En mørk dag

I dag ble det flere rømmelærere.

Alle som har vært i læring, og tatt det på alvor, veit at kunnskap koster. Det koster ikke bare mindreverdighetskompleks og prestasjonsangst. Det koster også penger.

I møte med en god del yrkesgrupper synes det faktum udiskutabelt.

Til en viss grad har også tariffsystemet i det offentlige gjenspeilet at både formell utdanning og praktisk erfaring er noe som blir anerkjent med noen ekstra kroner. Ikke veldig mange kroner, men noen, og kanskje noen ganger nok til at en kan innbille seg at en blir kompensert for å ha brukt noen ekstra år på å kvalifisere seg.

Det er en del som tyder på at de spillereglene blir endret nå.

Noe av det gufneste i denne streiken er LO, som ikke bare aktivt har motarbeidet eget fagforbund, Skolenes Landsforbund, men en hel profesjon. Kaka ble tatt da han der konsulenten deres prøvde å velte den økte renta over på arbeidstakere i en lovlig streik. En må jo lure litt.

Joda, kronikken var fra en kanskje-eks-LO-fyr, så kanskje LO ikke mener det helt, men det flammende forsvaret for frontfagmodellen må jo tas litt på alvor også. LO gir jo også inntrykk av at lærerne med denne streiken har utfordret den, og det stemmer jo ikke. Det er frontfagmodellen som er brukt til å gi brorparten av alle lærere mindre i lønnsøkning enn både frontfag og de andre gruppene. En med min erfaring og utdanning skal ha 2,3%.

Så det å lese: «For å si det slik: Nå må vi alle som har lån og skal betale renter ta med i aftenbønnen at frontfagsmodellen må bestå, og dermed at lærerne ikke får gjennomslag for sine krav», gjør det vanskelig å si noe annet enn sorry, men fuck frontfagmodellen.

Selv industrien gidder ikke ta seg bryet med å følge den, så noen ganger lurer jeg på om den er blitt et hendig verktøy for å holde de store utdanningsgruppene i offentlig sektor i sjakk.

Nå også sjakk matt? Tvungen lønnsnemd fordi lærerne plutselig ble samfunnskritisk personell? De verste løgnhalsene å forholde seg til er ofte de som juger så de tror det sjæl.

Hadde det ikke vært for at det har vært latterlig stille rundt de såkalt sårbare barna helt siden den siste dagen med pandemiskole, så kunne vi kanskje trodd på kolerikerne som igjen har dratt i gang hylekoret. Og jo forresten, vi kunne også kanskje trodd litt på dem om det heller ikke hadde vært for at det er lærere som jobber med sårbare barn og veit bedre enn de fleste hvor lite prioritert de er. Hallo.

Alle som har vært i læring, og tatt det på alvor, veit at kunnskap koster. Alle de som har tatt det på alvor, veit også at det kommer med gevinst. Men KS tar ikke sånt på alvor. Og vi lar oss ikke lure. KS er politikerne. Gangsø er bare en godt gasjert lynavleder. Sånn at politiske partier kan fortsette å late som de har en skolepolitikk.

Det eneste jeg kan få øye på av skolepolitikk er at oppbevaring er veldig veldig viktig. Formålsparagrafen er fortsatt noe mange i skolen jobber ut fra, og den kunne ha vært hengt opp i glass og ramme i samtlige klasserom om det ikke var for at den ikke gjelds.

Videregående skole er redusert til fullført-og-bestått-bransjen, grunnskolen trenger ikke lenger kvalifisere til videregående opplæring og likevel skal unga testes opp og ned av stolper, uten å få nødvendig oppfølging om det viser seg at de tester feil. De skal bare vite at det er noe feil, liksom. Det taler i beste fall for oppbevaring og i verste fall sortering.

Ikke fordi folk som jobber i skolen ikke vil bedre, men fordi de gjerne ikke blir gjort i stand til det.

Det er et blytungt mandat. Det er klart at arbeidsgiver må gjøre sitt for å holde profesjonen dønn fast. Det har de fått hjelp av regjeringen til å gjøre i dag.

Kunnskap koster. I dag ble det flere rømmelærere. Hver kvalifisert lærer som forsvinner, står arbeidsgiver fritt til å erstatte med hvemsomhelst.

Hatten av og god arbeidslyst.

Brems eksamenseksperimentet

Snart blir et par hundre tusen elever prøvekaniner for en eksamen som kan svekke muligheten deres til å vise kompetansen sin.

Det kan vi unngå hvis Utdanningsdirektoratet bremser planen sin om å gjøre skriftlig eksamen heldigital.

Mitt hovedanliggende er norskfaget. Her skal over hundre tusen besvarelser fra elever i grunn- og videregående skole vurderes basert på arbeid utelukkende gjort i et digitalt grensesnitt. Hvorfor er det et problem i en tid der teknologien har fått såpass fotfeste at de fleste makter å forholde seg til den?

Jo, blant annet fordi det kan se ut til at leseforståelsen går ned for hvert år teknologien brer om seg. I hvert fall den leseforståelsen gjennomsnittseleven har sjans til å tilegne seg når lesinga foregår på skjerm av sånne tekster som elevene stort sett leser på eksamen.

Lærerutdanningene skal sørge for at framtidige lærere ikke driver vranglære, men forskningsforankret undervisning, blant annet om når digitalisering kan støtte forståelse og læring, og ikke. At eksamen åpner for digital lesing og levering er helt ok. Det har likevel vært et gode at elevene har hatt mulighet til å gjøre det viktige forarbeidet, nemlig lesinga av vanskelige fagtekster, i et papirvedlegg. Dette handler både om å støtte forståelse, men det er også en tekstpraksis som er gjenkjennbar fra undervisning, noe eksamen skal være.

