Årsakene til skolevegring er komplekse, men jeg er sikker på at for en del elever er det ganske uproblematisk at det foregår skolearbeid på skolen. Det som er mer trøblete er det helvetet som er de andre. Det holder at én av de andre er en som styrer de rundt seg med jernhånd, som hopper når den ene sier utesteng. Dette kan skolen ta opp med foresatte til de blir grønne i trynet, men det er langt fra sikkert at denne ene kommer til å reagere noe annerledes på det enn å intensivere plagingen. Heller ikke dette er nytt.
Stikkordsarkiver:foreldre og barn
Relansering av skam i livet
Ikke engang familien er et slikt sted der felles referanserammer eller språk eller skikk eller bruk etableres og næres. Den fellesarenaen som er tilbake, er skolen. Likevel går vi løs på den. Spikker og skaver, så den skal kunne romme det de andre ikke lenger behersker, men likevel passe til hver enkeltindivids boble, og hvis noen lurte: det lar seg ikke gjøre. Det rakner.
Snart er det ti år siden
Som med alt annet, er vi som forvalter brennbart stoff i skolen, avhengige av folka der hjemme. Hvis en ungdom ikke får med seg at kredittkort er dust eller Utøya politisk, andre steder enn på skolen, kan hun komme til å mistro det som blir sagt på skolen. Sånn kan dynamikken være.
Det er nå dette blir viktig på en annen måte. Elevene i dag har ikke like klare minner. Det største ansvaret hviler på hver enkelt av oss, kanskje spesielt oss som har foreldreansvar. Vi som jobber i skolen står selvsagt i andre enden.
Ut av skolen
Hvis foreldre mener at dette må skolen eller noen andre gjøre, da har de abdisert, og hvis skolepolitikere og -eiere fortsetter å tro at det bare er å lesse konsekvensene inn i skolen, kan de slutte å pipe om behov for mer fagkompetanse hos lærerne. Hva skal jeg med en doktorgrad når det er ansvarlige foreldre elevene trenger?
Gammal sur lektor 