Vinne eller bremse teknofesten?

I ungdoms- og tidlig voksenliv var jeg en av dem som kunne finne på å vinne festen. Kanskje er det derfor jeg er blitt festbrems på eldre dager. Når jeg blir bedt, pleier jeg å si at det ikke er jeg som har et forklaringsproblem fordi jeg står over. Noen fordeler må det også være med å ha passert femti.

Likevel vil de som insisterer på fest stadig ha det til at det er de som er de kule. Den siste nyhetssaken om KI i skolen er en ypperlig illustrasjon på akkurat det. Her har Kunnskapsministeren ilet ut til en framoverlent skole for å vise sin begeistring fordi nevnte skole tråkket litt i salaten i forrige uke, da de bestemte at en oppgave skrevet av en chatbot skulle få 5, også etter at de fikk vite at det var maskinen sin oppgave.

– Vi må omfavne denne teknologien, sa ministeren.

Jeg lever fint med at eleven kaller lærerne som kommer til å ta denne teknologien i bruk for de kule, men at ministeren etter å si at hun forstår bekymringen til mange lærere, sier at:

«Det er ikke sånn at dette går over om du fornekter det», er en merkelig måte å omtale bekymring på. Det bidrar til en polarisering av debatten om teknologi i skolen som jeg virkelig trodde at vi var ferdige med nå.

Til denne hektiske optimismen, må det være greit å si hold an litt. Skolen jeg kommer fra har allerede lagt ned forbud mot akkurat denne boten. Det er i tråd med skoleeiers tolkning av GDPR-regler, som alle vi som jobber med opplæring er fordømt nødt til å forholde oss til.

Meg bekjent er det ingen andre land som har en minister som sier kjør på her, men hvis vår vil insistere, må hun nesten kjøre ut en klargjøring fra departementet sitt, ikke sitte sånn i VG. Vi kan ikke ha det sånn at elevene fra Horten skal ut å konkurrere med robot-vitnemål fra Elvebakken.

Det å holde på sånn, kan føre til en undergraving av ett av skolens mandat som er viktigere enn å ha kule lærere: nemlig å støtte elevers kritiske bevissthet her og nå.

Hvorfor er det viktig? Fordi elever som utvikler kritisk bevissthet til både kilder og verktøy, vil kunne møte enhver nyhet i framtida med nettopp denne kritiske bevisstheten. Hvorfor undergraving? Jo, elever som ser voksne folk møte for eksempel læreres skepsis (kritiske bevissthet?) på denne måten, skjønner at her lønner det seg å være et ja-menneske.

– Ikke vær så kjedelig, da!

De samme ungdommene møter også sånne hersketeknikker hvis de tør å si nei til fest. Utsagn som gir opplevelsen av å ha et forklaringsproblem. Sånt fører også til at folk som meg føler på å innlede en tekst som denne med hvor åpen jeg egentlig også er. I håp om å få herskeren til å gidde å høre på ei lita reservasjon eller to. Jeg gjør ikke det nå. Jeg har nemlig ei lita reservasjon eller to. Ferdig snakka.

Hva er det Kunnskapsministeren vil at vi skal omfavne? Jo, en splitter ny, markedsdrevet og akkurat nå gratis robot. En sånn superfin sak som etter hvert pleier å bli enten reklameinfisert eller får ulike prisnivå. Hvorfor spør ikke ministeren seg selv eller rådgiverne sine om hvorfor den er gratis?

Det er jo ingen tjeneste til skolen? Det er jo vi som i disse dager propper den full med spørsmål og korrigeringer som i praksis også er en hel drøss med gratistjenester til de som eier denne maskinen. Akkurat som vi i årevis har foret sosiale medier med informasjonen og atferden vår.

Når lærer vi? Når blir vi mer digitalt modne? Det må bli snart nå.

Det er også en del som tyder på at vi snart er der, i en mer kritisk bevisst framtid. Og det rare er at det er en del utredningsarbeid under nettopp Kunnskapsministerens bord som får meg til å tro det. Det er allerede kommet en delrapport fra Læringsanalyseutvalget. Det i sin tur er blant annet et resultat av Opplæringslovutvalgets arbeid. Her ble det påpekt at dagens situasjon ikke er sentrert rundt elevens beste, men framstår «snarere som uoversiktlig og markedsdrevet.» Personvernkommisjonen er også i siget.

Som forelder forventer jeg at skolen forholder seg mer til denne framtida enn den Kunnskapsministeren ser ut til å sitte fast i. Jeg forventer nemlig at skolen forvalter personvernet til elevene og ikke hiver dem inn gapet til lite transparent teknologi. Det er helt avgjørende for at jeg skal ha tillit til skolen. Jeg tror det krever at sjefen på toppen er mer edruelig enn jeg var tilbake på nittitallet.