Skolen er ved et veiskille

Og, nei, det handler ikke om at vi med mer utdanning er mer verdt. Det handler om at vi har noen år å ta igjen fordi vi prioriterte å skaffe oss den kompetansen som, med skam å melde, det påstås at kreves for å jobbe som lærer i skolen. Den prioriteringa der tok år. Der jevnaldrende kunne starte lønnsarbeidet og med det dra inn de langt høyere lønningene lenge før oss, dreiv vi og kvalifiserte oss. Vi fulgte reglene. Nå sitter vi med skjegget fullt av postkasser.

Fram med streikeskjorta

Det er praktisk for arbeidsgiver at det er sprekk i feltet eller laget. Kanskje tenker arbeidsgiver at kanskje er ikke frustrasjonen så stor og omfattende som lærerorganisasjonene har truet med. Men da har arbeidsgiver glemt at det funker ikke helt sånn med bitterhet. Bitterhet er seigliva. Og vi er bitre som knehøner.

Hodet opp av prolongering av arbeidstidsavtalen

Vi skal selvfølgelig ikke fire på den ubundne tida. Om noe, skal vi ha mer av den. Om noen vil ha kontortid, er det ingenting i arbeidstidsavtalen som hindrer dem det. Men det er på høy tid å justere blant annet årsrammene så de passer terrenget vi har fått tredd under beina våre, for ikke å snakke om smusstillegg for å redde stumpene i overfylte rom.

Våpenhvile i kompetansebransjen

Først står kampen om etterslepet. Jeg er med på den. Der er det nå våpenhvile fram til hovedoppgjøret. I mellomtida går det også an å se på en enhetlig lønnsmessig tilnærming til spisskompetanse i læreryrket, det være seg om den består av altfor mange studiepoeng eller relevant arbeidslivserfaring som gagner opplæringa. På veien ønsker jeg meg økt synliggjøring av Adjunkt 1 og Lektor 1 i lønnsstabellene. Så det skal gå an å få mer lønn, også for kranglefanter.