Hvis en familie bestemmer at det beste for sitt barns læring og utvikling er at det ikke skal være lekser, skal det fint la seg gjøre uten at et kommunestyre trenger å vedta at alle skolens barn av den grunn ikke skal ha lekser. Å tro at leksefri for alle er veien å gå for sosial utjevning, er alvorlig dust. De foresatte som har tatt seg faen på at unga deres skal gjøre det bra på skolen, kommer til å sørge for at de gjør den jobben som må gjøres, uansett. Det kommer også en god del andre foresatte til å gjøre i større eller mindre grad. Og da står de tilbake som sjelden blir fulgt opp, hverken her eller der. Som vanlig.
Stikkordsarkiver:opplæringsloven
Utenfor mobbering eller vennesirkel
Årsakene til skolevegring er komplekse, men jeg er sikker på at for en del elever er det ganske uproblematisk at det foregår skolearbeid på skolen. Det som er mer trøblete er det helvetet som er de andre. Det holder at én av de andre er en som styrer de rundt seg med jernhånd, som hopper når den ene sier utesteng. Dette kan skolen ta opp med foresatte til de blir grønne i trynet, men det er langt fra sikkert at denne ene kommer til å reagere noe annerledes på det enn å intensivere plagingen. Heller ikke dette er nytt.
Relansering av skam i livet
Ikke engang familien er et slikt sted der felles referanserammer eller språk eller skikk eller bruk etableres og næres. Den fellesarenaen som er tilbake, er skolen. Likevel går vi løs på den. Spikker og skaver, så den skal kunne romme det de andre ikke lenger behersker, men likevel passe til hver enkeltindivids boble, og hvis noen lurte: det lar seg ikke gjøre. Det rakner.
Noen tåler jo ingenting (ikke 9a engang)
Vi skal ikke undervurdere saker på statsforvalteres bord. Men isfjellet under det bordet handler om noe annet enn at det flyr en bråte ondskapsfulle voksne rundt i skolen og bare venter på å få plage elever, selv om bare én sånn er en for mye. Det handler også om læreres rettssikkerhet.
Med lov skal opplæring spoleres
Samfunnskontrakten går ut på at vi gir bort litt frihet for å få samfunnets trygghet i retur. Det er sabla viktig at barn og unge er trygge på skolen, men blir de nødvendigvis trygge av å si at de ikke er det og bli trodd når det er feil? Jeg tror opplæringsloven hadde stått langt mer støtt om den hadde latt være og låse elevene til sin frihet, eller nærmere bestemt subjektivitet, fordi det går på bekostning av den tryggheten samfunnet faktisk kan by på.
Gammal sur lektor 