatsråder som uttaler seg med tyngde i spørsmål som angår oss. Jeg liker fortsatt Hernes’ kommentar om dybdelæring bedre enn Clemets terping på kvalitet. Uansett minner de begge om en tid der skolestatsråden hadde innflytelse i regjeringskollegiet.

Når vi ser på den skjødesløse forvaltningen av pandemiskolen, kan det se ut til at kunnskap er redusert til takkformatentaler på budsjettkonferansene.

Teamsmøtene om pandemiskolen ser ut til å ha gått sin gang uten at sittende statsråd har blitt hørt. Når FHI har fått si sitt om at meter og munnbind ikke gjelds i undervisning og når ombud har fått rantet ned hele det siste årets arbeid, har det knapt vært taletid igjen.

Kanskje er det derfor det ikke handler om fagfornying, kompetanse eller helt vanlig skole. Det er som den daglige og kontinuerlige samtalen mellom elever og lærere har opphørt. Som om ikke arbeid pågår, på tross av at det noen steder ble mer digitalt enn ønskelig.

I pausene mellom arbeidsøktene lurer vi litt på hva som skjedde i Kunnskapsdepartementet. Var det noen byråkrater eller politisk ledelse der inne som var opptatt av noe annet enn spirene på kjøkkenbenken eller valgkamp? Trafikklysene, var det noen gang noen som ble hørt da de talte vår sak, eller er skole blitt helseministerens bord helt og holdent, og det vi fikk var at vanlige regler ikke gjelder for oss?

Var det i det hele tatt ingen i den statlige delen av opplæringsbransjen med gjennomslag nok til å hamle opp med den statlige delen av helsebransjen? Absolutt ingen som var i stand til å skjære gjennom?

Jeg har lest nok høringsuttalelser, referat, rapporter, innspill og utspill til å vite at det finnes nok av organisasjoner og skoleeiere som kjemper om ordet og makta, men hvorfor drukner de fortsatt i snapundersøkelser og andre data som underbygger dogmet om at åpne skoler med trafikklys uten avstand, munnbind og vaksine gir godt smittevern?

Løsninga nå på tampen ser ut til å være valgkamp. Eller å si at alt er greit, og er det ikke greit, får kommunene ta seg av det. Jeg liker lokaldemokrati, men i egen kommune har vi slitt med en kommunelege som flere ganger har nektet oss digitalundervisning, før noen leste Smittevernloven så grundig at han måtte innrømme at han ikke hadde myndighet til det. Det måtte bli mai før vi kom dit.

Det er jo også gledelig at smittetallene går ned. Det handler sikkert om at det begynner å bli en hel del vaksinerte. Det blir færre som kan smitte oss. Men ikke i skole, for skoler er som kjent fulle av sånne fine unge folk som ikke blir vaksinert på lenge eller kanskje aldri. Og på den skolen jeg jobber er mange av disse fine unge folka på strandfester helgene lange om dagen. Det er dem selvfølgelig vel unt.

Vi godt voksne som skal dele trange korridorer og rom med dem unner jeg å være friske i sommer. I normale år blir vi her på skolen invitert ned i første etasje for å få influensavaksine. På skoler finnes det nemlig helsesykepleiere. Bedriftshelsetjeneste har vi også. I år er visst vaksinering av lærere vanskelig å få til.

Jeg skjønner at helsefolk må få bestemme over helsa til folk. Likevel har jeg altså savnet at de også gjør en anstendig jobb med å lytte når kunnskapsfolk informerer om praksis her i kunnskapsbransjen – og at det er lurt med vel så godt smittevern i undervisning som på butikken.

Mens smittetallene går ned og folk slutter å bekymre seg ligger vi altså her. Under bussen. Jeg ønsker så inderlig at alle lærerkolleger blir liggende musestille så vi ikke pådrar oss smitte sånn nesten rett før sommeren. Hvis det går, skal ihvertfall jeg sette opp håret så det ikke blåser til alle kanter på toppen av Trollveggen eller at annet fint sted.  Prøve å glemme at jeg ikke kommer til å være vaksinert ved skolestart neste år heller.

