Livsmestring meg her

Ikke noe er vel viktigere enn å mestre livet. Nja, kanskje overlevelse er noe viktigere, men ok. Livsmestring er et begrep det er køl umulig å skulle utfordre. For en stund siden ble dette her også et sånt tverrfaglig tema som skal gjennomsyre samtlige fag. På enkelte skoler kan det blant annet bety mer eller mindre banale oppstartsaktiviteter, mindfulness eller noe i den gata.

Når de som prøver å utfordre slikt, som i seg selv ikke trenger å være sludder, men får en del sludrete tilnærminger rundt forbi, ja, da er det fort gjort at utfordreren får klar beskjed om at de har et dårlig elevsyn eller noe i den dur.

Går en inn i den enkelte læreplan og leser hvordan en skal forstå livsmestring i akkurat det faget, er det ikke dumt det som står der. I norskfaget står det for eksempel at livsmestring handler om å kunne uttrykke seg skriftlig og muntlig. I kroppsøving handler det om å fremme et godt selvbilde og bidra til gode helsevalg. Det trengs, det også, for å si det mildt.

Og jeg går god for gangetabellmestring, andre-folk-mestring og ikke minst mestre å lese selv om det er kjedelig. Sånt noe.

Men når livsmestring blir redusert til avspenningsøvelser og tilsvarende praksiser, bør en si ifra. Det er uting som blant annet fører til å individualisere det trøbbelet en kan ha med å mestre livet, også det trøbbelet som så definitivt er forårsaket av andre, som at du står over den bursdagen fordi foreldrene dine ikke har pengene som kunne vært brukt til en gave eller at naturfaglæreren ikke engang husker navnet ditt.

Ja, ikke bare bør en si ifra, det er faktisk påkrevd å protestere høylytt. Og fordi de fleste elever sjelden gjør det når de blir utsatt for misforstått hjelp, er det lærerne eller andre som jobber i skolen som må gjøre det for dem.

Tidligere i sommer publiserte forskere fra fem britiske universiteter et resultat av en åtteårig studie av effekten av øvelser i mindfulness i hundre av landets skoler. Hva fant de? At avspenningsøvelser ikke forbedrer elevers psykiske helse. Elevene kjeder seg mens de holder på og noen ganger resulterer det i økt risiko for mentale helseplager hos de som allerede er utsatt. Imidlertid har opplegget en kortvarig positiv effekt på skolemiljøet og lærerens utbrenthet (gjerne privatisert den også, forresten). Så det.

Studien ble omtalt i Klassekampen 8. august. Her uttaler en fornuftig rektor seg om trykket som skoler opplever fra eksterne som gjerne vil selge ymse pakker, som for eksempel mindfulness for å levere livsmestring. Hun peker også på det åpenbare, som en del glemmer i denne sammenhengen, noen av dem skoleledere, at lærere skal drive med fag og pedagogikk framfor å være helsearbeidere.

Og igjen tenker jeg at det er viktig å peke dit dette kommer fra, nemlig læreplanen som har innarbeidet livsmestring i alle fag, for går man altså inn og leser om dette forstått på fagenes premisser, handler det overhodet ikke om trivialiserende avspenningsøvelser. Det handler om det skole svært lenge har handlet om, nemlig gjøre folk klare for hverdags- og arbeidsliv ute i det vi gjerne kaller samfunnet.

Det som er formulert kan kanskje også sies å være smør på flesk, for det meste står opptil flere andre steder i samme plan, men det er nå så.

Hvis jeg skal komme med en annen banalisering av begrepet, kan jeg si at livsmestring i skolen handler om å nå målet med opplæringa. Dyktige faglærere bidrar til sånt hver dag, også uten å lese seg opp på hva livsmestring skal bety i eget fag (selv om dyktige faglærere selvfølgelig også leser og tar læreplanen på alvor).

Det at et mindretall av barn og unge som svarer på Ungdata oppgir at de ikke har det noe bra i det hele tatt, ja, en kan nok si at de ikke opplever at de mestrer livet, det er både alvorlig og et samfunnsansvar.

Den refererte studien bekrefter vel med all mulig tydelighet at det å kjøre samtlige gjennom en kvern av avspenning og med det risiko for trivialisering og privatisering av alvorlige vansker, faktisk kan gjøre vondt verre, og det mens de som allerede har det greit nok kjeder seg. Snakk om feil bruk av både penger og menneskelige ressurser.

Skolene skal i stedet bruke penga på læring, ikke alskens programmer som gjerne ikke har annen støtte i forskning enn at aktørene selv påstår at de har det. I tillegg skal skolene bruke penga på å ha tilstrekkelig voksentetthet til også å kunne opprettholde gode rutiner for henvisning til behandling, og behandling av helse er det fint at det fortsatt er helsevesenet som får penger til å drive med. God skolestart!