Hvorfor ramler lesekompetansen mer i Norge enn i andre land? 

Norske 10-åringer leser dårligere enn for fem år siden, eller for å være nøyaktig, dårligere i 2021 enn i 2016.  

Nedgangen er størst i Norge. Oppgangen vi hadde etter PISA-sjokket er spist opp, og vel så det. Og mens 10% var på laveste mestringsnivå i 2016, gjelder det nå 19%. Hva vil det si? Jo, som det står i oppsummeringa til Udir: De vil ha problemer med å lese en alderstilpasset tekst fra begynnelse til slutt og forstå innholdet. 

Norske 10-åringer skorer også lavere på leseglede. Og ikke nok med det. De skorer lavest på leseglede av alle elevene i de 65 landene som er med. For ordens skyld: leseglede handler om fritidslesing, og noe en spør om fordi det tidligere er funnet sammenheng mellom fritidslesing og lesekompetanse i skolesammenheng.  

Hva er det med Norge? 

Jeg har trålet rapporten fra forskerne som har gått gjennom resultatene fra PIRLS. Mer dyptgående analyser kommer i 2024, og jeg regner med at de vil gå nærmere inn i noen av de mulige sammenhengene som en kan lese seg til nå. Jeg håper at de blant annet går inn her: 

1. Norge skiller seg ut med lavere vekt på skolefaglige prestasjoner.  

Også i nordisk sammenheng skiller vi oss ut her. Samtidig sier forskerne at det er systematisk samvariasjon mellom høy vektlegging av skolefaglige prestasjoner og elevenes leseprestasjoner. Dette gjelder både i Norge og internasjonalt. Betyr det at testen er tilrettelagt for land med skolebroilerkultur eller noe i den dur? Neppe. Jeg har sett hvilke tekster elevene skal lese. De kan du også ta en titt på i kapittel 2 av rapporten. 

2. Undersøkelsen foregikk under pandemien. 

Vi blir bedt om å lese resultatene med forsiktighet på grunn av pandemien. Samtidig kan det være greit å vite at Norge også skiller seg ut i pandemisammenheng ved at norske foresatte i mindre grad enn dem internasjonalt oppgir at deres barn ble negativt påvirket faglig av pandemien.  

Det er ikke rart at pandemien blir foreslått som en mulig årsak, for den har jo hatt en skjellsettende påvirkning på både samfunn og enkeltmennesker. Likevel: Hvis pandemien er årsaken, hvorfor gikk det da mer ned her enn andre steder? Eller kan noe annet som har skjedd i perioden forklare nedgangen i leseresultater? 

3. Siden sist er også én-til-én-klasserommet kommet til barneskolen. 

Mens 13% av lærerne i 2016 sa at elevene hadde hver sin digitale enhet, sa 87% det samme i 2021. Halvparten av rektorene sier nå at dette har elevene hatt siden første klasse, mens resten sier at det har de fra andre eller tredje klasse. Her er vi ved kjernen av fortvilelsen i den foreldreaksjonen som for et par dager kulminerte med demo foran Stortinget. Og à propos foreldre: 

4. Færre leser på fritida, og: det gjelder også foreldre. 

Det er en sammenheng mellom høye resultater og lesing på fritida. Samtidig er det stadig færre elever som sier sånt som at de leser «for moro skyld». På til sammen åtte spørsmål som lodder såkalt leseglede, skorer de norske elevene lavest av alle deltakerlandene. Betyr dette at det er for lite leseglede i skolen? Nei. Spørsmålene er for eksempel om de blir glade for å få ei bok i gave, ikke om de synes det er gøy å lese i naturfag eller norsk. 

Nedgangen her gjelder også de foresatte, altså de som helst skal funke som lesende forbilder.

Det er nå flere foresatte som sier at de slett ikke liker å lese. I tillegg sier færre foresatte i Norge enn landsgjennomsnittet at ungene deres hadde gode begynnende lese- og skriveferdigheter da de begynte på skolen. Like få voksne sier at de jobber med språk i heimen, for eksempel gjennom ordleker. 

Det er vanlig å skylde på skolen når elever har dårlige holdninger og lesevaner, men kanskje vi nå snart skal kunne si at dette er en trend, og at vi må ut av skolen for å finne årsaker til manglende glede?  

Den manglende kompetansen angår derimot skolen, og jeg tror at skolen snart må få lov til å jobbe litt systematisk her. Stikkord: lese mer langt og mindre fragmentert, lese både digitalt og på papir og kanskje bli så gærne at vi tør å si at det er viktig med kvalitet. 

Det kan være flere faktorer. Det er for eksempel flere elever som rapporterer mobbing nå enn i 2016. Som vanlig har foreldres utdanningsnivå og hvor mange bøker de oppgir å ha hjemme en faktor. Det er ikke noe nytt.

Er det noe positivt her? Jo, de norske elene skorer høyere enn gjennomsnittet. Land som Tyrkia, Brasil og Usbekistan ligger under. Kanskje er det også positivt for oss at nesten alle land ser synkende resultater eller står noenlunde på stedet, og at vi sånn sett ikke er helt aleine, selv om nedgangen altså er mest markant her.  

Av de 38 landene som både var med i 2016 og 2021, var det bare tre land der elevene hadde signifikant bedre resultater. Det var Oman, Egypt og Singapore. De to første har fortsatt resultater langt under gjennomsnittet og har derfor kanskje langt større potensiale for forbedring enn vi har.  

Og Singapore, ja, Singapore ligger helt på toppen av lista. Singapore er det nye Finland, selv om finske elever fortsatt skorer best i Norden, så vi kan sikkert fortsette å se på dem også.  

Om ikke annet så for å finne ut hva de kommer til å iverksette av tiltak for å bøte på det som også har gått nedover hos dem. 

Maskinen eller mennesket som svarer oss

Generative språkmodeller svarer mennesker på en måte som ser ut til å besnære oss mer enn mange andre måter å svare på. Jeg tror noe av grunnen handler om grensesnittet, ikke nødvendigvis svaret modellen regner seg fram til. Mer om det snart.

Folk som tror at du trenger helt egne og ultramoderne egenskaper for å snakke med en snakkemaskin, kan ikke ha lest mye språkteori.

Alt vi sier eller skriver får et svar, og gode kommunikatører er gode til å foregripe det svaret. Alternativet er det en del datautviklere kaller shit in, shit out. På ordtaksk heter det som man roper i skogen, får man svar.

Kommunikasjon handler om presisjon, noe vi jobber mye med i skolen, både muntlig og skriftlig. Det handler om å bruke språket til å få budskapet til å treffe formål og mottaker. Jo mer nøyaktige vi klarer å være når vi kommuniserer, jo enklere blir det for andre å skjønne hvorfor vi sier det vi gjør, og derfra følge det opp i svaret sitt.

