Det vi setter bort, blir vi dårligere til

I dag var det ettermiddagsseminar om generativ KI i klasserommet. Vi var ekstra spent på siste taler, statssekretæren fra Kunnskapsdepartementet. Sindre Lysø snakket blant annet om å ha et kritisk og realistisk perspektiv framfor et teknologioptimistisk syn på digitalisering. En kan bli betinget optimist av mindre. Før den tid sa jeg noe sånt som dette:  

I en samtale med en avgangselev i jula, argumenterte han for at bruk av språkmodellen ChatGPT gjorde ham mer effektiv, og at det var et behov fordi læreren i historie og filosofi gir så krevende oppgaver. Jeg svarte at selv en kvikk fyr som ham lærer noe av å skrive sammendrag, og at det er sin egen evne til å bli studieforberedt som han setter bort her.  

Det vi setter bort, blir vi dårligere til, særlig om vi setter det bort før vi kan det. Vi har allerede satt bort konsentrasjonskrevende lesing i noen år og nå står den konsentrasjonskrevende skrivinga for tur. En høyere andel funksjonell analfabetisme i befolkninga fører ikke til framskritt, selv om også jeg skjønner at KI kan hjelpe en analfabet i nuet.  

Jeg deltar i det offentlige ordskiftet om skole, og i ingen saker hisser jeg på meg mer motstand enn når jeg ytrer meg om digitalisering. Det rare er at jeg ikke er motstander av det. Men jeg er opptatt av at vi ikke skal bruke digitale verktøy til aktiviteter de ikke er egnet til, men bruke dem der det er de som er egnet. 

Min erfaring er altså at det er det mest kontroversielle synet i hvert fall jeg kan innta i skoledebatten.  

Da jeg returnerte til læreryrket i 2010, fra noe så underlig som digitaliseringsprosjekter, var skolen ikke til å kjenne igjen. Tenk godt på det, godt voksne mennesker som tror dere kan skole fordi dere gikk der en gang.

Jeg hadde forlatt en ungdomsskole med datarom, der også elever med adhd kunne konsentrere seg, og kom tilbake til en videregående skole der elevene tviholdt på hver sin pc, var dårligere til å lese og skrive enn ungdomsskoleelevene jeg hadde forlatt 11 år tidligere. Ingen av oss visste helt hva de skulle bruke pc’en til, men at de skulle legge den fra seg var utelukket.  

Lærere som problematiserte lite målretta og utenomskolsk aktivitet ble anklaget for å være bakstreverske, kjedelige eller dårlige klasseledere siden elevene fant underholdninga si andre steder, mens lærere som sendte dem inn på Facebook kom på nyhetene. 

Noen år etter kom forskninga som viste at bruken var lite målretta og ofte utenomskolsk. Og nå er vi kommet dit at elevene ber tynt om å få slippe skjerm hele tida, og ja, også de vil ha lærebøker på papir. Det er det flere grunner til. Det blir færre forstyrrelser, skjermen er ofte liten og lite funksjonell når det skal veksles mellom for eksempel fagstoff, oppslag og oppgaver. 

Hvorfor er ikke mer maskin- og programvare som brukes i skolen, tilrettelagt for skolebruk? Før vi har fått den tilrettelegginga, kan vi ikke si at skolen er digitalisert. Når det eksempelvis står i læreplanen at 4.-klassinger skal kunne skrive med flyt på tastatur, må de bli utstyrt med mer enn nettbrett.  

Det at det ikke ser ut til å være noen voksne hjemme, er også det som bekymrer meg i møte med inntoget av stadig mer sofistikert KI, når også den er integrert i mye av den programvaren som altså heller ikke er tilrettelagt for skolebruk. Noe av det vi trenger er en avogpåknapp. 

Elever er under opplæring. De er ikke fiks ferdige arbeidstakere som skal være effektive og lettvinte. De skal trene, øve, repetere, og noen ganger stå i manglende mestring til de kjenner på det kule ved å mestre. Da kan vi ikke ha kronisk tilgang på underholdning. Ei heller snarveier som kan kompensere akkurat det, når vi skal finne ut hva de faktisk kan.  

Det er ikke bare anekdotisk at konsentrasjonen, lese- og skriveferdighetene blir dårligere. De siste PISA-prøvene viser nedgang i lese- og regneforståelse, mens standpunktkarakterene viser tilsynelatende økt faglig nivå.  

Kvalitetsutviklingsutvalget mener det er for lite oppdatert og systematisk kunnskap om lærernes og skolenes arbeid med standpunktvurdering, inkludert hvilke behov lærere har for støtte i det arbeidet.   

Der er jeg enig med dem. I tillegg mener jeg at skolene må få støtte gjennom klargjøring av hva minste felles multiplum av et standpunktgrunnlag skal være. Ikke fordi jeg vil at myndighetene skal ha mindre tillit til lærerne, men ikke alle lærere er lærere. En form for støtte er derfor å kreve at det er kvalifiserte faglærere som setter eller kvalitetssikrer standpunkt. 

En aktuell form for støtte, er også en avklaring av hvilken rolle stadig nye hjelpemidler skal spille i læringsarbeidet. Vurdering er som kjent en integrert del av dette, så det holder ikke med en avklaring av hjelpemidler til eksamen.

Det kan ikke overlates til hver enkelt skole eller lærer å bestemme om maskinoversatte tekster skal være en del av grunnlaget til standpunkt i språkfag, eller om produktet til en skriverobot – eller de neste hjelpemidlene som kommer, skal være det.  

Så lenge karakterer er noe vi skal drive med, må skriftlige fag få det matematikk har fått beholde enn så lenge, delen uten hjelpemidler i avgjørende vurderingssituasjoner. Jeg hører stadig det banale eksempelet om de framtidsretta mattelærerne som har godtatt kalkulatoren, mens de bakstreverske språklærerne ikke skjønner seg på utvikling.  

Ja, jeg kan være enig i at mattelærerne har skjønt noe mange andre ikke synes å ha fått med seg, at del 1 uten hjelpemidler er framtida. I noen fag er kanskje hele prøven det. 

Det er alltid gøyalt med nyheter i klasserommet, også digitale, men vi skal ikke tilsløre at elevenes personvern er vårt fordømte ansvar. Dessuten blir nyheter fort usexy og tilbake står det som stadig er like vanskelig, å øve og lære, og ikke minst: det meste som hjelpemidler kan, kan også elever. 

Hvorfor er det Apertium som skal oversette ei amerikansk popsviske til nynorsk, når elever lærer mer og har det gøyere når de samarbeider om å gjøre det sjøl? Hvor lenge synes elever det er moro å finne feil hos ChatGPT? I sånn omtrent ett kvarter. I norsk på vg3 er det 168 årstimer. 

Nedgangen på målingene skyldes flere elever på de laveste mestringsnivåene. De trenger støtte til å stå i tunge tak. Til det trenger de et trygt læringsmiljø og en lærer som får lov til å gjøre en forskjell. Jeg hadde mange sånne lærere da jeg gikk på skolen. Ingen av dem forberedte meg på Internett, Office-pakka eller KI, men bidro likevel til at jeg fikset det da det kom.

Ingen av eksamenene jeg hadde før jeg kom på universitetet var med hjelpemidler. Likevel klarte jeg å ta hjelpemidler i bruk, både på universitetet og i jobb.  

