Myter og babbel om digitalisering i skolen

Myte nummer 1: dagens elever er mer digitalt kompetente enn gårsdagens, for ikke å snakke om voksne.

Nei, det går ikke an å generalisere aldergrupper på den måten. Det er grenseløst naivt å tro at folk, bare fordi de alltid har levd med digital teknologi i umiddelbar nærhet, behersker den. Det er urovekkende mange elever som er sinnsykt gode på å bruke et hav av skoletida på utenomfaglig aktivitet, og som mangler digital folkeskikk, sikkerhetsrutiner og bevissthet om hvor det blir av notater og oppgaver som de har jobbet med. For å nevne noe.

Og vet du hva? Andelen elever som er på et lavt digitalt mestringsnivå er minst like stor som andelen elever som er på et lavt mestringsnivå i lesing. Det er også ofte de samme elevene. Skolen har plikt til å by dem mer enn vi for øyeblikket gjør.

Myte nummer 2: elever må lese og jobbe med skolearbeid så mye som mulig på skjerm for å bli forberedt på arbeidslivet.

Nei, ikke veldig. Det er viktig å forberede elever på livet etter skolen, men skolens mandat er også opplæring. Elever leser og jobber i et digitalt grensesnitt så mye av skoletida at det som er viktig, er å legge mer til rette for analog lesing, særlig av lange og vanskelige tekster. Dette handler både om å berge konsentrasjon og leseforståelse.

Lesekompetansen har lenge vært under press. PISA-undersøkelser viser at elevers negative forhold til lesing går nedover og det i størst grad i land der teknologien er mest avansert og tilgjengelig i skolen, altså blant annet Norge.

I fjor publiserte en gruppe finske forskere resultater fra et studium der de søkte å forklare hvorfor finske elever har gjort det dårligere på samtlige PISA-prøver i seinere år. Når de sammenholdt resultatene med grad av digitalisert undervisning og elevenes selvrapporterte digitale ferdigheter, fant de dårligere skår blant dem som jobbet mest digitalt på skolen og enda dårligere om de opplevde seg digitalt kompetente.

Den innsikten betyr ikke at vi skal kutte ut digitalisert undervisning, men krever et langt mer bevisst forhold til når den er hensiktsmessig.

Myte nummer 3: lærere som problematiserer digitale lære- og hjelpemidler er bakstreverske og/eller mangler tillit til elevene.

Nei og atter nei. Det å være bekymret, betyr ikke å ville forhindre fortsatt bruk av stadig mer sofistikert teknologi i skolen, men vi må snakke mer om hvordan og ikke minst når vi bruker den. De er ikke få de forskerne som har funnet at den utenomfaglige bruken følger i kjølvannet av digital jobbing, særlig når elevene blir overlatt til seg selv, en tendens som også ser ut til å bli forsterket av digitalisering. Som om ikke poenget med å gå på skolen er å lære og sosialisere med andre.

Myte nummer 4: Skolene finner gode løsninger på digitale hjelpemidler som ikke er tillatt i prøvesituasjoner.

Nei, Utdanningsdirektoratet, selv om dette er mantraet deres når dere blir spurt om hvordan vi skal beholde tilliten til karakterene vi setter, er det ikke riktig.

Det er ikke nok å SI at det ikke er tillatt å bruke program som oversetter fra bokmål til fransk eller nynorsk kjappere enn en geriatrisk eksamensvakt klarer å snu seg.

Det er heller ikke nok å si at hver enkelt skole skal finne løsninger, når vi ser hodeløse tilnærminger, som for eksempel rektoren på Elvebakken som foreløpig synes det er ok å få en skriverobot til å hoste opp relevant fagstoff, bare eleven (eller roboten?) skriver ei lita refleksjon om det etterpå, som vi kunne lese om i VG.

Og ikke nok med det, skolen fastholdt at eleven skulle få beholde den 5’ern hun urettmessig hadde fått på oppgaven, noe det også var eleven som hadde gjort dem oppmerksom på, fordi «dette er en oppgave eleven ville løst like godt uten hjelpemidler».

Hvor begynner man i møte med sånne rektorer? Og hva blir resultatet? Jo, det må jo nesten bli at andre rektorer, uavhengig av hva de måtte mene om saken, får bøye seg så langt framover de bare kan, så hvem som vil kan valse over dem.

Men det går jo ikke. I matematikkfaget har en foreløpig fått gehør for behovet for at elevene viser noe av kompetansen sin uten hjelpemidler. Vi må nok dit i flere fag. I akademia har en i årevis kombinert eksamener med og uten hjelpemidler. Her har også flere stemmer nå tatt til orde for at en konsekvens av stadig bedre roboter, kan bli flere eksamener med penn og papir. Dette er ikke bakstreversk, men naturlig hvis en vil beholde tillit til karakterene. Den tilliten er et myndighetsansvar.

Myte nummer 5: Elevene kan vise kompetansen sin på andre måter enn skriftlig.

Joa, det kan de til en viss grad. Men akkurat nå deler de fleste som jobber med læring en overbevisning om at det også er mye god tenkning og læring knytta til det å produsere skriftlig tekst. Og inntil videre står det i læreplanen at en god del av elevenes kompetanse skal vises nettopp skriftlig. En viser ikke skrivekompetanse muntlig. Vi kan heller ikke bruke knapp tid til skrivevurderingsarbeid til å leke juksepoliti.

Myte nummer 6: Det finnes ikke flere myter om digitalisering i skolen.

Jo, det gjør det, og det burde bekymre flere enn meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: