Fritt for ikke å være norsklærer

Alle faglærere jobber med skolens viktigste fag. Jeg også. I tillegg er norskfaget det faget jeg liker best å jobbe med.

Og før jeg blir helt gladkristen, kan jeg legge til at det er norskfaget som helt definitivt er det mest arbeidskrevende, om ikke for samtlige elever, så for norsklærere.

Det faget finnes ikke i skolen som skal levere flere timer enn nettopp norsk. Det faget finnes heller ikke som til slutt skal levere flere karakterer. Tre standpunktkarakterer og inntil tre eksamener. Tre eller fire skriftlige karakterer på de samme læreplanmålene. Også elevene som fordyper seg i for eksempel matematikk, må finne seg i det kontraproduktive faktum.

Summen av så mange timer og vurderinger kan gjøre både norsklæreren og eleven ganske matt. Ikke rart de fleste elevene er lei lenge før de går ut av videregående. Og da mener jeg lenge før.

Også veit jeg ikke helt hvor jeg skal begynne når jeg skal gjøre norskfaget til et problem, for jeg mener jo ikke at faget er det, men at det har et problem. Kanskje flere.

Det mest åpenbare er at de fleste elever ikke liker norskfaget. Kanskje har lærere på andre trinn andre erfaringer, men min handler i all hovedsak om å følge elever gjennom videregående, der de fleste kommer med en negativ innstilling. Den kan selvfølgelig beveges, men det blir sjelden favorittfaget. Det kan bli fine timer likevel.

Det er ikke uvanlig at fag som krever mye konsentrasjon og utvikling blir ganske bånn for mange som ikke fikser eller orker det der med konsentrasjon, tunge tak eller spøkelser i læringsgropa.

Jeg veit ikke om det er derfor Lied-utvalget foreslo å droppe de vanskelige historiske emnene. Det kan nemlig ligge an til at elevene får slippe å lese klassikere og måtte ta stilling til at språket de snakker har en historie.

Kanskje kommer tida der vi kun konsentrerer oss om redskapsfaget norsk. Lesing, skriving og muntlighet. Etos patos og logos. Samtid og kritisk kildevurdering. Viktig det, men hva om vi også kan ha godt av å opprettholde kontakt med kulturen som ikke bare er her og nå?

Ikke blir det stort enklere uten, heller. Lesing og skriving er fortsatt blant de relativt tungt tilgjengelige ferdighetene vi jobber med, særlig når det skal leses og skrives i langdrag, så faget kommer nok ikke til å slutte å være vanskelig.

Og hvorfor skal det nå det?

Men okei. At de fleste elever etter hvert blir luta lei av norsk, kan nok de fleste dyktige faglærere stå av, særlig om vi snart kan få slippe å sette to ulike skriftlige karakterer på bortimot den samme kompetansen. Verre er det at slitasjen på faget forplanter seg til lærerutdanningene (jeg kan ta feil i at det er derfor Lied-utvalget foreslo å kutte timer). Der det går an å velge, velger mange bort norsk. Få grunnskolelærerstudenter fordyper seg i det og de fleste lektorstudenter vil fordype seg i noe annet.

Det er ikke bærekraftig, som det heter på dust. Det er jo dette faget som trenger flest timer, ergo flere lærere. De skal helst være motiverte også.

Likevel har jeg fortsatt ikke berørt norskfagets mest akutte problem. Det er kombinasjonen av digitale hjelpemidler som gir anledning til å hoppe bukk over de tunge faglige takene, utdanningsmyndigheter som ikke tar akkurat det på alvor og skolepolitikere uten vilje til å betale for den voksentettheten som kan løse kombinasjonen av de to.

Æøå, men vi har ikke råd til flere voksne i skolen, for det er eldrebølge nå, og vi har ikke råd til den heller, og forresten, om vi hadde hatt råd, er det uansett ikke voksne tilgjengelig som gidder å gå inn i klasserommet. De får bedre betalt eller bedre betingelser andre steder.

Ja, og da er det så enkelt at skolepolitikerne i det minste må ta ansvar. Når de har tatt ansvarlige beslutninger, må også de stå såpass i det at de holder byråkratene til ansvar. Det er de som skal holde de hodeløse hønsa av noen skoleeiere i øra, sånn at de slutter, og da mener jeg slutter, med for eksempel å bryte Opplæringsloven daglig.

Ett eksempel på det, før jeg tar helg: I læreplanen for norsk står det at mål etter 4. klasse blant annet er at elevene skal «skrive tekster med funksjonell håndskrift og med tastatur». Læreplanen er forskrift til lov. At ikke alle elever når målet, er ikke et lovbrudd, men at skoleeiere tar beslutninger som torpederer elevenes mulighet til å få det til, er det. Barneskoler som bruker brett uten tastatur som verktøy, er nok i den kategorien.

Selv om det er litt mange som sier fritt for ikke å være norsklærer om dagen, er ikke løsninga å kutte i norsktimene for å holde varmen. Blir det mindre lesing og skriving nå, heter det brød og sirkus.