Vi skal ikke tilbake til forrige årtusen, men i stedet for at skolen skal løpe etter den siste appen, trenger elever flest opplæring i dølle ting som personvern, IT-sikkerhet, nettvett, lagringsrutiner, kritisk tilnærming til informasjon og selvregulering. Sistnevnte må også eksplisitt inn i rammeverket for digitale ferdigheter. Klasseskillet går mellom dem som lærer det hjemme og ikke. 

Den kvikke eleven jeg nevnte innledningsvis har en god lærer i historie og filosofi. Derfor veit også han at i den gode samtalen vinner de beste argumentene. Han hadde null problem med å se at ved å sette bort læringsoppdrag, lærer han mindre. Det skjønner de fleste lærere også. Når går det opp for direktorat og departement? 

Fritt for ikke å være norsklærer

Alle faglærere jobber med skolens viktigste fag. Jeg også. I tillegg er norskfaget det faget jeg liker best å jobbe med.

Og før jeg blir helt gladkristen, kan jeg legge til at det er norskfaget som helt definitivt er det mest arbeidskrevende, om ikke for samtlige elever, så for norsklærere.

Det faget finnes ikke i skolen som skal levere flere timer enn nettopp norsk. Det faget finnes heller ikke som til slutt skal levere flere karakterer. Tre standpunktkarakterer og inntil tre eksamener. Tre eller fire skriftlige karakterer på de samme læreplanmålene. Også elevene som fordyper seg i for eksempel matematikk, må finne seg i det kontraproduktive faktum.

Summen av så mange timer og vurderinger kan gjøre både norsklæreren og eleven ganske matt. Ikke rart de fleste elevene er lei lenge før de går ut av videregående. Og da mener jeg lenge før.

Også veit jeg ikke helt hvor jeg skal begynne når jeg skal gjøre norskfaget til et problem, for jeg mener jo ikke at faget er det, men at det har et problem. Kanskje flere.

Det mest åpenbare er at de fleste elever ikke liker norskfaget. Kanskje har lærere på andre trinn andre erfaringer, men min handler i all hovedsak om å følge elever gjennom videregående, der de fleste kommer med en negativ innstilling. Den kan selvfølgelig beveges, men det blir sjelden favorittfaget. Det kan bli fine timer likevel.

Det er ikke uvanlig at fag som krever mye konsentrasjon og utvikling blir ganske bånn for mange som ikke fikser eller orker det der med konsentrasjon, tunge tak eller spøkelser i læringsgropa.

Jeg veit ikke om det er derfor Lied-utvalget foreslo å droppe de vanskelige historiske emnene. Det kan nemlig ligge an til at elevene får slippe å lese klassikere og måtte ta stilling til at språket de snakker har en historie.

Kanskje kommer tida der vi kun konsentrerer oss om redskapsfaget norsk. Lesing, skriving og muntlighet. Etos patos og logos. Samtid og kritisk kildevurdering. Viktig det, men hva om vi også kan ha godt av å opprettholde kontakt med kulturen som ikke bare er her og nå?

Ikke blir det stort enklere uten, heller. Lesing og skriving er fortsatt blant de relativt tungt tilgjengelige ferdighetene vi jobber med, særlig når det skal leses og skrives i langdrag, så faget kommer nok ikke til å slutte å være vanskelig.

Og hvorfor skal det nå det?

Men okei. At de fleste elever etter hvert blir luta lei av norsk, kan nok de fleste dyktige faglærere stå av, særlig om vi snart kan få slippe å sette to ulike skriftlige karakterer på bortimot den samme kompetansen. Verre er det at slitasjen på faget forplanter seg til lærerutdanningene (jeg kan ta feil i at det er derfor Lied-utvalget foreslo å kutte timer). Der det går an å velge, velger mange bort norsk. Få grunnskolelærerstudenter fordyper seg i det og de fleste lektorstudenter vil fordype seg i noe annet.

Det er ikke bærekraftig, som det heter på dust. Det er jo dette faget som trenger flest timer, ergo flere lærere. De skal helst være motiverte også.

Likevel har jeg fortsatt ikke berørt norskfagets mest akutte problem. Det er kombinasjonen av digitale hjelpemidler som gir anledning til å hoppe bukk over de tunge faglige takene, utdanningsmyndigheter som ikke tar akkurat det på alvor og skolepolitikere uten vilje til å betale for den voksentettheten som kan løse kombinasjonen av de to.

Æøå, men vi har ikke råd til flere voksne i skolen, for det er eldrebølge nå, og vi har ikke råd til den heller, og forresten, om vi hadde hatt råd, er det uansett ikke voksne tilgjengelig som gidder å gå inn i klasserommet. De får bedre betalt eller bedre betingelser andre steder.

Ja, og da er det så enkelt at skolepolitikerne i det minste må ta ansvar. Når de har tatt ansvarlige beslutninger, må også de stå såpass i det at de holder byråkratene til ansvar. Det er de som skal holde de hodeløse hønsa av noen skoleeiere i øra, sånn at de slutter, og da mener jeg slutter, med for eksempel å bryte Opplæringsloven daglig.

Ett eksempel på det, før jeg tar helg: I læreplanen for norsk står det at mål etter 4. klasse blant annet er at elevene skal «skrive tekster med funksjonell håndskrift og med tastatur». Læreplanen er forskrift til lov. At ikke alle elever når målet, er ikke et lovbrudd, men at skoleeiere tar beslutninger som torpederer elevenes mulighet til å få det til, er det. Barneskoler som bruker brett uten tastatur som verktøy, er nok i den kategorien.

Selv om det er litt mange som sier fritt for ikke å være norsklærer om dagen, er ikke løsninga å kutte i norsktimene for å holde varmen. Blir det mindre lesing og skriving nå, heter det brød og sirkus.

Velutdannete barbarer

Det er ikke så lenge siden Inge Eidsvåg gjorde meg oppmerksom på at Doris Lessing for ganske lenge siden brukte uttrykket velutdannete barbarer. Jeg må sitere ham, og ikke minst henne, på det:

«Vi har et fenomen i dag – en person som kan beskrives som en velutdannet barbar, som har gått på skole i 20 eller 25 år, har gjort det glimrende, men ikke lest noe skjønnlitteratur, er historieløs og uvitende om alt utenfor sitt eget fagområde. Problemet er at disse barbarene har ingen idé om hvor uvitende de er. Noen av dem er lærere.»

Det er flere veier fra barbariet enn å lese skjønnlitteratur. Akkurat som at en haug folk i såkalt skriftløse kulturer har vært og er både intelligente og i stand til kompleks problemløsing, men det er ikke det som er poenget til Lessing. Det er uvitenheten utenfor eget fagområde som definerer barbaren.

Det er supert å være spesialist, for all del, men de fleste spesialister jeg har møtt, er ikke velutdannete barbarer. De er bare sabla gode til det de kan best, pluss gode til en hel del annet.

Utsagnet til Lessing fikk meg uansett til å tenke på alle de gangene de jeg delte arbeidsrom med og jeg, på arbeidsplassen jeg har vært lengst, en skole, altså kunnskapsbedrift (nei, jeg liker ikke ordet bedrift om skole, jeg heller, men barbariet bestemmer), alle de gangene det kom noen barbarer på befaring på arbeidsrommet vårt, og hver gang kom det samme upassende spørsmålet, om vi kunne rydde litt?

Ja, det var en grunn til at den setninga ble såpass lang.

Rydde litt?

Jo, kom det beskjed om, ikke direkte, må vite, men via sjefen sjøl, om vi kunne gjøre noe med papirsituasjonen? Det lå nemlig en hel del, både papirer og ikke minst bøker på pultene våre, i tillegg til at hyllene også var ganske fulle av den slags.

Hva sier man egentlig til sånt?

En kan jo selvfølgelig prøve seg på voksenopplæring av typen, jo, det er kjekt med noen gamle og nye tekstsamlinger og læreverk og sånt noe, for vi har blant annet som jobb å bidra til at skoleelever tilegner seg fagrelevante ferdigheter i blant annet lesing og skriving.

Men det gjorde vi ikke. Eller, vi gjorde jo det, men velutdannete barbarer skjønner ikke sånt, så etter hvert holdt vi kjeft. Eller, vi gjorde egentlig ikke det heller, for vi lo ganske hånlig av dem. Noe skal en jo ta seg til når høyt gasjerte skolebyråkrater eller administrativt ansatte eller hva søtten de folka her var, når de legger for dagen at de overhodet ikke skjønner hva skole er.

Alternativet til latteren, er jo gråten. For selv om vi lo, og vi lo, så var bismaken emmen, for den handler jo også om at de her, du veit, de som blir kalt prosjektkoordinatorer eller kvalitetsrådgivere, barbarer som de gjerne er, det er, av alle, dem som kommer unna. Det er sånne det blir lyttet til. Mens de egentlig skulle ha vært kjeppjaget ut av bygget. For de har ingenting på en skole å gjøre.

Det fikk meg også til å tenke på dette uttrykket jeg ble kjent med da jeg jobbet i staten, som kanskje også hadde vokst ut av en tilsvarende oppgitthet som den hos norsklærere som uavlatelig blir bedt om å rydde bort bøkene sine, nemlig dette med å bli forfremmet til sitt eget inkompetansenivå. Du veit, han tidligere avdelingsdirektøren som nå sitter på et bortgjemt kontor med en ørliten portefølje, men heter seniorrådgiver mens han hever direktørlønn.

Han er jo ikke direkte farlig lenger, men før han endte opp som overbetalt døgenikt, var han overbetalt barbar med makt. Det er bare sånne som han som klarer, uten å skjønne hvor mye de saboterer, å forhindre kunnskap å bli formidlet, også i kunnskapsinstitusjoner.

Som når en foreleser ved et amerikansk universitet mister kontrakten sin fordi hun har vist fram en helt legitim illustrasjon av Muhammed fra 1200-tallet. Som Asbjørn Grønstad påpeker i sin omtale av saken i Klassekampen, er ikke problemet hårsåre rettroende som ikke helt har fått med seg lære i egen religion, men et administrativt ledersjikt som «forblinda av nyliberalismens omdømme-fetisjisme, undergrev institusjonens kjerneoppgåve – forvaltninga av den vitskapleg funderte kunnskapen og den frie sirkulasjonen av idear.»

Ryddeguttene til sjefen sjøl, som jeg var inne på, fikk det ikke til. Vi bare hentet inn flere bøker. Og kanskje har vi ikke helt amerikanske tilstander på akkurat dette området ennå, men det kommer piplende, det gjør jo det.

Se på skole. Der er barbarene som vil ha polerte arbeidspulter uten spor av at arbeid pågår i full gang. Digitalisering, sier de skingrende hver gang vi andre prøver å si dannelse eller konsentrasjon eller lesing eller noe.

Se på sykehus. Der er det visst bare sykepleiere som har kompetanse til å servere en stakkar ei brødskive, så den skiva må han vente på, for sykepleieren har mer enn nok med å veilede turnuslegen, som egentlig ikke har tid til å bli veiledet, for hun ligger noe så inderlig bakpå med alle rapportene som skal oppover i barbariet.

Se på hva du vil. Velferdsstaten kneler under barbarene, noen av dem også velutdannete.

Boka er død! Leve boka?

Leve boka. Jeg ble tidlig smitta av lesesyken. Den Agota Kristof skriver om i Analfabeten, som førte til at hun fra tidlig av slukte all tekst hun kom over, fra sammenkrølla papir på bakken til bøker. Jeg kan si at lesesyken gjorde meg frisk. Den ga meg tilgang til språket, som gjorde at jeg fiksa skolen, og som vi veit, de som fikser skolen, fikser lettere mye annet, også på tross av.

Hadde Kristof eller jeg vokst opp i dag, hadde vi også lest stykker og stumper på mobilen og hatt glede av det, og all slags lesing er lesing, men min hovedinteresse er de lange tekstene. De som krever konsentrasjon og noe mer av oss, og som av den grunn flytter på oss. 

Jeg har jobba med mange slags elever, og da også veldig skoleflinke, dere veit, de vi kan utsette for hva som helst, og likevel lærer de. De elevene jeg leser om når jeg leser læreplanen, som gjør det den kan for at de skal slippe å kjede seg, og det er bra. 

De elevene jeg ikke får så godt øye på i styringsdokumenter, er de som som er langt mer avhengig av å tilegne seg språk når de kommer på skolen. De som ikke kan skolespråket fra før. Agota Kristof skriver ikke bare om hvordan hun leste seg gjennom krig og flukt, men også hvordan hun gikk fra å stå utenfor språklig til å komme innenfor. 

En forskergruppe som nylig publiserte en studie om fallende PISA-resultater i Finland, skriver i innledninga si at et viktig formål med den finske skolen er å utjevne forskjeller. Sånn er den nordiske modellen. Det er også de nordiske elevene som har de dårligste lesevanene i OECD, og her ligger de norske enda dårligere an enn de fleste andre. Det blir paradoksalt nok forklart med at vi har tilgang til den mest sofistikerte teknologien, både i og utenfor skolen.

Hvorfor truer det sosial utjevning? Fordi folk med gode lesevaner gjør det bedre på skolen og elever med høyt utdanna foreldre må lese om de vil eller ikke, i hvert fall om de hører på foreldra sine, og det gjør de stort sett, en god stund.  

Leve boka: noe av de viktigste jeg gjorde som fagutvikler i norsk, var å lande prosjektmidler til et langlesingsprosjekt. Selv om en del av pengene ble brukt til å utvikle didaktiske innfallsvinkler, er det ikke det jeg tenker på, men alle klassesettene vi fikk råd til for de pengene. For det blir ikke sving på langlesinga før elevene leser den samme boka. Enten alle i hele klassen, eller alle i ei gruppe. Derfor ble jeg ganske paff da Nasjonalbibliotekaren for et par uker siden i kronikks form gjorde det til et problem at elever leser den samme boka. 

Hvorfor så paff? Fordi min erfaring er at det ikke er noe som motiverer elevene mer enn hverandre, og for å utnytte det kan vi ikke utstyre dem med hver sin selvvalgte bok og tro at det er det som gir engasjement. Hvorfor blir de motivert av hverandre? Fordi de lærer sammen med andre. Når vi setter dem sammen i grupper for å diskutere det de har lest, så tjener det to formål. De leser flere av de tilmålte sidene når de skal møte noen få til en samtale enn et plenum. Plenum forplikter ikke, for der kan en gjemme seg.  

Men den viktigste motivasjonsfaktoren er at de mens de har lest, har gjort seg opp noen tolkninger eller klødd seg i huet fordi det er noe de ikke helt forstår, og når de møter gruppa, kan de teste ut egne tanker og høre hva andre har tenkt, og derfra forhandle og nyansere mening. Og det tjener så mange formål som er lurt for læring og liv, som jeg ikke skal male videre på, for jeg skal videre i leve boka.  

Jeg skal bare først si at når jeg treffer lærere, så hører jeg litt for mange historier om hvor lite tilrettelagt det er på deres skoler når det kommer til langlesing. Hallo, når det står i læreplanen at elevene skal lese romaner, så blir romaner læremidler og må handles inn, på lik linje med lærebøker. Når leseforskninga avdekker at romanlesing har større betydning for leseforståelse enn foreldrenes utdanningsnivå, ja, da skal vi handle inn enda flere romaner, eller tegneseriebøker, for den del. Det er Steffen Kverneland som er festspilldikteren i år. Tekstbegrepet er utvida, men også papirboka må leve. 

Den finske forskergruppa jeg var inne på, forklarer de fallende PISA-resultatene med hyppig bruk av ikt på skolen. Det er assosiert med dårligere skore på samtlige fire PISA-prøver, også når de kontrollerte for variabler som kjønn og bakgrunn. Egenrapportert høy ikt-kompetanse bare forverra resultatene.  

Forklaringa går blant annet på at hyppig bruk av ikt utsetter arbeidsminnet for så mye kjør at en ikke får brukt aktivitetene til læring. Det er det samme som leseforskere har funnet, ikke bare at de som leser, spesielt lange og vanskelige tekster, på papir, forstår mer av det de leser, men også at de som rapporterer at de fikser digital lesing, forstår mindre når de leser. En forklaring er at det er nettopp disse som surrer mest når de leser digitalt. Et slags overmot, kanskje.  

En kollega og jeg driver nå og skriver på en artikkel om elever som erkjenner forstyrrelsene.  Kanskje er det en nøkkel, for disse elevene er også i stand til å berge konsentrasjonen så de får tak på langlesinga, ja, romanlesinga, på papir. 

Det er alltid unntak som bekrefter regler og forskning, og digital lesing åpner for lesestøtteverktøy som vi ikke skal ta fra elever som virkelig trenger det, men det er også sånn at akkurat de elevene trenger mer støtte enn som så. Det er ikke bare å gi dem et støtte- eller hjelpeprogram og så var den forebygginga i boks.  

Det er noen som tror at jeg vil digitallesinga til livs. Også jeg har fått med meg at språk og tekst er i endring, men skjønner ikke at det å verne om papirlesinga skulle være noen trussel mot utvikling. Vi veit at de fleste unger trenger å etablere gode lesestrategier på papir før de kan få til lesing av lang og vanskelig tekst på skjerm.

Vi veit også at vi må forberede og støtte elever når de skal lese på skjerm, og der vil jeg trekke fram to helt sentrale poeng. Det ene er å minne om at de ikke skal bruke strategier fra fritidslesinga si på skjerm, for skrolling trengs sjelden i forbindelse med lesing av fagstoff. Den andre er å skjerme konsentrasjonen og det vil si å jobbe med selvregulering. Det er framtida si, det!  

Og bare for å få sagt det: noen ganger når jeg hører om framtidsretta læremidler og skole, får jeg inntrykk av at det skal være så himla moderne, men hvorfor det? Ikke på en eneste av de seks grunnskolene jeg gikk på, fantes det lærere som forberedte meg på internett eller det å jobbe i ymse digitale grensesnitt. Ikke noe av det fantes da jeg gikk på skolen, men jeg fikk det helt fint til da det kom.

Dere som er lærere, dere aner ikke hva elevene deres vil måtte fikse om tjue år, og jeg skulle ønske at beslutningsnivået i større grad tok dette inn: dere har likevel ypperlige forutsetninger til å forberede dem på det, selv om dere står over den neste dilla. Blant annet fordi dere veit en del om hva de trenger her og nå. 

I bestillinga fra arrangørene ble jeg fortalt at det er lov til å mene noe. Derfor kan jeg nå si at jeg ønsker meg en annen prismodell for lærebøker, så skoler som kjøper papirboka også får lisensen til digitalversjonen i et gitt antall år, og ikke som det er i dag, at skoler må velge. Da må de skolene eller kommunene som ikke har råd til å løfte papirbøker inn i skolen, spare seg til fant ved å kjøpe digitale lisenser, i verste fall ikke en gang til lærebøker, men noen nettsider. 

Noen av de nettsidene er nok bedre enn de jeg har sett, og da er det ingenting i veien for å bruke dem i fag der faglærerne mener at dette er beste vei til fagstoffet.

Samtidig kan jeg forsikre om at de læremidlene finnes, som er sånn at elever som ikke kan alt fagstoffet fra før, umulig kan orientere seg i dem på en måte som fører til læring. Du må gjennom et ellevilt hierarki av titler og mellomtitler, før du omsider kommer til en lite tekststykke om en stump av et fagområde. Og så er det i gang igjen, på jakt etter neste fragment. Det er ganske urovekkende når vi veit at det står i læreplanen at elevene skal utforske stadig mer. De trenger jo en forutsigbar og oversiktlig base å utforske fra. 

Spesielt i fag der elever kan lite fra før, gir de opp før de har begynt fordi disse utforskende oppgavene er så overveldende. Har de ikke folk i familien som kan dekode oppgaven og ikke minst orientere seg, på skjerm, i krøkkete og oppstykka lærestoff, har de ikke sjans. Er dette framtidas læremidler? Nei, leve boka. Leve læreboka. Den er ekstra viktig for de elevene som ikke har en sjans.  

Jeg mener også at det er myndighetenes ansvar å legge til rette for at forlagene priser lærebøker så også alle skoler får en sjans. I tillegg mener jeg at alle unger fortjener sin egen lesebok, til odel og eie, og da mener jeg at de får en ny en for hvert år de går på skolen, fulle av tekster med ulik lengde, vanskegrad og tematikk, skrevet på språk som er representert i Norge. Det er det også myndighetene som må ta oss råd til. Lager vi flere folk nå som verken interesserer seg for eller klarer å lese, svikter vi i første omgang elevene, og i sin tur fellesskapet. 

Til slutt vil jeg slå et slag for høytlesning, både av litteratur og fagtekster. Ikke slutt å lese høyt for elever, uansett hvor gamle de blir. Lærere som lesende forbilder er ekstra viktig for elever som ikke har lesende forbilder hjemme. Og det er det dessverre flere og flere som ikke har, så det er jo ikke rart at de fleste ikke leser annet enn stumper og stykker, også på fritida.

Leve boka, forresten. Faren min har alltid holdt fast på at hvis han ikke skifter klesstil, blir han moderne til slutt. Akkurat sånn er det.

(Teksten er lett bearbeidet etter et innlegg jeg holdt om lesing på Profesjonskonferansen 2023). 

Vinne eller bremse teknofesten?

Image by kjpargeter on Freepik

I tidlig voksenliv var jeg en av dem som kunne finne på å vinne festen. Kanskje er det derfor jeg ble festbrems på eldre dager. Når jeg blir bedt, pleier jeg å si at det ikke er jeg som har et forklaringsproblem fordi jeg står over. Noen fordeler må det være med å ha passert femti.

Likevel vil de som insisterer på fest stadig ha det til at det er de som er de kule. Den siste nyhetssaken om KI i skolen er en ypperlig illustrasjon på akkurat det. Her har Kunnskapsministeren ilet ut til en framoverlent skole for å vise sin begeistring fordi nevnte skole tråkket litt i salaten i forrige uke, da de bestemte at en oppgave skrevet av en chatbot skulle få 5, også etter at de fikk vite at det var maskinen sin oppgave.

– Vi må omfavne denne teknologien, sa ministeren.

Jeg lever fint med at eleven kaller lærerne som kommer til å ta denne teknologien i bruk for de kule, men at ministeren etter å si at hun forstår bekymringen til mange lærere, sier at:

«Det er ikke sånn at dette går over om du fornekter det», er en merkelig måte å omtale bekymring på. Det bidrar til en polarisering av debatten om teknologi i skolen som jeg virkelig trodde at vi var ferdige med nå.

Til denne hektiske optimismen, må det være greit å si hold an litt. Skolen jeg kommer fra har allerede lagt ned forbud mot akkurat denne boten. Det er i tråd med skoleeiers tolkning av GDPR-regler, som alle vi som jobber med opplæring er fordømt nødt til å forholde oss til.

Meg bekjent er det ingen andre land som har en minister som sier kjør på her, men hvis vår vil insistere, må hun nesten kjøre ut en klargjøring fra departementet sitt, ikke sitte sånn i VG. Vi kan ikke ha det sånn at elevene fra Horten skal ut å konkurrere med robot-vitnemål fra Elvebakken.

Det å holde på i det sporet, kan føre til en undergraving av ett av skolens mandat som er viktigere enn å ha kule lærere: nemlig å støtte elevers kritiske bevissthet her og nå.

Hvorfor er det viktig? Fordi elever som utvikler kritisk bevissthet til kilder og verktøy, vil kunne møte enhver nyhet i framtida med nettopp denne kritiske bevisstheten. Hvorfor undergraving? Jo, elever som ser voksne folk møte for eksempel læreres skepsis (kritiske bevissthet?) på denne måten, skjønner at her lønner det seg å være et ja-menneske.

– Ikke vær så kjedelig, da!

De samme ungdommene møter også sånne hersketeknikker hvis de tør å si nei til fest. Utsagn som gir opplevelsen av å ha et forklaringsproblem. Sånt fører også til at folk som meg føler på å innlede en tekst som denne med hvor åpen jeg egentlig også er. I håp om å få herskeren til å gidde å høre på ei lita reservasjon eller to. Jeg gjør ikke det nå. Jeg har nemlig ei lita reservasjon eller to. Ferdig snakka.

Hva er det Kunnskapsministeren vil at vi skal omfavne? Jo, en splitter ny, markedsdrevet og akkurat nå gratis robot. En sånn superfin sak som etter hvert pleier å bli enten reklameinfisert eller får ulike prisnivå. Hvorfor spør ikke ministeren seg selv eller rådgiverne sine om hvorfor den er gratis?

Det er jo ingen tjeneste til skolen? Det er jo vi som i disse dager propper den full med spørsmål og korrigeringer som i praksis også er en hel drøss med gratistjenester til de som eier denne språkmodellen. Akkurat som vi i årevis har foret sosiale medier med informasjonen og atferden vår.

Når lærer vi? Når blir vi mer digitalt modne? Det må bli snart nå.

Det er også en del som tyder på at vi snart er der, i en mer kritisk bevisst framtid. Og det rare er at det er en del utredningsarbeid under nettopp Kunnskapsministerens bord som får meg til å tro det. Det er allerede kommet en delrapport fra Læringsanalyseutvalget.

Det i sin tur er blant annet et resultat av Opplæringslovutvalgets arbeid. Her ble det påpekt at dagens situasjon ikke er sentrert rundt elevens beste, men framstår «snarere som uoversiktlig og markedsdrevet.» Personvernkommisjonen er også i siget.

Som forelder forventer jeg at skolen forholder seg mer til denne framtida enn den Kunnskapsministeren ser ut til å sitte fast i. Jeg forventer nemlig at skolen forvalter personvernet til elevene og ikke hiver dem inn gapet til lite transparent teknologi. Det er helt avgjørende for at jeg skal ha tillit til skolen. Jeg tror det krever at sjefen på toppen er mer edruelig enn jeg var tilbake på nittitallet.

Myter og babbel om digitalisering i skolen

Myte nummer 1: dagens elever er mer digitalt kompetente enn gårsdagens, for ikke å snakke om voksne.

Nei, det går ikke an å generalisere aldergrupper på den måten. Det er grenseløst naivt å tro at folk, bare fordi de alltid har levd med digital teknologi i umiddelbar nærhet, behersker den. Det er urovekkende mange elever som er sinnsykt gode på å bruke et hav av skoletida på utenomfaglig aktivitet, og som mangler digital folkeskikk, sikkerhetsrutiner og bevissthet om hvor det blir av notater og oppgaver som de har jobbet med. For å nevne noe.

Og vet du hva? Andelen elever som er på et lavt digitalt mestringsnivå er minst like stor som andelen elever som er på et lavt mestringsnivå i lesing. Det er også ofte de samme elevene. Skolen har plikt til å by dem mer enn vi for øyeblikket gjør.

Myte nummer 2: elever må lese og jobbe med skolearbeid så mye som mulig på skjerm for å bli forberedt på arbeidslivet.

Nei, ikke veldig. Det er viktig å forberede elever på livet etter skolen, men skolens mandat er opplæring. Elever leser og jobber i et digitalt grensesnitt så mye av skoletida at det ikke er farlig å legge mer til rette for analog lesing, særlig av lange og vanskelige tekster. Dette handler om å berge konsentrasjon og leseforståelse.

Lesekompetansen har lenge vært under press. PISA-undersøkelser viser at elevers negative forhold til lesing går forsterker seg i størst grad i land der teknologien er mest avansert og tilgjengelig i skolen, altså blant annet Norge.

I fjor publiserte en gruppe finske forskere resultater fra et studie der de søkte å forklare hvorfor finske elever har gjort det dårligere på samtlige PISA-prøver i seinere år. Når de sammenholdt resultatene med grad av digitalisert undervisning og elevenes selvrapporterte digitale ferdigheter, fant de dårligere skår blant dem som jobbet mest digitalt på skolen og enda dårligere om de opplevde seg digitalt kompetente.

Den innsikten betyr ikke at vi skal kutte ut digitalisert undervisning, men krever et langt mer bevisst forhold til når den er hensiktsmessig.

Myte nummer 3: lærere som problematiserer digitale lære- og hjelpemidler er bakstreverske og/eller mangler tillit til elevene.

Nei og atter nei. Det å være bekymret, betyr ikke å ville forhindre fortsatt bruk av stadig mer sofistikert teknologi i skolen, men vi må snakke mer om hvordan og ikke minst når vi bruker den. De er ikke få de forskerne som har funnet at den utenomfaglige bruken følger i kjølvannet av digital jobbing, særlig når elevene blir overlatt til seg selv, en tendens som også ser ut til å bli forsterket av digitalisering. Som om ikke poenget med å gå på skolen er å lære og sosialisere med andre. Og: det er ikke bakstreversk å uttrykke skepsis til at selskaper som ikke har filla peiling på norsk skole, skal tjene penger på, ja, norsk skole.

Myte nummer 4: Skolene finner gode løsninger på digitale hjelpemidler som ikke er tillatt i prøvesituasjoner.

Nei, Utdanningsdirektoratet, selv om dette er mantraet deres når dere blir spurt om hvordan vi skal beholde tilliten til karakterene vi setter, er det ikke riktig.

Det er ikke nok å SI at det ikke er tillatt å bruke program som oversetter fra bokmål til fransk eller nynorsk kjappere enn en geriatrisk eksamensvakt klarer å snu seg.

Det er heller ikke nok å si at hver enkelt skole skal finne løsninger, når vi ser hodeløse tilnærminger, som for eksempel rektoren på Elvebakken som foreløpig synes det er ok å få en skriverobot til å hoste opp relevant fagstoff, bare eleven (eller roboten?) skriver ei lita refleksjon om det etterpå, som vi kunne lese om i VG.

Og ikke nok med det, skolen fastholdt at eleven skulle få beholde den 5’ern hun urettmessig hadde fått på oppgaven, noe det også var eleven som hadde gjort dem oppmerksom på, fordi «dette er en oppgave eleven ville løst like godt uten hjelpemidler».

Hvor begynner man i møte med sånne rektorer? Og hva blir resultatet? Jo, det må jo nesten bli at andre rektorer, uavhengig av hva de måtte mene om saken, får bøye seg så langt framover de bare kan, så hvem som vil kan valse over dem.

Men det går jo ikke. I matematikkfaget har en foreløpig fått gehør for behovet for at elevene viser noe av kompetansen sin uten hjelpemidler. Vi må nok dit i flere fag. I akademia har en i årevis kombinert eksamener med og uten hjelpemidler. Her har også flere stemmer nå tatt til orde for at en konsekvens av stadig bedre roboter, kan bli flere eksamener med penn og papir. Dette er ikke bakstreversk, men naturlig hvis en vil beholde tillit til karakterene. Den tilliten er et myndighetsansvar.

Myte nummer 5: Elevene kan vise kompetansen sin på andre måter enn skriftlig.

Joa, det kan de til en viss grad. Men akkurat nå deler de fleste som jobber med læring en overbevisning om at det også er mye god tenkning og læring knytta til det å produsere skriftlig tekst. Og inntil videre står det i læreplanen at en god del av elevenes kompetanse skal vises nettopp skriftlig. En viser ikke skrivekompetanse muntlig. Vi kan heller ikke bruke knapp tid til skrivevurderingsarbeid til å leke juksepoliti.

Myte nummer 6: Det finnes ikke flere myter om digitalisering i skolen.

Jo, det gjør det, og det burde bekymre flere enn meg.

Kunstig intelligens og menneskelig uførhet

Selv om det er mørketid og hjernen er som sirup i timer etter at klokka har ringt, og noen ganger resten av dagen, hender det at jeg får med meg nyheter. Trolig fordi jeg kjører til og fra jobb om vinteren, og inni bilen er det radio med nyheter.

To nyheter sitter jeg igjen med etter uka som gikk. Den første er at antallet unge uføre er doblet de siste ti åra. Det økte før den tid også, men det er ikke lenger noen nyhet, for nå er de uføre blitt enda flere og ingen veit visst hvordan de skal stagge den utviklinga, altså bidra til færre føre.

Den andre nyheten er den om at lederen i Landslaget for norskundervisning (LNU) fikk taletid på NRK om at kunstig intelligens nå skriver så gode tekster at vi som driver med skriveopplæring må begynne å snakke om det og stortingspolitikerne ta stilling til det. Siv Sørås Valand sa blant annet at dette kan true skrivekompetansen til den oppvoksende slekt. Du veit, den delen av slekta som nå har det med å bli oftere uføre.

Fjorårets diskusjoner om Apertium var bare forsmaken på hva vi har i vente. Nå er det ikke bare kompetanse i fremmedspråk og nynorsk som er meningsløs å vurdere skriftlig så lenge elever har hatt anledning til å kjøre teksten sin gjennom et program (og det har de stort sett). Nå står all vurdering av skriftlig kompetanse for fall, og selv om langt fra alle er juksepaver, er det nok juksepaver til å undergrave vurderingssystemet.

I akademia tar flere stemmer til orde for hvilke muligheter dette gir, men også at de ser for seg flere eksamener med penn og papir. Hvem så den komme, at penn og papir skulle bli en del av samtalen om et framtidsretta vurderingssystem? Eller er kanskje KI begynnelsen på slutten for karaktergradering av opplæring. Uansett må vi diskutere alternativene.

Vi må ikke bare snakke om det for å lande løsninger som kan bidra til at folk fortsatt kan skrive i detta landet. Joda, mye kompetanse som i dag blir vurdert skriftlig, kan bli vurdert muntlig. Men ikke skrivekompetanse. Skrivekompetanse handler ikke bare om å tilegne seg evnen til å kommunisere på egne vegne skriftlig, men kan også henge sammen med det å tilegne seg kompetanse i det hele tatt.

Som norsklærer erfarer jeg at de aller fleste opplever skriving som noe av det vanskeligste de kan bli utsatt for på skolen. De som er villige til å stå i det ubehaget, blir i stand til mye. Det er ikke disse jeg er redd for. Det er ikke dem denne teknologien kan hjelpe, for de skriver (foreløpig) bedre enn maskinene. Jeg er redd for dem som av ymse grunner ikke lærer like lett. Mange av dem skriver mindre tilgjengelig enn maskinene.

Jeg skriver dette etter å ha gått i dialog med en av bot’ene som er der ute. Jeg har da sett at den skriver med færre feil enn de fleste mennesker. Når jeg utfordrer den på å gi tolkninger av kjente verk, hoster den opp middels gode generaliseringer. Akkurat på det området er Google langt bedre, for der tas vi også direkte til relevante kilder.

Når verkene er mindre kjente, står maskinen foreløpig fast, men den ber meg si noe om innholdet, og når jeg da gir den et par setninger, kverner den igjen ut overordna, men akk så relevante analyser.

Det som imponerte meg mest, var når jeg limte inn dikt i fulltekst som jeg ba den tolke. Selv da jeg pusset den løs på arkaisk nynorsk («Til eit Astrup-bilete» av Olav H. Hauge), produserte den en relevant tolkning basert på teksteksempler, dog uten bruk av fagbegreper. Og da jeg ga den avslutningsdiktet i en sonettekrans av Karin Haugane, så ga den adekvate tolkninger av ganske heftige språklige bilder, tolkninger som jeg vil tro går utenpå de aller fleste.

Den skriver ikke veldig utdypet, men det finnes det andre maskiner som kan gjøre. Dessuten kommer den raskt til å bli flinkere. Bare det at en drøss folk i tillegg til meg har matet den med oppgaver, fører til at den er mye smartere nå enn den var for en uke siden. Jeg mener at dette kan åpne for mye spennende undervisning, men ikke uten reservasjoner.

Hva har økningen av unge uføre med dette å gjøre? Det at hvis politikere mener at de ikke bare vil bremse, men snu utviklinga her, må de blant annet svare ut hvordan skolen blir rigget for å sikre at elever fortsatt tilegner seg blant annet skrivekompetanse mens de går på skolen. For selv om det blir færre arbeidsplasser i åra framover fordi flere maskiner tar over, er det verken folkehelse eller demokrati i å tillate at en større andel av befolkninga i tillegg til å stå utenfor arbeidslivet blir stående utenfor skriftspråket.

Det er blant annet derfor LNU, helt betimelig, har sendt brev til Stortinget og vi er mange som forventer at svaret både kommer og det raskt.

Lære eller være på skolen?

Det sitter en stipendiat i Trondheim og teller oss. Det er et sabla viktig arbeid hun gjør, Elise Farstad Djupedal, for det har blant annet ført til at hun har funnet et helt ekstra skoleår. Jeg snakker ikke om det året som ble innført etter at 6-åringene ble pisket inn i skolen med gulroten at det skulle bli lek og moro. Hun har funnet et helt skoleår som etter PISA-sjokket er smurt ujevnt utover grunnskolen.

Og fordi det for det meste ble smurt utover etter nevnte sjokk, er det også smurt ujevnt utover fagene. Det er blitt mye norsk- og mattetimer, for å si det sånn.

I tillegg veit vi at praktiske fag i den samme perioden er blitt mindre praktiske. At skoler kunne finne på å få unga til å tegne maten når de egentlig skulle lage den eller sløyden ble å montere sammen noen ferdige emner. Da trenger en ikke lure på hvorfor en del av elevene som starter på yrkesfaglige studieprogram ikke kan plukke fram en skiftenøkkel fra en haug med verktøy.

Vi sitter på fasiten til 6-åringene. Det ble ikke lek og moro. PISA sitter med fasiten på det andre ekstraåret. Det ble ikke bedre matematikk- eller leseferdigheter av alle de nye timene. Det vi foreløpig ikke helt veit, men som noen steder siver ut og andre steder syder over, er hva det gjør med elevene å måtte være mer på skolen enn før.

Noen sitter fortsatt pent og stille, men flere bråker og sloss, og de som ikke gjør det, vegrer mer. De fleste som ikke jobber i skolen, skjønner ikke helt, for de tror klasserommet er som da de var i et sånt selv. Det klasserommet finnes ikke lenger. Det er jo nettopp det Djupedal har funnet.

Være er et stikkord. Elevene må være på skolen. Ikke lære. De lærer jo, mange, men når de ikke lærer mer av å være her mer, hvorfor må de være her mer da?

Og før jeg durer videre, kan det være greit å nevne at de ekstra timene i grunnskolen i all hovedsak er lagt til på småtrinnet. Der de yngste ungene går. En tiåring av i dag har gått to år lenger på skolen, og da en langt mer teoretisk en, enn jeg i min tid gjorde.

Likevel er det fortsatt, som det var den gangen, en god del elever som i liten grad er funksjonelle lesere når de begynner på ungdomsskolen. Ei heller når de tre år seinere begynner på videregående.

Jeg kjenner en del av dem fra mitt eget årskull, og de har ikke mye godt å si om det å skulle sitte stille og kjenne på det de kjente på i alle de åra. Som lærer har jeg også truffet en del av dem, bare at de jeg har truffet altså har sittet enda flere timer mens de har kjent på det de har kjent på. Det er ikke pent, det der.

Både pandemien og den siste lærerstreiken fortalte oss med all mulig tydelighet at det er noe annet som er skjedd siden de yngste elevene ble belemret med langt flere skoletimer. Sterke opinionskrefter, med blant annet barneombud og journalister i flere riksmedier i spissen, sier svært tydelig fra at lærere har å være på skolen. Det er fordi unga har å være på skolen. Vi har vært villige til å neglisjere ganske sentrale rettigheter for lærerne som yrkesgruppe av nettopp denne grunnen.

Hva har skjedd med oss? For selv om noen synes å tro det, er det jo ikke farlig for de aller fleste å være hjemme med sine foresatte. Og selv om enkelte kan finne et fristed på skolen, så er det pinadø mange som liker seg enda dårligere her enn hjemme.

Og det å få FHI til å påstå at 20% av en streikerammet elevpopulasjon skulle få forverret sin psykiske helse av streik, står ikke til troende. Særlig ikke når de ikke problematiserer at spesialisthelsetjenesten stadig lar de samme folka stå for lenge i kø, bli skrevet ut før de er blitt det spøtt bedre eller rett og slett nekte å snakke med dem. Nei, de får komme seg på skolen, det nye universalmiddelet.

Det å peke på hva som har skjedd med oss, kan åpne for en form for verdikonservatisme jeg ikke står for, men jeg peker likevel. Det som har skjedd er at alle foreldrene jobber, og selv om det fortsatt finnes for mye ufrivillig deltidsarbeid, jobber de for mye, mange av de som jobber. Dette er arbeidslinja. Vi vil ha det sånn. Vi vil også at kvinner hører hjemme i arbeidslivet. Vi vil ha velstanden og skattepengene og likestillinga det gir.

Men det er litt for mange unger som betaler en høy pris for alt det vi vil ha. De ungene skal også ut å leve voksenliv som helst skal være ganske brukbare for både dem selv og samfunnet.

Det blir spennende å følge med på hvordan skolepolitikerne svarer ut det som ikke er siste ord fra Elise Farstad Djupedal. Jeg tror dessverre ingen kommer til å tørre å demontere alle de ekstra norsk- og mattetimene fra timeplanene til de yngste elevene.

Selv om sekstimersdagen kunne leid mange voksne ut av hamsterhjulet, så de slapp å måtte dra fra unga på kveldstid også, for å få hjelp av en yogalærer til å puste noe mer med magen, tror jeg dessverre ikke den kommer heller. Men vi tåler ikke flere voldelige, vegrere og tapere nå, hverken i skolen eller samfunnet. Vi gjør ikke det.

Forskjeller i menneskebransjen

Jeg bor i en kommune som skårer lavt på den der indeksen som heter levekår. Du veit, den som måler hvor mange sosialklienter, hvor lav eller høy lønn, hvor mange resepter, kanskje tar de også med pensjonister når de teller og måler. Den der. Som det forresten kan se ut til at SSB ikke har fått midler til å måle siden 2008.

Det er altså en del flere levekårsutfordringer her enn de fleste andre steder. I likhet med andre kommuner og bydeler, særlig i Sørøst-Norge, østkanten i Oslo og Nord-Norge.

Ser en på hvordan elevene leser, som vi jo veit er et sentralt mål for læring, da er det sånn at elevene i vår kommune ligger et godt stykke under landsgjennomsnittet. Kommunen er også blant dem i landet som bruker minst per elev på skole. Det skyldes nok ikke vond vilje hos lokalpolitikere eller befolkning. Det er bare sånn at kommunen er fattig, blant annet på grunn av lav skatteinngang fordi, ja, levekåra ikke er all verdens.

Hva skal vi egentlig med de målingene her hvis vi ikke skal gjøre noe med det?

Det er store forskjeller mellom kommuner og fylker i Norge når det kommer til økonomi. Det vil si hvor mye de har å rutte med til offentlige tjenester, som betyr tjenester til deg og meg, både til hverdags og når det kniper. Kanskje har vi en unge som trenger skoleplass. Kanskje har vi en svigerfar som er blitt dement. Det koster en del, både menneskelig sett og av den kommunen som makter eller ikke, noe som også er ganske avhengig av økonomien i akkurat den kommunen.

Det er derfor vi betaler skatten vår med glede, for vi veit hvor mye det hadde kostet oss å ha unger eller dårlig helse om vi hadde bodd i mindre demokratiske land enn vårt. Ja, jeg kaller det demokratisk det å holde seg med en velferdsstat, jeg gjør det.

Poenget er like forbanna at det er forskjell. Og de tjenestene som er overlatt til kommunene, er ofte prisgitt deres økonomi. Også jeg skjønner at det ikke nødvendigvis er likhetstegn mellom kjip økonomi og ditto tjenester, men velger å tro at penger er et bedre utgangspunkt enn mangel på det. Særlig når en har ekstra mye å bale med når det kommer til levekår og resultater på nasjonale prøver.

Akkurat som folk har det med å stimle sammen med folk som er som dem sjøl, eller flytte til den kommunen som ikke har inndratt barnetrygden til sosialklientene sine, så er det vanskeligere å gi tjenester, som skole, til folk som for eksempel har så inderlig nok med sine få kvadratmeter og nærstående i krise. Ikke at det er de som skårer lavt på indeksene som er problemet. De har nok fra før.

Men systemsvikt i den delen av offentlig forvaltning som handler om førstelinje, handler også om at menneskebransjen eter mennesker til frokost, middags og kvelds og alle veit at lunsjen ikke akkurat er gratis.

Det kan være lurt å pelle seg ut av menneskebransjen hvis Norgenasjonen skal fortsette å tyne den såpass at tilstrekkelig mange høyere på indeksen vil komme til å ville flytte enda nærmere hverandre. Eller betale for noe annet, noe noen kaller bedre tjenester. Bedre fordi det er enklere å levere til de få enn de fleste.

Opplæring er for eksempel enklere å drive med når klassen er mer homogen. La oss si at andelen av unger med foresatte som ikke fikser grensesetting er veldig lav (her går ingen sosiale lag helt fri). Da blir det langt enklere å ha ansvar for opplæring, nettopp fordi det er så mange flere elever i samme rom som lever langt enklere liv. Det å ha foresatte som ikke får til sentrale foreldregreier, er nemlig litt for tøft. Mest for ungen, men også for velferdsstaten.

Så hvis det blir for mange av de ungene som har det for tøft på ett sted, vil de som har det greiere, gradvis flyte over til andre skoler eller tjenester. Sånne som kalles private selv om de i all hovedsak er finansiert av det offentlige.

Menneskebransjen er så lett når det er lett, og så vanskelig når det ikke er mulig. Ikke blir det særlig bedre for læreren som jobber i den kommunen som sparer seg til fant på uvanen å droppe vikarer eller stappe ufaglærte inn på laget.

Det er sentrale myndigheter som vedtar de fagre ordene i læreplanene til landets elever. Da kan de også ta seg bryet å finansiere den jobben som nødvendigvis må gjøres for å få det til. Å beskytte lærertittelen er en start. Å ta mer hensyn til kommunenes levekår og skolebidrag er en naturlig fortsettelse.

Hvordan bli en rømmelærer

Jeg er ikke så blåøyd at jeg går rundt og forventer at alle skal se alle nyanser i lærerhverdagen med lærerbriller. Jeg veit at det finnes mer maktesløse, som jeg av den grunn lever greit med at går bananas i kommentarfelt eller søker tilflukt i gamle dogmer som eviglang lærerferie og at lærere er en gjeng sutrekopper.

Det jeg ikke godtar, men likevel må innfinne meg med, er at altfor mange av de mektige, og derfor presumptivt mer oppegående enn røkla, tillater seg å si akkurat det samme som trollene, selv om de selvfølgelig pakker det inn i mer polert retorikk.

Lærerorganisasjonene krisemaksimerer og ødelegger for rekrutteringa, sier de for eksempel. Som om vi er så dust uproffe og har så god tid i klasserommet at det er sånt vi snakker med elever om. Og som om elevene er så dumme at de ikke skjønner at vi er lavt prioritert. De sitter jo i samme båten.

Lærerne har ikke kontakt med det virkelige liv, kan de også finne på å si. Som om skolen ikke er virkelig. Si det til ungen som ble utestengt den siste uka eller han som har utviklet angstsymptomer på grunn av bråk og utagering innenfor klasserommets fire vegger. Eller kontaktlæreren som kneler i gropa mellom kravet om oppfølging og ressursene til å være noe for de sårbare, som ingen snakker om når det ikke er pandemi eller streik.

Også sier de gjerne at hvis lærerne synes de er så mye mer verdt enn andre viktige folk, kan de jo bare få seg en annen jobb. Som om det skulle løse skolens problemer, at folk som samfunnet har finansiert en profesjonsutdanning på, skulle stikke fra bransjen. Men ja, det skjer jo det. Jeg representerer selv, med skam å melde, en av rømmelærerne.

Og nei til en eventuelt fordomsfull leser: jeg bytter ikke beite fordi jeg ikke fikser klasserommet. Jeg både fikser og liker det. Jeg fikser opplevelsen av å drukne i et system som kanskje er laget, men ikke rigget for dem jeg jobber med, men jeg liker den ikke. Og jeg vil bruke utdannelsen min til noe annet enn å levere på oppbevaring og bli utsatt for hersketeknikker når jeg ønsker å bli tatt på alvor som en som ønsker å levere på læreplaner.

Utsagn i den duren er også uttrykk for hersing som bidrar til å sementere et inntrykk, også i profesjonen, om at dette er noe lærerne rår over selv og derfor, om vi bare argumenterte bedre og klarere, så vil situasjonen endre seg. Men det trylleslaget finnes ikke som kan simsallabimme bort at lærernes status har sunket parallelt med overgangen til det såkalte kunnskapssamfunnet.

Det som er en eskalerende systemsvikt går ikke bort, uansett hvor mye de fleste mektige prøver å redusere og privatisere det til at lærerne er dumme, selvgode og usolidariske.

Det handler også om sprekkene i velferdsstaten. Den skal finansiere for mye med for få skattebetalere (noen av dem betaler ikke engang for seg), og det burde ikke forundre at flere nå er villige til å betale for å slippe dysfunksjon i tjenester de selv mottar, som skole eller helse.

Eller? Skolen har vært relativt skjermet, men allerede går en betydelig andel elever i bynære områder på en i hovedsak offentlig finansiert privat videregående skole. Ungdomsskolen følger i samme spor. Som en annen Kassandra, sier jeg at om du ikke tror meg, så følg med på dette markedet framover.

Hvor går vi herfra? Jeg aner ikke. Lærerorganisasjonene har en vanskelig oppgave der de skal redde statusen til en avmektig profesjon. Tvungen lønnsnemnd gjør det ekstra tydelig at de mangler midlene til å gi makta tilbake og kan bare fortsette å kommunisere at rammevilkår er vel så viktig som lønn. I fjor og i år ble det streiket for lønn og det er gode grunner til det. Vi skal heller ikke så mange årene tilbake for å huske hvor mye sprengstoff som ligger i arbeidstidsavtalen.

Avslutningsvis nøyer jeg med enda en profeti. Følg med framover og spør hver eneste lærer som slutter heretter om hvorfor. De fleste vil svare noe som har med arbeidstid å gjøre. Eller statusfallet som ble ekstra tydelig under pandemien. Eller meningstapet ved å få så mange oppgaver som ikke handler om å være lærer. Eller maktesløsheten. Eller en kombinasjon av det og lønn.

Imens er denne snart to år gamle bloggen blitt en tidskapsel med historier om hvordan en blir en rømmelærer.