Det er ganske trist at såpass mange synes å tro at elever nå i en fei måskalbør bli superflinke til å snakke med en snakkemaskin, og at de måskalbør bruke skoletida på det. Eller, jeg er forresten enig i at det måskalbør de, men ikke at de trenger å glo på maskinen mens de øver seg.

I skolen jobber vi allerede ganske mye med det her, i tillegg til at vi sitter på en del folk de kan kommunisere med. Klasserommet er proppfullt av de folka. Det er ofte for mange av dem der inne, men det er en annen sak.

Ja, men de kan jo samarbeide om å se på maskinen de skal lære seg å snakke formålstjenlig med, kan du kanskje si.

Kanskje er det et poeng for å bidra til at alle veit hva det her er, men altså, akkurat den delen av framtida som innebærer å sitte pøkk aleine ved en pc, både i privat- og arbeidslivet sitt, er jeg redd mange elever allerede har øvd ganske mye på.

I skolen måskalbør vi utnytte skolens egenart.

Det er blant annet at til skolen kommer de alle sammen, folka fra de tusen hjem, og de måskalbør lære seg å kommunisere med dem alle sammen. Både de som kommer fra leiligheter så usle på både materiell og kjærlighet at de som ikke har vært i dem langt fra aner at de finnes, og de som kommer fra overflod eller åndelig nød, neglekt eller kadaverdisiplin eller bokhyller eller ubetinget kjærlighet.

Noen av dem skal oppdage noe de kanskje synes er rart, nemlig at det finnes folk med denne dragninga mot å bli oppløst i en annen. Andre skal finne det underlig at ikke alle har intakte grenser og at noen ser ut til å være vant til friksjonen og sammenstøtene som oppløser.

Hvem de nå enn er, skal de finne seg i å finne ut av det med hverandre. For å beholde fellesprosjektet skole, må vi få bukt med de skreddersydde boblene (og ikke minst volden, men det er en annen sak).

Å lære seg å ytre seg i et fellesskap er forkunnskaper som funker både i møte med mennesker, maskiner og det som ikke finnes ennå, men som skolen også skal forberede elever til. Da skal vi ikke bruke overvettes mye tid på robotplapring.

Noe av det besnærende ved språkmodellen som har fått mest pr, ChatGPT, er ikke bare at den svarer. Det er måten den svarer på, ikke med et smell, som svaret på et google-søk, men ord for ord, som var det en annen som sitter der på den andre siden av skjermen og skriver. Den holder seg også med jeg-form. Neppe tilfeldig at også det kan få oss til å tro at den snakker med oss.

Noen har til og med begynt å tøve om at maskinen er som et menneske, at den har en slags personlighet, men mennesket er jo like ved siden av oss, i hvert fall om vi er på en skole, og hva med litt begeistring i den anledning? Det er mennesket like ved vi børmåskal benytte oss av i skolen, for slik lærer vi å kommunisere selv om det er krevende.

Elever børmåskal helst få med seg at kommunikasjon blant annet kan bli bedre av mimikk og øyenkontakt. Da er det også lettere å avdekke at folk juger eller ikke aner hva de snakker om (som roboten også gjør noen ganger). For å skjønne det, må for eksempel ungdommer bli så fortrolige med akkurat den andres blikk og ord, at de ikke kaller det blikking å bli sett eller frekkhet å bli snakket til.

Ikke at de skal sitte å se hverandre i øynene dagen lang, men om så var, tror jeg det er bedre enn å stirre inn i skjermen den samme lange dagen. Variasjon er fint, digitale aktiviteter nødvendig, men det gjør ikke noe at analoge aktiviteter noen ganger får forrangen. Også det kan forberede dem til digital interaksjon.

Skolen skal gjøre en forskjell og da tåler vi at det er forskjell på skole og fritid. La unga snakke med hverandre.

2019 var toppåret for søkere til lærerutdanning

Se litt på dette utklippet fra en rapport fra samordna opptak. Antall søkere var lenge ganske høyt, og det steg jevnt og trutt fram til toppåret 2019. Jeg kan ikke huske at det bare ble flere og flere lærere som framsnakket yrket fram til dette året.

Så lenge jeg kan huske, har lærere blitt kalt sutrepaver, om vi er det eller ikke. Like lenge har jeg hørt det jeg kaller en hersketeknikk, den om at om bare lærere kunne holde kjeft om alt annet enn at det er et flott yrke, så vil flere bli lærere.

Kan vi snart legge den der død? Ansvaret for rekruttering er et arbeidsgiveransvar, KS kan ikke rekruttering og politikerne både i og utenfor KS toer sine hender.

Før denne nedslående, men ikke overraskende, nyheten om fortsatt fall i søkere til lærerutdanning, har jeg tenkt litt på penger. Ikke mine. Skolens.

Du må bli med på en omvei til et poeng nå.

Etter at jeg fikk los på kommuners disposisjonsfond som er alt for store, og at i hvert fall min fylkeskommune er overadministrert, har ukene gått. Noen ganger leger tida alle sår, men denne gangen fikk tida meg bare til kverne videre sånn nedi underbevisstheten, før det sa godt gammeldags eureka, og jeg kom på alt de avlyste fra mars 2020 og deretter.

Det vi diskuterte opp og ned av vegger i tre år på rad, var eksamen. Skoleeierne sparte mye på å droppe det. Akkurat den var ikke en eureka. Men jeg husket plutselig noe vi bare stilltiende aksepterte, sånn helt uten å mukke i vårhysteriet og dorullsamlinga den første runden der.

Lønnsoppgjøret røyk. Og det var ikke et hvilket som helst oppgjør, for det var allerede lagt inn en uvanlig stor pott i stats- og underliggende budsjett det året. Det var ikke et gigaoppgjør, det er det aldri, men det skulle bli pent. Og det ble lagt stein dødt ganske raskt etter 12. mars.

Men pengene lå jo fortsatt der, på skoleeiernes konti, akkurat som de pengene som de organiserte lærerne ble snytt for i 2022.

Og det rare er, at selv om mange skolepolitikere og -eiere sikkert forteller seg selv at det er meningsfullt å legge til rette for en god skole for alle, så pløyde de altså ikke de pengene de hadde til overs tilbake til skolene, som andre åndsfriske bedriftseiere. Nei, de satte dem på fond. De kapitaliserte på pandemien. Det tenker jeg på.

Og gudene skal vite at elevene hadde trengt de pengene. De hadde tålt bedre lønn for lærerne, bedre arbeidsbetingelser for både elever og lærere (ei bok og ekskursjon eller to?) og klassestørrelser som ikke latterliggjør dogmet om tilpasset undervisning.

