
Noen tåler virkelig ingenting. Ikke at folk hever stemmen, ikke at de ikke får til å skåre mål eller skrive, ikke at de ikke har venner. Noen er for sensitive til sitt eget beste.
Jeg er en type lærer som aldri går tur. Innimellom tenker jeg at pokker heller, hvorfor går jeg ikke mer tur med elevene? Men så suger skolehverdagens krav meg til klasserommet og der herjer jeg i stedet rundt med elevene uten å gi dem det avbrekket en tur kunne ha vært. Stiller faglige krav til de ber om nåde, eller holder kjeft.
Så det er ikke det at jeg liker dillekultur eller hva det nå er du stadig er ute etter når du kritiserer norsk skole.
Det er bare det at jeg ikke kjenner meg igjen. Jeg registrerer at jeg har kolleger i videregående som baker kaker til elevene på fagdager, kjøper inn twistposer til dem som vinner kahooten på slutten av dagen, eller gjør noe annet hyggelig. Sist jeg fikk spørsmål av en klasse om vi kunne gjøre noe koselig på den siste fagdagen før jul, svarte jeg at jeg ikke er noe koselig. Siden er det ingen som har spurt.
Det betyr ikke at jeg ikke ser verdien av å bygge tillit og relasjoner. Jeg har mine metoder, og om tur eller twist funker for andre, så ære være dem for det og ikke skjønner jeg at det skal være et problem.
Er det virkelig noe jeg ikke kjenner meg igjen i, er det at vi ikke stiller faglige krav. De fleste elevene jeg har på studieforberedende har mer enn nok å gjøre i alle fagene de har, og det er mange. De fleste av dem kan langt mer enn de kunne fra før etter tre år hos oss, og det på tross av at noen av dem er altfor oppjaget allerede når de begynner fordi de har jaktet karakterer i tre år på ungdomsskolen.
Mens de er hos oss skal de i tillegg til å lære en hel del, vurderes «på flere og varierte måter» i hvert bidige fag. Selv om jeg registrerer noen pipestilker, er jeg for det meste overrasket over hvor mange som faktisk godtar alt vi byr dem. Vi setter dem sammen på grupper med folk de ikke har lyst til å samarbeide med, vi kommuniserer og krever på ulike måter i ulike fag, vi insisterer på at de skal vise kompetanse både muntlig og skriftlig og stadig vekk, og selv om vi ikke klarer å formidle fagstoffet de må lære, må de lære det.
De fleste godtar dette, uten å mukke. Akkurat som personalsjefen i en stor organisasjon må ta innover seg at alle ansatte ikke sykmelder seg og krangler like hyppig som den prosentandelen som stadig havner på hennes bord, må vi lærere passe oss for å nedvurdere alle elever, eller alle skoler for den del, på basis av praksis som det kan være grunn til å stille spørsmålstegn ved.
Hvis ungene dine får tur og twist hele tida, går det sikkert an å ta en prat med den skolen, men når det er sagt, mener også jeg at det er fornuftig å bruke tid på å etablere gode læringsmiljø den første uka på videregående. Her om dagen var jeg vikar i en førsteklasse jeg ikke hadde truffet før. Til alt overmål kom jeg tauende med tre lektorstudenter som jeg pusset løs på elevene, noe de tok på strak arm, det også.
Da studentene og jeg snakket om økta etterpå, la jeg vekt på at den klassen bar preg av at lærerne sannsynligvis hadde vektlagt å jobbe med det relasjonelle helt siden skolestart, i tillegg til at studentene fikk tilbake for å møte dem på en positiv og tillitvekkende måte.
Selv om jeg ikke er spesielt koselig, har jeg nemlig tro på at det blir mer læring av tillit, og det er ikke alle elever som mestrer fagene så godt at mestringa kommer av seg selv ved at vi utelukkende fokuserer på det faglige. Det er litt brysomt det der, men mer brysomt om vi neglisjerer det.
Jeg synes ikke du skal være så redd for at ungene dine ikke lærer noe eller nok i den norske skolen. Lærevillige unger lærer uansett, også på tur. Idéen din om kulturkort til gratis kulturopplevelser på fritida, som alternativ til den kulturelle skolesekken, synes jeg forresten er kjempegod. Jeg er også lei av at andre stadig skal mene eller bestemme at det finnes bedre ting å bruke timene mine på enn min undervisning.
Det Sanna er svært opptatt av er de nevrotypiske elevene som har alle de sosiale antennene i orden. Hun glemmer/overser/bryr seg ikke om de elevene som ikke har det samme genmaterialet og som trenger det norske politikere kaller tilrettelagt undervisning. Som er en avvikende form for undervisning, for stadig fler, sikkert fordi den norske skolen ikke passer lengre til flertallet. Den er jo ment å forme folk til fabrikkarbeidere. -Ta lærdommen din og hold kjeft.
Problemet til Sanna og andre er at de ikke kjenner mangfoldet, ikke kjenner behovet til svært mange unge, som ikke dekkes av skolen, og ikke av uvitende foreldre.
Skolen og samfunnet legger for store føringer på at skolen er det eneste rette, og særlig den måten de bruker den idag.
Sannheten ligger litt lengre frem, imellom tilpasningen og lyst til å lære fremfor et konformt krav.
LikerLiker