At grensesnittet allerede er digitalt, er ikke nok for Utdanningsdirektoratet. Det skal være heldigitalt, for det synes å være en oppfatning at det gir universell utforming. I mitt hode er universell utforming det som skal gi alle mulighet til å vise det de kan som best de kan. De papirkopiene som elevene i dag får av tekstene som de skal vise forståelse av, er ikke til hinder for det. Det betyr jo bare at enda flere får lest i det grensesnittet de henter mest forståelse i.

De som trenger lydstøtte, men ikke har fått på plass NAV-hjelpemiddel, og det er en god del, må nok klare seg selv, i hvert fall om vi skal se til nasjonale prøver, som allerede er blitt så heldigital og fin, men det er så.

Heldigital eksamen er altså mot bedre vitende. En metastudie av 54 studier i perioden 2000-2017 på nettopp den typen av tekster som eksamen i norsk består av, konkluderer med at også elever forstår mer når de leser på papir.

Noen vil hevde at lesevansker i møte med digitale format vil forsvinne når elever og studenter får mer erfaring med det, men det kan snarere se ut til å legge opp til mer overflatisk lesing og mindre forståelse. Det er også studier som har vist at skjermlesere har uttalt større selvtillit enn papirlesere, men at de i praksis har en uorganisert lesestil og forstår mindre enn de som leser på papir.

Nevnte metastudie viste at fordelen ved papirbasert lesing økte når lesinga er tidsbegrensa, noe mye skolearbeid er, og ganske visst eksamen. Fordelen til papir økte også jo høyere tidspresset var. Den økte også jo nyere studiene var, og det betyr at jo yngre elevene våre er, jo mer gjelder dette for dem. I tillegg gjaldt fordelen både informative tekster og en miks av det og narrative tekster, noe jeg vil tro er dekkende for flere eksamensfag. Og forresten, hvis digital-lesing innebar skrolling, økte fordelen til, jepp, papirlesing.

Studien underslår ikke at det er klare fordeler ved digitalt basert læring og vurdering. Den konkluderer heller ikke med at digitalisering i skolen er feilslått. Forfatterne peker imidlertid på at tida er overmoden for å iverksette nødvendige tiltak for å kompensere dette at leseforståelse ser ut til å forverres i takt med mer tilstedeværende teknologi.

Selv om den åpenbare konklusjonen er å utstyre elever med tekster på papir, forsvinner ikke de digitale betingelsene. Mer arbeid må til for å trene elever på hensiktsmessig lesing i digitale medier, i tillegg til at vi trenger en klarere bevissthet om hva det er hensiktsmessig å bruke teknologien til og ikke.

Dette finnes det allerede en god del kunnskap om, men lite tyder på at vi allerede er kommet dit at elevene våre er klare for å vise sluttkompetansen sin i en heldigital eksamen. Derfor er det på høy tid å tråkke på bremsen, så vi ikke sender en bråte elever inn i en eksamenssituasjon der det blir spent bein i stedet for å gi anledning til flere muligheter til å vise bedre forståelse.

Lekser, nå igjen

Det er blitt ganske trendy for kommunepolitikere å bestemme at det ikke skal være lekser lenger. I hvert fall ikke i barneskolen. Jeg er ikke sikker på om det er en veldig god idé.

Eller, jeg er helt sikker på at det ikke er kommunepolitikere som skal beslutte sånt, for vi har en læreplan som er forskrift til lov, altså noe lokalpolitikerne ikke har noe med før de eventuelt flytter seg inn til Stortinget, og da er de ikke lokalpolitikere lenger.

I den læreplanen står det at læreren har metodefrihet. Fordi det er noe som heter tilpasset opplæring, og det i selveste loven, skal ikke lærere pålegge elever som ikke har godt av det lekser. Nå vil mange som har godt av lekser si at de ikke har det, og det er noe av grunnen til at det er lurt med et godt samarbeid med hjemmet.

En ganske fersk og stor leksestudie konkluderte med at de ikke fikk til å konkludere, for det var både bra og dårlig at leksene ble droppet. Det var rett og slett veldig individuelt, det her. Interessant nok sa de fleste elever både at de ikke ønsket lekser, men også at det er nødvendig for læring. Elever skjønner nemlig ganske mye.

Det eneste entydige funnet var at det ble mindre bråk i heimen. Det kan være vel og bra det, men å bestemme at elever ikke skal drive med skolerelatert læring hjemme av den grunn, kan gjøre oss bråkefamilier en bjørnetjeneste.

Mange vil nemlig kunne få seg til å tro at et sånt vedtak betyr at deres barn ikke trenger å jobbe ekstra med lesing eller regning, men ganske mange må i perioder gjøre det for å henge med.

Noen trenger å bli lest med hver eneste dag, for å ta ett eksempel. Kanskje så mye som en halv eller hel times tid hver eneste dag i et år eller to, kanskje på den måten at den voksne leser en side før barnet gjør det samme, og siden dette er ganske hardt arbeid, bør det være i ei bok som faller i smak.

Strengt tatt bør ikke det kalles lekser. Det bør ikke engang ha noe med skolen å gjøre. Det er sånt foresatte helst gjør når de registrerer at dette med lesing går trått, eventuelt får et hint om det på en utviklingssamtale.

Dette er også noe de voksne der hjemme kan få til på en helt annen måte enn skolen. Én-til-én-lesing inntil en time hver dag går de fleste steder ikke når klassene har henimot tretti elever i ett rom, og kanskje en tredjedel av disse har akkurat dette behovet.

Når dette er sagt, veit også jeg at det er mange gode grunner til å droppe en god del av leksene som fortsatt blir gitt. Lekser for leksers skyld har jeg lite tro på, for eksempel. Lekser som er for vanskelige er også en nøtt. Samtidig ligger det også læring i lekser, og da ikke bare faglig læring, men også personlig. Det er kanskje ikke nødvendig å starte med det i småskolen, men gode arbeidsvaner gjennom evne til å forberede seg til noe som skal leveres, vil en ha god bruk for i mange sammenhenger.

