Vi skal selvfølgelig ikke fire på den ubundne tida. Om noe, skal vi ha mer av den. Om noen vil ha kontortid, er det ingenting i arbeidstidsavtalen som hindrer dem det. Men det er på høy tid å justere blant annet årsrammene så de passer terrenget vi har fått tredd under beina våre, for ikke å snakke om smusstillegg for å redde stumpene i overfylte rom.
Forfatterarkiver:livcathrineliv
Våpenhvile i kompetansebransjen
Først står kampen om etterslepet. Jeg er med på den. Der er det nå våpenhvile fram til hovedoppgjøret. I mellomtida går det også an å se på en enhetlig lønnsmessig tilnærming til spisskompetanse i læreryrket, det være seg om den består av altfor mange studiepoeng eller relevant arbeidslivserfaring som gagner opplæringa. På veien ønsker jeg meg økt synliggjøring av Adjunkt 1 og Lektor 1 i lønnsstabellene. Så det skal gå an å få mer lønn, også for kranglefanter.
Noen tåler jo ingenting (ikke 9a engang)
Vi skal ikke undervurdere saker på statsforvalteres bord. Men isfjellet under det bordet handler om noe annet enn at det flyr en bråte ondskapsfulle voksne rundt i skolen og bare venter på å få plage elever, selv om bare én sånn er en for mye. Det handler også om læreres rettssikkerhet.
Nei Sanna, vi lager ikke snøfnugg i skolen
Noen tåler virkelig ingenting. Ikke at folk hever stemmen, ikke at de ikke får til å skåre mål eller skrive, ikke at de ikke har venner. Noen er for sensitive til sitt eget beste. Jeg er en type lærer som aldri går tur. Innimellom tenker jeg at pokker heller, hvorfor går jeg ikke mer turFortsett å lese «Nei Sanna, vi lager ikke snøfnugg i skolen»
Noen kommer til kort
Mens vi har folkehelse og livsmestring som tverrfaglig tema i alle fag, godtar vi altså at det er elever som i år etter år er til oppbevaring i skolen uten å få selv et minimum av det andre får ut av det. Vi kan jo bare tenke oss hvilke påkjenninger de må bære, i tillegg til å ha for eksempel lese- og skrivevansker. At noen overlever og klarer seg, tar ikke bort det faktum at det også går an å bli knust av det.
En lunken bønn ved et skoleministerskifte
Det holder ikke å trekke tilbake avskilting og firerkrav. Snakk som om du har tillit til og respekt for det vi driver med. Eller, ikke som om, men snakk ut fra at du faktisk har tillit og respekt, og gå for all del i direkte dialog med oss i stedet for utelukkende å snakke med byråkratene som styrer med oss. Og jeg snakker ikke om flere skolebesøk. Jeg snakker om dialog, når det gjelder.
Å bli til eller fullføre
Kanskje er dette et uttrykk for naivitet, men jeg mener det uansett: den delen av Fullføringsreformen som vil kverke fellesfagtimer, som om vi skulle trenge mer individualisme nå, gjør det vanskeligere for oss som jobber i skolen å følge skolens formålsparagraf. Jeg mener at det er ganske alvorlig at skoledepartementet på ramme alvor har satt i gang noe sånt. Lurer du på hva jeg mener, så les læreplanens overordna del.
Vi tar klasserommet tilbake
Det som er påfallende i dagens klasserom, selv (og kanskje særlig) der det foregår lite læring, er at det er så stille. For hva har skjedd? Flere forskere har nå rukket å finne det vi lærere har snakket om i årevis: når elevene ikke orker å stå i læring, skjener de ut på nettet. Og tida det tar fra læringsoppdraget er gitt til skjeninga er i gang, er i mange tilfeller uhyggelig kort. Hvordan tar vi klasserommet tilbake? Det har lite for seg å hive ut dingsene, for dem trenger vi, men vi må bli mye bedre til å identifisere når de er til hjelp og når vi kan legge dem bort.
Smak på denne: Lærere samarbeider for lite
Inntil det blir vanlig å sende flere lærere inn i det samme klasserommet, har kollegasamarbeid visse begrensninger. Jobben er jo da å være eneste lærer i klasserommet der det sitter for eksempel rundt 30 individer på VG2, som sammen har laget seg et læringsmiljø. Det er der samarbeidsjobben begynner. Jeg kan ikke gjøre det samme i det rommet som jeg i fjor gjorde i rommet til de 30 som da gikk på VG2. Av samme grunn kan jeg ikke nødvendigvis gjøre det samme som kollegaen min gjør sammen med en av de andre VG2-klassene.
Leseglede er ikke alt, men
På dårlige dager leker jeg med tanken om å søke o store staten om å få opprette ei lita profilskole. Jeg lurer da på om jeg skal kalle den gammal sur papirskole, også fordi jeg er sikker på at det er et marked der. Det er nok av foreldre som er møkka lei av ranslerFortsett å lese «Leseglede er ikke alt, men»
Gammal sur lektor 