Det burde de vite, skoleeierne. Og de som ikke veit det, er så frakopla det som faktisk er meningsfylt, at de trenger et jobbskifte. De kan for eksempel bli lærere.

Det var omveien.

Nå tenker jeg igjen på at 2019 var toppåret for søkere til lærerutdanningene.

Og at etter det kom 2020, året vi altså ble snytt for en varslet lønnsøkning, ble kjørt ut i virusfronten med noen flasker antibac og ikke søtten om vi skulle gå foran en eneste en i vaksinekøen. Deretter kom det to år med streiker som ble stoppet med tvungen lønnsnemnd.

Disse tre årene med hestekur, har altså unge mennesker fått med seg. Lærere veit at unge mennesker ikke er dumme. Akkurat de unge menneskene som akkurat nå ikke søker seg til lærerutdanninger, var jo elever mens denne snuoperasjonen av en hestekur foregikk.

Det skal langt mer til enn framsnakking for å snu denne skuta, selv om jeg registrerer at selv ikke en minister klarer å hoste opp en særlig bedre forklaring. Skjønner han ikke at han undervurderer 19-åringer?

Noen av dem har kanskje også blitt undervist og vurdert av en ukvalifisert lærervikar eller tre. Hvorfor i alle dager skal de bruke minst fem år av livene sine på å bli del av en profesjon som ikke er mer beskyttet enn som så? Eller som SSB sier det ikke er særlig bruk for framover?

Jeg har forresten inntrykk av at det er litt vanskelig og slitsomt å være fastlege innimellom, tror til og med jeg hører sånt fra sykehusleger. Likevel er det bøtter av søkere per studieplass. Vi får gjøre som legene. Få beskyttet tittelen, si at det ikke trengs så mange studieplasser, og se hvor mye gnål om framsnakk det da blir.

Mange har skrevet om mulige årsaker til nedgangen siden 2019 og ikke minst årets skumle tall. Etter mitt syn kom den beste oppsummeringa fra Bergens Tidendes kommentator, som kalte søkertallene et spark fra nettopp de unge til de folkevalgte.

Årsaken er byråkratisering og lønn, skrev han, Hans K. Mjelva. Ja, og økende klassestørrelse, krav og vold, da. Også skrev han dette: «Problemet forsvinn ikkje berre fordi ein lyg, eller snakkar fram yrket, som rygglause politikarar og skuleleiarar gjerne seier det».

Enig. Så himla mye framsnakking var det heller ikke i åra før 2020. Men bedre søkertall var det. Langt bedre.

Jeg brant ut

En underlig del av oppveksten min er at den også foregikk der det var psykiatriske institusjoner. Først helt bokstavelig, i ansattboliger på Opdøl og Dikemark. Deretter andre steder, men fortsatt datter og barnebarn til folk som jobba der.

Jeg var også omgitt av en arbeidsmoral som, selv om mitt voksenliv er mitt ansvar, bidro til å modellere det å dra meg til ytterpunktet av hva jeg tålte, før jeg til slutt valset inn i utbrenthet. Jeg har tidligere skrevet om hvor langt jeg måtte grave før jeg skjønte at jeg måtte pause jobben og enda verre: den delen av identiteten.

Poenget med innledninga, er at jeg som barn av helsefolk overhørte voksne snakke om rutiner som vitnet om at de på jobb ble utsatt for belastninger som de kunne trenge hjelp til å bearbeide. Det trenger ikke være representativt, men poenget er at jeg i skolen ikke har møtt sånne rutiner.

Opplæring handler heldigvis sjelden om akutt sykdom eller behandling, selv om den siste lønnsnemnda kunne gi det inntrykket.

Heldigvis handler opplæring om relasjonsbygging, fag, klasseledelse, formidling og tilrettelegging som passer ethvert individ i ethvert øyeblikk. At jeg skriver heldigvis, skal i skole balanseres opp mot at det til enhver tid er fellesskapet som setter grenser for hvor mye hvert individ kan tillate seg å hente ut av skreddersøm.

At det lærere driver med er krevende, selv om det er sabla kult, er også et paradoks som kan mangle i den offentlige skolesamtalen. Kanskje også når vi beskriver oss selv? Fordi det er givende å jobbe med både fag og elever, kan vi gå i fella der vi tror det er vår egen feil når vi er blitt tappet eller slått. Eller tro vi skal holde kjeft om det for å sikre rekrutteringa til yrket.

Noen rømmer når de blir overveldet. I skolen kaller vi det litt banalt for praksissjokk. Det er ikke for alle, liksom. Nei, selvfølgelig er ikke alle yrker for alle, men når også de som ønsket å gjøre en forskjell, ikke orker etter å ha erfart hva det faktisk kan innebære?

Kan lærerutdanninga forberede bedre? Lærerstudenter og lærere synes enige om ja. Kanskje driller vi tilstrekkelig på det å møte eleven på sine premisser, noe som er en opplagt fordel, men forbereder vi på hvor tøft dette faktisk kan være?

Praksislærere kan ha kjent på følelsen av at lærerutdanningene lemper over en uforholdsmessig del av ansvaret på dem, men samtidig, og her snakker jeg som en som har vært praksislærer, har også vi en rolle når kompleksitet blir kamuflert? En ting er at vi vil at det skal skli så greit som mulig i timene. Det har hendt at jeg har tatt fraværet selv når jeg har sett studenter som ikke fikser det samtidig som de skal sikre god oppstart. Jeg har tatt det i veiledninga etterpå, men det er en samtale.

Eller lærerstudentene jeg besøkte i praksis, som kunne fortelle at de ble skjermet fra en av klassene på trinnet, fordi det var så mange uregjerlige elever der. Jeg kan skjønne det, men hva når disse studentene får en sånn klasse selv, uten en erfaren øvingslærer i rommet? Vil de ikke da ønske at de hadde fått øvd litt først?

Men dette skulle handle om mangelen på defriefing, og ikke minst hvorfor så mange lærere blir utbrent. Jeg ble utbrent av en tretrinnsrakett. For det første bakgrunnen min, overflatisk beskrevet innledningsvis som en der en jobber og jobber, uansett dagsform.  For det andre omstendigheter i kontaktlæreransvaret, som jeg kan beskrive som å måtte håndtere en opphopning av alvorlig sykdom hos flere elever i løpet av kort tid.

Når akkurat det oppsto i en hverdag av for det tredje, at det ikke er grenser for behov å bruke krefter på, men ganske klare grenser for krefter til rådighet mens du køler på, ja, det gikk ikke. På toppen av dette, er visst engasjementet verst. Og det er tull at fordi det er så givende, går vi i balanse.

Jeg var inne på at jeg har et inntrykk av at det innenfor helsefeltet er en høyere bevissthet rundt omsorgstrøtthet, eller hva en skal kalle det. Det er kanskje naturlig? Dette er jo folk som kan helse, mener jeg.