Så altså. Hvis en familie bestemmer at det beste for sitt barns læring og utvikling er at det ikke skal være lekser, skal det fint la seg gjøre uten at et kommunestyre trenger å vedta at alle skolens barn av den grunn ikke skal ha lekser.

Dette løses av heldagsskolen, synes noen å tro. Eh, ja, tanken er kanskje god, men hallo. Skolenes arbeidsgiver er ikke engang i stand til å bemanne de skoledagene vi har i dag med tilstrekkelig kvalifiserte lærere, så det heldagsskolegreiene kan vi jo komme tilbake til når politikere som tror de kan vedta læring, og deres kolleger på nasjonalt nivå, evner å sette av tilstrekkelig midler til skolegang.

Inntil den tid vil det forbli behov for å gjøre skolearbeid utenfor skoletiden for en god del, om de ikke skal falle av det faglige lasset i ett eller flere fag. Nå er ikke det eneste saliggjørende nødvendigvis å henge med på absolutt alle faglige lass, så det trenger ikke være noen krise.

Men å tro at leksefri for alle er veien å gå for sosial utjevning, er alvorlig dust. De foresatte som har tatt seg faen på at unga deres skal gjøre det bra på skolen, kommer til å sørge for at de gjør den jobben som må gjøres, uansett. Det kommer også en god del andre foresatte til å gjøre i større eller mindre grad. Og da står de tilbake som sjelden blir fulgt opp, hverken her eller der. Som vanlig.

Skolen er ved et veiskille

Jeg er dommedagsprepper. Ikke det at jeg graver ned vannkanner og suppeposer. Jeg hamstrer ikke engang doruller når det er pandemi, men forbereder meg likevel og stadig mentalt på undergangen. På en sånn måte at jeg fryser fast i øyeblikket uten evne til å finne hverken vann eller dopapir.

Dette er et sånt øyeblikk. Landet over er samtlige lærerorganisasjoner i streik. Bare det. At tilbudet fra KS er så åpenbart grovt at alle tre organisasjoner på en gang velger å tre ut av rekkene i sine respektive hovedsammenslutninger for å si nei. Her går grensa. Nå må dere gi dere.

Dere er KS. Deres oppfatning av veiskillet vi står i er helt annerledes enn vårt. KS ser på kompetansen som stadig bygges i lærerprofesjonen som et problem. Ikke i seg selv, men det at den koster penger.

Tilsynelatende kan det se ut til at KS ønsker kompetansen velkommen, for begynnerlønna begynner å bli uforholdsmessig høy sammenliknet med det som skal komme i åra deretter. Nyutdanna masterlærere ønskes altså hjertelig velkommen, men det førsteinntrykket skal nok ikke vare lenge.

Erfaringskompetansen blir for hvert oppgjør satt litt mindre pris eller lønn på. Da jeg gikk fra 10 til 16 års ansiennitet, spratt lønna opp 70 tusen. Det er redusert siden den gang og større skal kuttet bli, for i år er forslaget at de med mest utdanning som er uten erfaring skal ha et tillegg på 5,8% og de med maks erfaring 2,3%.

Det ser ut til at KS spikker på en langsiktig strategi fordi de ser at om en generasjon vil bortimot samtlige lærere være lektorer, og med dagens lønnssystem vil de samla lønnsutgiftene bli større. Det vil nok ikke KS, organisasjonen som etterlater inntrykket av at de ikke vil betale for kompetanse. Som om elevene ikke trenger det.

Jeg veit ikke helt hvordan jeg skal henvende meg om dette.

Hvis jeg sier at KS ikke bryr seg om at lærerne er så kompetente som mulig, fordi det koster for mye, utfordrer jeg dem som ikke har den mastergraden og som likevel gjør en mer enn bra nok jobb i klasserommet.

Hvis jeg sier at akkurat nå er de beste folka i ferd med å forsvinne, neglisjerer jeg en stor gruppe med minst like gode folk som heldigvis står trygt der de er.

Samtidig har vi en arbeidsgiver som sparer seg til fant på splitt og hersk.

Samtidig har vi de siste tre åra der skolen ble neglisjert gjennom pandemien. Det gjorde noe med mange. Der vi, særlig før vaksinene kom, opplevde at smittevernet var ikke-eksisterende mens det var butikk- eller helsearbeiderne bak pleksi eller visir som ble heiet fram.

Fint det. Ingen vits å sette seg opp mot butikk- eller andre arbeidere, men pokker, vi arbeider vi også, og om kun kort tid kan det se ut til at heller ikke lønna skiller oss med mer utdanning fra dem uten, eller fullt så mye. Hvorfor øker begynnerlønna med 8% for dem med tre års utdanning? Jo, fordi sykepleierne har tre års utdanning.

Og nei, det handler ikke om at vi med mer utdanning er mer verdt. Det handler om at vi har noen år å ta igjen fordi vi prioriterte å skaffe oss den kompetansen som, med skam å melde, det påstås at kreves for å jobbe som lærer i skolen. Den prioriteringa der tok år. Der jevnaldrende kunne starte lønnsarbeidet og med det dra inn de langt høyere lønningene lenge før oss, dreiv vi og kvalifiserte oss. Vi fulgte reglene.

Nå sitter vi med skjegget fullt av postkasser.

Mens jeg skriver dette, ansetter kommunene altså dønn ufaglærte, og da mener jeg dønn, både i grisgrendte og sentrale strøk, og sender dem inn i klasserommet. Det kan være trivelige folk, det, men hallo, i store deler av lærerkarrieren min er jeg blitt tutet øra fulle av behovet for bedre lærere.

Er det plutselig foregått en oppvåkning der de som ansetter har erkjent at bedre lærere, jo ja, det er faktisk folk uten utdanning? At kompetansesamfunnet som ved et trylleslag klarte å utdanne seg selv?