Lønn i himmelen

Da jeg kom tilbake til skolen for 10-12 år siden sto det ikke så verst til lønnsmessig. Det var også en lettelse med en jobb der finansiering av egen lønn ikke var en del av arbeidsoppgavene, det være seg å jakte omtale i tildelingsbrev, sette sugerør i FOU-midler eller drive innsalg.

Siden den gang har vi sakket akterut igjen. Ved inngangen av fjoråret var det etablert en slags enighet om etterslepet. Noen kaller det 50.000 i året, andre 14%. Uansett var enigheten et resultat av at vi året før måtte stå å se på at utdanningsgrupper med lavere utdanning fikk et relativt stort løft.

Det som var litt moro i den forbindelse, var at regjeringen på denne måten løftet lærere med 3-årig utdanning samtidig som de i andre sammenhenger sa så ofte som mulig at de ikke ønsket lærere med så lav utdanning. Lærere med treårig utdanning har tjent skolen både lenge og godt, så jeg håper at også regjeringen unner dem pengene.

Arbeidsgiver er ganske motvillig til å bli med på etterslep-historien. Det er jo også ganske dyrt. En del var kanskje tenkt kompensert ved oppgjøret i fjor, men så kom pandemien, og nå er også de pengene brukt til noe annet. I år er det ikke er lagt inn nok til kompensasjon av etterslep i kommunenes budsjetter. Dette er mer problematisk enn frontfagmodellen, som ikke alltid har vært til hinder for å tilgodese grupper som har sakket akterut. Det største hinderet er arbeidsgiver.

Det er et hinder til. Andre grupper i offentlig sektor som ikke har etterslep vil kanskje være interessert i at årets oppgjør handler om noe annet. Vi er heller ikke den eneste gruppa som ønsker å kapitalisere på at vi for øyeblikket har bittelitt sympati på grunn av at flere har oppdaget at om ikke frontfagene er oss, så er vi i hvertfall frontlinja.

Vi kan uansett ikke holde kjeft om etterslep. Vi kan holde kjeft om arbeidstidsavtalen, for den er ikke med i år. Likevel ikke lett når både KS og SSB ignorerer at vi jobber i den ubundne tida. Det er heller ikke lett å holde kjeft om risikotillegget som burde vært utbetalt for lengst i mangel av vaksiner og anstendig smittevern. Som en kollega som ligger rett ut hjemme sier fra koronasykesenga:

«Vi som jobber i skolen veksler mellom parallelle univers. Utenfor skolen er samfunnet prega av strenge smitteverntiltak. På skolen er det meste som det pleide å være før pandemien.» Kanskje er det derfor hjemmekontoristene har hatt så tungt for å ta inn hvordan ståa har vært i skole. De har jo levd i noe helt annet.

Men det blir ikke noe risikotillegg. Okei, så gi oss heller et sabbatsår etter at denne sjauen er over, og jeg tar heller etterslepet nå enn aldri.

Avslutningsvis tillater jeg meg litt regionreform-sladder. I vårt fylke dukket det nemlig opp en del yrkesgrupper i administrasjonen som ved sammenslåinga kjapt fant ut at gruppa i det «andre» eks-fylket tjente bedre enn dem. Vips, så gikk de opp i lønn, og det fra tidspunktet for sammenslåing.

Tilsvarende forhandlinger på vegne av lærerne har ikke gått like radig. Det lille som er vunnet til nå er uten tilbakevirkning. Stridens kjerne er fortsatt at i ett av eks-fylkene har de brukt stillingskodene som finnes for adjunkter og lektorer med ytterligere 60 studiepoeng oppå tilleggutdanninga, mens det jo er en del overutdanna lærere i det andre eks-fylket også.

