Maskinen eller mennesket som svarer oss

Den generative språkmodellen ChatGPT, svarer mennesker på en måte som ser ut til å besnære oss mer enn mange andre måter å svare på. Jeg tror noe av grunnen handler om grensesnittet, ikke nødvendigvis svaret den regner seg fram til. Mer om det snart.

Folk som tror at du trenger helt egne og ultramoderne egenskaper for å snakke med en snakkemaskin, kan ikke ha lest mye språkteori.

Alt vi sier eller skriver får et svar, og gode kommunikatører er gode til å foregripe det svaret. Alternativet er det en del datautviklere kaller shit in, shit out. På ordtaksk heter det som man roper i skogen, får man svar.

Kommunikasjon handler om presisjon, noe vi jobber mye med i skolen, både muntlig og skriftlig. Det handler om å bruke språket til å få budskapet til å treffe formål og mottaker. Jo mer nøyaktige vi klarer å være når vi kommuniserer, jo enklere blir det for andre å skjønne hvorfor vi sier det vi gjør, og derfra følge det opp i svaret sitt.

Det er ganske trist at såpass mange synes å tro at elever nå i en fei måskalbør bli superflinke til å snakke med en snakkemaskin, og at de måskalbør bruke skoletida på det. Eller, jeg er forresten enig i at det måskalbør de, men ikke at de trenger å glo på maskinen mens de øver seg.

I skolen jobber vi allerede ganske mye med det her, i tillegg til at vi sitter på en del folk de kan kommunisere med. Klasserommet er proppfullt av de folka. Det er ofte for mange av dem der inne, men det er en annen sak.

Ja, men de kan jo samarbeide om å se på maskinen de skal lære seg å snakke formålstjenlig med, kan du kanskje si.

Joa, kanskje er det et poeng for å bidra til at alle veit hva det her er, men altså, akkurat den delen av framtida som innebærer å sitte pøkk aleine ved en pc, både i privat- og arbeidslivet sitt, er jeg redd mange elever allerede har øvd ganske mye på.

I skolen måskalbør vi utnytte skolens egenart.

Det er blant annet at til skolen kommer de alle sammen, folka fra de tusen hjem, og de måskalbør lære seg å kommunisere med dem alle sammen. Både de som kommer fra leiligheter så usle på både materiell og kjærlighet at de som ikke har vært i dem langt fra aner at de finnes, og de som kommer fra overflod eller åndelig nød, neglekt eller kadaverdisiplin eller bokhyller eller ubetinget kjærlighet.

Noen av dem skal oppdage noe de kanskje synes er rart, nemlig at det finnes folk med denne dragninga mot å bli oppløst i en annen. Andre skal finne det underlig at ikke alle har intakte grenser og at noen ser ut til å være vant til friksjonen og sammenstøtene som oppløser.

Hvem de nå enn er, skal de finne seg i å finne ut av det med hverandre. For å beholde fellesprosjektet skole, må vi få bukt med de skreddersydde boblene (og ikke minst volden, men det er en annen sak).

Å lære seg å ytre seg i et fellesskap er forkunnskaper som funker både i møte med mennesker, maskiner og det som ikke finnes ennå, men som skolen også skal forberede elever til. Da skal vi ikke bruke overvettes mye tid på robotplapring.

Noe av det besnærende ved språkmodellen som har fått mest pr, ChatGPT, er ikke bare at den svarer. Det er måten den svarer på, ikke med et smell, som svaret på et google-søk, men ord for ord, som var det en annen som sitter der på den andre siden av skjermen og skriver. Den holder seg også med jeg-form. Neppe tilfeldig at også det kan få oss til å tro at den snakker med oss.

Noen har til og med begynt å tøve om at maskinen er som et menneske, at den har en slags personlighet, men mennesket er jo like ved siden av oss, i hvert fall om vi er på en skole, og hva med litt begeistring i den anledning? Det er mennesket like ved vi børmåskal benytte oss av i skolen, for slik lærer vi å kommunisere selv om det er krevende.

Elever børmåskal helst få med seg at kommunikasjon blant annet kan bli bedre av mimikk og øyenkontakt. For å skjønne det, må for eksempel ungdommer bli så fortrolige med akkurat den andres blikk og ord, at de ikke kaller det blikking å bli sett eller frekkhet å bli snakket til.

Ikke at de skal sitte å se hverandre i øynene dagen lang, men om så var, tror jeg det er bedre enn å stirre inn i skjermen den samme lange dagen. Variasjon er fint, digitale aktiviteter nødvendig, men det gjør ikke noe at analoge aktiviteter noen ganger får forrangen.

Skolen skal gjøre en forskjell og da tåler vi at det er forskjell på skole og fritid. La unga snakke med hverandre.