Sorry, men jeg er så gammal og sær at jeg har null tro på Tiktok som infokanal eller Snap som utdanner. Der får ikke bare unger juling hver bidige dag, de blir også nødt til å leve med at dem de trodde var vennene deres sørger for å publisere dem i et svakt eller fornedrende øyeblikk, for resten av verden og livet.

Det er også en form for læring, men jeg synes vi skal gå for skole med kompetente lærere. Og kunnskap koster.

Livsmestring meg her

Ikke noe er vel viktigere enn å mestre livet. Nja, kanskje overlevelse er noe viktigere, men ok. Livsmestring er et begrep det er køl umulig å skulle utfordre. For en stund siden ble dette her også et sånt tverrfaglig tema som skal gjennomsyre samtlige fag. På enkelte skoler kan det blant annet bety mer eller mindre banale oppstartsaktiviteter, mindfulness eller noe i den gata.

Når de som prøver å utfordre slikt, som i seg selv ikke trenger å være sludder, men får en del sludrete tilnærminger rundt forbi, ja, da er det fort gjort at utfordreren får klar beskjed om at de har et dårlig elevsyn eller noe i den dur.

Går en inn i den enkelte læreplan og leser hvordan en skal forstå livsmestring i akkurat det faget, er det ikke dumt det som står der. I norskfaget står det for eksempel at livsmestring handler om å kunne uttrykke seg skriftlig og muntlig. I kroppsøving handler det om å fremme et godt selvbilde og bidra til gode helsevalg. Det trengs, det også, for å si det mildt.

Og jeg går god for gangetabellmestring, andre-folk-mestring og ikke minst mestre å lese selv om det er kjedelig. Sånt noe.

Men når livsmestring blir redusert til avspenningsøvelser og tilsvarende praksiser, bør en si ifra. Det er uting som blant annet fører til å individualisere det trøbbelet en kan ha med å mestre livet, også det trøbbelet som så definitivt er forårsaket av andre, som at du står over den bursdagen fordi foreldrene dine ikke har pengene som kunne vært brukt til en gave eller at naturfaglæreren ikke engang husker navnet ditt.

Ja, ikke bare bør en si ifra, det er faktisk påkrevd å protestere høylytt. Og fordi de fleste elever sjelden gjør det når de blir utsatt for misforstått hjelp, er det lærerne eller andre som jobber i skolen som må gjøre det for dem.

Tidligere i sommer publiserte forskere fra fem britiske universiteter et resultat av en åtteårig studie av effekten av øvelser i mindfulness i hundre av landets skoler. Hva fant de? At avspenningsøvelser ikke forbedrer elevers psykiske helse. Elevene kjeder seg mens de holder på og noen ganger resulterer det i økt risiko for mentale helseplager hos de som allerede er utsatt. Imidlertid har opplegget en kortvarig positiv effekt på skolemiljøet og lærerens utbrenthet (gjerne privatisert den også, forresten). Så det.

Studien ble omtalt i Klassekampen 8. august. Her uttaler en fornuftig rektor seg om trykket som skoler opplever fra eksterne som gjerne vil selge ymse pakker, som for eksempel mindfulness for å levere livsmestring. Hun peker også på det åpenbare, som en del glemmer i denne sammenhengen, noen av dem skoleledere, at lærere skal drive med fag og pedagogikk framfor å være helsearbeidere.

Og igjen tenker jeg at det er viktig å peke dit dette kommer fra, nemlig læreplanen som har innarbeidet livsmestring i alle fag, for går man altså inn og leser om dette forstått på fagenes premisser, handler det overhodet ikke om trivialiserende avspenningsøvelser. Det handler om det skole svært lenge har handlet om, nemlig gjøre folk klare for hverdags- og arbeidsliv ute i det vi gjerne kaller samfunnet.

Det som er formulert kan kanskje også sies å være smør på flesk, for det meste står opptil flere andre steder i samme plan, men det er nå så.

Hvis jeg skal komme med en annen banalisering av begrepet, kan jeg si at livsmestring i skolen handler om å nå målet med opplæringa. Dyktige faglærere bidrar til sånt hver dag, også uten å lese seg opp på hva livsmestring skal bety i eget fag (selv om dyktige faglærere selvfølgelig også leser og tar læreplanen på alvor).

Det at et mindretall av barn og unge som svarer på Ungdata oppgir at de ikke har det noe bra i det hele tatt, ja, en kan nok si at de ikke opplever at de mestrer livet, det er både alvorlig og et samfunnsansvar.

Den refererte studien bekrefter vel med all mulig tydelighet at det å kjøre samtlige gjennom en kvern av avspenning og med det risiko for trivialisering og privatisering av alvorlige vansker, faktisk kan gjøre vondt verre, og det mens de som allerede har det greit nok kjeder seg. Snakk om feil bruk av både penger og menneskelige ressurser.

Skolene skal i stedet bruke penga på læring, ikke alskens programmer som gjerne ikke har annen støtte i forskning enn at aktørene selv påstår at de har det.

I tillegg skal skolene bruke penga på å ha tilstrekkelig voksentetthet til også å kunne opprettholde gode rutiner for henvisning til behandling, og behandling av helse er det fint at det fortsatt er helsevesenet som får penger til å drive med. God skolestart!

Utenfor mobbering eller vennesirkel

Om sommeren er det en god del unger som har pause fra det helvetet som er de andre.

Jeg har skrevet om det før, det å skifte skole. Solberg, Vadmyra, Loddefjord, Haugatun, Olsvik og Holtan. Det stadig å være ny, gjør noe med antennene. Det er noe med å bli så forbanna påkopla fordi mye skal tolkes for innpass, men samtidig er det som antennene både virker og ikke.

Kanskje kom jeg meg unna mobbing eller isolasjon, men fikk sikkert ikke med meg alt. Jeg husker at noen prøvde seg. I Loddefjord sa noen at jeg snakket feil, for eksempel. Stril, sa de. Jeg spurte hjemme hva stril var, før jeg belærte de som hadde yppet seg med at en østlending ikke kan være stril. Du skjønner hva slags unge jeg var?

