Velutdannete barbarer

Det er ikke så lenge siden Inge Eidsvåg gjorde meg oppmerksom på at Doris Lessing for ganske lenge siden brukte uttrykket velutdannete barbarer. Jeg må sitere ham og ikke minst henne på det:

«Vi har et fenomen i dag – en person som kan beskrives som en velutdannet barbar, som har gått på skole i 20 eller 25 år, har gjort det glimrende, men ikke lest noe skjønnlitteratur, er historieløs og uvitende om alt utenfor sitt eget fagområde. Problemet er at disse barbarene har ingen idé om hvor uvitende de er. Noen av dem er lærere.»

Det er flere veier fra barbariet enn å lese skjønnlitteratur. Akkurat som at en haug folk i såkalt skriftløse kulturer har vært og er både intelligente og i stand til kompleks problemløsing, men det er ikke det som er poenget til Lessing. Det er uvitenheten utenfor eget fagområde som definerer barbaren.

Det er supert å være spesialist, for all del, men de fleste spesialister jeg har møtt, er ikke velutdannete barbarer. De er bare sabla gode til det de kan best, pluss gode til en hel del annet.

Utsagnet til Lessing fikk meg uansett til å tenke på alle de gangene de jeg delte arbeidsrom med og jeg, på arbeidsplassen jeg har vært lengst, en skole, altså kunnskapsbedrift (nei, jeg liker ikke ordet bedrift om skole, jeg heller, men barbariet bestemmer), alle de gangene det kom noen barbarer på befaring på arbeidsrommet vårt, og hver gang kom det samme upassende spørsmålet, om vi kunne rydde litt?

Ja, det var en grunn til at den setninga ble såpass lang.

Rydde litt?

Jo, kom det beskjed om, ikke direkte, må vite, men via sjefen sjøl, om vi kunne gjøre noe med papirsituasjonen? Det lå nemlig en hel del, både papirer og ikke minst bøker på pultene våre, i tillegg til at hyllene også var ganske fulle av den slags.

Hva sier man egentlig til sånt?

En kan jo selvfølgelig prøve seg på voksenopplæring av typen, jo, det er kjekt med noen gamle og nye tekstsamlinger og læreverk og sånt noe, for vi har blant annet som jobb å bidra til at skoleelever tilegner seg fagrelevante ferdigheter i blant annet lesing og skriving.

Men det gjorde vi ikke. Eller, vi gjorde jo det, men velutdannete barbarer skjønner ikke sånt, så etter hvert holdt vi kjeft. Eller, vi gjorde egentlig ikke det heller, for vi lo ganske hånlig av dem. Noe skal en jo ta seg til når høyt gasjerte skolebyråkrater eller administrativt ansatte eller hva søtten de folka her var, når de legger for dagen at de overhodet ikke skjønner hva skole er.

Alternativet til latteren, er jo gråten. For selv om vi lo, og vi lo, så var bismaken emmen, for den handler jo også om at de her, du veit, de som blir kalt prosjektkoordinatorer eller kvalitetsrådgivere, barbarer som de gjerne er, det er, av alle, dem som kommer unna. Det er sånne det blir lyttet til. Mens de egentlig skulle ha vært kjeppjaget ut av bygget. For de har ingenting på en skole å gjøre.

Det fikk meg også til å tenke på dette uttrykket jeg ble kjent med da jeg jobbet i staten, som kanskje også hadde vokst ut av en tilsvarende oppgitthet som den hos norsklærere som uavlatelig blir bedt om å rydde bort bøkene sine, nemlig dette med å bli forfremmet til sitt eget inkompetansenivå. Du veit, han tidligere avdelingsdirektøren som nå sitter på et bortgjemt kontor med en ørliten portefølje, men heter seniorrådgiver mens han hever direktørlønn.

Han er jo ikke direkte farlig lenger, men før han endte opp som overbetalt døgenikt, var han overbetalt barbar med makt. Det er bare sånne som han som klarer, uten å skjønne hvor mye de saboterer, å forhindre kunnskap å bli formidlet, også i kunnskapsinstitusjoner.

Som når en foreleser ved et amerikansk universitet mister kontrakten sin fordi hun har vist fram en helt legitim illustrasjon av Muhammed fra 1200-tallet. Som Asbjørn Grønstad påpeker i sin omtale av saken i Klassekampen, er ikke problemet hårsåre rettroende som ikke helt har fått med seg lære i egen religion, men et administrativt ledersjikt som «forblinda av nyliberalismens omdømme-fetisjisme, undergrev institusjonens kjerneoppgåve – forvaltninga av den vitskapleg funderte kunnskapen og den frie sirkulasjonen av idear.»

Ryddeguttene til sjefen sjøl, som jeg var inne på, fikk det ikke til. Vi bare hentet inn flere bøker. Og kanskje har vi ikke helt amerikanske tilstander på akkurat dette området ennå, men det kommer piplende, det gjør jo det.

Se på skole. Der er barbarene som vil ha polerte arbeidspulter uten spor av at arbeid pågår i full gang. Digitalisering, sier de skingrende hver gang vi andre prøver å si dannelse eller konsentrasjon eller lesing eller noe.

Se på sykehus. Der er det visst bare sykepleiere som har kompetanse til å servere en stakkar ei brødskive, så den skiva må han vente på, for sykepleieren har mer enn nok med å veilede turnuslegen, som egentlig ikke har tid til å bli veiledet, for hun ligger noe så inderlig bakpå med alle rapportene som skal oppover i barbariet.

Se på hva du vil. Velferdsstaten kneler under barbarene, noen av dem også velutdannete.