Boka er død! Leve boka?

I dag var jeg så heldig at jeg fikk si noe om lesing på Profesjonskonferansen 2023. Ikke minst var jeg glad for temaet, som står i overskriften. Omtrent dette sa jeg:  

Leve boka. Jeg ble tidlig smitta av lesesyken. Den Agota Kristof skriver om i Analfabeten, som førte til at hun fra tidlig av slukte all tekst hun kom over, fra sammenkrølla papir på bakken til bøker. Jeg kan si at lesesyken gjorde meg frisk. Den ga meg tilgang til språket, som gjorde at jeg fiksa skolen, og som vi veit, de som fikser skolen, fikser lettere mye annet, også på tross av.

Hadde Kristof eller jeg vokst opp i dag, hadde vi også lest stykker og stumper på mobilen og hatt glede av det, og all slags lesing er lesing, men min hovedinteresse er de lange tekstene. De som krever konsentrasjon og noe mer av oss, og som av den grunn flytter på oss. 

Jeg har jobba med mange slags elever, og da også veldig skoleflinke, dere veit, de vi kan utsette for hva som helst, og likevel lærer de. De elevene jeg leser om når jeg leser læreplanen, som gjør det den kan for at de skal slippe å kjede seg, og det er bra. 

De elevene jeg ikke får så godt øye på i styringsdokumenter, er de som som er langt mer avhengig av å tilegne seg språk når de kommer på skolen. De som ikke kan skolespråket fra før. Agota Kristof skriver ikke bare om hvordan hun leste seg gjennom krig og flukt, men også hvordan hun gikk fra å stå utenfor språklig til å komme innenfor. 

En forskergruppe som nylig publiserte en studie om fallende PISA-resultater i Finland, skriver i innledninga si at et viktig formål med den finske skolen er å utjevne forskjeller. Sånn er den nordiske modellen. Det er også de nordiske elevene som har de dårligste lesevanene i OECD, og her ligger de norske enda dårligere an enn de fleste andre. Det blir paradoksalt nok forklart med at vi har tilgang til den mest sofistikerte teknologien, både i og utenfor skolen.

Hvorfor truer det sosial utjevning? Fordi folk med gode lesevaner gjør det bedre på skolen og elever med høyt utdanna foreldre må lese om de vil eller ikke, i hvert fall om de hører på foreldra sine, og det gjør de stort sett, en god stund.  

Leve boka: noe av de viktigste jeg gjorde som fagutvikler i norsk, var å lande prosjektmidler til et langlesingsprosjekt. Selv om en del av pengene ble brukt til å utvikle didaktiske innfallsvinkler, er det ikke det jeg tenker på, men alle klassesettene vi fikk råd til for de pengene. For det blir ikke sving på langlesinga før elevene leser den samme boka. Enten alle i hele klassen, eller alle i ei gruppe. Derfor ble jeg ganske paff da Nasjonalbibliotekaren for et par uker siden i kronikks form gjorde det til et problem at elever leser den samme boka. 

Hvorfor så paff? Fordi min erfaring er at det ikke er noe som motiverer elevene mer enn hverandre, og for å utnytte det kan vi ikke utstyre dem med hver sin selvvalgte bok og tro at det er det som gir engasjement. Hvorfor blir de motivert av hverandre? Fordi de lærer sammen med andre. Når vi setter dem sammen i grupper for å diskutere det de har lest, så tjener det to formål. De leser flere av de tilmålte sidene når de skal møte noen få til en samtale enn et plenum. Plenum forplikter ikke, for der kan en gjemme seg.  

Men den viktigste motivasjonsfaktoren er at de mens de har lest, har gjort seg opp noen tolkninger eller klødd seg i huet fordi det er noe de ikke helt forstår, og når de møter gruppa, kan de teste ut egne tanker og høre hva andre har tenkt, og derfra forhandle og nyansere mening. Og det tjener så mange formål som er lurt for læring og liv, som jeg ikke skal male videre på, for jeg skal videre i leve boka.  