Av de skolene, var det Solberg skole, den som fortsatt ligger mest idyllisk til, som var den eneste med mobbering, og det rett utenfor hovedhuset. Jeg var 7-8 år da jeg gikk der og hata den ringen, selv om jeg bare så den utenfra.

Akkurat som jeg hater å høre disse historiene om at noen får bestemme at i dag skal ingen på fest, fordi vi er visst ikke med på at den skal feire bursdagen sin, eller i dag skal du få beskjed, ferdig pynta, om at nei, det er ikke fest for deg i dag likevel, men fint om du kan kjøre. Sånt noe.

Jeg prøver å skrive varsomt om dette, for jeg har ungdom i huset. Det gjør at jeg skal være klar over at jeg kan komme til å generalisere på enda tynnere grunnlag. Men det blir jo til at jeg ser en del på nært hold, også fordi jeg omgås en del andre voksne med ungdom i huset.

Og det er ikke det at jeg tror at det er stort nytt under solen. Vi er som mennesker før oss. Samtidig tror jeg på ungdommen som sier at vi ikke forstår dem. Selv om jeg har vært ung og jobber med ungdom, har jeg ikke forutsetninger til å forstå hvordan det er å være fjorten år akkurat nå. Jeg har mer enn nok med å fatte hvordan det er å være femti. Med det bakteppet skal jeg likevel prøve meg på litt synsing.

For det første har ikke tillagt det vekt når tenåringer er blitt anklaget for å mangle empati, for som lærer treffer jeg hyggelige folk, kall dem gjerne elever. Likevel er det begrensa hva en underviser med usikre antenner får med seg, og utenfor klasserommet ser jeg også at enkelte framstår overveldende ufølsomme.

For det andre er det ikke noe nytt at de fleste ungdommer har det stort sett greit, men også ganske uggent fordi kroppen og hjernen driver turboutvikling og plutselig er det ikke så enkelt som før med venner og familie. Samtidig er det flere som sliter. Og hvis jeg skal tro den klokeste av de helsesykepleierne jeg har hatt med å gjøre, så svarer foruroligende mange av dem når hun spør om de har noen å snakke med der hjemme, at nei, de vil ikke bry dem. De voksne har så mye å gjøre, skal på trening eller jobbe mer eller noe.

For det tredje er flere ungdommer enn før medisinert. Det går i antidepressiva, sovemedisiner, adhd-medikamenter og angstdemping. Dette er et felt jeg har lite greie på, og velger å tro at grunnene er gode, men kan sånt også gjøre noe med evnen til å se andre?

Og så er det selvfølgelighetene, smarttelefonen, at brorparten av befolkningen er blitt en form for middelklasse mens et mindretall er noe helt annet, samtidig som ungdommene som akkurat nå hater og forelsker seg forventes å bli første generasjon på lenge som vil dumpe i status. Der har du presset. De er flere om beinet. Ikke at skolen er blitt så himla mye mer krevende enn den var før. Hjelpe meg, før visste vi ikke engang at vi kunne klage på en kokos lærer.

Årsakene til skolevegring er komplekse, men jeg er sikker på at for en del elever er det ganske uproblematisk at det foregår skolearbeid på skolen. Det som er mer trøblete er de andre. Det holder at én er en som styrer de rundt seg med jernhånd, som hopper når den ene sier utesteng.

Dette kan skolen ta opp med foresatte til de blir grønne i trynet, men det er langt fra sikkert at denne ene kommer til å reagere noe annerledes på det enn å intensivere plagingen. Heller ikke dette er nytt.

Det som er nytt er kanskje at det er flere foresatte som ikke krummer et hår på eget avkoms hode, selv om de framstår både uspiselige og utilnærmelige. Noe annet nytt er kanskje også at flere foresatte hører på ungene sine når de sier at de ikke vil på skolen.

Pluss at enda færre tar ubehagelighetene opp, både fordi det er skambelagt at deres egne ikke får til det sosiale, men mest fordi de er redd for å snitche, som er ordet vi skal slå ned på. Ordet de overveldende ufølsomme bruker hvis det kommer fram at de har vært nettopp det. Om vi ikke slår det ned, legger vi oss under en mafios kultur, og hvis ikke vi voksne klarer å være nettopp voksne i møte med ukultur, blir ungene våre utenfor lenger enn nødvendig.

Slutter, men ikke som lærer

For andre gang går jeg ut av skolen. Den første gangen forlot jeg ungdomsskolen. Nå videregående, etter til sammen 17 år som lærer.

Den første gangen sa jeg til alle som ville høre på at det skyldtes knappe ressurser. At jeg var lei av å kjipe på blyant og viskelær og dele ut lurvete lærebøker. At elevene var tilgodesett med for lite.

Det var ikke helt sant. Jeg var i tillegg så innmari forsynt. Jeg hadde landet på en skole som sto midt i en opprivende personalkonflikt der det gjaldt å ta side. Et par år etter sa jeg, mitt nek, ja til å bli tillitsvalgt, og da ble det min oppgave å være i den konflikten. Vi ble der til vi fant en løsning, den tillitsvalgte for den andre organisasjonen og jeg, og så forsvant vi ut av skolen. Sånn kan det gå.

Jeg savnet elever en stund, men ble også fort oppslukt av annet og andre, og så meg ikke tilbake.

Det var tilfeldigheter som førte meg tilbake. Når det er sagt, var det bra med de tilfeldighetene. Etter at jeg søkte jobb i videregående, tok det ikke lang tid før jeg kjente at jeg var på den hylla jeg skulle være. Det var noe med å jobbe med mine fag igjen, og ikke minst med noe meningsfylt. Jobbene jeg hadde hatt i mellomtida var kanskje meningsfulle, men ikke for meg.