I skolen treffer vi også de som strever, er syke, har tunge diagnoser, blir mishandlet eller neglisjert. Hver dag. Det utrolige er jo at en del av dem som helt åpenbart trenger helsehjelp, ikke en gang kommer i posisjon til å bli møtt av helsepersonell. Spesialisthelsetjenesten kan holde seg med køordninger og kriterier for opp- eller inntak, mens skolen ikke kan riste av seg en eneste en. Ikke at det siste er et mål, men et paradoks kan det være.

Ett sted å starte er å etablere enn kultur der folk blir framsnakket for å skrive avviksmeldinger. Og du, selv om du ikke er eller kommer til å bli utbrent: står du i vold eller annet uholdbart på jobb, nevn det i det minste for fastlegen. Den dagen det kanskje smeller, er det greit at journalen din er sånn noenlunde oppdatert.

Revolusjonen spiser sine barn

Bill Gates sammenliknet generativ kunstig intelligens (GKI) med mobiltelefoner og Internett i en panegyrisk hyllest her om dagen.

Og fordi jeg blir sprø av min egen mistenksomhet, overrasker det ikke at Gates skriver det han gjør. Han var beleilig nok i pressen kjapt etter lanseringa av språkmodellen ChatGPT for å framheve hvor bra det er med (G)KI i land der analfabetismen er stor.

Og den der er så uangripelig. Vi skal liksom ikke si nei når folk som ikke kan lese kan bli myndiggjort i en fei. Samtidig veit vi som har snakket med maskinene, at uten evne til presise bestillinger, tyter det mest uforstand og selvfølgeligheter ut av dem.

«Jeg tror at i løpet av de neste 5 til 10 årene vil AI-drevet programvare endelig oppfylle løftet om å revolusjonere måten folk lærer på.» Jeg siterer ingressen til det samme blogginnlegget av Bill Gates.

Like herlig uangripelig, det der. Men følg påstanden, bare litt, gjør det. Hvis det endelig skal revolusjonere måten folk lærer på, så kan vi ikke modellere læringa ut fra folk som lærer uansett, altså de folka som allerede har logget inn på OpenAI og snakket og snakket, og kommer til å fortsette å snakke og lære, uansett.

Når Gates legger til ordet «endelig», avslører han noe. At læring også er vanskelig. «Endelig» sier noe om at dette har ikke vi mennesker helt fått til før, i hvert fall ikke i den skalaen han kanskje ønsker seg. Og det på tross av at vi kan vise til ganske store framskritt gjennom historien.

Du kan si hva du vil, men jeg tror ikke en døyt på at et er dette som skal gi oss vårt «endelig». I hvert fall ikke i språkfag, som er der jeg kommer fra.

Framskritt, javel, men likevel et mulig nådestøt for læring hvis skolen reservasjonsløst skal sluke dette også. Dessuten, hva er å revolusjonere? Jo, å endre radikalt, men ikke nødvendigvis til det bedre. For mange blir brød og sirkus intensivert herfra og ut.

Eller for å si det på en annen måte, Bill Gates’ varslete revolusjon om hvordan læring skal skje, handler om at det blir mindre læring for de aller fleste. Flere fragmenter og mindre kontekst. Flere generaliserte snarveier. Mer læring for de få som fikser sammenhengen og konteksten uansett.

Det er revolusjonen.

For at vi skulle fått til det Gates og andre gir inntrykk av, at flere skal lære mer av generativ KI, krever det at flere enn dem som er interessert faktisk setter seg såpass inn i det at de er i stand til å gjøre det tilgjengelig for røkla, og da mener jeg på en annen måte enn lettvinte læringsstier i DM-liknende innlegg som flyter rundt på Internett om dagen. I tillegg skal røkla helst være mer enn gjennomsnittlig interessert.

Sånn er det ikke.

De fleste som jobber med opplæring, havnet ikke her fordi de ble drevet av sin over gjennomsnittet interesse for teknologi. Selv om mange vil gjøre bedre, kommer derfor KI for de fleste til å handle om ytterligere fragmentering og dekontekstualisering av innhold, kall det gjerne kunnskap, eller kompetanse, eller også dybdelæring, om du tør.

Det er en utvikling som har pågått en stund. For å ta ett eksempel, kjenner jeg unger som kunne matematikk før de ble kjørt inn i MultiSmart. Deretter gjorde de noe greier der inne, til og med riktig, men etterpå ante de ikke hva som hadde foregått.

Ja, vi er enige om at dette vil endre. Men jeg er usikker på hvor mye det bør endre skolen.

Vi kjørte ikke ørtogførti mobiltelefoner og internettkabler inn i klasserommene på direkten den gang da. Det gikk litt gradvis, det der, og nå er vi omsider der at myndighetene i nabolandet har lagt ned forbud mot mobiltelefoner i skolen, i tillegg til at de har erkjent at internett tilbyr for dårlige læremidler til at det var lurt å hive ut bøkene. Derfor skal svenskene nå kjøpe nye bøker. Og vi kommer etter.

Det er der vi er. Så folk må gjerne overgå hverandre i KI-feiring, men la nå unga i fred.

Når jeg ser oppskrifter på hvordan skolen kan jobbe med å få elever til å få et mer presist språk eller kritisk lesning ved å gå i dialog med Chat123, så er det en del av dem som ikke har jobbet med sånt i et klasserom. De har heller ikke skjønt greia med skolen, i hvert fall ikke sånn skole som helst skal levere på formålsparagrafen.

Skolen på sitt beste kan få til godt arbeid med lek, lesing, skriving, sang, løping, trening på å dele rom med klyser, klovner og ulike voksenpersoner, regning, turgåing og deltakelse i samfunnsliv. Det kan det på sikt bli mye innsiktsfull interaksjon med kunstig intelligens av.

Skolen kan også bli langt bedre på å jobbe med kritisk tenkning, matlaging, konsentrasjon, selvstendig refleksjon, samarbeidslæring og annet sånt som det kan bli enda mer innsiktsfull interaksjon med kunstig intelligens av.

Skolen er stedet der læringa helst skjer i fellesskap, selv om det er et dogme under press, dels fra økt individualisme, dels fra at også middelklassens unger kan mindre enn før og dels fra skjermjobbinga, som generalisert sett sementerer den ensomme produksjonen, i den grad elevene makter å produsere noe særlig.

Ikke kom og fortell meg at vi skal bøte på den ensomheten ved å la elever snakke enda mer med maskiner. At det var det som var løsninga på lærermangelen.

Slengende mot Betlehem

Om sommer, et sabla godt dikt, radbrekking av et annet dikt og den følelsen av at nå går det virkelig snart åt skogen. Og at det er Peter Thiel sin skyld.

I sommer var det meste lettere. Det er gjerne det.

Jeg kjenner allerede her at dette ligger an til å bli en flokete og selvsentrert tekst. Egentlig handler den om døde språkmodeller, eller det noen kaller kunstig intelligens, men den må en omvei rundt noe poetisk som kan si noe om det som ødelegger.

Denne høsten og vinteren gikk uten den lesinga som jeg kanskje trenger mest. Den lystbetonte, som går etter innfallsmetoden og som gjør at jeg ramler borti ei bok jeg aldri hadde lest om det ikke var for noe som sto i ei bok jeg tilfeldigvis leste fordi den ble slengt over fra seilbåtnaboen en sommerkveld i forfjor. Som en slags anbefaling.

Boka innledes av et dikt som har sittet i meg siden.

Uansett hvor ubegripelig det er når Yeats blant annet skriver:
«The falcon cannot hear the falconer
Things fall apart; the center cannot hold»,
er det som jeg skjønner noe jeg ikke har skjønt, at jeg har skjønt, før jeg leser det.

Jeg kommer på hvor jeg satt på lesesalen da jeg skulle ta en eksamen i litteraturvitenskap. Jeg jobba altfor mye på den tida. Hadde tatt over en krakilsk klasse som hadde spist kontaktlærere til frokost. Sa ja fordi jeg trengte godvilje og overtidsbetaling, vikar uten ped, som jeg var.

Ikke var jeg blitt voksen, heller, så jeg dro fortsatt på disse underyter-strategiene mine når det kom til studier, som gjorde at jeg f… ikke klarte å lese pensum før rett før. I dag hadde jeg brukt KI, garantert.

Og jeg aner ikke hvor jeg hadde plukket opp at jeg skulle konsentrere meg om den delen av det litterære pensumet som angikk romantikken, som jeg skulle lese med Paul de Mans briller. Jeg aner virkelig ikke. Men jeg hadde fått med meg at uansett hvilket dikt jeg fikk til analyse, uansett, skulle jeg ende opp med konklusjonen om at meninga i det var å bryte ned det som til da hadde bestått.

Så jeg gjorde det. Satset alt på dette kortet. Dette var 1997. Mekanisk brøyt jeg den ned, denne lyriske tilstanden i rom. Min tolkning av oppskriften fikk laudabel sensur, som det het i de dager. Alt var ikke bedre før.

Det var først da jeg, 24 år seinere leste diktet som innleder Joan Didions Slouching towards Bethlehem, at jeg erkjente hvilken brytningstid romantikken var, om ikke annet, så i epoker etterpå som liknet. Hvordan oversetter en slouching, forresten?

Og da jeg spekulerte på Didions grunner for å ta med diktet som avsluttes med:
«And what rough beast, its hour come round at last
Slouches towards Bethlehem to be born?»,
tenkte jeg at selvfølgelig tar hun som skriver på slutten av 1960-tallet, i sin brytningstid, med seg dette uhåndterlige diktet fra 1919.

På tross av at jeg ikke helt finner sammenhengen i det, luller jeg meg inn i at helheten ikke trengs, fordi delene står som påler og viser hvordan mening er der likevel. Hvordan fragmentene skal ta oss herfra.

Klassen var forresten grei, den. Kanskje var de lei av å spise kontaktlærere til frokost. Kanskje var det noe annet de hadde drevet med og spenninga var endelig utløst. Det var ingen kraftanstrengelse å være sammen med dem, og jeg sier ikke det for å si noe om hvor flink jeg var, for jeg var ikke det.

Boka som førte meg til Yeats sitt dikt, den fra båtnaboen sommeren i forfjor, var Lena Lindgrens essay, der hun blant annet driver digital klappjakt på Peter Thiel. Da jeg var ferdig med Ekko. Om algoritmer og begjær, var jeg smittet av hennes urolige fascinasjon for mannen som har tjent seg søkkrik på disruptiv teknologi.

Selvfølgelig endte også jeg på digitaljakt. Slouching towards Betlehem var intet mindre enn Peter Thiels bokanbefaling på et eller annet nettsted. Kanskje fordi Didion prøver å sette ord på sin tid, en der så mye så ut til å bryte ned det som til da hadde bestått.

Jeg anbefaler deg som ikke har lest diktet «The Second Coming», om å gjøre det. Det første jeg tenkte etter å ha snakket med ChatGPT for første gang, var at det blant annet er pengene til Peter Thiel som er investert i teknologien som nå skal gjøre enda flere mennesker irrelevante. Og at også han, Thiel altså, har lest diktet om beistet som er på vei til å bli født i Betlehem.

Det har vært helt vanlig, gjennom historien, at makthavere har tjent på menneskers redsel. Vi skal ikke være redde for beistet, men heller forsvare fellesskapet det angriper.

Penger er ikke alt, men

2020 var et vendepunkt for meg som lærer. Året starta med et malebarisk budsjettkutt til skolen jeg jobbet på. Etter et tips, har jeg den siste uka lest budsjett- og regnskapsdokumenter til skoleeieren som var ansvarlig for det kuttet.

Det har ført til at jeg har funnet ut litt for mye om hvordan det som nå heter Vestfold og Telemark fylkeskommune har forvaltet statlige overføringer og skatteinntekter. Jeg har ingen grunn til å tro at praksisen her er veldig ulik den andre steder.

2020 var året denne fylkeskommunen så dagens lys, sammenslått som den hadde blitt. For oss som jobbet i skole, i hvert fall den jeg jobbet på, ble det et mareritt. På nyåret ble vi presentert for et budsjettkutt som framsto fullstendig umulig å forholde seg til. Men vi måtte jo.

Noe av det vi måtte forholde oss til, var at vi ikke fikk ressursene vi trengte, blant annet til å iverksette den nye læreplanen som ble innført det året. Vi fikk heller ikke de lærebøkene vi hadde valgt som de beste for elevene våre, men ble utstyrt med digitale skygger av dem. Det ble mer krevende å få utredet elever med vansker. Gruppestørrelsene ble økt på studieforberedende. Sykefraværet steg proporsjonalt.

Jeg har ikke nevnt pandemien. Jeg skal heller ikke gjøre det. Det har jeg gjort mange ganger før, og det er klart at den kjølhalinga som vi lærere ble utsatt for i den anledning, også bidro til at motivasjon røyk, men her og nå skal jeg holde blikket fast på det helvetes budsjettkuttet.

Jeg har akkurat lest at det samme året saltet denne skoleeieren ned henimot 400 millioner kroner på disposisjonsfondet sitt. Det er til å miste pusten av. Det var altfor mye, også ifølge de myndighetene som overfører penger til kommunene. At praksisen er feil, er uttalt i statsbudsjettet. I årevis. Men pengene ble stående, det året også. Selv om jeg nå ikke en gang jobber i den fylkeskommunen, kjenner jeg meg like forbanna snytt.

