Relansering av skam i livet

Ikke engang familien er et slikt sted der felles referanserammer eller språk eller skikk eller bruk etableres og næres. Den fellesarenaen som er tilbake, er skolen. Likevel går vi løs på den. Spikker og skaver, så den skal kunne romme det de andre ikke lenger behersker, men likevel passe til hver enkeltindivids boble, og hvis noen lurte: det lar seg ikke gjøre. Det rakner.

Noen tåler jo ingenting (ikke 9a engang)

Vi skal ikke undervurdere saker på statsforvalteres bord. Men isfjellet under det bordet handler om noe annet enn at det flyr en bråte ondskapsfulle voksne rundt i skolen og bare venter på å få plage elever, selv om bare én sånn er en for mye. Det handler også om læreres rettssikkerhet.

Med lov skal opplæring spoleres

Samfunnskontrakten går ut på at vi gir bort litt frihet for å få samfunnets trygghet i retur. Det er sabla viktig at barn og unge er trygge på skolen, men blir de nødvendigvis trygge av å si at de ikke er det og bli trodd når det er feil? Jeg tror opplæringsloven hadde stått langt mer støtt om den hadde latt være og låse elevene til sin frihet, eller nærmere bestemt subjektivitet, fordi det går på bekostning av den tryggheten samfunnet faktisk kan by på.