Jeg har holdt av folk som ikke trenger en meningsfull jobb. Det gjør dem ikke nødvendigvis til dårligere mennesker. Jeg skal heller ikke insistere på at eksempelvis digitalisering av statsbudsjettet eller verdikjeder i grafisk bransje er meningsløst, bare at jeg etter å ha jobbet med det en stund holdt på å kjede meg til døde.

Jeg slutter altså i skolen. For andre gang har jeg signert en arbeidsavtale med dårligere lønn (første gang var returen til skolen). Jeg må jo være et nek. Eller fagidiot. Eller ute etter å få mer tid til faget enn der jeg har 30 folk i hver klasse og et utall vurderinger som skal gjøres i ett sett.

De siste to knappe åra har jeg forresten publisert over 100 innlegg på denne bloggen – i tillegg til en del innlegg og kronikker i redaktørstyrte medier, altså det noen kaller fake news. Det er ingen prestasjon, men det kan være verdt å nevne at sånt ikke har ført meg inn på teppet hos hverken ledere eller skoleeier. Det burde være en selvfølge, men mange snakker som om det ikke er det, og om det er eller ikke er sånn, så er mange utrygge på å skulle uttale seg.

Kanskje er det bare en åpenhetskultur der jeg jobber. Kanskje er det en åpenhetskultur flere steder? Uansett hadde det vært kult om enda flere lærere kunne briske seg i det offentlige ordskiftet og som kilder til nyheter om skole. Vi trenger å være dem som setter dagsorden, for det er ingen som kan feltet som oss. Ingen.

Når andre får sette dagsorden, blir både omtalen av skolen og beslutningene som tas dårligere. Som når Elevorganisasjonen får stå uimotsagt når de kjører på med mantraet om at eksamen er puggeskole. Heh? Når det hjelpemiddelet knapt finnes som det ikke er tillatt å bruke. Hva er det som gjør at en journalist tenker at eleven har bedre forutsetninger til å uttale seg om rammebetingelser for eksamen enn for eksempel en lærer?

Og hvorfor må vi stille spørsmålet, for det burde jo være selvsagt at begge kommer til orde i samme sak? Oppholder ikke journalisten seg allerede på skolen når elevene blir intervjuet? Er det ikke mulig å oppdrive en lærer eller til nød en skoleleder der?

Jeg mener ikke at alle skal skrive innlegg eller prøve påvirkning på andre måter. Noen skal ha lov til å finne ut av yrket fordi de begynte for et kvarter eller to år siden. Andre skal ha lov til å ha et privatliv, for det er jævlig nok. Igjen noen har andre sabla gode grunner til å være i fred med sin lærergjerning.

Og så er det oss andre som har såpass overskudd at vi en og annen gang kan droppe den GT’en fordi vi skylder å være et korrektiv til skolepolitikere i rikspolitikken som etterlater et inntrykk av at partiene knapt ofrer skole en tanke.

Men hvor var jeg? Jo, jeg slutter.

Jeg har tidligere skrevet om at jeg har ønsket meg en sånn jobb der jeg kunne kombinere det å være lærer med å jobbe med lærerutdanning. Det har ikke latt seg gjøre. Derfor blir jeg norsklærerutdanner på heltid.

Det er både med en følelse av å gi opp og en forventning om at det blir bra. Kanskje må jeg heretter ta permisjon i ny og ne for å friske opp praksiskunnskapen. Kanskje gir det ikke mersmak. Kanskje gjør det nettopp det. Jeg fortsetter tross alt som lærer.

Hvem skal utdanne lærere?

Det egentlige spørsmålet er hvordan en skal fylle gapet mellom teori og praksis. Jeg kommer til det. Men først kroner.

Jeg visste at det er dårligere lønn i lærerutdanninga enn feltet de utdanner til. Joda, professoren med  høyere utdanning enn lektoren, tjener mer. Men førsteamanuensisen, som også har doktorgrad, tjener ikke nødvendigvis bedre enn lektoren som er ansatt i skolen. Bare bedre enn universitetslektoren.

Så jeg visste at det var dårligere lønn, men ikke akkurat hvor mye dårligere. Og fordi jeg var så dum å si ja (en av de første sjefene jeg hadde, rådet meg til å si nei ni av ti ganger, og det var et godt råd) til en midlertidig deltidsstilling som lærerutdanner, fikk jeg en virkelighetssjekk på godt over hundre tusen kroner.

Godt over hundre tusen kroner vil det altså koste en lærer å undervise framtidige lærere kontra framtidige studenter.

Det er kanskje en viss logikk i dette. Jeg har ment at jo lavere i utdanninga en jobber, jo viktigere er jobben en gjør.

Misforstå meg rett. Vi gjør alle en viktig jobb akkurat der vi er, og fordi vi jobber i relasjonene og nuet, er det teit å sette noe opp mot noe annet, men jeg har nå likevel tenkt at begynneropplæringa er særlig essensiell, blant annet for at de elevene jeg jobber med ikke skal komme til meg ferdig knust fordi de for eksempel ikke fikk til å lese og skrive like kjapt som de andre.

Men sånn er det jo ikke. Det er en tendens til å tenke at jo eldre elevene er, jo mer viktigperer er de som jobber med dem. Eller? Uansett, sett ut fra lønning, kan vi kanskje være enige om at dette tar brått slutt når det kommer til lærerutdanninga.

Det er ganske underlig at kommunene betaler såpass mye mer enn staten. Hva kan det skyldes? Kanskje lærerorganisasjonene ikke har gjort en fullt så elendig jobb likevel? Eller er det forskerforbundene som har gjort en usedvanlig dårlig en? Det veit jeg lite om, men i skrivende stund er det uansett statsansatte som har godtatt et dårlig oppgjør, mens lærerorganisasjonene ikke har gjort det.

