Forskjeller i menneskebransjen

Jeg bor i en kommune som skårer lavt på den der indeksen som heter levekår. Du veit, den som måler hvor mange sosialklienter, hvor lav eller høy lønn, hvor mange resepter, kanskje tar de også med pensjonister når de teller og måler. Den der. Som det forresten kan se ut til at SSB ikke har fått midler til å måle siden 2008.

Det er altså en del flere levekårsutfordringer her enn de fleste andre steder. I likhet med andre kommuner og bydeler, særlig i Sørøst-Norge, østkanten i Oslo og Nord-Norge.

Ser en på hvordan elevene leser, som vi jo veit er et sentralt mål for læring, da er det sånn at elevene i vår kommune ligger et godt stykke under landsgjennomsnittet. Dette er også en kommune som er blant dem i landet som bruker minst per elev på skole. Det skyldes nok ikke vond vilje hos lokalpolitikere eller befolkning. Det er bare sånn at kommunen er fattig, blant annet på grunn av lav skatteinngang fordi, ja, sosioøkonomien ikke er all verdens.

Hva skal vi egentlig med de målingene her hvis vi ikke skal gjøre noe med det?

Det er store forskjeller mellom kommuner og fylker i Norge når det kommer til økonomi. Det vil si hvor mye de har å rutte med til offentlige tjenester, som betyr tjenester til deg og meg, både til hverdags og når det kniper. Kanskje har vi en unge som trenger skoleplass. Kanskje har vi en svigerfar som er blitt dement. Det koster en del, både menneskelig sett og av den kommunen som makter eller ikke, noe som også er ganske avhengig av økonomien i akkurat den kommunen.

Det er derfor vi betaler skatten vår med glede, for vi veit hvor mye det hadde kostet oss å ha unger eller dårlig helse om vi hadde bodd i mindre demokratiske land enn vårt. Ja, jeg kaller det demokratisk det å holde seg med en velferdsstat, jeg gjør det.

Poenget er like forbanna at det er forskjell. Og de tjenestene som er overlatt til kommunene er ofte prisgitt deres økonomi. Også jeg skjønner at det ikke nødvendigvis er likhetstegn mellom kjip økonomi og ditto tjenester, men velger å tro at penger er et bedre utgangspunkt enn mangel på det, særlig når en har ekstra mye å bale med når det kommer til levekår og resultater på nasjonale prøver.

Akkurat som folk har det med å stimle sammen med folk som er som dem sjøl, eller flytte til den kommunen som ikke har inndratt barnetrygden til sosialklientene sine, så er det vanskeligere å gi tjenester, som skole, til folk som for eksempel har så inderlig nok med sine få kvadratmeter og nærstående i krise. Ikke at det er de som skårer lavt på indeksene som er problemet. De har nok fra før.

Men systemsvikt i den delen av offentlig forvaltning som handler om førstelinje, handler også om at menneskebransjen eter mennesker til frokost, middags og kvelds og alle veit at lunsjen ikke akkurat er gratis.

Det kan være lurt å pelle seg ut av menneskebransjen hvis Norgenasjonen skal fortsette å tyne den såpass at tilstrekkelig mange høyere på indeksen vil komme til å ville flytte enda nærmere hverandre. Eller betale for noe annet, noe noen kaller bedre tjenester. Bedre fordi det er enklere å levere til de få enn de fleste.

Opplæring er for eksempel enklere å drive med når klassen er mer homogen. La oss si at andelen av unger med foresatte som ikke fikser grensesetting er veldig lav (og her går ingen sosiale lag helt fri). Da blir det langt enklere å ha ansvar for opplæring, nettopp fordi det er så mange flere elever i samme rom som lever langt enklere liv. Det å ha foresatte som ikke får til sentrale foreldreskapsgreier, er nemlig litt for tøft. Mest for ungen, men også for velferdsstaten.

Så hvis det blir for mange av de ungene som har det for tøft på ett sted, vil de som har det greiere, litt eller litt flyte over til andre skoler eller tjenester. Sånne som kalles private selv om de i all hovedsak er finansiert av det offentlige.

Menneskebransjen er så lett når det er lett, og så vanskelig når det ikke er mulig. Ikke blir det særlig bedre for læreren som jobber i den kommunen som sparer seg til fant på uvanen å droppe vikarer eller stappe ufaglærte inn på laget.

Det er sentrale myndigheter som vedtar de fagre ordene i læreplanene til landets elever. Da kan de også ta seg bryet å finansiere den jobben som nødvendigvis må gjøres for å få det til. Å beskytte lærertittelen er en start. Å ta bedre hensyn til kommunenes levekår og skolebidrag i finansieringsnøkkelen er en naturlig fortsettelse.