Det finnes både folk med doktorgrad og doble mastergrader, men arbeidsgiver har lagt seg på en praksis der stillingskoden blir forbeholdt nyansatte og de som har den den fra før. I praksis betyr det at nyansatte med lavere utdanning snart kommer til å rase forbi lønna til en del med langt mer utdanning. Forskjellen er ikke bare at den med høyere lønn har lavere utdanning, men også at den med lavere lønn allerede har delt sin kompetanse med både arbeidsgiver og elever i årevis.

Nå veit jeg at mange lærere oppfatter at vi gjør samme jobb og derfor skulle hatt samme lønn. Det er er en god tanke, men det er nå engang klekket ut koder for ulik utdanning og fartstid, og da tåler vi vel ikke at det er vilkårlig hvem som er plassert her og der? Tariffmoro skal kunne forklares. Uansett ønsker jeg oss alle tvi tvi i det som her og nå blant annet handler om etterslep.

Jeg har forresten tidligere skrevet at goodwill er for pyser, men det kan jo jeg så kjekt skrive som ikke har ansvar for forhandlingsresultat. Men til seinere planlegging av konfliktperioder skulle jeg ønske at lærerorganisasjonene kunne stå sammen om streikeuttak, så vi som er organisert slipper å gå på jobb på tross av at vi har like god grunn til å streike som kollegene våre. Derfor krysser jeg også fingre for at sentralstyret i Norsk lektorlag tar en riktig beslutning 4. juni.

Arbeidsro eller lekser?

Ved jevne mellomrom vi diskutere lekser. Det vil si at vi ved jevne mellomrom må diskutere skolearbeid. Det burde være unødvendig.

Ikke fordi det overhodet ikke er noe å snakke om. Det finnes kanskje fortsatt folk i skolen som gir lekser for leksers skyld eller ikke reflekterer over vitsen med dem? Eller driver med praksis en kollega av meg kaller bulimi-prøver, altså de prøvene der det skal spys ut for deretter glemmes så fort som mulig.

Men det meste av det vi driver handler om at det både er gøy og hard jobbing å lære. De færreste synes det er gøy å lære gangetabellen eller å skrive rapporter om noe hverdagslig på en så klar og presis måte at alle skjønner det. Men de fleste som lærer seg det, ser nytten og opplever glede ved å mestre.

Hvis vi som jobber med alskens små og store oppdrag som blir kalt opplæring ikke rekker gjennom en time eller uke eller læreplan fordi det ble for mye bråk eller virus eller mobbing eller informasjon fra politiet. Hva gjør vi da? Sier vi at vi tar det neste time eller år og nåde den som våger å gjøre noe hjemme?

Det er sikkert velment å ville skjerme barn og unges fritid. Det kan fort bli for mye skolearbeid, kanskje særlig for dem som bruker mer tid enn andre for å få det til. Men hva er alternativet når tida på skolen ikke strekker til og eleven fortsatt ikke kan lese eller har tilstrekkelige regneferdigheter til å stå i faget? Forskere må jo gjerne forske seg fram til at sosioøkonomiske forskjeller blir forsterket av skole eller skolearbeid, men problematisering av lekser er med skam å melde en tafatt inngang til at en hel haug elever ikke lærer det de skal.

Jeg håper at vi og forskere kan være enige om at sosioøkonomiske forskjeller fra heim til heim har innvirkning på læring fra elev til elev. Det er ikke at det ikke lar seg kompensere, men det er jaggu ikke gjort i en fei eller for knapper og glansbilder.

La oss si at vi hadde heldagsskole. Og at et par av timene hver dag var satt av til å jobbe med repetisjon eller fullføring av dagens emner. Det synes jeg helt oppriktig er en god plan.

En plan som går i vasken om den blir løst slik «leksetid» har hatt det med å bli løst i den kommunen jeg bor i. Folk har kanskje glemt «leksetid». Denne timen eller to per uke, pre-covid, der elever fra to paralleller delte på en pedagog. Der hun som får slått kloa i pedagogen kanskje får til engelsken etter et kvarter, mens førti andre ikke får gjort pøkk fordi fem-seks forstyrrer fordi pedagogen er opptatt.