Nok av akkurat det. Det jeg vil fram til er konsekvensene. Er det noe lærerutdanninga får tyn for, er det avstanden til feltet den utdanner til. Det betyr den manglende brua mellom teori og praksis. Noe kan handle om organisering av nettopp praksis, og det som går igjen der er vel at det er for lite av den, kanskje også at lærerutdannerne er for lite til stede mens den pågår.

Noe annet kan handle om hvem det er som utdanner framtidige lærere. Hvis det er noe med brua mellom teori og praksis, klarer jeg ikke forklare det på en annen måte enn at for mange ikke kjenner praksis.

Det er to måter en kan bli kjent med feltet på. Jobbe der eller forske der. Mens framtidige leger og sykepleiere også bør blir undervist av folk som vasser fram og tilbake mellom klinikk og lab eller auditorium, bør framtidige lærere også bli undervist av folk som også står i klasserommet. Kanskje snakker jeg for min syke mor, for jeg har lenge ønsket meg en sånn stilling.

Men misforstå meg rett. Jeg mener ikke at alle må ha vært lærer for å funke som lærerutdanner. Det vil gi noen ess i ermet, men er ikke alt. Hvis du ikke har vært eller er lærer, så tror jeg at det er ganske sentralt at du tør å oppholde deg så lenge i felt at du faktisk klarer å veilede studentene dine eller sette dataene du samler inn i kontekst.

Ellers blir den såkalte empirien fort det IT-konsulenter kaller søppel inn, søppel ut. Hvis du tripper inn på en skole eller to, og sveiper med deg noe greier uten å snakke med folka som er der, så er det ikke sikkert at de folka kommer til å kjenne seg igjen hvis de noen gang leser den artikkelen. Og det i seg selv er ikke så alvorlig, men hvis du bruker den artikkelen for å underbygge et poeng i en forelesning for framtidige lærere, så kan det tenkes at du driver med vranglære. Sånn. Sånn kan det gå.

Jeg kjenner at jeg er på litt dypt vann her. Selvfølgelig er det masser av dyktige folk i lærerutdanninger landet over. Det er ikke det. Men gjentatte jumboplasseringer når studentene evaluerer utdanninga si, bør fortelle dem som har ansvaret at det er noe med systemet. En slags svikt, kanskje. Og den forklares som oftest med at det er for lite praksis.

For lite felt. Akkurat det der kommer ikke til å bli noe bedre hvis systemet fortsetter å gi lærerutdannerne så dårlig lønn at ikke engang underbetalte lærere ser grunn til å bytte beite.

Jakten på vurderingsgrunnlaget

For mange lærere i skoleslag som driver med karakterer, er vårens vakreste eventyr noe helt annet enn det vi driver med. I fag der vi skal sette standpunkt, blir jaget etter karakterer ekstra stimete.

I år er kjøret uvanlig krevende. Som om det ikke var nok med den regjeringa som mente at skoler skulle kunne holde åpent i en pandemi selv om de ansatte der absolutt ikke skulle bli vaksinert, så fikk vi en regjering som nektet å slå på fraværsreglement og eksamen da samfunnet ellers gikk tilbake til normalen. Jeg kan ikke få sagt hvor lei jeg er av å jobbe i en bransje som er så til de grader ideologisert som skole er.

Det er alltid et vurderingskjør på tampen. Men vanligvis er tampen før eksamen. I år skulle som kjent elevene få lære og vise kompetanse ut skoleåret. Ettersom de ikke fikk med seg det før russetida og påfølgende sykdom var over, så ble tampen akkurat nå, og det har brent for litt for mange.

Jeg regner med at det landet over har sett ut som på vår skole: på klasserommet har klasser gått for lut og kaldt vann mens faglæreren har sittet på gang eller grupperom og svettet med én elev som enda en gang skal vise mer kompetanse. En elev som har vært borte det beste av skoleåret og som derfor ikke aner hva han har gått glipp av og derfor har et noe fordreid bilde av hvilken kompetanse han bringer til bordet. Eller enda en som må ha skreddersøm i stedet for tilpasset opplæring innenfor fellesskapet.

Heldigvis er de fleste elever både til stede, gode til å vurdere egen kompetanse, tåler å gå for lut og kaldt vann mens andre får privatundervisning og mangler frekkhetens nådegave. De fleste elever redder helsa til de fleste faglærere, mens de færreste gjør så mye ut av seg at det pinadø er på håret at den helsa holder.

Hvorfor driver vi i det hele tatt med vurdering?

Da jeg gikk på skolen var det hyggelig så lenge jeg gikk på barneskolen, og så kom karakterene, og den gang var hele poenget at vi skulle få sluttvurdering, eller standpunkt som det het. Det het ikke vurdering for læring. Først var det snakk om læring. Til nød fikk du underveis beskjed om å skjerpe deg. Og så var det vurdering.

Nå skal det helst læres hele tida, og vurdering skal være integrert i dette her, som det heter, og det skal føre til at elevene blir mindre stressa av å bli vurdert. Ja, i teorien er det nok fint, men noen ganger hadde det også vært fint med bare læring.

Samtidig, i praksis nær meg, ser det ut til at det kartlegges og vurderes allerede i barneskolen i en utstrekning som jeg heldigvis slapp da jeg var barn. Vi hadde en diktat i ny og ne, og på mellomtrinnet husker jeg et par gloseprøver og en o-fag-prøve. Yngstemann her i huset hadde flere tester i småskolen enn jeg hadde gjennom hele grunnskolen.  

Men det er vurdering for læring, må vite.

Og herregud, det er jo et kjempeprinsipp. Jeg husker aha-opplevelsen da jeg skjønte hvor meningsløst det er å sette en karakter på noe elever ikke er ferdig med å lære ennå. Selvfølgelig skal de prøve og feile. At det sa aha på et tidspunkt, betyr jo at jeg før den tid hadde en praksis som altså satte et tall på kompetanse vist av elever som ikke var ferdig lært. Det gjør jeg for så vidt fortsatt, for mange elever er langt fra ferdig, her vi sitter på gang og grupperom.