Hvorfor det? Fordi jeg den gangen forklarte kuttet med at sentrale myndigheter var så kjipe eller uvitende at de ikke klarte å bevilge de pengene som er nødvendig for å drive blant annet skoler i tråd med Opplæringslovens krav. Det stemmer kanskje ikke. Kanskje veit sentrale myndigheter hva de driver med og dimensjonerer overføringene helt greit.

Men at det er skoleeieren som snyter elevene.

At det er skoleeieren som ikke bekymrer seg over at ganske mange elever ikke får den spesialundervisninga de har krav på, at timer telles bort for alle elever – og at klassestørrelsene i videregående går av skaftet. Hos oss startet høsten 2020 for eksempel med ei tyskgruppe med 36 elever. Tror du det var mange elever som torde å åpne nebbet på tysk inne i det rommet, eller?

Det gjør noe med tilliten dette, når det jeg må spørre om er: har det hele tida vært skoleeieren som tvinger skolene til håpløse øvelser i hvordan radbrekke et opplæringstilbud?

Det er ikke bare de 400 millionene som har gitt meg denne tvilen den siste uka. Jeg venter på at regnskapet for 2022 skal bli publisert, men per utgangen av 2021 var fondet på 1,5 milliarder.

Samtidig er den samla overføringa i år til alle skolene i fylkeskommunen på 1,9 milliarder. Og forresten, min skole er tilgodesett med akkurat like mye som i det helvetes budsjettåret 2020. Mens den posten som heter «Utdanningsdirektør» økte med rundt 110 millioner fra i fjor. Dette gjør at det skal brukes langt flere millioner på Utdanningsdirektøren i 2023 enn en videregående skole med godt over 1000 elever.

Da er vi kommet til avsnittet for topptungt skoleeierskap. Av samla pengebruk på opplæring går en tredjedel til skoleeieren. Det betyr at om fylkeskommunen hadde vært en bistandsorganisasjon, hadde ingen giddet å støtte den. Det burde Utdanningsdirektøren som koster mer enn en skole med over 1000 elever tenke litt på.

Hvorfor bør og må han det? Jo, fordi vi som jobber med den opplæringa han styrer, allerede veit at regnskapet ikke går opp. Det er ikke sjans til å nå krav i lov og læreplaner så lenge han er så rundhåndet i finansieringa av seg og sine, og ikke minst dette fondet som Kommunaldepartementet presiserer er for stort.

Departementet tåkeprater også litt i statsbudsjettet om hvordan fondssparinga eventuelt henger sammen med disse sammenslåingene og forestående skilsmissene. Jeg skjønner ikke helt formuleringene, men skjønner at jeg må spørre: Hva skjer med fondet når denne skoleeieren blir til to?

Og ikke minst: Hva skjedde egentlig med fylkespolitikerne her? Det er jo de som bestemmer. Har de vedtatt denne smørja uten spørsmål? Uten å ha lest sakspapirene? Det er ikke rart at privatskolene øker markedsandeler, når de med ansvaret for den offentlige skolen soser sånn. Det hadde vært fint om noen med mer makt enn meg kunne ha stilt dem til veggs snart.

Tallet er 32

I begynnelsen av mars er det ofte tid for skoleledere å spre det glade budskap til resten av røkla på skolen. Det er ikke pent. De har jobbet med det siden årsskiftet, eller siden de fikk budsjettet sitt fra skoleeier. Budsjettkuttet, med andre ord.

Begynnelsen av mars er derfor også tida for å lese nedslående kronikker om hva skoleledere gjør før å være så flinke de bare kan i klassen, til å kutte. Våren er ikke alltid like vakker.

Hva gjør de? Jo, de bryter Opplæringslovens krav om timetall. Det kuttes fem, ti og femten timer i fag her og der. Verst er det gjerne i avgangsåret. Elevene får mindre tid til å forberede seg på å vise kompetansen sin. Etterpå skal de konkurrere om studieplasser med elevene i nabofylket, som har fått timene de skal fordi økonomien er bedre der, kanskje fordi den skoleeieren har lyttet til store staten og derfor bruker pengene på drift, ikke fondssparing.

Det forundrer meg at det fortsatt ikke er en eneste kverulant av en foresatt som har gått til sak på dette med borttelling av timer.

En annen velkjent sparevariant er et annet lovbrudd. Ikke at det er forbudt å dytte for mange elever inn i et rom å kalle dem en klasse. Ikke så lenge rommet er stort nok. Men jeg lover deg. Klasserommene på de fleste skoler er ikke store nok til for eksempel 32 elever i klassen.

Skolen som jeg er i permisjon fra, planlegger visst dette fra høsten av. Tallet er altså 32 og langt ifra det jeg forbinder med meninga med livet. Og det etter at skoleeieren i flere år har satt milliarder på fond. Ja, for eksempel i 2020, et år samme skole fikk et kutt så stort at til og med ledelsen ble redusert, satte skoleeier rundt 400 millioner kroner inn på disposisjonsfondet sitt.

Er det meninga at de skal holde på sånn? Nei. Det er meninga at de skal bruke opp pengene. Det sier også fylkesdirektøren selv. Også han har lest statsbudsjettet, der det blir påpekt at hensikten med overføringene ikke er å bygge opp reserver. Likevel struper de altså skolene gjennom å gi dem det samme budsjettet som for tre år siden, og det i dyrtid.

Det rare er at begynnelsen av mars ikke er tida for at barneombudet og gjengen tar telefonen til avisredaksjonene for å si noen velvalgte ord om dette. Ei heller tida for at journalistene spontant går det mer etter i sømmene. At det for eksempel ikke blir satsing på yrkesfag når det kuttes i timene der elevene skal følges opp i praksis. Vi som kan skole, er ikke overrasket.

Nå er det ikke arealet jeg bekymrer meg mest for når tallet er 32.

Det er oppfølginga. De av oss som har lest læreplanen som gjelder nå, veit at den handler mye om at mange trenger å bli fulgt opp.

Så vidt jeg veit har lærerne nå akkurat de samme årsrammene i fag som det mine lærere hadde. På gymnaset ble jeg utsatt for vurdering for læring én eneste gang, og det var geografilæreren min som, før han fikk sparken, tok meg til side etter jul og sa at hvis jeg gadd å jobbe litt mer, så ville karakteren lett kunne beveges. Han visste hva som trengtes for å få underyteren til å jobbe.

Eller, når jeg tenker etter, så var det en variant til, og det var de lærerne som kalte deg opp til kateteret før de pekte på et tall i protokollen foran seg. Var du ikke fornøyd med tallet, var det bare å skjerpe seg, ved å rekke opp handa oftere. Det var forresten eneste vei til god karakter i norsk muntlig. Rekke opp handa.

Null etterarbeid for norsklæreren i norsk muntlig, med andre ord, og det med samme årsramma som nå og færre elever i klassen. Og folk sier det var verre før?

Nå er vurdering også dette: «Læreren og elevene skal være i dialog om utviklingen elevene viser (…). Elevene skal få mulighet til å prøve seg fram. Med utgangspunkt i kompetansen elevene viser, skal (…) læreren gi veiledning om videre læring og tilpasse opplæringen slik at elevene kan bruke veiledningen for å videreutvikle muntlig og skriftlig kompetanse i faget».

Vel og bra det, men når tallet er 32 og det også er viktig å lære elevene å bruke ChatGPT på en hensiktsmessig måte?

Så du i skriftlige fag må legge til 10 minutter for å snakke med hver enkelt, for hver bidige innlevering, for å finne ut om de har skjønt det roboten har skrevet? Enten må de samtalene tas på fritida eller mens de 31 andre elevene slår hverandre i huet med noe hardt.

Det går selvfølgelig ikke opp, ikke noe av dette. Verken at timetallet går ned, klassestørrelsen opp eller at elevene skal vurderes opp og ned av stolper til lenge etter at de har bedt om nåde. Hadde elever visst at en sånn protokoll hadde vært et alternativ, hadde de også bedt om den.

En siste detalj om budsjettet til min skoleeier. En tredjedel av potten til opplæring går ikke til skolene, men fylkeskommunalt tjafs. Noe av det sikkert nødvendig, men hva med 173 millioner til posten som heter Utdanningsdirektør? Økt med over 100 mill siden i fjor, mens budsjettet til skolen min står på stedet hvil.

Tallet er visst 32, men både elever og lærere kneler før vi er der. Først skal de beordres til eksamen og sensur. Våren blir kanskje bra. Høsten muligens verre.

Myndigheter, dobbeltkommunikasjon og KI

Det overrasker kanskje ingen som kjenner meg at jeg bare ble mer gretten av å klikke meg gjennom Utdanningsdirektoratets splitter nye kompetansepakke om kunstig intelligens i skolen.

Hvis jeg ble mer kompetent av det, fikk jeg det ikke med meg. Bare illustrasjonen, som også illustrerer dette innlegget, irriterer meg. Jeg har lyst til å utsette det hele for en kritisk diskursanalyse, og det sier ikke så reint lite.

Initiativ skal vi like. Når informasjon blir kalt kompetansepakke, forventer en også at målgruppa er folk som kan lite fra før. Jeg håper at vi er enige om at folkeopplysning krever klar og tydelig informasjon. Lite rom for tolkning. Null motstridende informasjon.

Når det er myndighetene som kaller informasjon for kompetansepakke, ja, da er denne mottakeren ekstra opptatt av at sånn klarhet er på plass. Hvorfor? Fordi det er et poeng at folk gjennom økt kompetanse skal bli i stand til å ta mer kvalifiserte valg.

Da liker jeg ikke normative henvendelser av typen: «Vi må lære elevene når og hvordan det er hensiktsmessig å bruke KI». Jeg kan faktisk ikke fordra det. Og:

Hvem er «vi»? Ettersom jeg logget meg inn som lærer (det andre alternativet var leder), må jeg tolke «vi» som alle lærere i alle fag. Betyr det at fra og med 24. februar i år, altså datoen for pakkeslippet, så «må» alle lærere dette? Og da med hvilken hjemmel, at det står noe løst om kritisk bevissthet i rammeverket for digital kompetanse?

Og ikke minst: hvordan skal «vi» lære elevene hvordan det er hensiktsmessig å bruke KI når vi helt åpenbart ikke kan be dem om å bruke en hel del av det vi kaller KI så lenge de er i klasserommet?

Det framgår av pakka at selv om KI er en samlebetegnelse for en hel del, er ChatGPT en sentral del av både dette som direktoratet har samlet sammen og ikke minst det faktum at de har gjort akkurat det. Når det er bakteppet til utsagnet «Vi må lære elevene» dette, går de ganske langt i å dytte nettopp ChatGPT, altså en syntetisk samtalepartner som ble lansert i november i fjor, inn i klasserommet tre måneder seinere.

Kompetansepakka, eller skal vi kalle det læringsstien, eller noe, har sine styrker, for eksempel Inga Strümke, men også lite egenprodusert og til dels kommersielt produsert innhold, og ikke minst: skoleeksempler på dobbeltkommunikasjon, som punkt 1.11: Lærerens teknologidilemma. Nemlig spenninga mellom teknologi og personvern.

Overskriftene innbyr til og med meg til å rope jippi! Direktoratet har skjønt det.

Og selvfølgelig har de det. Direktoratet veit godt at elevers personvern har vært så å si ikke-eksisterende på litt for mange skoler i litt for mange år, noe som er et myndighetsansvar, altså deres ansvar. Derfor ligger mye an til å bli gjenstand for innstramming om kun kort tid. Men i stedet for å bruke muligheten til å framstå som en kompetent underliggende etat i så måte, gjør direktoratet en del annet.

Eller, de gjør jo i og for seg som seg hør og bør, nemlig sier at personvern er viktig, at en ikke skal ta i bruk ny teknologi ukritisk, at tjenester som har feidepålogging er best, at åpenhet om hva info brukes til er viktig, og så videre. I det hele tatt informeres det godt om hva hensynet til personvern går ut på.

Men direktoratet informerer ikke om at de fleste KI-tjenestene som de har lenket til i den samme kompetansepakka IKKE ivaretar det hensynet til elevers personvern, selv om de sier at det er viktig.

Hvorfor lenker de da? For å være greie? For at vi som ikke skjønner stort skal kunne manøvrere i hva dette KI-greiene faktisk er? Det er kanskje prisverdig, men da må de sannelig gjøre oss oppmerksomme på akkurat det, at det er for lærere som privatpersoner, hvis vi vil utforske litt (hvis vi synes det er greit å gi fra oss personlig info samtidig).

For ikke å snakke om at direktoratet ikke kan si dette her samtidig som de formaner oss til å lære opp elevene i det.

Jeg kan ikke annet enn å savne salige Georg Apenes. Noe innmari.

At vi i det hele tatt har et skinn av et digitalt personvern i Norge, kan de som synes at akkurat det er brysomt, skylde på han for. I hans velmaktsdager var det blant annet overvåkingsteknologien vi diskuterte, og han var helt kompromissløs i møte med tåkehuene som ikke syntes det var noe problem. Du veit, de som rallet at «jeg har ikke noe å skjule».

-Det har da ikke jeg heller, sa Apenes, -men jeg vil likevel gå på do i fred. Det var også Apenes som sa at han i sakens anledning, altså den som handlet om å styrke personvernet, var særlig bekymret for UH-sektoren, altså vi som helst skal vite bedre.

Er det noe jeg ønsker for framtida, bortsett fra fred på jord og at de med makt handler sånn at det synes at de tar klimakrisa på alvor, er det at noen som vil oss vel får makta over digital intelligens. Noen som skjønner at selv om digitalisering selges inn som noe demokratisk, er det sjelden det.

Og ja, jeg har fått med meg at det er ute av tuben, som en hel del annet. Det betyr ikke at vi skal ha et deterministisk forhold til det.

Språk, kolonialisme og sensur er makt

Etter den siste ukas nyheter, har jeg spørsmål.

Skal vi gjemme bort kolonialismen vår? Eller ord?

Jeg kunne ha lagt til etterlysninga av en potent motvekt til det dillet som tyter ut fra de influenserne som tjener penger på å påvirke, men dill og ræl og bedøvelse i form av merkeklær eller pulver er også kommet for å bli, som folk gjerne sier for å stilne kritisk bevissthet.

Kolonialisme først. Alle veit nå at Christian Krohgs bilde av Leiv Eiriksson ikke er kolonialistisk. Når en snurt direktør nå henger det opp igjen, i første omgang i fire uker, var det sparket jeg trengte for endelig å få sett dette Nasjonalmuséet.

Jeg har fulgt debatten om hvilke bilder og ikke som nå henger hvor. Direktrisene står imot kunnskapsrike herrer. Jeg har ikke kunstfaglig bakgrunn, men synes det er interessant å registrere at det ikke bare er på mitt eget felt at historiske perspektiver taper terreng, og at det kan være både dårlige og gode grunner til det.

Christian Krohg var først og fremst maler, så selv om jeg mener at vi fint kan avkanonisere ham i litteraturfaget, er det kanskje ikke overførbart til kunsten. Albertine var i sin tid en viktig tendensroman, og den er fortsatt interessant som fenomen, fordi den ble forbudt, men jeg ser liten grunn til å bruke tid på å lese den i klasserommet. Der leser jeg heller norske romaner fra 1800-tallet som fortsatt kan skape engasjement, for eksempel av Amalie Skram.

Her kommer jeg på at Georg Brandes, som vi tillegger så stor vekt fordi han rakket ned på norsk litteratur, umulig kan ha lest Camilla Collett. Da ville han ha skjønt at det allerede fantes levende, problemorientert litteratur i Norge og at han slapp å etterlyse det.

Ja, dyktige kvinnelige forfattere ble fortrengt til fordel for mer middelmådige mannlige. Jeg tviler ikke på at en del av valgene som i sin tid ble tatt av kuratorer i det gamle Nasjonalgalleriet, ble basert på tilsvarende holdninger, så en viss tillit har jeg til nevnte direktriser, men jeg skulle ønske de kunne gjøre meg litt mer sikker ved at de klarte å snakke bedre for seg.

Selv om heller ikke Leiv Eiriksson oppdaget Amerika, skal vi stille ut kolonialismen vår. Kun gjennom åpenhet og historisk bevissthet kan vi unngå å gå i gamle feller.

Vi bruker for eksempel for liten tid, også i språkfaget norsk, på det som var (og til dels fortsatt er?) en kolonisering av samer og andre nasjonale minoriteter i Norge. Å tro at vi yter disse gruppene rettferdighet gjennom å spise reinkjøtt eller drive annen eksotiserende praksis på samefolkets dag, er i beste fall overflatisk.

Nei, la oss heller lese hva myndighetspersoner skreiv om disse minoritetene på 1800- og 1900-tallet. Ad fontes! Eller hva med å utforske sittende regjerings neglisjering av både samers rettigheter og Høyesteretts legitime maktutøvelse? Min erfaring er at sånt engasjerer langt mer enn å tegne samiske flagg. Still elendigheten ut. Ikke vær redd for ord eller virkelighet.

Bildet som ble hengt opp igjen og den tankeløse forvaltninga av språket til Roald Dahl, henger sammen. Begge sakene handler om å stue bort historie og forskjellighet (noe regjeringas urfolkspolitikk også gjør). Å skrive om forfatteres tekster, eller nekte å forholde oss til dem, er en form for revisjonisme som også legger til rette for kunnskapsløs ensretting. Det har vi nok av.

Heldigvis driver Ingvar Ambjørnsen i disse dager og svinebinder både forlag og familiemedlemmer til aldri å endre ett eneste ord i bøkene hans. Og saken at ingen lenger skal være feite i bøkene til Roald Dahl, har gjort Ambjørnsen så forferdet at han har gjort noe i egne øyne uhørt, nemlig snakket med journalister, nettopp for å oppfordre andre forfattere til å passe på at sånt ikke skjer med deres bøker. Det er viktig. Hvis noen slutter å kalle Hvite niggere for nettopp det, stenger vi for samtalen om hvorfor.

Hvis Munch hadde levd i dag, hadde han kanskje kalt ett av bildene sine «Fyr med grønt skjerf», men han levde da han levde, og tittelen han ga bildet, kan åpne for samtaler om den tida. Akkurat som de hårreisende holdningene til slaver i gammel amerikansk barnelitteratur kan gjøre det.

Over til noe ikke helt annet, for jeg klarer ikke helt å la pulverheksene ligge. Jeg har også lest rosabloggere i norsktimene. Ikke fordi de holder høyere kvalitet enn Christian Krohg, akkurat, men fordi vi skal lese variert. Og ikke minst fordi vi skal snakke om merkevarebygging og produktplassering, og hva slags holdninger og verdier som kommer til uttrykk mellom eller på linjene. De tradisjonelle reklameplakatene er ikke det elever av i dag møter i sine fritidstekster.

Jeg er forresten også grundig lei av at kritisk tilnærming til tekst har det med å bli redusert til skjematiske analyser av hvor flinke avsendere har vært til å bruke appellformer til å støtte den agendaen som de later som de har. Det må vi slutte med å la oppegående elever komme unna med.

En kommersiell annonsør har en kommersiell agenda, selv om annonsen gir inntrykk av at denne ønsker å være grei og informere oss om for eksempel bærekraft. Elever er ikke dumme. Krever vi kritisk tilnærming til den egentlige agendaen, så viser de oss at de kan det også.

Og spør vi dem, synes også de fleste elever at pressen har brukt altfor mye spalteplass på pulverheksene. Kanskje er det den nye tittelen på Roald Dahls klassiker. Pulverheksene. Så kan den bli litt plastisk fantastisk, den også. Det holder som kjent ikke at noe bare er fantastisk.