Kunstig intelligens og menneskelig uførhet

Selv om det er mørketid og hjernen er som sirup i timer etter at klokka har ringt, og noen ganger resten av dagen, hender det at jeg får med meg nyheter. Trolig fordi jeg kjører til og fra jobb om vinteren, og inni bilen er det radio med nyheter.

To nyheter sitter jeg igjen med etter uka som gikk. Den første er at antallet unge uføre er doblet de siste ti åra. Den økte før den tid også, men det er ikke lenger noen nyhet, for nå er de uføre blitt enda flere og ingen veit visst hvordan de skal stagge den utviklinga, altså bidra til flere føre.

Den andre nyheten er den om at lederen i Landslaget for norskundervisning (LNU) fikk taletid på NRK om at kunstig intelligens nå skriver så gode tekster at vi som driver med opplæring må begynne å snakke om det og stortingspolitikerne ta stilling til det. Siv Sørås Valand sa blant annet at dette kan true skrivekompetansen til den oppvoksende slekt. Du veit, den delen av slekta som nå har det med å bli oftere uføre.

Fjorårets diskusjoner om Apertium var bare forsmaken på hva vi har i vente. Nå er det ikke bare kompetanse i fremmedspråk og nynorsk som er meningsløs å vurdere skriftlig så lenge elever har hatt anledning til å kjøre teksten sin gjennom et program (og det har de stort sett). Nå står all vurdering av skriftlig kompetanse for fall, og selv om langt fra alle er juksepaver, er det nok juksepaver til å undergrave vurderingssystemet.

I akademia tar flere stemmer til orde for hvilke muligheter dette gir, men også at de ser for seg flere eksamener med penn og papir. Hvem så den komme, at penn og papir skulle bli en del av samtalen om et framtidsretta vurderingssystem? Eller er kanskje KI begynnelsen på slutten for karaktergradering av opplæring. Uansett må vi diskutere alternativene.

Vi må ikke bare snakke om det for å lande løsninger som kan bidra til at folk fortsatt kan skrive i detta landet. Joda, mye kompetanse som i dag blir vurdert skriftlig, kan bli vurdert muntlig. Men ikke skrivekompetanse. Skrivekompetanse handler ikke bare om å tilegne seg evnen til å kommunisere på egne vegne skriftlig, men kan også henge sammen med det å tilegne seg kompetanse i det hele tatt.

Som norsklærer erfarer jeg at de aller fleste opplever skriving som noe av det vanskeligste de kan bli utsatt for på skolen. De som er villige til å stå i det ubehaget, blir i stand til mye. Det er ikke disse jeg er redd for. Det er ikke dem denne teknologien kan hjelpe, for de skriver (foreløpig) bedre enn maskinene. Jeg er redd for dem som av ymse grunner ikke lærer like lett. Mange av dem skriver mindre tilgjengelig enn maskinene.

Jeg skriver dette etter å ha gått i dialog med en av bot’ene som er der ute. Jeg har da sett at den skriver med færre feil enn de fleste mennesker. Når jeg utfordrer den på å gi tolkninger av kjente verk, hoster den opp middels gode generaliseringer. Akkurat på det området er Google langt bedre, for der tas vi også direkte til relevante kilder.

Når verkene er mindre kjente, står maskinen foreløpig fast, men den ber meg si noe om innholdet, og når jeg da gir den et par setninger, kverner den igjen ut overordna, men akk så relevante analyser.

Det som imponerte meg mest, var når jeg limte inn dikt i fulltekst som jeg ba den tolke. Selv da jeg pusset den løs på arkaisk nynorsk («Til eit Astrup-bilete» av Olav H. Hauge), produserte den en relevant tolkning basert på teksteksempler, dog uten bruk av fagbegreper. Og da jeg ga den avslutningsdiktet i en sonettekrans av Karin Haugane, så ga den adekvate tolkninger av ganske heftige språklige bilder, tolkninger som jeg vil tro går utenpå de aller fleste.

Den skriver ikke veldig utdypet, men det finnes det andre maskiner som kan gjøre. Dessuten kommer den raskt til å bli flinkere. Bare det at en drøss folk i tillegg til meg har matet den med oppgaver, fører til at den er mye smartere nå enn den var for en uke siden. Jeg mener at dette kan åpne for mye spennende undervisning, men ikke uten reservasjoner.

Hva har økningen av unge uføre med dette å gjøre? Det at hvis politikere mener at de ikke bare vil bremse, men snu utviklinga her, må de blant annet svare ut hvordan skolen blir rigget for å sikre at elever fortsatt tilegner seg blant annet skrivekompetanse mens de går på skolen. For selv om det blir færre arbeidsplasser i åra framover fordi flere maskiner tar over, er det verken folkehelse eller demokrati i å tillate at en større andel av befolkninga i tillegg til å stå utenfor arbeidslivet blir stående utenfor skriftspråket.

Det er blant annet derfor LNU, helt betimelig, har sendt brev til Stortinget og vi er mange som forventer at svaret både kommer og det raskt.