Jeg skal bare først si at når jeg treffer lærere, så hører jeg litt for mange historier om hvor lite tilrettelagt det er på deres skoler når det kommer til langlesing. Hallo, når det står i læreplanen at elevene skal lese romaner, så blir romaner læremidler og må handles inn, på lik linje med lærebøker. Når leseforskninga avdekker at romanlesing har større betydning for leseforståelse enn foreldrenes utdanningsnivå, ja, da skal vi handle inn enda flere romaner, eller tegneseriebøker, for den del. Det er Steffen Kverneland som er festspilldikteren i år. Tekstbegrepet er utvida, men også papirboka må leve. 

Den finske forskergruppa jeg var inne på, forklarer de fallende PISA-resultatene med hyppig bruk av ikt på skolen. Det er assosiert med dårligere skore på samtlige fire PISA-prøver, også når de kontrollerte for variabler som kjønn og bakgrunn. Egenrapportert høy ikt-kompetanse bare forverra resultatene.  

Forklaringa går blant annet på at hyppig bruk av ikt utsetter arbeidsminnet for så mye kjør at en ikke får brukt aktivitetene til læring. Det er det samme som leseforskere har funnet, ikke bare at de som leser, spesielt lange og vanskelige tekster, på papir, forstår mer av det de leser, men også at de som rapporterer at de fikser digital lesing, forstår mindre når de leser. En forklaring er at det er nettopp disse som surrer mest når de leser digitalt. Et slags overmot, kanskje.  

En kollega og jeg driver nå og skriver på en artikkel om elever som erkjenner forstyrrelsene.  Kanskje er det en nøkkel, for disse elevene er også i stand til å berge konsentrasjonen så de får tak på langlesinga, ja, romanlesinga, på papir. 

Det er alltid unntak som bekrefter regler og forskning, og digital lesing åpner for lesestøtteverktøy som vi ikke skal ta fra elever som virkelig trenger det, men det er også sånn at akkurat de elevene trenger mer støtte enn som så. Det er ikke bare å gi dem et støtte- eller hjelpeprogram og så var den forebygginga i boks.  

Det er noen som tror at jeg vil digitallesinga til livs. Også jeg har fått med meg at språk og tekst er i endring, men skjønner ikke at det å verne om papirlesinga skulle være noen trussel mot utvikling. Vi veit at de fleste unger trenger å etablere gode lesestrategier på papir før de kan få til lesing av lang og vanskelig tekst på skjerm. Vi veit også at vi må forberede og støtte elever når de skal lese på skjerm, og der vil jeg trekke fram to helt sentrale poeng. Det ene er å minne om at de ikke skal bruke strategier fra fritidslesinga si på skjerm, for skrolling trengs sjelden i forbindelse med lesing av fagstoff. Den andre er å skjerme konsentrasjonen og det vil si å jobbe med selvregulering. Det er framtida si, det!  

Og bare for å få sagt det: noen ganger når jeg hører om framtidsretta læremidler og skole, får jeg inntrykk av at det skal være så himla moderne, men hvorfor det? Ikke på en eneste av de seks grunnskolene jeg gikk på, fantes det lærere som forberedte meg på internett eller det å jobbe i ymse digitale grensesnitt. Ikke noe av det fantes da jeg gikk på skolen, men jeg fikk det helt fint til da det kom.

Dere som er lærere, dere aner ikke hva elevene deres vil måtte fikse om tjue år, og jeg skulle ønske at beslutningsnivået i større grad tok dette inn: dere har likevel ypperlige forutsetninger til å forberede dem på det, selv om dere står over den neste dilla. Blant annet fordi dere veit en del om hva de trenger her og nå. 