Underveisvurdering er etter mitt syn å gjenta til det kjedsommelige at dette ikke har betydning. Det som betyr noe for standpunkt er læringa. Og da skulle vi kanskje bare tatt konsekvensene og rennafart og driti i de karakterene?

Det er jo også en prøvelse dette her med å holde i en relasjon som er akkurat så asymmetrisk som den blir når den ene åpent vurderer den andre. Det kunne vært fint å få slippe. Gitt elevene veiledning fram mot en kvalifisering eller eksamen eller IB eller Mamma Mø eller noe?

I høyere utdanning er eksamen alt. Du jobber underveis for å kvalifisere deg til å gå opp til eksamen, og så kommer eksamen. Resultatet der er framtida. Noen ganger tenker jeg at det hadde vært deilig og fått fred underveis i læringa i grunnopplæringa også.

Læring er å lære. I en ideell verden skal det holde. I et markedssamfunn holder det ikke. Sjefen vil vite at du er mer kvalifisert enn de andre som også søkte på jobben. Derfor holder vi på, på gang og grupperom, mens de som også skal søke jobben går for lut og kaldt vann.

KS kan ikke rekruttering

Jeg går en del tur. Her om dagen med ei venninne som nylig droppet ut av læreryrket. Hun gikk ned i lønn for ikke å være lærer i barneskolen. På turen traff vi en av hennes tidligere kolleger, og hva sier tidligere kolleger til lærere som har unnsluppet? Jo, det er ikke noe å komme tilbake til, ingenting å savne, sånt sier de.

Etterpå fortalte hun at de hadde satt en tjueåring til å være kontaktlærer for den gamle klassen hennes. Jeg ble litt overrasket over at de setter inn såpass uerfarne studenter til å ta ansvar for en klasse på mellomtrinnet, både relasjonelt og faglig.

Men det er ingen student, kunne hun fortelle. Det er en fyr på 20 år som synes det er lett å jobbe som lærer. Lærere kan nå forestille seg hvor lett han gjør det for kollegene sine, eller den som skal overta den klassen, som mannen her i huset så lakonisk sa.

Denne skolen ligger ikke grisgrendt til, men tre kvarters kjøretur fra Oslo. Det sier litt om hvor stort problemet med ufaglærte folk med læreransvar er.

Og bak dette problemet, som ikke er en utfordring, men et sprell levende problem, kvitrer KS at det ikke er så viktig med lærerutdanning. Det kan være greit å nevne hva KS er. KS er kommuneøkonomien. Det er den som styrer skolen, ikke Kunnskapsdepartementet. KS er også politisk styrt, men det vil ikke de politiske partiene snakke om når de en sjelden gang nedlater seg til å snakke om skolepolitikk.

Elendig rekrutteringspolitikk over år er KS. Det slår inn i skolen hver eneste dag, det der at ingen gidder å holde KS i øra.

Det at ingen rikspolitikere gidder det, ei heller Kunnskapsministeren, har nå gått så langt at KS tør gå ut i åpent lende å gjenta at lærerutdanning ikke er viktig. At vi som skal lede den blinde, døve, evnerike, gjennomsnittlige, sinte, dyslektiske, anonyme, plagete, bøllete, nyankomne fra Ukraina, vi trenger ikke utdannelse, vi, for å gjøre den jobben.

Kanskje kan det rett og slett være best for dem alle at det er denne 20-åringen som synes det hele er så lett, som får være sammen med dem. Da slipper de at det kommer noen og pirker rektorene på ryggen og sier at dette holder ikke.

For vi veit jo hva som skjer når tilstrekkelig mange rektorer blir plukket på sånn. Til slutt sier i det minste en av dem fra og pirker en skoleeier på ryggen, og da har vi det gående, og da må KS blåse seg opp igjen.

Så det kan bli stille i rekkene igjen. Så KS kan vanskjøtte skolene i fred igjen. Eller gjøre som i årets lønnsoppgjør: tilby inntil 8% høyere lønn til dem uten erfaring og helt ned i 2,3% til oss som har maks av sånt. Jo, du rekrutterer kanskje noen ekstra der, men så mange at det kompenserer de som i samme øyeblikk tar sin AFP og går?

Med forrige regjering var det knapt ørens lyd fordi vi lærere hele tida skulle bli «bedre». Nå er vi altså der at noen voksne må fortelle KS at det blir feil å si at det er ikke så viktig at det er lærere som er sammen med elevene på skolen.

Likevel er det også sånn at det finnes folk vi har god bruk for i skolen som burde kunne autoriseres uten så himla mye om og men.

Han jeg lever sammen med, for å ta én av alle absurde historier, måtte ta 60 studiepoeng pluss PPU på tross av at han var bortimot helt lærerutdannet. Mulig? Jo. Fyren har en tilbøyelighet til å gjøre det han helst vil, som å droppe eksamen til fordel for vårsola i yngre år. Det førte til at han manglet to eksamener på å være ferdig lærer, og da han ønsket å gjøre opp for seg, hadde lærerutdanninga han hadde gått på blitt til sånn ny og bedre lærerutdanning, og da måtte han enten ta hele den eller PPU. Det er akkurat like dust som at førskolelærere ikke har en greiere vei over til småskolen.

Dette må en få gjort noe med. Både for å få gjort noe med rekrutteringsproblemet, men også for å få stoppet nebbet på KS, som jo skyver disse gruppene foran seg for å kamuflere at det egentlig handler om at de faktisk synes det er greit med han 20-åringen. Han som sikkert er en ok fyr, men som det skulle vært forbudt å invitere inn i det rommet der han blir kalt for lærer.

(Denne teksten sto på trykk i Dagsavisen i april 2022, men i anledning lønnsoppgjør som drar seg til, dro jeg den fram igjen)