Lære eller være på skolen?

Det sitter en stipendiat i Trondheim og teller oss. Det er et sabla viktig arbeid hun gjør, Elise Farstad Djupedal, for det har blant annet ført til at hun har funnet et helt ekstra skoleår. Jeg snakker ikke om det året som ble innført etter at 6-åringene ble pisket inn i skolen med gulroten at det skulle bli lek og moro. Hun har funnet et helt skoleår som etter PISA-sjokket er smurt ujevnt utover grunnskolen.

Og fordi det for det meste ble smurt utover etter nevnte sjokk, er det også smurt ujevnt utover fagene. Det er blitt mye norsk- og mattetimer, for å si det sånn.

I tillegg veit vi at praktiske fag i den samme perioden er blitt mindre praktiske. At skoler kunne finne på å få unga til å tegne maten når de egentlig skulle lage den eller sløyden ble å montere sammen noen ferdige emner. Da trenger en ikke lure på hvorfor en del av elevene som starter på yrkesfaglige studieprogram ikke kan plukke fram en skiftenøkkel fra en haug med verktøy.

Vi sitter på fasiten til 6-åringene. Det ble ikke lek og moro. PISA sitter med fasiten på det andre ekstraåret. Det ble ikke bedre matematikk- eller leseferdigheter av alle de nye timene. Det vi ikke helt veit ennå, men som noen steder siver ut og andre steder syder over, er hva det gjør med elevene å måtte være mer på skolen enn før.

Noen sitter fortsatt pent og stille, men flere bråker og sloss, og de som ikke gjør det, vegrer mer. De fleste som ikke jobber i skolen, skjønner ikke helt, for de tror klasserommet er som da de var i et sånt selv. Det klasserommet finnes ikke lenger. Det er jo nettopp det Djupedal har funnet.

Være er et stikkord. Elevene må være på skolen. Ikke lære. De lærer jo, mange, men når de ikke lærer mer av å være her mer, hvorfor må de være her mer da?

Og før jeg durer videre, kan det være greit å nevne at de ekstra timene i grunnskolen i all hovedsak er lagt til på småtrinnet. Der de yngste ungene går. En tiåring av i dag har gått to år lenger på skolen, og da en langt mer teoretisk en, enn jeg i min tid gjorde.

Likevel er det fortsatt, som det var den gangen, en god del elever som i liten grad er funksjonelle lesere når de begynner på ungdomsskolen. Ei heller når de tre år seinere begynner på videregående.

Jeg kjenner en del av dem fra mitt eget årskull, og de har ikke mye godt å si om det å skulle sitte stille og kjenne på det de kjente på i alle de åra. Som lærer har jeg også truffet en del av dem, bare at de jeg har truffet altså har sittet enda flere timer mens de har kjent på det de har kjent på. Det er ikke pent, det der.

Både pandemien og den siste lærerstreiken fortalte oss med all mulig tydelighet at det er noe annet som er skjedd siden de yngste elevene ble belemret med langt flere skoletimer. Sterke opinionskrefter, med blant annet barneombud og journalister i flere riksmedier i spissen, sier svært tydelig fra at lærere har å være på skolen. Det er fordi unga har å være på skolen. Vi har vært villige til å neglisjere ganske sentrale rettigheter for lærerne som yrkesgruppe av nettopp denne grunnen.

Hva har skjedd med oss? For selv om noen synes å tro det, er det jo ikke farlig for de aller fleste å være hjemme med sine foresatte. Og selv om enkelte kan finne et fristed på skolen, så er det pinadø mange som liker seg enda dårligere her enn hjemme.

Og det å få FHI til å påstå at 20% av en streikerammet elevpopulasjon skulle få forverret sin psykiske helse av streik, står ikke til troende. Særlig ikke når de ikke problematiserer at spesialisthelsetjenesten stadig lar de samme folka stå for lenge i kø, bli skrevet ut før de er blitt det spøtt bedre eller rett og slett nekte å snakke med dem. Nei, de får komme seg på skolen, det nye universalmiddelet.

Det å peke på hva som har skjedd med oss, kan åpne for en form for verdikonservatisme jeg ikke står for, men jeg peker likevel. Det som har skjedd er at alle foreldrene jobber, og selv om det fortsatt finnes for mye ufrivillig deltidsarbeid, jobber de for mye, mange av de som jobber. Dette er arbeidslinja. Vi vil ha det sånn. Vi vil også at kvinner hører hjemme i arbeidslivet. Vi vil ha velstanden og skattepengene og likestillinga det gir.

Men det er litt for mange unger som betaler en høy pris for alt det vi vil ha. De ungene skal også ut å leve voksenliv som helst skal være ganske brukbare for både dem selv og samfunnet.

Det blir spennende å følge med på hvordan skolepolitikerne svarer ut det som ikke er siste ord fra Elise Farstad Djupedal. Jeg tror dessverre ingen kommer til å tørre å demontere alle de ekstra norsk- og mattetimene fra timeplanene til de yngste elevene.

Selv om sekstimersdagen kunne leid mange voksne ut av hamsterhjulet, så de slapp å måtte dra fra unga på kveldstid også, for å få hjelp av en yogalærer til å puste noe mer med magen, tror jeg dessverre ikke den kommer heller. Men vi tåler ikke flere voldelige, vegrere og tapere nå, hverken i skolen eller samfunnet. Vi gjør ikke det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: