Skoler jeg gikk på

(Motivet på bildet er «Teddy – Beast of the Hedonic Treadmill» av Fredrik Raddum, Kistefos skulpturpark)

I oppveksten ble jeg flyttet en del rundt på, så det ble noen skoler. Den første var Solberg skole på Dikemark. I starten av første klasse ble vi som hadde skilte foreldre bedt om å rekke opp hånda. Det var den eneste skolen jeg har gått på som hadde mobbering. Jeg rakk ikke opp hånda selv om mine foreldre aldri hadde levd sammen, for de var jo ikke skilt. Jeg tror jeg var heldig sånn, som tok utsagn såpass bokstavelig.

Sønnen til en av legene på Dikemark var to år eldre enn meg. Han havnet ofte i midten av mobberingen. I et friminutt så jeg ham komme ut av den med hull i hodet. Jeg kan fortsatt huske skammen fordi jeg var maktesløs der jeg fra avstand så den store røde blodflekken i det blonde bakhodet hans. Det var ingen voksne der ute.

Inne sto klasseforstander Karin og smilte ved flanellografen og skrev med perfekt skrift på tavla og jeg elsket henne nesten. Ute var det ingen. Oppvekst på 1970-tallet. Det gjaldt bare å styre unna gutta som bodde i rekkehusene uten leger og som kalte legesønnen for brilleslange og det som verre var. Jeg var god på å styre unna.

Da jeg var åtte, flyttet vi til Loddefjord. Jeg begynte på Vadmyra skole, men den var full, så en del av oss ble samlet i en ny klasse, fordi vi skulle begynne på nybygde Haugatun. Det var bare det at den skolen ikke var ferdig ennå, så da fikk vi klasserom i gymsalen på Loddefjord skole. Demografisk praksis. På Vadmyra var det så mange unger at det bare var å være ute. Jeg husker at jeg løy en del, særlig i starten.

Da jeg hadde sluttet å lyve, flyttet vi til Olsvik. Nytt borettslag. Ny klasse. Ny lærer og nytt opprop av det fornavnet jeg hverken ville ha eller brukte. Nytt behov for en landsby.

Nye løgner. Når du skal lyve, er det bekvemt å ha bodd mange steder, for da kunne det ha skjedd så mange ting, andre steder. Løgnen som ikke kan etterprøves er flyttebarnets privilegium og mestring.

«En meget flink og grei elev», ble det gjentatt i barneskolens vurderingsbok. Etter at vi hadde flyttet til Bergen, og bort fra alle besteforeldre, tanter og onkler, ble lærerne spesielt viktige. Derfor noterte jeg nennsomt grammatikkregler og regnestykker. Var musikklæreren interessert i opera, ble jeg det også. Jeg husker bare gode lærere, og det var godt for meg å bli likt av dem. Jeg må ha hentet uhorvelig mye mestring fra de relasjonene.

En dag i fjerde klasse, på Haugatun, ble vi utstyrt med en innføringsbok og læreren vår Knut fortalte med entusiasme at dette var en helt spesiell dag. I denne boka skulle vi skrive ned viktige regler, og utenpå skulle vi skrive navnet vårt og «Norsk grammatikk». Mer skulle det ikke til for å vekke begeistring. Kanskje var det meg, men helst tror jeg at blandingen av Knuts engasjement og presise fagkunnskap, var noe som gjorde det for flere. Til dags dato er det ingen som har lært meg mer om norsk grammatikk enn Knut.

Etter at Knut hadde gjort dette innsalget gjennom glanset skrivebok og bursdagsstemning, kan jeg ikke huske undervisningen som mer fancy enn at han skrev ned regler på tavla, før vi fikk oppgaver der vi trente på reglene i praksis. Jeg var et rettskaffent lite barn, så kanskje var det derfor jeg likte hvordan språket bare falt på plass.

Slik var det ikke da jeg en god del år senere, og tilbake på østlandet, skulle lære fransk. På ungdomsskolen snakket fransklæreren med stor entusiasme om sine reiser til Paris og hvor deilig det var å drikke cafe au lait, men jeg lurte på om hun kunne noe særlig fransk. På videregående gikk det i regler på tavla og oppgaver etterpå, men her manglet det en del på entusiasmen hos en sikkert ellers kunnskapsrik lektor i grå dress. Ingen av disse hadde Knuts uslåelige kombo. Vi kan likevel ikke bare bestemme at alle lærere skal være like gode eller ha det samme repertoaret.

Men dette innlegget handler egentlig bare om hvor viktige lærere kan være. Vi trenger ikke være så viktige for alle, som mine var for et barn som meg. Vi trenger likevel å være i beredskap og ha tida som trengs, så de elevene som trenger å hente mestring fra relasjonen med oss, får lov til det.

Det trenger ikke være så fancy. For meg holdt det å bli likt. Det er ikke noe mindre viktig for eleven som ikke fikser norsk grammatikk.