Utenfor mobbering eller vennesirkel

Om sommeren er det en god del unger som har pause fra det helvetet som er de andre.

Jeg har skrevet om det før, det å skifte skole. Solberg, Vadmyra, Loddefjord, Haugatun, Olsvik og Holtan. Det stadig å være ny, gjør noe med antennene. Det er noe med å bli så forbanna påkopla fordi mye skal tolkes for innpass, men samtidig er det som antennene både virker og ikke.

Kanskje kom jeg meg unna mobbing eller isolasjon, men fikk sikkert ikke med meg alt. Jeg husker at noen prøvde seg. I Loddefjord sa noen at jeg snakket feil, for eksempel. Stril, sa de. Jeg spurte hjemme hva stril var, før jeg belærte de som hadde yppet seg med at en østlending ikke kan være stril. Du skjønner hva slags unge jeg var?

Av de skolene, var det Solberg skole, den som fortsatt ligger mest idyllisk til, som var den eneste med mobbering, og det rett utenfor hovedhuset. Jeg var 7-8 år da jeg gikk der og hata den ringen, selv om jeg bare så den utenfra.

Akkurat som jeg hater å høre disse historiene om at noen får bestemme at i dag skal ingen på fest, fordi vi er visst ikke med på at den skal feire bursdagen sin, eller i dag skal du få beskjed, ferdig pynta, om at nei, det er ikke fest for deg i dag likevel, men fint om du kan kjøre. Sånt noe.

Jeg prøver å skrive varsomt om dette, for jeg har ungdom i huset. Det gjør at jeg skal være klar over at jeg kan komme til å generalisere på enda tynnere grunnlag. Men det blir jo til at jeg ser en del på nært hold, også fordi jeg omgås en del andre voksne med ungdom i huset.

Og det er ikke det at jeg tror at det er stort nytt under solen. Vi er som mennesker før oss. Samtidig tror jeg på ungdommen som sier at vi ikke forstår dem. Selv om jeg har vært ung og jobber med ungdom, har jeg ikke forutsetninger til å forstå hvordan det er å være fjorten år akkurat nå. Jeg har mer enn nok med å fatte hvordan det er å være femti. Med det bakteppet skal jeg likevel prøve meg på litt synsing.

For det første har ikke tillagt det vekt når tenåringer er blitt anklaget for å mangle empati, for som lærer treffer jeg hyggelige folk, kall dem gjerne elever. Likevel er det begrensa hva en underviser med usikre antenner får med seg, og utenfor klasserommet ser jeg også at enkelte framstår overveldende ufølsomme.

For det andre er det ikke noe nytt at de fleste ungdommer har det stort sett greit, men også ganske uggent fordi kroppen og hjernen driver turboutvikling og plutselig er det ikke så enkelt som før med venner og familie. Samtidig er det flere som sliter. Og hvis jeg skal tro den klokeste av de helsesykepleierne jeg har hatt med å gjøre, så svarer foruroligende mange av dem når hun spør om de har noen å snakke med der hjemme, at nei, de vil ikke bry dem. De voksne har så mye å gjøre, skal på trening eller jobbe mer eller noe.

For det tredje er flere ungdommer enn før medisinert. Det går i antidepressiva, sovemedisiner, adhd-medikamenter og angstdemping. Dette er et felt jeg har lite greie på, og velger å tro at grunnene er gode, men kan sånt også gjøre noe med evnen til å se andre?

Og så er det selvfølgelighetene, smarttelefonen, at brorparten av befolkningen er blitt en form for middelklasse mens et mindretall er noe helt annet, samtidig som ungdommene som akkurat nå hater og forelsker seg forventes å bli første generasjon på lenge som vil dumpe i status. Der har du presset. De er flere om beinet. Ikke at skolen er blitt så himla mye mer krevende enn den var før. Hjelpe meg, før visste vi ikke engang at vi kunne klage på en kokos lærer.

Årsakene til skolevegring er komplekse, men jeg er sikker på at for en del elever er det ganske uproblematisk at det foregår skolearbeid på skolen. Det som er mer trøblete er de andre. Det holder at én er en som styrer de rundt seg med jernhånd, som hopper når den ene sier utesteng.

Dette kan skolen ta opp med foresatte til de blir grønne i trynet, men det er langt fra sikkert at denne ene kommer til å reagere noe annerledes på det enn å intensivere plagingen. Heller ikke dette er nytt.

Det som er nytt er kanskje at det er flere foresatte som ikke krummer et hår på eget avkoms hode, selv om de framstår både uspiselige og utilnærmelige. Noe annet nytt er kanskje også at flere foresatte hører på ungene sine når de sier at de ikke vil på skolen.

Pluss at enda færre tar ubehagelighetene opp, både fordi det er skambelagt at deres egne ikke får til det sosiale, men mest fordi de er redd for å snitche, som er ordet vi skal slå ned på. Ordet de overveldende ufølsomme bruker hvis det kommer fram at de har vært nettopp det. Om vi ikke slår det ned, legger vi oss under en mafios kultur, og hvis ikke vi voksne klarer å være nettopp voksne i møte med ukultur, blir ungene våre utenfor lenger enn nødvendig.