I bestillinga fra arrangørene ble jeg fortalt at det er lov til å mene noe. Derfor kan jeg nå si at jeg ønsker meg en annen prismodell for lærebøker, så skoler som kjøper papirboka også får lisensen til digitalversjonen i et gitt antall år, og ikke som det er i dag, at skoler må velge. Da må de skolene eller kommunene som ikke har råd til å løfte papirbøker inn i skolen, spare seg til fant ved å kjøpe digitale lisenser, i verste fall ikke en gang til lærebøker, men noen nettsider. 

Noen av de nettsidene er nok bedre enn de jeg har sett, og da er det ingenting i veien for å bruke dem i fag der faglærerne mener at dette er beste vei til fagstoffet.

Samtidig kan jeg forsikre om at de læremidlene finnes, som er sånn at elever som ikke kan alt fagstoffet fra før, umulig kan orientere seg i dem på en måte som fører til læring. Du må gjennom et ellevilt hierarki av titler og mellomtitler, før du omsider kommer til en lite tekststykke om en stump av et fagområde. Og så er det i gang igjen, på jakt etter neste fragment. Det er ganske urovekkende når vi veit at det står i læreplanen at elevene skal utforske stadig mer. De trenger jo en forutsigbar og oversiktlig base å utforske fra. 

Spesielt i fag der elever kan lite fra før, gir de opp før de har begynt fordi disse utforskende oppgavene er så overveldende. Har de ikke folk i familien som kan dekode oppgaven og ikke minst orientere seg, på skjerm, i krøkkete og oppstykka lærestoff, har de ikke sjans. Er dette framtidas læremidler? Nei, leve boka. Leve læreboka. Den er ekstra viktig for de elevene som ikke har en sjans.  

Jeg mener også at det er myndighetenes ansvar å legge til rette for at forlagene priser lærebøker så også alle skoler får en sjans. I tillegg mener jeg at alle unger fortjener sin egen lesebok, til odel og eie, og da mener jeg at de får en ny en for hvert år de går på skolen, fulle av tekster med ulik lengde, vanskegrad og tematikk, skrevet på språk som er representert i Norge. Det er det også myndighetene som må ta oss råd til. Lager vi flere folk nå som verken interesserer seg for eller klarer å lese, svikter vi i første omgang elevene, og i sin tur fellesskapet. 

Til slutt vil jeg slå et slag for høytlesning, både av litteratur og fagtekster. Ikke slutt å lese høyt for elever, uansett hvor gamle de blir. Lærere som lesende forbilder er ekstra viktig for elever som ikke har lesende forbilder hjemme. Og det er det dessverre flere og flere som ikke har, så det er jo ikke rart at de fleste ikke leser annet enn stumper og stykker, også på fritida.

Leve boka, forresten. Faren min har alltid holdt fast på at hvis han ikke skifter klesstil, blir han moderne til slutt. Akkurat sånn er det.

En tanke om “Boka er død! Leve boka?

  1. Knallbra! Særlig bra de to avsnittene om at vi voksne har tross alt lært å manøvrere i ethvert program, som har blitt krevet av oss siden yrkeslivet tok til – til tross for manglende dataopplæring på skolen. Det har blitt mange systemer og program i mine snart 40 år i yrkeslivet, både i privat næringsliv og skolen. For noen av dem har jeg sogar vært ressursbrukeren (superbruker) og den som skulle være med og utvikle programmet videre – til tross frie manglende virtuell skolegang.
    Så hva maser vi med? Hva hjelper tusenvis av timer i den virtuelle verden dersom en hel generasjon vokser til med svært begrensede evner til å lese og forstå en tekst? Det er som du sier: vi vet jo ingenting om hvordan program og muligheter ser ut om 20 år. Ingenting om 10 år heller og knapt nok om 5. Men at man sannsynligvis fremdeles vil ha nytte av å kunne lese, er ikke totalt utenfor enhver sannsynlighet (selv om ser ut til at en aldri kan være sikker på noe lenger, ikke en gang det).

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: