Hvordan bli en rømmelærer

Jeg er ikke så blåøyd at jeg går rundt og forventer at alle eller folk flest eller hva du kaller de andre, at de skal se alle nyanser i lærerhverdagen med lærerbriller. Jeg veit at det finnes nok av enda mer maktesløse, som jeg av den grunn lever greit med at går bananas i kommentarfelt eller søker tilflukt i gamle dogmer som eviglang lærerferie og at lærere er en gjeng sutrekopper.

Det jeg ikke godtar, men likevel må innfinne meg med, er at altfor mange av de mektige, og derfor presumptivt mer oppegående enn røkla, tillater seg å si akkurat det samme som trollene, selv om de selvfølgelig pakker det inn i mer vellykket retorikk.

Lærerorganisasjonene krisemaksimerer og ødelegger for rekrutteringa, sier de for eksempel. Som om vi er så dust uproffe og har så god tid i klasserommet at det er sånt vi snakker med elever om. Og som om elevene er så dumme at de ikke skjønner at vi er lavt prioritert. De sitter jo i den samme båten.

Lærerne har ikke kontakt med det virkelige liv, kan de også finne på å si. Som om skolen ikke er virkelig. Si det til ungen som ble utestengt den siste uka eller han som har utviklet angstsymptomer på grunn av bråk og utagering innenfor klasserommets fire vegger. Eller kontaktlæreren som kneler i gropa mellom kravet om oppfølging og ressursene til å være noe for de sårbare, som ingen snakker om når det ikke er pandemi eller streik.

Også sier de gjerne at hvis lærerne synes de er så mye mer verdt enn andre viktige folk, kan de jo bare få seg en annen jobb. Som om det skulle løse skolens problemer at folk som samfunnet har finansiert en profesjonsutdanning på skulle stikke fra bransjen. Men ja, det skjer jo det. Jeg representerer selv, med skam å melde, en av rømmelærerne.

Og nei til en eventuelt fordomsfull leser: jeg bytter ikke beite fordi jeg ikke fikser klasserommet. Jeg både fikser og liker det. Opplevelsen av å drukne i et system som kanskje er laget, men ikke rigget for dem jeg jobber med, den er kanskje ikke helt reell, men jeg liker likevel ikke opplevelsen. Og jeg vil bruke utdannelsen min til noe annet enn å levere på oppbevaring og bli utsatt for hersketeknikker når jeg ønsker å bli tatt på alvor som en som ønsker å levere på læreplaner.

Utsagn i den duren er også uttrykk for hersketeknikker som bidrar til å sementere et inntrykk, også i profesjonen, om at dette er noe lærerne rår over selv og derfor, om vi bare argumenterte bedre og klarere, så vil situasjonen endre seg. Men det trylleslaget finnes ikke som kan simsallabimme bort at lærernes status har sunket parallelt med overgangen til det såkalte kunnskapssamfunnet.

Det som er en eskalerende systemsvikt går ikke bort, uansett hvor mye de fleste mektige prøver å redusere og privatisere det til at lærerne er dumme, selvgode og usolidariske.

Det handler også om sprekkene i velferdsstaten. Den skal finansiere for mye med for få skattebetalere (noen av dem betaler ikke engang for seg), og det burde kanskje ikke forundre at såpass få som sitter bedre i det godtar underfinansiering eller dysfunksjon i tjenester de selv mottar, som skole eller helse.

Eller? Skolen har vært relativt skjermet, men allerede går en betydelig andel elever i bynære områder på en i hovedsak offentlig finansiert privat videregående skole. Ungdomsskolen følger i samme spor. Som en annen Kassandra, sier jeg at om du ikke tror meg, så følg med på dette markedet framover.

Hvor går vi herfra? Jeg aner ikke. Lærerorganisasjonene har en vanskelig oppgave der de skal redde statusen til en avmektig profesjon. Tvungen lønnsnemnd gjør det ekstra tydelig at de mangler midlene til å gi makta tilbake og kan bare fortsette å kommunisere at rammevilkår er vel så viktig som lønn. I fjor og i år ble det streiket for lønn og det er gode grunner til det. Vi skal heller ikke så mange årene tilbake for å huske hvor mye sprengstoff som ligger i arbeidstidsavtalen.

Avslutningsvis nøyer jeg med enda en profeti. Følg med framover og spør hver eneste lærer som slutter heretter om hvorfor. De fleste vil svare noe som har med arbeidstid å gjøre. Eller statusfallet som ble ekstra tydelig under pandemien. Eller meningstapet ved å få så mange oppgaver som ikke handler om å være lærer. Eller maktesløsheten. Eller en kombinasjon av det og lønn.

Imens er denne snart to år gamle bloggen blitt en tidskapsel med historier om hvordan en blir en rømmelærer.