Språk, kolonialisme og sensur er makt

Etter den siste ukas nyheter, har jeg spørsmål.

Skal vi gjemme bort kolonialismen vår? Eller ord?

Jeg kunne ha lagt til etterlysninga av en potent motvekt til det dillet som tyter ut fra de influenserne som tjener penger på å påvirke, men dill og ræl og bedøvelse i form av merkeklær eller pulver er også kommet for å bli, som folk gjerne sier for å stilne kritisk bevissthet.

Kolonialisme først. Alle veit nå at Christian Krohgs bilde av Leiv Eiriksson ikke er kolonialistisk. Når en snurt direktør nå henger det opp igjen, i første omgang i fire uker, var det sparket jeg trengte for endelig å få sett dette Nasjonalmuséet.

Jeg har fulgt debatten om hvilke bilder og ikke som nå henger hvor. Direktrisene står imot kunnskapsrike herrer. Jeg har ikke kunstfaglig bakgrunn, men synes det er interessant å registrere at det ikke bare er på mitt eget felt at historiske perspektiver taper terreng, og at det kan være både dårlige og gode grunner til det.

Christian Krohg var først og fremst maler, så selv om jeg mener at vi fint kan avkanonisere ham i litteraturfaget, er det kanskje ikke overførbart til kunsten. Albertine var i sin tid en viktig tendensroman, og den er fortsatt interessant som fenomen, fordi den ble forbudt, men jeg ser liten grunn til å bruke tid på å lese den i klasserommet. Der leser jeg heller norske romaner fra 1800-tallet som fortsatt kan skape engasjement, for eksempel av Amalie Skram.

Her kommer jeg på at Georg Brandes, som vi tillegger så stor vekt fordi han rakket ned på norsk litteratur, umulig kan ha lest Camilla Collett. Da ville han ha skjønt at det allerede fantes levende, problemorientert litteratur i Norge og at han slapp å etterlyse det.

Ja, dyktige kvinnelige forfattere ble fortrengt til fordel for mer middelmådige mannlige. Jeg tviler ikke på at en del av valgene som i sin tid ble tatt av kuratorer i det gamle Nasjonalgalleriet, ble basert på tilsvarende holdninger, så en viss tillit har jeg til nevnte direktriser, men jeg skulle ønske de kunne gjøre meg litt mer sikker ved at de klarte å snakke bedre for seg.

Selv om heller ikke Leiv Eiriksson oppdaget Amerika, skal vi stille ut kolonialismen vår. Kun gjennom åpenhet og historisk bevissthet kan vi unngå å gå i gamle feller.

Vi bruker for eksempel for liten tid, også i språkfaget norsk, på det som var (og til dels fortsatt er?) en kolonisering av samer og andre nasjonale minoriteter i Norge. Å tro at vi yter disse gruppene rettferdighet gjennom å spise reinkjøtt eller drive annen eksotiserende praksis på samefolkets dag, er i beste fall overflatisk.

Nei, la oss heller lese hva myndighetspersoner skreiv om disse minoritetene på 1800- og 1900-tallet. Ad fontes! Eller hva med å utforske sittende regjerings neglisjering av både samers rettigheter og Høyesteretts legitime maktutøvelse? Min erfaring er at sånt engasjerer langt mer enn å tegne samiske flagg. Still elendigheten ut. Ikke vær redd for ord eller virkelighet.

Bildet som ble hengt opp igjen og den tankeløse forvaltninga av språket til Roald Dahl, henger sammen. Begge sakene handler om å stue bort historie og forskjellighet (noe regjeringas urfolkspolitikk også gjør). Å skrive om forfatteres tekster, eller nekte å forholde oss til dem, er en form for revisjonisme som også legger til rette for kunnskapsløs ensretting. Det har vi nok av.

Heldigvis driver Ingvar Ambjørnsen i disse dager og svinebinder både forlag og familiemedlemmer til aldri å endre ett eneste ord i bøkene hans. Og saken at ingen lenger skal være feite i bøkene til Roald Dahl, har gjort Ambjørnsen så forferdet at han har gjort noe i egne øyne uhørt, nemlig snakket med journalister, nettopp for å oppfordre andre forfattere til å passe på at sånt ikke skjer med deres bøker. Det er viktig. Hvis noen slutter å kalle Hvite niggere for nettopp det, stenger vi for samtalen om hvorfor.

Hvis Munch hadde levd i dag, hadde han kanskje kalt ett av bildene sine «Fyr med grønt skjerf», men han levde da han levde, og tittelen han ga bildet, kan åpne for samtaler om den tida. Akkurat som de hårreisende holdningene til slaver i gammel amerikansk barnelitteratur kan gjøre det.

Over til noe ikke helt annet, for jeg klarer ikke helt å la pulverheksene ligge. Jeg har også lest rosabloggere i norsktimene. Ikke fordi de holder høyere kvalitet enn Christian Krohg, akkurat, men fordi vi skal lese variert. Og ikke minst fordi vi skal snakke om merkevarebygging og produktplassering, og hva slags holdninger og verdier som kommer til uttrykk mellom eller på linjene. De tradisjonelle reklameplakatene er ikke det elever av i dag møter i sine fritidstekster.

Jeg er forresten også grundig lei av at kritisk tilnærming til tekst har det med å bli redusert til skjematiske analyser av hvor flinke avsendere har vært til å bruke appellformer til å støtte den agendaen som de later som de har. Det må vi slutte med å la oppegående elever komme unna med.

En kommersiell annonsør har en kommersiell agenda, selv om annonsen gir inntrykk av at denne ønsker å være grei og informere oss om for eksempel bærekraft. Elever er ikke dumme. Krever vi kritisk tilnærming til den egentlige agendaen, så viser de oss at de kan det også.

Og spør vi dem, synes også de fleste elever at pressen har brukt altfor mye spalteplass på pulverheksene. Kanskje er det den nye tittelen på Roald Dahls klassiker. Pulverheksene. Så kan den bli litt plastisk fantastisk, den også. Det holder som kjent ikke at noe bare er fantastisk.