Dette er jo også gjerne en dekkende beskrivelse av skoledagen forøvrig. Bortsett fra at da har de to parallell-klassene hver sin pedagog, noe som gir noe bedre odds når det kommer til å få hjelp før bråket begynner.

Kan vi snart få litt mer forskning på voksentetthet? Eller, det finnes vel, så kan vi snart få voksentetthet?

Jeg skjønner ikke hva slags unger skolepolitikere og -byråkrater og andre med innflytelse på skole har, siden de ikke skjønner at det skal noe til. Opplever de aldri at de har sin fulle hyre med den eneste ene eller de gammelborgerlige fire barna der hjemme? Klarer de ikke kople derfra og over i klasserommet der det befinner seg tjue eller tretti av samme kaliber eller kanskje helst enda mer krevende eller tause eller plaga?

Selvfølgelig fikser vi mer og flere i klasserommet enn ved kjøkkenbordet, men grensa går et sted og om det skal ha noe for seg å skjerme fritida til barn og unge for lekser, så må vi også skjerme klasserommet så alle får en sjanse der. I grunnskolen er det mange som har rapportert om bedre dager på rødt nivå fordi gruppestørrelser da har gått ned. Det bør helst bidra til handling fra skoleeiere og ikke minst kommunalministeren. Kunnskapsministeren har som kjent mindre innflytelse.

Det er egentlig ikke stort mer å si enn det. Noe ekstraarbeid må man alltids regne med om man vil bli god i noe, og det hvis man er heldig. Om man ikke er så heldig, må man regne med ekstraarbeid om man vil lære noe. Da hadde det vært fint med tilgang på en pedagog.

Flink på skolen

Her i provinsen er vi stort sett forskånet fra karakterpresset som blant annet kommer av fritt skolevalg. Stort sett søker ungdommene på skolen som ligger i byen de bor i.

Det hender likevel at trender eller snakkiser gjør en av skolene mer populær i noen år, og det kan være linjer som det er vanskelig å komme inn på, altså nivådeling gjennom inntakspoeng. En erfaring fra den typen miljøer som da oppstår, er at vi lærere må jobbe mye med å senke skuldre i elevgruppa. I bakgrunnen aner vi foresattes rolle i forventningspresset. Her vil bare det å bosette seg i en bestemt skolekrets kunne bidra negativt.

Vi hører ofte fortellingen om at foresatte aldri har måttet mase på Siri eller Espen når det kommer til lekser. Det er som et stammespråk blant folk med det felles at barna deres lykkes teoretisk. I starten trodde jeg det handlet om at de hadde funnet en balanse.

Men. Ikke at jeg sluttet å tro på dem, for det er jo sant: Siri og Espen gjør lekser uten mas, men det er likevel kanskje noe der hjemme som har gjort at Siri og Espen har forstått at de må lese, skrive og regne mye.

Flere som sier sånt har en livsstil som indirekte legger press. I tillegg har de gjerne en økonomi som gjør dem i stand til å utruste seg med riktige forbruksmarkører, noe som også legger lista for hva ungene vil hige mot.

For oss som treffer disse ungdommene i dagslys, hender det at vi stusser over hva det gjør med Espen og Siri å ha rollemodeller som jobber mer enn de fleste, sykler til og fra jobb, løper i skogen og plukker blåbær om høsten og aldri legger seg syke. For all del, det gjør godt med noe å strekke seg etter, men ikke nødvendigvis om du kjenner at du ikke klarer å holde følge.

Mens mange elever må bli mast på for å gjøre skolearbeid, holder det altså i noen familier å legge lista høyt. At mor er tannlege og far sivilingeniør, at begge jobber fullt og fyller fritid med høy levestandard, kondisjonsidrett og andre oppbyggelige aktiviteter. At de snakker på den måten de gjør om folk som ikke når like høyt opp på deres målestokk. At de ler av somatisering, åndelig søken og opprør.

Selvfølgelig er dette en generalisering som ikke passer for en hel del. De såkalt prektige er en minst like sammensatt kategori som de såkalt sårbare. For noen av dem fungerer også skoleflinkheten som et slags vern over sårbarheten.

Det kan være trivelig å ha prektige klasser. Sånne klasser læreplanleggernes barn går i? Elevene opplever hvetebrøddager ved endelig å havne i gruppearbeid der alle vil jobbe. Så begynner avskallingen. Noen finner seg ikke til rette på baksiden av det gode læringsmiljøet, der anstendige karakterer blir snakket ned og ingen deler nederlag.

De som blir igjen er ulike nok, men det er også sånn at noen, i tillegg til å  skrive ubegripelig gode skoleoppgaver mens de spiller klassisk musikk og driver idrett på toppnivå, er ganske ulykkelige.

Det er i utgangspunktet ikke galt å gå for skolene eller utdanningene med høyere rang, men for de aller fleste innebærer det mer jobbing enn de fleste orker.

Også de såkalt flinke kommer med eller uten selvforakt, tårer og utmattelse til de grader at det kan slå beina under de fleste. Noen ganger kommer de gradvis mer i takt med seg selv, men det kan også gå på trynet. Det er voldsomt å stå tett på en ungdom som brenner ut. Ikke minst er det skremmende for ungdommen, som da gjerne tviholder i gamle strukturer og gjentar at de bare må lese litt til når vi på skolen vil snakke om å roe ned prestasjonsdelen av tilværelsen.

Snakker du med folk som jobber på BUPA, får du vite at de har egne behandlingsopplegg for ungdommer som ikke klarer å sette grenser for eget skolearbeid. Samlebegrep som skolevegring eller underyting handler også blant annet om noen av disse elevene.

Det blir ikke nødvendigvis bedre av nivådeling. Ei heller av å underspille at konseptet fritt skolevalg også rommer en del ufrihet. På en dårlig dag kan jeg sikkert også tenke at enkelte privilegerte foresatte kan ta seg en bolle eller avspaseringsdag i ny og ne for å reflektere over om de ønsker å rollemodellere det gode liv eller at det er viktig å bli lege eller advokat.

Vi som jobber med opplæring kan også bli mer bevisst på hvordan vi snakker om nivå, ambisjoner, utvikling og prestasjoner. De fleste ungdommer skal bli sjåfører, lærere, håndverkere, sykepleiere og assistenter. Kanskje bør mer av den offentlige samtalen om skole og arbeidsliv handle om det.

Time etter time forsvinner

Når skoleeier dytter enda flere elever inn i klassene og setter av enda færre timer til å få jobben gjort, blir det mindre fleksibilitet, variasjon, prosess, tilrettelegging og vurdering for læring. Det er enkel matematikk, og selv om det er helt pyton å fronte et dårligere tilbud når du veit at det kunne vært bedre, må vi være klare på rollen vår. Vi kan ikke ta det personlig.

Det kan imidlertid elever i videregående, og deres foresatte kan begynne og telle.

I Vestfold er vi kjent for så mangt. Vi har blant annet ei flott kystlinje og godt klima. Kanskje er det derfor arbeidsgivere i Vestfold sjelden sliter med å få søkere til jobber. En bakside for oss som er arbeidstakere er kanskje at det er lett å bytte oss ut?

Vestfold-dommen, som begynner å bli noen år gammel nå, er nemlig blitt stående, noe som gjør det å jobbe som lærer i videregående i Vestfold til en blandet opplevelse.

Når jeg snakker med kolleger i andre fylker, kan det virke som praksisen med å telle bort undervisningstimer har spredt seg. Det kan også undersøkelser tyde på: 1 av 10 skoler innrømmer denne lovstridige praksisen, i tillegg til at enda flere ikke utelukker at de driver med det.

Den gang jeg skiftet arbeidsgiver fra Buskerud til Vestfold, ble jeg uansett litt perpleks da jeg fikk den første timeplanen min. Min nye arbeidsgiver hadde nemlig funnet plass til mer undervisning enn det den forrige hadde.

Mens eksempelvis norsk på VG3 i Buskerud hadde tilsvart 37% av et årsverk, var den samme jobben i Vestfold på 33%. Etter at alle fag og klasser var fordelt, hadde arbeidsgiver spart så mange prosent, eller timer, at jeg kunne undervise to hele timer ekstra hver uke i Vestfold enn jeg hadde gjort i Buskerud. Det ble en brutal overgang, særlig fordi jeg den gang var ganske uerfaren i videregående.

Det opplevdes som å måtte jobbe 110% stilling, men få betalt for 100. Helt riktig blir det ikke, for jeg underviser jo ikke de timene som er kuttet ut, men jeg forbereder undervisning til hele læreplanen, og ikke minst vurderer jeg elevene etter hele læreplanen. Vurderingsarbeid er ikke ubetydelig i norsk, for eksempel. Så det blir usynlig overtid. Det blir også kjipere undervisning i de timene vi har igjen når vi har mindre tid enn tenkt til å komme gjennom.

Kunnskaps- nei, kommunalministeren, ler kanskje hele veien til budsjettkonferansen mens elevene og jeg taper. En lovfestet rettighet er null verdt.

Jaja, sier samfunnet, det går jo bra, de når jo målene sine i skolen, gjør de ikke?

Nei. Vi når hverken det vi blir målt på, fullført og bestått, og vi når definitivt ikke de målene læreplanen sier vi skal levere på, nemlig kompetansen og ferdighetene.

Mantraet fullført og bestått kan forresten framstå som spill for galleriet når skoler kan jukse med fraværstall og nekte lærere å sette 1 ved fravær av kompetanse. Hadde det vært tak i politikerne som seriøst mener at fullført og bestått er gode mål, kunne de kuttet ut karakterene og latt oss ha det hyggelig sammen mens elevene ventet på vitnemålet sitt.

I stedet tar noen av dem til orde for nivådeling. Det er et ideologisk forslag fra et parti som nå har hatt åtte år på seg til å sørge for bedre tilrettelegging, men i stedet har strammet inn kommunebudsjettene og med det bidratt til at skolene kutter timer.

Tilbake til timetelling. Vanligvis er jeg lett å ha med å gjøre. Det krever bare at jeg blir møtt med tillit, og får de ressursene jeg trenger til å gjøre jobben min. Får jeg ikke det, kan jeg bli tverr og firkanta. Da kan jeg for eksempel finne på å telle hvor mange timer elevene og jeg egentlig får til å løse en læreplan. Når det ikke en gang er de timene som lovgiverne har bestemt at elevene og jeg skal få, er det bare én ting å gjøre, nemlig å skrive timelister eller prioritere.

Jeg veit ikke helt hvordan jeg skal si dette uten å tråkke på folk, for vi har alle gode grunner til å gjøre som vi gjør, men vi må nesten slutte og jobbe mer enn vi får betalt for. Ved å fortsette, er vi med på å dekke over hva en del skolepolitikere og -eiere holder på med. Når en blir syk av det, blir systemsvikten gjerne privatisert, og det er aleine du er.

Det er lurvete skoleeierskap som dette som gir dårligere undervisning. Jeg bare nevner det, siden det er en betegnelse som har vært litt i vinden ifm. nedrakking av koronaskolen. Den er også brukt som en legitim begrunnelse for å avlyse eksamen.

Når skoleeier dytter enda flere elever inn i klassene og setter av enda færre timer til å få jobben gjort, blir det mindre fleksibilitet, variasjon, prosess, tilrettelegging og vurdering for læring. Det er enkel matematikk, og selv om det er helt pyton å fronte et dårligere tilbud når du veit at det kunne vært bedre, må vi være klare på rollen vår. Vi kan ikke ta det personlig.

Det kan imidlertid elever, og deres foresatte kan begynne og telle.